Det skal ikke være enkelt å være dame

Om slanking, sprettrumper og annen elendighet
Ved en tilfeldighet kom jeg akkurat over et stykke på nettet med overskrift ”Ny frisyre hver dag”. Her var det beskrevet sju forskjellige frisyrer, slik at man kunne stille med ny sveis hver dag, hele uka gjennom. Etter å ha lest hele greia, kjenner jeg at jeg blir sliten. Bare tanken på å skulle prøve å dandere mine gjenstridige lokker i forskjellige fasonger hver eneste dag er nok til at jeg føler meg totalt utmattet. Det meste av slikt ”damestoff” har den virkningen på meg, jeg leser følgelig aldri såkalte dameblader. Det har hendt hvis jeg har sittet og ventet hos frisøren at jeg har kikket gjennom slike blader, og da har jeg skjønt at det er mye jeg burde bekymre meg over når det gjelder utseende, ting jeg til daglig aldri tenker over, og ikke har til hensikt å begynne å bry meg om heller.
I likhet med en del av disse bladene jeg har sett hos frisøren inneholdt denne nettsiden tips av typen ”i år skal det være…”, også er det bilder av ting undertegnede ikke ville iført seg mot betaling. For eksempel sko som ser mer ut som torturinstrumenter enn som fottøy. Bare synet er nok til at mine ømtålige undersåtter begynner å verke. Denne nettsiden kan også fortelle meg at i år skal man være iført haremsbukser, tanken på meg selv iført disse buksene gir assosiasjoner til vraltende elefant, og buksene på det tilhørende bildet har da også en farge som minner veldig om fargen på disse ikke direkte elegante dyrene. Fargen har sikkert ett eller annet fancy navn, uten at det gjør saken særlig mye bedre.
Når jeg studerer slike damesider slår det meg nok en gang at jeg kanskje er en smule ukvinnelig. Her er det både shoppingguide og brudekjolegalleri, få ting interesser meg mindre. Når det gjelder shopping mangler jeg rett og slett dette shopping-genet som en stor del av mine medsøstre ser ut til å være utstyrt med. Jeg avskyr shopping, ikke bare blir jeg sliten, jeg blir også i forferdelig dårlig humør av det. Nå har jeg gjort noen halvhjertede forsøk på å bedrive shopping, eksempelvis har jeg prøvd å gå i butikkene i Oxford Street når jeg har vært i London, eller rettere sagt en av butikkene, det holder, da er undertegnede så sliten at hun sporenstreks må søke tilflukt på en pub for å komme til hektene igjen.
For ikke å snakke om brudekjoler, dette er plagg jeg aldri har drømt om å iføre meg. Jeg ville rett og slett ikke kledd brudekjole, siden jeg aldri har vært i nærheten av å gifte meg har aldri dette vært noe problem. Det ville vært litt av et syn, undertegnede iført hvit brudekjole, snublende oppover et kirkegulv, klønete som jeg er ville jeg gått på snørra underveis, og skandalen ville vært et faktum. Alternativt ville jeg kommet meg helskinnet over kirkegulvet, men angret hele giftinga i siste øyeblikk og sagt nei, noe som sannsynligvis hadde ført til enda større skandale. Så da er det kanskje like greit at jeg aldri har gått i giftetanker.

Kombinasjonen av drastiske slankekurer og oppskrifter på ekstremt fetende kaker, er et annet trekk med en del av disse damebladene som aldri har sluttet å forundre meg. Gå ned ti kilo på fjorten dager! Her er de tjue beste sjokoladekakene! På forsiden av samme blad, her skal det jojoslankes til de store gullmedaljer.
Slanking er tydeligvis noe vi damer skal være veldig opptatt av, jeg kan ikke huske å ha sett en eneste forside på et sånt blad uten at det har vært reklame for en eller annen slankekur.
Et annet begrep i denne dameverdenen er velvære. Siden jeg ikke har lest særlig mye av dette stoffet vet jeg ikke helt hva det går ut på. Men jeg har en formening om at det skal skrubbes, gnikkes og smøres for at vi damer skal kunne føle dette ettertraktede velværet. Selv har jeg ofte følt en sterk følelse av velvære når jeg har sittet på pub og tatt meg en øl, gjerne på dagtid, men jeg regner med at denne formen for velvære ikke teller. Det skal liksom ikke være så enkelt for oss damer. Å unngå utseendemaset er ikke lett, det holder ikke med å unngå ukeblader og damesider på nettet. Det var et år at jeg ble drevet til vanvidd gjennom hele januar måned. Da skulle man nemlig å ha ”sprettrumpe”, og tilbud på sprettrumpefremmende saker strømmet på i form av e-poster hver eneste dag. Det var tilbud om bøker, cd-er, dvd-er, trimapparater, alle med det formål å sørge for sprettrumper til folket. Januar er jo tiden for nyttårsforsetter, og man lot til å regne med at svært mange hadde anskaffelse av sprettrumpe høyt oppe på lista over gode forsetter for det nye året. Da februar gjorde sitt inntog ble det heldigvis slutt på sprettrumpegnålet.

Det er mulig jeg ikke er så kvinnelig som jeg burde være, det bekymrer meg ikke nevneverdig. Jeg tripper ikke rundt på høye hæler, men subber derimot rundt i Dr.Martens-støvler eller tilsvarende fottøy. Jeg følger ikke moten, jeg er ikke av det lydige slaget og lar ikke andre bestemme hvordan jeg skal se ut. Men jeg liker å leke meg med sminke, smykker og neglelakk i alle mulige farger, jeg gjør det fordi jeg har glede av det. Og kanskje er det fraværet av glede og moro som gjør meg så slått ut av sånt damestoff. Det meste er så selvhøytidelig, en skal være så innmari deilig hele tiden, så utrolig perfekt, men hvor er moroa?

Før valgkampen bryter løs

Stemmefiske til besvær
Det nærmer seg valgkamp igjen, jeg synes ikke det er lenge siden sist. Jeg har skrevet før på denne bloggen om min krangel med SV før forrige valg, og om hvordan overivrige SV-ere kastet seg over meg da jeg var på bytur like etter at krangelen var avsluttet. Og nå begynner jeg å grue meg til nok av en gang å bli antastet av desperate SV-ere som er ute og bedriver stemmefiske. Jeg må være den reneste SV-magneten, de andre partiene lar meg stort sett være i fred, og takk for det, men jeg sliter altså med disse SV-erne. Jeg har allerede begynt å kikke meg vaktsomt omkring når jeg går i ut, i redsel for at det skal hoppe fram overivrige SV-ere fra busker og kratt.

Rett skal være rett, det er ikke bare SV-ere som har gjort livet surt for meg når det har stundet mot valg. Før stortingsvalget for fire år siden fikk jeg ødelagt en utepils av selveste Jens Stoltenberg. Der hadde jeg satt meg godt til rette for å nyte en velfortjent øl i det fine været, og da dukket hans høyhet sjefsbroileren opp i umiddelbar nærhet, han skulle holde appell! Og der forsvant den hygga, den evinnelige uflaksen som har fulgt meg trofast gjennom hele livet gjorde seg gjeldende nok en gang. Innholdet i appellen var sånn cirka at om ikke Arbeiderpartiet var så veldig bra, så var de andre enda mye verre, og man behøvde egentlig ikke være så veldig enig med politikken deres for å stemme på dem. Ikke akkurat egnet til å skape den helt store begeistringen. Til tross for dette trasket undertegnede av gårde på den påfølgende valgdagen og stemte på nettopp Arbeiderpartiet. Det er noe som heter at i nøden spiser fanden fluer, og enkelte andre stemmer altså på AP.
Til dette partiets fordel må dog sies at de lar meg være i fred på gata.

Det gjør altså ikke SV. I de snart to årene som er gått siden de ødela noe som skulle være en hyggelig bytur for meg, har jeg tenkt mye på hvordan jeg skal unngå liknende opplevelser i framtida. Jeg har overveid å ta med meg Støver’n, nabobikkja som jeg pleier å gå turer med, når jeg skal til Oslo under valgkampen. Tanken har vært at SV-erne ikke vil oppfatte en person med harabikkje som en potensiell velger, og følgelig la meg være i fred. Ved nærmere ettertanke har jeg forkastet denne ideen, for det første fordi det er upraktisk å ha med seg bikkje til byen, for det andre er jeg redd at en ei jaktbikkje på bytur kunne vekke Senterpartifolkets interesse. Tanken på å flykte gjennom byen med bikkje i bånd og en gjeng med bønder på slep er ikke direkte lystelig. Derfor blir det neppe noen bytur på Støver’n under valgkampen.

De rettferdige
Det er tross alt en logikk i at jeg blir nedrent av SV-folk i valgkampens hete, jeg har faktisk stemt på dette partiet gjennom mange år. Men jeg kommer neppe til å gjøre det igjen. Noe av det verste med SV synes jeg er dette gnålet om at de er så veldig opptatt av ”rettferdighet”. Så vidt meg bekjent er det da ikke ett eneste parti som selv mener at det er tilhenger av urettferdighet. Og finnes det i det hele tatt mennesker som oppfatter det de står for som urettferdig? De fleste av oss er neppe bedre enn at vi oppfatter det som gagner oss selv som rettferdig, og det motsatte som urettferdig. Vulgære rikinger som vil ta fra de fattige og gi til seg selv, synes sikkert dette er veldig rettferdig.
En annen ting med folk på venstresiden jeg synes er tungt fordøyelig, er selvgodheten, dette at de i egenskap av å være medlem av det partiet de er, er bedre mennesker enn oss andre. Jeg leste en gang et stykke i Dagsavisen, skrevet av en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, hun var så ”stolt” av at hun var medlem i nettopp dette partiet, og underforstått ikke i ett av de andre, mindreverdige partiene. Men herregud og fri og bevares, det er da ingen som er ved sine fulle fem som engasjerer seg i et parti de er flaue over å tilhøre.

Folk flest
Nå har ikke venstresiden noe monopol på selvgodhet. Etter å ha jobbet på en lang rekke arbeidsplasser har jeg hatt den tvilsomme fornøyelsen å observere en del representanter for det som kalles ”folk flest” i fri utfoldelse på diverse pauserom rundt om. Og ”folk flest” stemmer som kjent Fremskrittspartiet. Jeg har også hørt enkelte av dem omtale seg selv som ”folket”. Når man er selveste ”folket” ligger det i sakens natur at man mener man har absolutt rett og at alle andre er veldig dumme. At ”folk flest” ikke utgjør noe flertall av folket er småpirk man overhode ikke bryr seg noe om. For ”folk flest” har så visst ikke mye respekt for annerledes tenkende. Å se selvoppnevnte representanter for ”folket” bedrive meningsterror overfor sine medmennesker er ikke noe vakkert syn. Jeg har opplevd at de med andre holdninger har holdt klokelig kjeft på pauserommet, for så å gi uttrykk for sine meninger når de har snakket med mennesker de vet respekterer dem for det de står for. Og jeg forstår dem godt, folk skal tross alt overleve i hverdagen, og da er det best ikke å legge seg ut med ”folk flest”.
Ledelsen i Fremskrittspartiet, med sin utstuderte forurettethet og lettvinte løsninger på kompliserte problemer, framstår heller ikke som voldsomt sjarmerende.

Vi som har gitt opp
Jeg stemte ikke ved valget for to år siden, og kommer ikke til å gjøre det i år heller. Det er mulig jeg kommer til å stemme blankt, for på den måten prøv å si at jeg gjerne ville ha stemt, hvis det bare hadde vært noen jeg kunne stemme på. Jeg vet det er en stor del av arbeiderklassen som velger ikke å stemme, dette er ofte tenkende mennesker som rett og slett har gitt opp. Dette er folk som har tøffe forhold på jobben, som kanskje har negative erfaringer med Nav eller sosialkontor, eller som har nære pårørende som har opplevd vonde ting fra disse instansene. Det er snakk om mennesker som ikke er synlige i det offentlige rom, som ikke har noen som taler sin sak. Når politikerne ikke ser oss, og ikke har noe ønske om å gjøre noe med de problemene vi møter i vår hverdag, da kan de heller ikke forvente at vi skal stemme på dem.

Dataproblemer

Jeg har vært uten pc i en evighet, i hvert fall har det virket sånn. Da jeg tok pc-en til verksted første gang var det vinter og snø. Da jeg omsider kunne hente hjem en velfungerende pc var våren for lengst ankommet. Underveis har det vært mye slit og frustrasjoner, mange stygge ord er blitt sagt. To ganger hentet jeg hjem en pc som ikke fungerte i det hele tatt, på verkstedet skyldte de på ”kommunikasjonssvikt”. Hele tragedien endte lykkelig, siden folka på verkstedet sikkert var drittlei av både meg og det elendige vraket av en pc ble det bestemt at jeg skulle få en flunkende ny. Det tok riktignok litt tid fra de fant ut at jeg skulle få ny pc til jeg kunne hente den, denne gangen var grunnen ”miskommunisering”.
Det føles uvant å ha en frisk og rask pc i huset igjen, den gamle hadde skrantet i lengre tid, og hadde også vært to turer på verksted i sommer uten at de hadde fått noe greie på den. Hva som egentlig feilte den er det ingen som vet, heller ikke teknikerne greide å finne ut av hva slags mystisk sykdom den hadde, men at det var alvorlig behøvde man ikke være dataekspert for å skjønne. Den pustet og peste, knakte og brakte så fort den skulle utføre noe av betydning. Den jobbet stadig saktere og virket påfallende sliten alderen tatt i betraktning, å åpne et program som Photoshop var nesten i overkant av hva den kunne klare, og den fikk astmatiske anfall underveis. Stakkaren var også plaget av ukontrollerte rykninger, i enkelte programmer hoppet og rykket det som bare pokker på skjermen, en kunne bli sprø av mindre. Til tross for sin relativt unge alder var den nok moden for datakirkegården, måtte den få hvile i fred. Jeg savner den sant å si ikke.

På slutten minnet den meg uhyggelig om den første pc-en jeg hadde, den fikk etter hvert tilnavnet Monsterboksen, og den levde virkelig opp til navnet sitt. En e-post skrevet på Monsterboksen begynte og sluttet stort sett uten unntak av eder og forbannelser over maskinens dårlige oppførsel. Til slutt ble det fastslått at den hadde medfødte feil både her og der, også den fikk et kortvarig liv, og ble definitivt ikke savnet da den havnet der den hørte hjemme, på skraphaugen.

Ukene som pc-løs var et slit. Å ikke ha tilgang til nettbank og andre nødvendigheter når det passet meg var selvfølgelig ugreit. Det slo meg også at jeg er blitt en smule lat av de siste årenes pc-bruk. Det var litt skremmende å oppdage at jeg syntes det var slitsomt å måtte bruke cd-spiller med dertil hørende cd-er når jeg skulle høre musikk. Når det å putte cd-er inn og ut av en spiller framstår nærmest som uoverkommelige arbeidsoppgaver, da er man kanskje blitt latere enn man burde være.

Uansett, datamarerittet er over, den nye pc-en har fungert utmerket så langt.
Måtte den få et lengre liv enn sin syke og svake forgjenger!