Kristin Clemets tanker fra tenketanken

Når man tenker i tank
Kristin Clemet, leder av tenketanken Civita, er bekymret for at velferdssystemet skal svekke arbeidsmoralen, kunne man lese her om dagen. På Dagsnytt Atten på P2 kunne man også høre henne si at folk som ikke greier å yte maksimalt i arbeidslivet bør lønnes deretter, altså få lavere lønn enn dem som er så heldige at de er friske og raske.
Det er vel slike tanker man gjør seg når man sitter i tank og tenker, det er jo litt trangt i en tank så tankene blir vel deretter.

For oss som ikke tilbringer dagene med å tenke i tank kan virkeligheten se litt annerledes ut. På de arbeidsplassene jeg har vært har jeg nok sett og en og annen som har hatt tendens til å være hjemme fra jobben uten å være plagsomt syk, men jeg har sett langt mer av det motsatte, altså folk som går på jobb selv om de er syke. Det Kristin Clemet burde tenke litt over der hun sitter i tenketanken sin er at mange av dem som er syke, nettopp er blitt det på grunn av hardt arbeid gjennom mange år. Da virker det temmelig urettferdig at disse skal straffes med lavere lønn fordi de ikke lenger greier å yte maksimalt. Det heter seg jo også at det skal lønne seg å jobbe, men hvis man står på til man mister helsa, da skal man altså få lavere lønn som takk for innsatsen.

Kristin Clemet synes også at det er alt for mange uførhetstrygdede her i landet, det er blitt alt for lett å bare slenge innom nærmeste Nav-kontor og forlange å få trygd, noe man da umiddelbart får, hvis jeg har skjønt henne riktig. Nå er det vel ikke fullt så enkelt der ute i den virkelige verden. I virkelighetens verden er det også sånn at arbeidsgiverne er riktig så kresne når de skal ansette folk, de vil så visst ikke ha folk i jobb dersom de mistenker dem for ikke å kunne yte hundre og ti prosent. Kristin Clemet kunne jo snakke litt med disse arbeidsgivervennene sine, få dem til å tenke litt over kravene de stiller til folk de skal ansette.

Den perfekte arbeidstaker
Det er jo slik at man fort blir for ”gammel” til å være attraktiv på arbeidsmarkedet, selv om disse ”gamle” er folk som fremdeles har mye å gi, og som har verdifulle erfaringer. Mens andre igjen er unge og mangler arbeidserfaring, og er lite attraktive på grunn av det.
I samtlige jobbintervjuer jeg har vært, og jeg har vært i mange, har jeg blitt spurt om jeg har problemer med ryggen. Heldigvis har jeg ikke det, og kan si nei med god samvittighet. Hadde jeg ikke vært så heldig hadde jeg fremdeles vært nødt til å si nei, ellers hadde jeg ikke hatt en sjanse til å få jobb. Jeg ville fremdeles hatt god samvittighet, for dette hadde vært en helt nødvendig løgn, hva skulle jeg ellers gjort? Søkt om uførhetstrygd? Det skal man jo overhode ikke, da er man snylter. Så i valget mellom å være løgner og snylter, hadde jeg gått for løgner.
Jeg har også blitt spurt om jeg har psykiske problemer, her må man for guds skyld svare nei uansett hva som måtte være sannheten. Det er bare de som er høyest på strå i samfunnet som kan tillate seg å ha psykiske problemer, for vanlige arbeidstakere stiller det seg nok ganske annerledes.
Noe annet arbeidsgiverne ikke liker er såkalte hull på CV-en, har man det blir det vanskelig å få jobb, og da får man nok et hull fordi man har hull fra før, og da er man kommet inn i en ond sirkel. Det er så visst ikke enkelt å være attraktiv på arbeidsmarkedet.

Svake mennesker?
Kristin Clemet og andre som hever sine moralske pekefingre burde kanskje tenke litt over hvordan forholdene er for dem man ynder å moralisere over. Det er lett å oppfatte denne moraliseringen som forakt for svakhet, eller rettere sagt forakt for dem man ønsker å oppfatte som svake. For jeg er slett ikke sikker på at disse menneskene med makt og velutviklede moralske pekefingre er så mye sterkere enn de angivelig svake.
Vi ser jo at politikere stort sett uten unntak blir sykmeldte hver gang de har gjort noe dumt, har man f eks ringt spåtelefoner for astronomiske summer eller gått på talerstolen på Stortinget i beruset tilstand, da blir man umiddelbart sykmeldt så fort den velfortjente kritikken dukker opp. Noe som lett kan oppfattes som tegn på svakhet snarere enn styrke.

Forslag til lærerik og underholdende tv-serie
Jeg lurer i det hele tatt på hvordan politikere og andre maktmennesker hadde taklet den hverdagen mange av dem som ender som uføre opplever. Jeg hadde en gang en ide til en realityserie, det er jo så populært etter hva jeg har skjønt. Og denne kunne virkelig blitt en seermagnet, det er jeg sikker på. Ideen er som følger: ta noen av våre mest fremtredende politikere og sett dem i tunge, lavtlønte jobber, gjerne jobber hvor de må jobbe skift eller turnus. La dem måtte leve av luselønna de tjener på drittjobbene (som Torbjørn Jagland kalte slike jobber), sånn at de fikk føle økonomiske problemer på kroppen. Deretter kunne seerne få lov å stemme dem ut, en etter en, og de utstemte skulle kastes til Nav-systemet, slik at de hadde fått smake sin egen medisin, det er ikke sikkert de hadde funnet den særlig velsmakende.
Her kunne man slått to fluer i en smekk, for det første måtte dette blitt topp underholdning, og våre kjære politikere hadde fått verdifulle erfaringer om sider av samfunnet det er lett å mistenke dem for at de ikke vet særlig mye om.

Sånn vil det fortsette
Like selvfølgelig som at en slik serie aldri kommer til å se dagens lys, er det at vi kommer til å måtte leve med betraktninger av samme type som Kristin Clemet nå har gulpet opp, også i tiden framover. Politikerne og maktmenneskene vil sitte der på sine stortingstaburetter og i sine tenketanker og synse og mene om allmuens udugelighet og slette moral i all overskuelig framtid.

Dama som alltid gikk ned i lønn

Hvis jeg noen gang skal skrive en selvbiografi må den hete ”Dama som alltid gikk ned i lønn”. Denne tanken slo ned i hodet mitt i vinter, da jeg nok en gang hadde opplevd å gå ned i lønn. Jeg ble ringt opp en morgen av vikarbyrået jeg for tiden er innmeldt hos, og utkommandert på jobb med umiddelbar virkning. Da var det bare å få på seg fillene og komme seg av gårde så fort det lot seg gjøre. Jobben var et sentralbord jeg hadde vært innom ett par dager sist sommer. Jeg hadde ikke rukket å sette meg skikkelig inn i hva som egentlig foregikk på stedet de to dagene jeg hadde vært der, dessuten var det flere måneder siden og det hadde skjedd en del endringer på den tiden. Det er rimelig stressende å hoppe inn i en jobb på den måten.
Da jeg kom hjem på ettermiddagen fikk jeg oppdragsbekreftelsen fra vikarbyrået på e-post, og her kunne jeg se at jeg fikk fem kroner timen mindre enn forrige gang jeg hadde samme jobb.
Det kom ikke som noen stor overraskelse, det ante meg at de kom til å benytte seg av finanskrisa til å passe på å skru lønningene ytterligere ned. Men morsomt var det ikke, selv om jeg denne gang hadde gått ned ”bare” fem kroner. På det verste har jeg vært nødt til å gå ned atskillig mer.

Da jeg begynte å jobbe for dette byrået dumpet jeg kraftig ned i lønn, da er det ikke morsomt å gå på jobb. Jeg hadde håpet at de skulle sette opp lønna etter hvert som de så at jeg gjorde en god jobb, men det skjedde ikke. Denne jobben var på et lager der de egentlig brukte et annet vikarbyrå, som for øvrig betalte sine vikarer enda dårligere. Vikarbyrået jeg jobber for ble brukt i tillegg når det andre ikke greide å skaffe nok vikarer. I begynnelsen jeg jobbet på dette lageret hendte det flere ganger at jeg på fredag morgen fikk sms fra byrået om at det ikke ville bli noen jobb til uka, men når jeg kom på jobb ble jeg alltid spurt om jeg kunne jobbe videre. Senere skjedde det også at vikarer fra det byrået de egentlig brukte ikke fikk jobb, mens jeg fikk jobbe. Noe som tydet på at de var ganske fornøyde med meg på stedet.

De to konsulentene fra byrået som var innom med mer eller mindre jevne mellomrom ble etter hvert voldsomt smørblide overfor meg, til tider på grensen til det pinlige, men det ble aldri sagt direkte at jeg gjorde en god innsats. Jeg nevnte dette for en av vikarene fra det andre byrået, også hun var en av de flinke som fikk bli på stedet etter at mange andre hadde måttet gå, heller ikke hun fikk ett eneste rosende ord fra arbeidsgiveren sin. Vi kom fram til at det antagelig skyldtes at de regnet med at ros ville inspirere oss til å be om høyere lønn. Og det ville de selvfølgelig ikke ha noe av. Første gang jeg jobbet for et vikarbyrå manglet det ikke på godordene, der ble jeg støtt og stadig fortalt at folk var fornøyde med meg, men det er blitt mindre av det med årene. Der gikk jeg gjerne også litt opp i lønn for hvert oppdrag. Jeg tror det er en sammenheng mellom stadig lavere lønn og manglende oppmuntring. På dette lageret var lønningene for vikarer elendige, og unge helt uten arbeidserfaring og voksne med mange år bak seg i arbeidslivet fikk akkurat samme lønn. Kollegaen min fra det andre vikarbyrået var en fullbefaren lagerarbeider med truckførerbevis for alle typer truck, men tjente det samme som uerfarne nittenåringer som aldri hadde vært på et lager før.

Jeg husker en annen jobb, for en del år siden, der jeg også gikk ned i lønn. Dette var på kantine, og er en av de aller verste jobbene jeg noen gang har hatt. Jeg kom på jobb klokka sju, og var alene den første timen. Fram til de første kom og spiste klokka åtte var det utrolig mye som skulle gjøres. Også resten av dagen var arbeidspresset vanvittig, jeg var totalt utslitt når jeg sjanglet ned til bussen på ettermiddagen. Jeg var ofte kvalm og dårlig når jeg var ferdig på jobb, og de andre hadde det likedan.
Dette var en av de kantinene der jeg ble satt til å lage mat og betjene kasse på en gang, uten at det var tid til å vaske seg på hendene mellom håndtering av penger og matlagning. Her var det meningen at man skulle få unna en lang kassakø samtidig som man tryllet fram et stort antall lekre smørbrød. Det holdt til tider hardt, men det gikk, men hygienen var det altså så som så med.
Etter at jeg hadde slavet på dette stedet noen dager begynte sjefen på kantina støtt og stadig å si at jeg var den beste vikaren de noen gang hadde hatt. En dag kom jeg til å si hva jeg hadde i lønn, og sjefen mente at det var alt for lite, hun sa derfor at hun si fra til vikarbyrået at jeg burde få bedre betalt. Hun skulle også si at jeg var den beste vikaren de hadde hatt, det trodde hun de ville sette pris på. Jeg hørte henne si dette med at jeg var den beste vikaren da hun snakket med byrået på telefon siste dag jeg var der.
Denne dagen gikk jeg ut fra jobb med en flott blomst og beskjed om at hun ville snakke med byrået om at jeg fortjente høyere lønn. Jeg fikk aldri noe nytt oppdrag fra det vikarbyrået.

Jeg har etter hvert fått god trening i å gå ned i lønn, men her gjelder ikke regelen om at øvelse gjør mester. Her gjør øvelse kun fattig, og dessuten desillusjonert. Når jeg leser i avisen at nå tjener vi bedre enn noen gang i dette landet, nå har vi det så bra, da får jeg lyst til å skrike høyt. Når man en sjelden gang snakker om de arbeidende fattige, da er vi alltid ”de andre”, og det later til at man tror vi ikke er i stand til å si noe om vår egen situasjon. Mange av oss er taleføre nok, men det er neppe mange, om noen, som er interessert i det vi har å si.
Dessuten om vi hadde stått fram, om vi altså hadde sluppet til, så ville det medført store problemer overfor arbeidsgiver. Når man ikke tåler at man snakker om lønn med en sjef man har et godt og vennskapelig forhold til, så kan man tenke seg hva som ville skjedd dersom man sto fram i media. Men jeg tror ikke vi ville kommet til, blant annet fordi det kunne knust myten om hvor dumme og stakkarslige vi angivelig er. Og det er en myte man dyrker, enten man tilhører høyre- eller venstresiden.

Konklusjonen må bli at selvbiografien ”Dama som alltid gikk ned i lønn” neppe kommer til å se dagens lys.