Det stakkars språket vårt

Lyst til å jobbe som norsk lærer?

Da jeg begynte med denne bloggen fant jeg ut at jeg ikke var så god i norsk som jeg hadde trodd. Etter mange år hvor jeg ikke hadde skrevet annet enn e-poster, jobbsøknader og ett og annet brev, viste det seg fort at jeg hadde overvurdert mine ferdigheter i morsmålet en smule. Blant annet er fant jeg ut at jeg ikke er særlig stødig når det gjelder kommaregler og en del annet. Når jeg har stått fast har det hendt at jeg har sjekket språkspalten til Per Egil Hegge i Aftenposten. Foruten at det er lærerikt er det også særdeles fornøyelig lesning.

Om jeg ikke er en kløpper i norsk, er det mange som er langt verre. Jeg har vært inne på det før, i forbindelse med jobbsøking. Og det er mye fælt ute og går i jobbannonser. Da jeg kom over en annonse der man søker etter norsk lærer, lurte jeg på om man må være etnisk norsk, eller om det holder med norsk statsborgerskap. Eller var det norsk stats borger skap?

En ting er at det er mange merkelige plakater i butikkene, som når man har salg som følge av vår rengjøring. De skal få ha rengjøringen sin i fred for meg, jeg vil ikke ha den. Det er ille, likevel synes jeg det er verre med all galskapen i jobbannonsene. Man skulle jo tro at det var noenlunde velutdannede folk som har skrevet disse. Jeg vil anta at man i før nevnte annonse var ute etter en norsklærer, og gudene skal vite at behovet for slike ser ut til å være til stede.

 Det heter seg jo at når man skriver en jobbsøknad så skal gå nøye gjennom den før den sendes, slik at man oppdager eventuelle skrivefeil. Det burde vel være en selvfølge. Når jeg har skrevet en slik søknad, eller noe annet som er å betrakte som viktig, går jeg alltid fra den og kommer tilbake en stund etterpå. Da finner jeg ofte både skrivefeil og klønete formuleringer jeg ikke så i første omgang. Det er jo en smule merkelig at de som står bak disse annonsene, som ofte både skal på trykk i aviser og legges ut på nettet, ikke sjekker litt bedre for feil. Jeg har lest og hørt jobbsøkertips der det heter seg at man skal gjøre det man kan for å framstå som en som passer inn i miljøet på arbeidsplassen. Blant annet skal man, hvis mulig, forhøre seg om klesskoden på stedet. Kanskje det samme gjelder skrivekoden, hvis man kan bruke det uttrykket. Så dersom man søker jobb på et sted der man sverger til særskriving i stor stil, så bør kanskje det benyttes i søknaden? Men det hadde sittet langt inne for undertegnede å beskrive seg selv som oppe gående med gode norsk kunnskaper, for å få en jobb som butikk selger.

Det er selvfølgelig ikke bare i jobbannonser man har mulighet til å studere det språklige forfallet, her er to annonser fra Facebook.

Og når jeg først er inne på språk, jeg er i ferd med å bli drevet til vannvidd av ”forholdismen”.  Kanskje man kan si at jeg er i ferd med å bli sprø i forhold til alle disse som sier i forhold til hele tiden. Det går jo ikke an å høre en debatt i dette landet uten at man hører i forhold til i ett sett. Og da fungerer den stakkars hjernen min slik at jeg til slutt kun hører i forhold til blablabla, i forhold til blablabla. Og dette sies av politikere og andre framstående personer i samfunnet. Det later til at dersom et uttrykk kommer på moten, så skal det fortrinnsvis sies tre ganger i hver eneste setning.  Her et skrekkeksempel fra den før omtalte språkspalten til Hegge: Årsaken er mangler i forhold til de krav som er stilt i forhold til lover og forskrifter i forhold til det å ha sikkerhetssertifikat. (Direktør i Jernbanetilsynet til Moss Avis)

I annonsen der man søker etter norsk lærer går det fram at denne skal undervise fremmedspråkelige elever. Det kan se ut til at det er flere enn dem som trenger å lære bedre norsk.

Bjurstrøms kamp mot fattigdommen

Her gjelder det å bite tenna sammen

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm hadde en kronikk i Klassekampen 6. april med tittelen Kampen mot fattigdom. Jeg leste den, grøsset, og tenkte ikke mer på den akkurat da. Jeg hadde annet å tenke på for øyeblikket, som å pakke kofferten, jeg skulle dra til Dublin dagen etter. Men særlig en setning festet seg, den er som følger: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb.

 Det er en ting jeg lurer i forbindelse med dette. Jeg har sett mange slike som Bjurstrøm sier biter tenna sammen. Det jeg også har sett er at når folk har bitt tenna sammen tilstrekkelig lenge, da blir de gjerne litt slitne, eller rettere sagt de blir forferdelig slitne. For disse sammenbitte naboene, de er gjerne veldig pliktoppfyllende, de går på jobb også når de er syke, de står på og gir alt de har, til de en dag ikke orker mer. Siden det ofte skjer lenge før de har oppnådd pensjonsalder, så er det store sjanser for at de ender på trygd. En trygd som altså skal være liten og da er det jeg lurer på om man virkelig kan si at det skal lønne seg å jobbe. Eller er det slik at det lønner seg å sluntre unna så langt det går, ta så mange tredagers som det lar seg gjøre, sykmelde seg så fort man føler seg litt dårlig, slik at man kan holde ut lenger i arbeidslivet og følgelig slippe å bli straffet fordi man ikke orker mer.

Nå er det vel slik at også mange av dem som lever på trygd må bite tenna sammen, for å holde ut et liv med sykdom og smerter. Om jeg har hatt mange grusomt slitsomme jobber har jeg aldri misunt dem som er trygdet som følge av sykdom. Det er tøft å holde ut hverdagen i slike jobber, men man har tross alt fritid, er man alvorlig syk er man det hver time på døgnet, hver eneste dag. Jeg kan ikke se at Bjurstrøm sier noe om dem som er for syke til å jobbe, her er det arbeid over hele linja, ja selvfølgelig, dette er jo selveste arbeidslinja. Greier man ikke å komme seg opp om morran, får man trilles inn på jobben i sykesenga, alle skal som kjent med!

Det er langt fra den virkeligheten jeg har sett og den politikerne snakker om. Problemet er vel at de lever så altfor langt fra det livet mange andre lever. Nå skriver jeg om arbeiderklassens kår på denne bloggen, fordi det er det jeg selv har opplevd. Men jeg har snakket om erfaringene mine fra arbeidslivet med folk som har helt andre typer jobber, men som også har tøffe tak på jobben og vi forstår hverandre, uti fra egne erfaringer er det ikke vanskelig å forstå den andres situasjon. Jeg har også snakket med folk som ikke har særlig mye erfaring fra arbeidslivet, eller har langt ”snillere” jobber, da blir det mindre forståelse. På samme måte er det når det gjelder Nav, om man har arbeider- eller middelklassebakgrunn, man skal gjennom samme smertefulle kverna. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om vi hadde hatt noen politikere som selv hadde erfaringer fra så vel tøft arbeidsliv som utrivelige møter med Nav.

Jeg skal komme med et par eksempler fra den virkeligheten det later til at politikerne har liten kontakt med. Jeg snakket en gang med en grafisk designer som hadde vært gjennom flere store ryggoperasjoner. Hun var femti prosent uføretrygdet, kunne få hundre prosent, men ønsket å jobbe. Det var ikke enkelt, hun kunne ikke fortsette som grafisk designer, fordi dette var en jobb der man ikke bare måtte jobbe hundre prosent, men fortrinnsvis hundre og femti. De jobbene der det var mulig å jobbe femti prosent, var gjerne kantinejobber og liknende, disse jobbene var umulig for en med ødelagt rygg. Så fikk hun kjeft av Nav fordi hun ikke var flink nok til å søke jobber, hun hadde opplevd et møte med en Nav-ansatt som hadde vært riktig så ufin.

Da jeg for mange år siden gikk på datakurs gjennom Aetat, gikk jeg sammen med en mann på vel seksti år. Han hadde høyere utdanning, hadde hatt gode jobber og hans største ønske var å komme i jobb igjen. Men han var for gammel for arbeidsgiverne, til tross for at det var tydelig at han fremdeles hadde mye igjen å gi.

Blant all svadaen (jeg ber om unnskyldning for at jeg her kom i skade for å kalle en spade for en spade) bet jeg merke i følgende: Det er medmennesker uten selvtillit som varsomt må trenes til å mestre det vi andre tar for gitt. Da lurer undertegnede på hva Bjurstrøm har tenkt å gjøre for gi disse ”medmenneskene” bedre selvtillit, rakke ned på deres valg av møbler kanskje? Eller er det Nav som skal gi folk bedre selvtillit? Med min erfaring fra kurs i regi av Aetat for en del år siden, og senere i regi av Nav, kan det se ut som om man i økende grad gjør hva man kan for å plukke av folk den selvtilliten de måtte ha. Etter det første kurset gikk jeg ut med rak rygg og en optimistisk innstilling til videre jobbsøking, etter det senere kurset med Nav krabbet jeg ut med en selvtillit som hadde ramlet ned et sted under nullpunktet og tidenes verste spenningshodepine.

Det aner meg at Bjurstrøms angivelige kamp mot fattigdom ikke kommer til å bli særlig hard. Kanskje hun burde ha funnet en annen tittel på innlegget sitt? Noe som minner meg om et stykke en stortingsrepresentant fra samme parti som Bjurstrøm tilhører, en gang hadde i Dagsavisen. Det hadde følgende flotte overskrift: Fattigdom er viktig for Arbeiderpartiet.

.

Trist munn og kråkeføtter?

Det har vært snakk om at folk på vestkanten er penere enn folk på østkanten. Selv er jeg bosatt østafor østkanten, og da kan man muligens trekke den slutning at på disse kanter er folk alt annet enn pene. Det kan være det stemmer, men det er det i så fall noen som prøver å gjøre noe med. Det har nemlig grodd opp et stort antall velværesjapper i området og ut ifra hva jeg har skjønt betyr velvære å se bra ut. Jeg trodde en gang at velvære betydde å føle seg vel, men etter å ha bladd gjennom noen glossy dameblader hos frisøren har jeg forstått at når det er snakk om velvære dreier det seg først og fremst om å være så vakker som mulig.

Noen meter borti gata befinner det seg ei sjappe der man kan få fikset på utseendet. I vinduet henger det et stort bilde av et halvt kvinneansikt, som for øvrig er ganske pent, men antagelig ikke pent nok. For her er det fullt opp av piler mot forskjellige områder av ansiktet, som viser hva man kan få fikset på og det er stort sett det meste. Det jeg festet meg ved første gang jeg så dette bildet var at en av de utallige feilene man kunne få fikset var ”trist munn”. Da jeg så dette hisset jeg umiddelbart opp, fordi jeg tenkte på trist munn som en følge av at man føler seg trist. Og da mener jeg at man må gå til sakens kjerne, altså gjøre noe med selve tristheten, ikke bare pynte på fasaden. Er det ikke typisk for tiden vi lever i, tenkte jeg, at det er det samme om man føler seg trist, bare fasaden er i orden. Det viktigste er ikke å ha det bra, men å framstå som vellykket. Det kan være jeg tok feil, at trist munn betyr noe annet enn det jeg oppfattet det som. Ved en av de andre pilene står det nemlig ”kråkeføtter”. Og da kan man jo umulig mene virkelige kråkeføtter, altså føttene til slike fugler som sier kra kra. Jeg antar at man med kråkeføtter mener rynker i øyekrokene. Og det kan man selvfølgelig ikke gå rundt med, heldigvis later det til at det kan fikses på. Noe annet man også kan fjerne er ”smilelinjer”, det store spørsmålet da blir om det går an å være plaget med trist munn og smilelinjer på én gang.

Jeg ble faktisk ganske trist av dette bildet, trist over dette utseendehysteriet som later til å være på stadig frammarsj. Og er det virkelig stygt med f eks smilelinjer, er det ikke fint at folk har smilt seg til en og annen linje i ansiktet? Er spor av levd liv nødvendigvis stygt, noe som må fikses på? Selv foretrekker jeg det, framfor mennesker som ser ut som om de er laget av plast, med glatte fjes og tomme blikk. Mulig jeg er forferdelig gammeldags og i det store og hele gått ut på dato, men jeg synes faktisk at personlighet spiller en vesentlig rolle. Hvis man skal bruke forferdelig mye tid på å bekymre seg over utseendet, så blir det mindre tid til å bruke på andre ting og man kan ende opp med bli en ganske så kjedelig person. At jeg foretrekker folk med en og annen rynke og noen tanker i hodet, framfor tanketomme botoxfjes skyldes muligens at jeg har levd livet størsteparten av livet østafor østkanten.   

Dikt for dagen

Det er første mai, uten at det betyr at jeg skal ut og gå i tog. Likevel har jeg lyst til å markere dagen her på bloggen. Og da synes jeg den svenske poeten Jenny Wrangborg med diktet ”Vi som bär de här städerna” er en utmerket måte å gjøre det på.
Jeg hørte henne lese dette diktet på Manifest Analyses årskonferanse tidligere i vår og det gjorde virkelig inntrykk. Diktet beskriver så til de grader den virkeligheten jeg har opplevd i arbeidslivet, det var nesten så jeg fikk klump i halsen. Det er jo ikke hver dag folk som meg hører sine egne erfaringer beskrevet på en så treffende måte.
Det er slike erfaringer som her beskrives som kjennetegner arbeiderklassen, i langt større grad enn dårlig smak og ditto evne til å uttrykke seg, slik skravleklassen later til å tro.