Noen tanker etter å ha sett en annonse mot selvmord

Jeg er ikke aktiv på Facebook for tiden, men det hender jeg kikker innom for å se hva som skjer. Og det som skjer der, er stort sett at jeg får opp masse tull og tøys. Verst er det på mobilen, der jeg ikke har installert noen reklamesperre. For en tid siden dukket det gjentatte ganger opp en annonse som jeg opplevde som direkte ubehagelig. Den var fra Kirkens SOS, og forkynte det ikke direkte koselige budskapet at det i fjor var 727 selvmord. Noen dager senere dukket samme annonse opp på nytt, men nå hadde man hatt en ny opptelling og funnet ytterligere noen selvmord, så nå var tallet oppgradert til 739. Uansett tall, det videre budskapet var det samme som sist: Vi har ingen å miste. Bli med og krev handling nå. Rask psykisk helsehjelp til de som sliter. Styrking av krisetelefonen. Vis din støtte – skriv under.

Jeg skrev ikke under, blant annet fordi jeg har en ekkel mistanke om at jeg er en av dem man absolutt har råd til å miste. Det har kommet fram at kvinner som går på AAP har nesten ni ganger høyere risiko for selvmord, sammenliknet med kvinner i arbeid. Menn som går på AAP har nesten seks ganger høyere risiko for selvmord enn menn i arbeid. Etter to år på AAP ser det ytterligere verre ut, da er sannsynligheten åtte ganger høyere for menn, og tolv ganger høyere for kvinner. Dette ble tatt opp i VG for en stund siden, og kan også leses på sidene til Den norsk legeforening. Med tanke på de høye tallene, synes jeg dette får påfallende lite oppmerksomhet. 

En vesentlig grunn til at jeg syntes denne annonsen var så ubehagelig, var antakelig at den vekket til live et gammelt minne, må ha vært en gang på nittitallet. Det hang noen fæle svarte plakater på bussen, som fortalte at dersom man kan hadde vanskelig, kunne man ringe til en hjelpetelefon. Jeg tror det var nettopp Kirkens SOS som sto bak, uten at jeg si det helt sikkert. Uheldigvis falt dette sammen med en kølsvart periode i livet mitt, og det å få disse nitriste plakatene i fleisen hver eneste på vei til og fra jobb, ble faktisk en ekstra belastning.

Jeg har jo en viss erfaring med selvmord, siden jeg har prøvd et par ganger, dessverre uten å lykkes. Mislykkede selvmordsforsøk, der man virkelig ønsker å få det til, er ubehagelige erfaringer å ha med seg videre. Det snakkes mye om menn som begår selvmord for tiden, og det er selvfølgelig tragisk. Samtidig er det mange kvinner som prøver, men som ikke får det til. Det er noe ganske eksistensielt i det å prøve å ta livet sitt, og det er vondt ikke å få det til, når ikke livet lenger er verdt å leve. Jeg prøvde først med tabletter, jeg var bekymret for at de ikke skulle virke. Men da jeg først fikk psyket meg opp til å ta dem, tenkte jeg ikke på det, da følte jeg først og fremst på en lettelse, og en stor ro. Å våkne fullstendig omtåket mange timer senere, var en skikkelig nedtur. Senere prøvde jeg i ren desperasjon å kutte opp armene, men diverse mer og mindre sløve kniver. Jeg har ødelagt hender og armer, og kjenner at jeg fremdeles er traumatisert etter den grusomme opplevelsen det var. De kvinnene, og sikkert også noen menn, som lever med psykiske og fysiske skader etter selvmordsforsøk, ser ikke ut til å få særlig mye oppmerksomhet. Jeg leste en gang at man vet lite om grunnene til selvmord, da det ikke er mulig å snakke med dem som har begått selvmord. Men det går an å snakke med dem som ikke har lykkes, hvorfor gjør man ikke det?

Mulig jeg begynner å bli smittet av den konspiratoriske tidsånden, men jeg har en ekkel mistanke om at dersom man hadde intervjuet folk som prøvd å ta livet sitt, ville man vært selektive med hvem man snakket med. Og folk på AAP hadde neppe vært blant de utvalgte.

Det er ganske lenge siden jeg var plaget av overnevnte annonse, jeg begynte å skrive, men alt går sakte for tiden. Hodet er både fullt og tomt på en gang. Dessuten er det snart jul, og det er en ekstra deprimerende tid på året for meg. En ubehagelig påminnelse om hvor utestengt jeg er fra alt som likner et levelig liv. 

Egentlig var det noe mer jeg hadde tenkt å skrive i forbindelse med annonsen, men det får jeg heller prøve å komme tilbake til senere. 

Ny laptop

Jeg fikk kjøpt meg en ny laptop i juli måned, den var på salg. Det er ingen super-pc, men den virker som den skal, og det er lenge siden sist jeg hadde en pc som gjorde det. Juli var en måned for nyanskaffelse også i fjor, da greide jeg å klore sammen penger til en ny mobil. Den jeg hadde var fullstendig utslitt, da var jeg helt uten pc, og mangle mobil i tillegg ville være umulig. For å få råd til denne helt nødvendige mobilen var jeg nødt til å si opp forsikring. Det er den manglede forsikringen som gjorde at jeg kunne kjøpe pc i år, fordi før om årene har penger jeg har fått igjen på skatten, gått til å dekke forsikring. Jeg prøvde en gang å søke Nav om å få dekket forsikring, men det gikk selvfølgelig ikke. Med litt kreativ utregning, klarte de å få til at jeg angivelig hadde en langt høyere sum utbetalt den måneden enn jeg egentlig hadde. Dette var omtrent på samme tid som en annen person her i landet fikk beskjed av samme sjarmerende etat at han skulle skaffe seg gratis grill på Finn da han ikke hadde hatt råd til å betale strømregninga.

Jeg vil takke min siste gjenværende leser, Herox, fordi han fremdeles kikker innom og legger igjen kommentarer. Nå er det vel litt feil å bruke ordet leser, siden det ikke har vært lite nytt å lese her i senere tid. Riktignok ikke så gærent som jeg sa i siste kommentar, der jeg påsto at det var over ett år siden sist jeg hadde skrevet noe, det var over et halvt år. Uansett, lenge.

I de foregående postene, som ble knotet ned på mobil, skrev jeg om at jeg var til utredning hos Falck, og Navs respons på rapporten derfra så langt hadde uteblitt. Først for en uke siden fikk jeg en melding fra Nav. Der står det at det er en stund siden vi var i kontakt med deg. Noe som må sies å være et understatement, siden det er snakk om over halvannet år. Siden jeg temmelig treg for tiden selv, tok det en uke før jeg klarte å sende et svar. Da fikk jeg faktisk et slags svar samme dag, fra en annen person, vedkommende som hadde skrevet meldingen uka før, har ferie ut august, og skal angivelig kontakte meg når hun er tilbake. Eller kanskje neste år, eller året etter, hva vet jeg… Noe jeg antagelig kan være rimelig sikker på, er at rapporten fra Falck aldri skal følges opp på noen måte. Den rapporten har nok kostet noen kroner, penger de like gjerne kunne kastet ut av vinduet. Det som er skremmende, er at det ganske sikkert ikke er et enkeltstående tilfelle.

Selv om jeg ikke har særlig mange lesere igjen, har jeg tenkt å prøve å skrive noen flere poster i tiden framover.