lørdag 30. januar 2010

Vellykket forvirring

For en tid siden leste jeg noen sikkert særdeles gode tips om hvordan man skulle gjennomføre et jobbintervju på best mulig måte. Her fikk man råd om hvordan man skulle se ut, oppføre seg og hva slags svar man skulle gi på diverse spørsmål man kunne regne med ville dukke opp i løpet av intervjuet. Da jeg var nesten ferdig med stykket, og det begynte å ane meg at bare jeg greide å gjøre meg så ordinær som mulig, og dessuten pugget alle standardsvarene, så ville drømmejobben være innen rekkevidde, dukket det opp nok et råd, skill deg ut!
Er det rart man blir forvirra?

Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med den forrige bloggposten jeg skrev, som man ser under inneholdt denne noen betraktninger i forbindelse med at enkelte lot til å mene at folk nå bruker så mye tid og krefter på å opprettholde en vellykket fasade at de blir syke, nei sykmeldte, av det. For sykmeldt er ikke det samme som å være syk, etter hva jeg har fått med meg av den evinnelige sykefraværsdebatten som raser her i landet. Faktisk blir folk sykmeldte av alle andre grunner enn sykdom, som f eks at de er alt for opptatt av å være vellykkede, også ifølge det jeg har fått med meg av den evinnelige sykefraværsdebatten.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på rådene om hvordan man skal oppføre seg i jobbintervjuer i denne forbindelse er at det følger samme forvirrende prinsipp. Først skal man være vellykket, det later til at det er viktigere enn noen gang å ha fasaden i orden, deretter begynner man å moralisere fordi man mener at folket er for opptatt av denne vellykketheten det reklameres så sterkt for på alle bauger og kanter.

Og når jeg først er inne på så vel jobbintervjuer som vellykkethet, så hørte jeg en gang at et av de spørsmålene man kan få i slike intervjuer faktisk er om man betrakter seg selv som vellykket. Jeg har aldri fått akkurat det spørsmålet, men gjør man det regner jeg med at fasiten sier at svaret må bli ja. Og har man først svart ja, må man sikkert redegjøre for hvorfor man anser seg som vellykket, og da må man antagelig vise til nettopp slike ting som de høye herrer jeg refererte til i forrige bloggpost kom med, som de mente var grunn til at folk endte opp som sykmeldte.

Det skal med andre ord ikke være enkelt.

2 kommentarer:

  1. Ja, det der har jeg også stusset på. I et jobbintervju skal du gi inntrykk av å kunne gli inn, ikke bli lagt merke til. Samtidig skal du skille deg ut, så folk forhåpentligvis husker intervjuet de hadde med deg.

    En kollega av meg anførte i CV'en sin at hennes første jobb var noen somre som budeie på en sæter med geiter. Det husket alltid intervjuerne! Så det ble flere jobber på eks-budeien.

    Jeg for min del har ikke hatt noen interessant første jobb, men kom til verden noen hundre meter unna gravene til H.C. Andersen og Søren Kierkegaard (noe jeg var godt voksen før jeg oppdaget). Det også fester seg hos folk.

    Heldigvis har ingen spurt meg om jeg føler meg vellykket...men jeg ville tatt sjansen på å svare ja, og hvis jeg ble spurt hvorfor, ville jeg sagt at jeg er rikere enn Røkke, for jeg er fornøyd med det jeg har, og det er ikke Røkke! Så da burde jeg vel være rimelig vellykket? :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har heller ikke fått spørsmål om jeg føler meg vellykket, noe som muligens skyldes at arbeidsgiverne mener jeg ikke har noen grunn til det. Eksemplet ditt med Røkke er veldig bra:)

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.