lørdag 20. februar 2010

Synserne

Synsere i saueflokk
Jeg har skrevet mye om klasseforskjeller på denne bloggen. Det har fått meg til å tenke over at det ikke bare dreier seg om forskjeller i inntekt, men også i hvilken grad man har mulighet til å komme til orde, til å være med i den offentlige debatt. For oss arbeidere er det vanskelig å bli hørt, mens andre riktig breier seg i det offentlige rom og er plagsomt til stede i alle medier. Jeg kaller denne gruppen for synserne. I det siste har man som kjent synset om sykefraværet, og da synsere later til å trives best i flokk, har alle synset om dette temaet. Til tross for saueflokkmentaliteten, ser synserne ut til å ha et ønske om å framstå som originale og kreative, noe som har ført til mange meget snodige betraktninger.

Da jeg for en tid siden skrev om en som til og med greide å blande inn gjeterhunder i debatten om sykefraværet, kom jeg i etterkant til å tenke på at man kanskje burde satt en gjeterhund til å spre denne saueflokken av synsere. Det kan virke som om de kunne trengt å bli jaget ut i nytt og ukjent terreng, hver for seg. Da hadde det kanskje kommet noen nye tanker i hodene deres, og det hadde antagelig ikke vært så dumt. Alternativt kunne man fått synserklassen til å holde kjeft, sånn at andre hadde fått sagt noe, men det tror jeg er vanskelig.

Kan de ikke spise kaker?
Det som kjennetegner synserne er at de er velfødde, friske mennesker som ikke ser ut til å forstå at det er mange som ikke er like heldige. Eksempelvis har man problemer med å skjønne at noen faktisk er for syke til å gå på jobb. Man later heller ikke til å forstå at det er forskjell på jobber, mens de selv sitter behagelig i myke stoler er det andre som må løfte tungt og slite hardt. Synserne tar kjekt og greit utgangspunkt i egne erfaringer, har man en nabo som er trygdemisbruker betyr det at vi er nasjon av trygdemisbrukere, for det har man sett ved selvsyn, og er følgelig som ekspert å regne. At andre har opplevd noe helt annet later ikke til å være relevant i sakens anledning.

Vi er blitt pysete, mener synserne, vi er så bortskjemte at vi er hjemme fra jobben dersom vi har vondt i lillefingeren. Snakk for dere sjøl, sier jeg, for jeg har sett mange som så visst ikke har særlig lav smerteterskel, som slett ikke lar seg stoppe av verken vonde lillefingre eller smerter ellers i kroppen. Har synserklassen forresten tenkt over hvordan det er å bli usynliggjort, av egen erfaring vet jeg at det i seg selv kan være en belastning, det fører blant annet til en følelse av håpløshet, og kan gi psykisk smerte.

I løpet av den tilsynelatende evigvarende debatten om sykefraværet har jeg lagt merke til at synserne henviser til hverandre for å støtte opp om egne meninger. Den har sagt det og den har skrevet det, da er det i hvert fall sant. Til tider kan de minne om bortskjemte barn som mobber de barna som ikke har like fine og dyre leker som dem selv.


Med rett til å synse

Slikt som klasseforskjeller ser synserne helt bort fra, det er jo populært å hevde at det ikke finnes klasser lenger. Nå ser jo verden litt annerledes ut når man ser den ovenfra enn når man er så uheldig at man er nødt til å betrakte den nedenfra. Der nede ser man at klasseforskjellene øker, noe som også betyr økende forskjeller i mulighet til utfoldelse på de fleste av livets områder. Av egen erfaring vet jeg at dårlig økonomi kan bli et kvelende jerngrep, som gjør vondt selv i de stundene man opplever noe som egentlig er fint.

Selvfølgelig skal synserne få ytre seg, men problemet er at det er så få andre som kommer til orde. Den virkeligheten synserne opplever blir den eneste virkeligheten, vi som besitter helt andre erfaringer blir oversett, vår virkelighet later ikke til å eksistere.
Også når det gjelder muligheten til å bli hørt er klasseforskjellene i høyeste grad til stede.

2 kommentarer:

  1. I våre dager dreier det seg ikke alltid om klasser heller. Der jeg jobber, har folk hovedfag som et vilkår for ansettelse, men jobben er fysisk ensformig og nokså krevende. To avdelinger utfører samme oppgaver, men under hver sin sjef.

    Den ene avdelingen har en eldre sjef. Han insisterer på at folk i full stilling bare skal ha 20 minutters lunsjpause, enda direktøren har gitt beskjed om at alle skal ha en halv time.

    Den andre avdelingen har en ung sjef. Han gir sine underordnede den pålagte halve timen til lunsj. I tillegg har de ti minutter formiddag og ettermiddag til å spise litt frukt eller hva de føler for. Altså 50 minutter i løpet av en full arbeidsdag.

    Det var nylig sammenligning av statistikk. Det viste seg da at avdelingen med 50 minutters pause hadde like høy produksjon som avdelingen med 20 minutter. Førstnevnte har lavt sykefravær, siden folk kommer seg gjennom dagen selv om de ikke kjenner seg friske. Sistnevnte derimot er ikke stedet for folk som skranter. Da må de bare holde seg hjemme hvis de ikke vil bli skikkelig syke.

    Denne statistikken er grunn god nok til at verneombudet nå går inn i saken. Kanskje noe å tygge på for Kristin Clemet og gjengen hennes også?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det stemmer godt med mine erfaringer. Det er arbeidsplassene med hardest arbeidstempo og færrest pauser som har hatt det høyeste sykefraværet.



      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.