søndag 29. januar 2012

Arbeidermusikk 5

Lørdagskveld, eller var det natt? Jeg føler meg uansett litt utenfor for øyeblikket. Jeg har nemlig fått med meg at der ute har folket sittet og sett på Melodi Grand Prix, og det har ikke jeg. Nå har det seg jo sånn at jeg ikke har tv, men siden «moroa» antagelig også sendes på nett-tv, er dette neppe noen gyldig unnskyldning. Før i tiden, i min barndom, sånn cirka i steinalderen, var det en norsk finale og en internasjonal finale, og så var man ferdig med det. Nå later det til at MGP-sesongen starter rett over jul og varer til sommeren.

Men det har seg jo slik at fordi om man ikke har tv, så slipper man på en måte ikke unna, man har jo tross alt pc. Og på slike kvelder er det ikke mulig å nærme seg Facebook eller Twitter uten å bli rimelig godt oppdatert over tingenes tilstand. Slik det også var for ett par uker siden da det som kjent ble en del baluba i forbindelse med Spellemannsprisen. Dette hadde jeg ikke tenkt å si noe om, da hele seansen etter hvert minnet mest om fjortiser på fyllefest. Så vel ordbruk som oppførsel ga meg assosiasjoner i den retning. Eksempelvis har jeg aldri trodd at det å tømme øl i hodet på folk er en god metode for å bekjempe rasisme eller annen styggedom. Så jeg hadde ikke tenkt å si noe om det. Nå har vel de som har lest litt på denne bloggen muligens fått med seg at undertegnede har litt ømme tær når det gjelder musikk, eller sagt på en annen måte, når synserfolket kommer trekkende med danseband i forbindelse med arbeiderklassen, da blir undertegnede en smule irritert, eller fly forbanna, som det heter i dagligtale. De siste dagene har jeg hatt en ekkel følelse av at det sitter en synser ett eller annet sted og planlegger en kronikk hvor ordet arbeiderklasse blir nevnt i samme åndedrag som Plumbo. Og det blir litt i overkant, slikt vil man rett og slett ikke ha noe av, et sted får grensen tross alt gå! Den som lurer på hvorfor jeg vil ta dette ekstra ille opp, kan klikke her. Gjør man det, vil man få den høyst tvilsomme gleden av å lese en tekst av dette bandet. Og det er alt annet enn trivelig lesning. Om teksten er grusom, så er den da på rim, Klokka nærmer seg 2, får jeg 'kke dame nå så må jeg runke på do. Nå har jeg tatt to minutters pause, mens jeg har gjemt hodet i en pute, dette er bare pinlig. Også jeg som har ansett tekstene til DDE som det definitive lavmål.

Når jeg har subbet rundt på puber i Dublin for å få mine tiltrengte doser med irsk musikk, har jeg ikke følt meg spesielt kulturell, men sammenliknet med overnevnte tekst framstår tekstene til eksempelvis The Wild Rover og Whiskey in the Jar som litterære perler.
Og da skal det bli litt irsk musikk, et band som er oppkalt etter en bok, novellesamlingen Dubliners av James Joyce. Det er muligens bare oss som er mer enn bare litt interesserte i irsk musikk som er klar over hvor det irske bandet Dubliners har navnet sitt fra. Jeg kjøpte for øvrig boka for to euro i en liten, støvete bokhandel i Dublin, den var vel verdt pengene, særlig den siste novellen, The Dead, gjorde inntrykk, må bare leses.


Ellers må det sies at jeg foretrekker et band som er oppkalt etter en bok, framfor et band oppkalt etter et produkt til å åpne tette rør.


søndag 8. januar 2012

Bloggen er tre år i dag!

Siden jeg feiret «bloggbursdag» da bloggen fylte ett og to år, må vel også treårsdagen markeres. En liten kikk på det jeg har gjort på bloggen i det siste, viser at det er blitt mye musikk og en del bilder, og mindre om arbeiderklassens slit og strev. Det er liksom grenser for hvor mye man kan, og orker, skrive om hvor slitsomt det er med hardt og ensformig arbeid, lav lønn og respektløse arbeidsgivere. Når jeg startet bloggen var det ikke bare for å skrive om slit og luselønn, men også fordi jeg var lei av framstillinger av de lavt utdannede som tullinger som kun brukte fritiden til å sitte klistret foran tv-en for å se på totalt innholdsløse programmer eller rave rundt på campingplasser, iført grilldresser mens de gauler «her blir det liv, rai rai». 

Når jeg sjekker statistikken i bloggen min, så framgår det at det er de postene jeg har skrevet om erfaringer fra arbeidsliv og Nav som har hatt flest treff. På toppen troner Ute av reaktoren som i skrivende stund har 1017 treff, deretter følger bloggpostene jeg har skrevet om vikarbyråer og ISS. I det siste har jeg tenkt en del over hva jeg holder på med, ikke utenkelig arbeidsgivere kan ha vært innom, og i så fall har de neppe satt pris på det de har lest. Et av de kravene som stilles til folk i lavtlønte jobber, ikke minst i vikarbyråer, er at man skal være lojal overfor arbeidsgiver. Man kan vel ikke si at jeg framstår som nevneverdig lojal i disse tekstene. Det kan nok ha sin grunn at jeg fremdeles ikke har kommet over en annen blogg som tilsvarer min egen, det jeg holder på med kan fort få ubehagelige konsekvenser og jeg har vært inne på tanken å legge ned hele bloggen. Det har jeg liten lyst til, den virkeligheten jeg har beskrevet kommer sjelden fram, derfor tillater jeg meg å tro at det er viktig at noen tar sjansen på å skrive om det. Det handler om ytringsfrihet, men av en type det sjelden eller aldri snakkes om. Det er mulig at jeg i perioder må stenge bloggen, når det er ekstra stor fare for at en arbeidsgiver skal finne på å ta et aldri så lite søk på meg. Det skal innrømmes at jeg ikke liker det, jeg liker i det hele tatt ikke å passe kjeften min. Derfor skal bloggen få lov å halte videre, selv om det ikke er helt risikofritt.


I løpet av de tre årene som er gått har det blitt en del fortellinger om det jeg har opplevd i arbeidslivet, som var det jeg først og fremst ville skrive om da jeg startet bloggen. Så har det dukket opp ting jeg ikke tenkte på da jeg startet, som at noen mener at mobbere har seg selv å takke. At noen kan få seg til å komme med slike påstander kunne jeg ikke forutse, jeg har fremdeles vanskelig for å fatte at det går an. Annet jeg ikke tenkte på å skrive om var slikt som har med det alternative å gjøre, jeg har blant annet skrevet ett par bloggposter om bokklubben Energica, også der støter jeg på påstander jeg har vanskelig for å forstå det går an å komme med. Jeg var ikke klar over at man hadde havnet så langt ut på viddene som det kan se som man har. Som singel hadde jeg tenkt å skrive litt om singles situasjon, det har jeg da også gjort. Uten at det har hjulpet, det virker som om vi single blir stadig mer og mer usynlige. Med tanke på hvor mange vi er, synes jeg dette er ytterst merkelig. Jeg ser at en del har kommet inn på bloggen med å søke på barnfri. Etter å ha tatt noen søk på ordet selv, ser jeg at det blir stadig mindre akseptert å velge ikke å få barn. Også dette synes jeg er merkelig, det burde bli større aksept for at folk velger forskjellige typer liv, ikke mindre. Det har jeg planer om å skrive mer om. Det blir sikkert også flere historier fra arbeidslivet, flere utblåsninger om synsere som ikke klarer å si arbeiderklasse uten samtidig å nevne ordet danseband.

Da feirer jeg min tredje bloggbursdag, mens jeg kikker meg litt engstelig over skulderen, av skrekk for at en og annen arbeidsgiver skal finne ut om mine illojale skriblerier.  Som seg hør og bør på en bursdag må det jo være litt musikk, og da tror jeg vi trår til med selveste Van Morrison.


   






torsdag 5. januar 2012

Vivaldi for fullt orkester og klirrende tralle

Et (u)musikalsk minne fra arbeidslivet
For drøyt ti år siden var jeg på min første, og så langt eneste, reise til Italia. Jeg dro på en arrangert tur, reiste rundt i en uke og det er en av min absolutt fineste ferieturer. Ikke bare vare det mye flott å se og oppleve, jeg møtte også noen særdeles hyggelige mennesker. Etter å ha holdt på å bli nedkjørt av diverse kjøretøyer med to og fire hjul i Firenze, syntes vi det var en befrielse å komme til Venezia. De to kveldene vi var der, gikk vi til Markusplassen, der vi koste oss med å høre på de gode orkestrene som spilte der. Spesielt godt husker jeg hvor fint det var å sitte på en kafé og høre et orkester spille fra De Fire Årstider av Vivaldi. Siden jeg er veldig glad i barokkmusikk og Vivaldi jo var fra Venezia, var akkurat det å høre denne musikken spilt en nydelig sommerkveld på Markusplassen, en av disse gode opplevelsene som er så fine å ta med seg tilbake til hverdagen.
 Musikere på Markusplassen

For ikke lenge etterpå var det atter hverdag og av det heller grå og triste slaget. Jeg har før vært inne på de fæle klærne jeg har vært nødt til å iføre når jeg har jobbet på kantiner, de såkalte taperuniformene. Dette er klær som det later til er designet for at de skal være så ukledelige som mulig, slik at den som er så uheldig å være nødt til å iføre seg dem skal føle seg mest mulig elendig til mote. På denne tiden jobbet jeg for et vikarbyrå som virkelig hadde lykkes bedre enn de fleste med akkurat det. Det var et kostyme i et blått, nylonliknende stoff, et forkle som dekket hele overkroppen, og ei grusom bukse med ikke direkte god passform.
Mens jeg ventet på et oppdrag på et sentralbord, som jeg gledet meg til blant annet fordi jeg da slapp å bære den gyselige taperuniformen, ble jeg sendt noen dager på en kafé, som krevde at jeg var iført den forhatte uniformen. Bortsett fra at jeg følte meg som en vandrende dass, var jobben av de bedre. Hyggelige kolleger, ditto kunder og ikke alt for hardt arbeidstempo. Så en dag skulle et orkester komme å spille på stedet og det de skulle framføre var nettopp De Fire Årstider av Vivaldi. Jeg skulle selge kaffe og kaker til tilhørerne og syntes det var storveis, ikke minst fordi jeg trodde jeg skulle stå der og selge under hele konserten. Men det skulle jeg ikke, når konserten begynte måtte jeg opp på kaféen igjen. Jeg solgt kaffen og kakene fra ei tralle, den tok jeg ikke med meg opp, fordi det klirret noe infernalsk i kopper og kar som sto på tralla. Og man kan jo ikke forstyrre en flott konsert med høylydt klirring fra ei skranglende tralle. Men det kunne man, eller retter sagt det måtte man, for oppe på kaféen trengte man visstnok tralla, og man trengte den veldig, akkurat nå!

Så da måtte jeg tusle ned igjen, nølende gikk jeg bort til den forbaskede tralla, og tok ett par steg, KLIRRR, sa tralla. Jeg prøvde å ta et steg til, så forsiktig som mulig, KLIIIRRRR! Jeg kunne da virkelig ikke ødelegge denne flotte musikken med denne grusomme klirringen. Men de måtte jo ha tralla, de måtte absolutt ha tralla.  Så jeg måtte prøve et steg til, KLIIRRR, og et til, KLLIIRRRR! Det må være de mest ydmykende steg jeg har tatt i hele mitt liv, der sto orkesteret og spilte den nydeligste musikk, og her gikk jeg, iført den grusomme taperuniformen min, trillende på denne fordømte tralla, KLIRRR, KLLIIIRRR. Jeg befant meg på alle måter veldig langt fra Markusplassen, der jeg for ikke lenge siden hadde vært fin dame som satt på kafé og hørte på den samme musikken som den helsikes tralla nå gjorde hva den kunne for å overdøve. KLLIRRR, KLLIRRRR! Mens jeg tok mine slukørede steg, og tralla klirret i vilden sky, passerte det gjennom det stakkars hodet mitt, all dritten jeg hadde lest om arbeidsfolk, eller lavstatusgruppene som man yndet å omtale oss om den gang. Det dukket opp alt sammen, Se og Hør, danseband og resten av regla, nå ble jeg vel oppfattet som prototypen på denne foraktede gruppen, der jeg klirret meg vei i min grusomme taperuniform. Omsider hadde jeg klirret meg fram til heisen og kunne puste lettet ut, jeg var reddet!

I ettertid har det blitt en morsom historie, noe jeg har fortalt til andre og som vi har ledd godt av. Men der og da var det overhode ikke morsomt. Antagelig hadde jeg ikke oppfattet episoden som like morsom dersom jeg ikke hadde hørt den samme musikken like før, under totalt andre forhold. Da kan det være følelsen av ydmykelse, som jeg følte mens jeg gikk der, hadde blitt hengende ved på en annen måte. Nå kunne jeg riste av meg den, og se det komiske i den enorme kontrasten det var mellom de to opplevelsene. Slike kontraster har jeg opplevd en del av og man skal ikke se bort fra at jeg har lært ett og annet av dem.



søndag 1. januar 2012

Godt nytt år!

Da er det nye året i gang, får håpe det blir bedre enn det gamle. I stedet for å skrive en lengre utredning om kriser og katastrofer, vil jeg heller starte det nye året med å dele ett par videoer. Disse satte i hvert fall meg i bedre og mer optimistisk humør.








Da ønsker jeg alle et fortreffelig nytt år!