Siste runde med SV

En politisk tragedie er (forhåpentligvis) over
Jeg har skrevet om årets krangel med SV, jeg trodde denne kontroversen var vel overstått, siden jeg skrev i siste mail at nå var det nok. Jeg lovte at de ikke skulle høre mer fra meg, og at jeg heller ikke ville høre mer fra dem, nå var det over mellom SV og meg.
Godt fornøyd med å ha fått det siste ordet, dro jeg på drøyt en ukes velfortjent ferie til Irland. Det var godt å forlate landet, for rett før avreisen hadde en flokk kaklende broilere tatt plass i sin politiske sandkasse for å kaste dritt på hverandre, valgkampen var med andre ord i gang.

Den siste dagen i ferien var lite å rope hurra for, den startet med trilling av koffert gjennom regnvåte gater i Dublin, fortsatte med flybytte i København, da jeg kom hjem var jeg sliten, lei og forkjøla, jeg har en tendens til å komme hjem i hostende og snørrete tilstand når jeg har vært på de kanter av verden. Da jeg så satte meg ned og sjekket e-posten ramlet det jaggu ned nok en mail fra SVs svartjeneste sammen med alt det andre som hadde samlet seg opp gjennom tiden jeg hadde vært borte. Den begynte så kjekt med ”Hei igjen”, som om jeg og denne figuren på svartjenesten skulle være perlevenner, noe jeg absolutt ikke anså oss for å være. Den fortsatte med å fortelle at man var lei for at jeg fremdeles satt igjen med "et slikt inntrykk", men vedkommende kunne forsikre meg om at SVs kjernesaker dreide seg om nettopp å utjevne sosiale forskjeller, noe som jeg også så ut til å være opptatt av.
Jeg kjente at jeg ble sur, jeg ble faktisk vanvittig irritert der jeg satt og slet med den irske forkjølelsen min, trøtt var jeg også, jeg kaster ikke bort tiden med unødvendig søvn når jeg er i Irland, derfor greide denne håpløse mailen å provosere meg mer enn den strengt tatt burde.

Egentlig var ikke den uvelkomne e-posten noen stor overraskelse, jeg hadde hatt en aldri så liten forutanelse av at noe sånt ville dukke opp. Mens jeg har "kranglet" med SV har de svarene jeg har fått ligget nært opptil hvordan jeg på forhånd har tenkt meg at de ville bli. Det er nesten så jeg har lurt på om jeg har vært synsk. Det er jeg nok ikke, derimot har jeg fått mye erfaring med forskjellige typer mennesker etter hvert. Jeg har vært innom miljøer hvor det har vanket folk som har vært engasjerte på venstresiden, de er ofte ansatt i offentlig sektor, og gjerne i jobber der man har makt over mennesker som er i en vanskelig situasjon. I slike jobber er det dessverre vanlig å bruke hersketeknikker, og jeg har sett at enkelte ikke legger av seg disse hersketeknikkene når de går ut fra jobben. Jeg har også opplevd at slike mennesker ofte har langt høyere tanker om egen fortreffelighet enn de strengt tatt har grunn til. De har liten sans for å bli motsagt, og ekstra forsmedelig er det dersom motparten er en person de ikke anser som like høyverdig som seg selv. Disse betraktningene er basert på egne erfaringer.
Som en følge av dette ante det meg at SV ikke hadde lyst til å la meg få det siste ordet, men det tror jeg uansett at jeg har greid å få.

Da jeg fikk den aller første mailen fra dem for to år siden, inneholdt denne ingen konkrete svar på det jeg hadde skrevet om, men derimot mye som var å betrakte som smisking, de trodde nok at en person som befant seg nederst på rangstigen i arbeidslivet heller ikke hadde hatt særlig suksess i livet ellers. Derfor regnet de vel med at noen rosende ord om undertegnedes egenskaper ville gjøre susen, de trodde antagelig ikke jeg var særlig vant til den slags. Det stemte ikke helt.
Nå sist fikk jeg en mail som inneholdt linker til partiets egne sider og til noe som hadde stått i Dagsavisen mens jeg ennå abonnerte på den. Noe som kan tyde på at de trodde jeg ikke var i stand til å lese og følge med i det som skjer. Heller ikke det stemte.
Til slutt sendte de altså et svar jeg hadde sagt jeg ikke ville ha, en kan lure på hva de ville oppnå med det. Da dette ble sendt var jeg for øvrig på vei til Irland og var lykkelig uvitende om at jeg var tilgodesett med nok en e-post.

Som før sagt ble jeg mektig provosert av denne, jeg satte meg ned en dag eller to etterpå og skrev en lang og stygg mail. Her pøste jeg på med edder og galle, kom med ufine kommentarer om de SV-menneskene jeg hadde møtt her i livet og var generelt vemmelig. Da jeg hadde skrevet av meg det meste av aggresjonen, slettet jeg mailen. Deretter skrev jeg en langt kortere, noe mer saklig, men langt fra hyggelig e-post, og den sendte jeg. Her gjentok jeg flere ganger at jeg ikke ville høre noe mer fra dem, og så langt ser det ut til at ønsket blir respektert.

Jeg regner med at et parti som SV mottar mange mailer som inneholder ren, skjær møkk. Jeg ser jo at Internett formelig renner over av folk som hater ”sosialistene” dypt og inderlig, og kommer trekkende med Stalin og Pol Pot, det er liksom ikke grenser for hva disse ”sosialistene” er ansvarlige for. Det er fjernt fra hva jeg mener, jeg har tross alt stemt SV gjennom mange år, og synes fremdeles at de er det partiet som har den beste, eller minst dårlige, miljøpolitikken. Men jeg orker ikke maset om hvor rettferdige de er, samtidig som de må innrømme at de ikke har klart å utrydde den fattigdommen de mente det var så enkelt å bli kvitt før de selv kom i regjering. Jeg tror heller ikke at SV er det rette partiet til å ta tak i problemene i Nav og andre deler av offentlig sektor, til det har de for mange av sine egne i den type jobber.
SV har kort og godt ikke svarene på de problemene jeg er opptatt av, eller ”utfordringene” som det heter på politikerspråk, dessverre ser det ikke ut til at det er noe annet parti som har det heller.

Det er store muligheter for at jeg blir hjemmesitter også i år, det eneste som kan få meg til å slepe meg motvillig av gårde til valglokalet må være at Fremskrittspartiet ligger an til å gå av med seieren. Å sitte hjemme på valgdagen og passivt være vitne til at Siv Jensen blir statsminister, det blir litt i overkant av hva jeg kan være med på. Så hvis jeg stemmer i år, blir det kun for å gi en stemme mot Frp, denne ”motstemmen” blir det for øvrig ikke SV som får.