Håpløshet

Lenge siden sist. Da jeg ikke har noen pc lenger, må jeg nå skrive på mobil. Det synes jeg er veldig klønete, jeg savner virkelig å ha skikkelig datautstyr. Sist skrev jeg om utredningen hos Falck, som Nav ikke hadde fulgt opp. Det har de fremdeles ikke gjort. Og det kommer de neppe til å gjøre, siden det nå har gått nesten ett år. Men for en stund siden mottok jeg et brev fra dem på Digipost, med beskjed om at jeg var innvilget ytterligere ett år med AAP. Jeg trodde ikke det var mulig, men det bekymret meg ikke  nevneverdig, da tanken på enda en vinter i den iskalde, råtne leiligheten virket uutholdelig.

 

AAP ble forlenget med ett år også i fjor. Men da måtte jeg selv sende inn en søknad, jeg regner med at det er sånn det egentlig skal foregå. Jeg mistenker at Nav ikke har kontaktet meg etter at de mottok rapporten fra Falck, skyldes at den inneholdt noe annet enn det de ønsket seg. To setninger fra rapporten: Vi mener derfor at det kan forventes at deltaker kan fungere i arbeid, etter hun har fått den hjelpen hun trenger.

Pga boforhold som er svært krevende helsemessig har det ikke vært mulig å ha utprøving. Eller sagt på en annen måte, arbeidsufør på grunn av fattigdom. Jeg tror jeg kunne ha jobbet hvis jeg hadde hatt bedre levekår. Nå hadde jeg uansett ikke fått jobb, men det er mye mulig det er andre som også går dukken i fattigdom som kunne hatt mulighet til å komme i jobb.

Hun jeg møtte hos Falck nevnte at Nav var opptatt av å få meg ut på ubetalt arbeid, men hun forsto at det ikke hadde noen hensikt. Det er muligens det som var grunnen til at Nav ikke har fulgt opp. Hun ønsket virkelig å hjelpe, hun forsto at  jeg har en håpløs livssituasjon, og uverdige boforhold. Etter den første samtalen hadde hun prøvd å ringe personen hos Nav som hadde med meg å gjøre, men vedkommende var visstnok sykmeldt. 

Jeg lurer på hvor mange som har opplevd tilsvarende, hvor mye penger Nav kaster bort, mens folk går dukken i fattigdom. Selv om jeg hadde en veldig god opplevelse med Falck, står det investorer bak som skal tjene penger. Og sånne har det med å være grådige, så Nav må nok betale rikelig for Falck sine tjenester. Uansett kunne de i det minste gitt meg beskjed om at de ikke hadde tenkt å foreta seg noe.

Gudene skal vite at det et uverdige boforhold.

Råtestanken blir stadig mer uutholdelig. Jeg kan vaske mugg av tak og vegger på badet, og det kommer tilbake umiddelbart. Her et bilde av gulvet utenfor badet. Råttent gulvbelegg hvor biter har løsnet, og her lukter det vondt. 

 

Her et bilde av oppbevaringssak fra IKEA, som sto på badet i en periode. Det tok ikke lang tid før det oppsto svart, ekkel guffe på den.

Jeg var en gang så naiv at jeg trodde så elendige boliger ikke lenger fantes her i landet. Men etter hva jeg har fått med meg, er det mange flere enn meg som er nødt til å til takke med slike råtne drittleiligheter. Badet er så ille at jeg må psyke meg opp for i det hele tatt greie å gå inn der. Alt er nedslitt, uappetittlig, og den er iskald om vinteren. Jeg tror ikke det er mulig å forstå hva det vil si å fryse så fælt innendørs hvis man ikke har opplevd det. En ting er den fysiske frosten så snart gradene synker ned mot null. Noe annet er den psykiske frosten. Det kjennes ut som jeg står ute i tjue kuldegrader i tynt innetøy, samtidig som alle dører inn til varme og trygghet er lukket og låst for all framtid. 

Jeg opplever at kroppen er i konstant fluktmodus, og det føles  som hver eneste celle i kroppen skriker kom deg vekk, kom deg vekk. 

For en god stund siden fikk fattigfolk et par minutters oppmerksomhet. De ble vist fram på Debatten hos NRK, og Klassekampen intervjuet folk som sto i matkø. Så forsvant fattigfolk stort sett fra mediebildet igjen. Når man omtaler fattigfolk, er det med mer vekt på fattig enn på folk. For selv om du er fattig, er du fremdeles et menneske med behov utover det å bare eksistere. Som å kunne gå ut i verden med rak rygg, møte andre på likefot, få lov til å føle seg litt glad og ubekymret, ha kontroll over eget liv. Ha mulighet til å utfolde seg, videreutvikle evner og ferdigheter. 

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde hatt en god pc. Det er så trist å knote på denne mobilen. I det hele tatt er det vanskelig å være uten pc, dessuten var jeg så glad i holde på med data. Jeg savner photoshop og lightroom, jeg savner å kunne være kreativ, både på pc og ellers. Mens jeg fremdeles hadde pc som humpete og gikk såvidt der var, la jeg over noen bilder på Google disc, for å tilgang når jeg ble pc-løs.

Det er ikke det at de er så fine, men der var noe jeg hadde glede av. Den gleden er borte nå, den kommer aldri igjen. 

Håpløse Nav

Dette skrives på en åtte år gammel, fullstendig utslitt, mobil. Det eneste jeg har igjen som nesten virker. 

Før jul sendte Nav meg til en slags utredning hos Falck.  Den besto av en telefonsamtale, to møter, og til slutt nok en telefonsamtale i forbindelse med at jeg fikk oversendt rapporten, som selvfølgelig også ble sendt til Nav. Hva Nav gjorde med rapporten de fikk vites ikke, for jeg har ikke hørt fra dem etterpå. Med tanke på at det ganske sikkert har kostet en del, er det jo litt merkelig. Eller kanskje ikke, med tanke på det man vet om Nav.

Jeg har en mistanke om at den fraværende oppfølgingen skyldes rapportens innhold. Den Falck-ansatte var nemlig av en helt annen sort enn dem man vanligvis møter hos Nav. Bare etter første telefonsamtale hadde hun forstått mye mer av meg og min livssituasjon, enn det Nav er i stand til. Hun var faktisk i stand til å forstå at det var et problem at jeg har elendige boforhold, og at jeg fryser meg syk om vinteren. Og det sier noe om hvordan jeg er blitt møtt de siste årene, når det føltes uvant å snakke med et menneske som ikke var nedlatende. 

Det skulle vært sånne som deg som jobbet på Nav, sa jeg til henne, da jeg snakket med henne siste gang. Det var det visst flere som hadde sagt til henne før den dagen. Det trodde jeg absolutt på, og det viser vel at det stort sett er feil folk som jobber på Nav. Og ikke bare der, noe jeg virkelig har fått erfare disse siste triste årene. Man kan jo lure litt på hvorfor Nav må benytte seg av et privat selskap for å ta noen samtaler. Det er lett å tenke at de burde klart å gjøre det selv, men det hadde de neppe gjort. For å gjøre en slik jobb trengs det vilje til å lytte og forstå. Den evnen er ikke alltid så framtredende hos Nav-ansatte. Forståelse for at det er ugreit å bo i en råtestinkende leilighet som blir helsefarlig kald om vinteren, ser ut til å være fullstendig fraværende hos Nav-ansatte. I hvert fall var den det hos fyren jeg kommuniserte med i desember 22. Der lå jeg i febertåka etter å ha fryst meg i filler, og mottok den ene meldinga etter den andre om hvor givende det ville være å komme meg ut på gratisarbeid. Dette givende arbeidet var blant annet snekkerverksted, gårdsarbeid og vedproduksjon. 

Det er visst ingen som stiller  noen spørsmål om hva Nav bruker penger på. Men det viktigste er vel straff. Hun jeg snakket med hos Falck, hadde et ekte ønske om å hjelpe. Det passet nok ikke Nav.