Hellig arbeid og NAV-helvete

For noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittel Den evangelisk-lutherske lære ble skrevet ut av Grunnloven i 2012. Arbeidslinja er blitt offisiell religion av Sven Egil Omdal. I Dagens Næringsliv har Siv Sangholt, leder for fagforeningen Samfunnsviterne i Nav, et innlegg med tittel Når arbeidslinjen blir religion. Det ser ut til at stadig flere ser en sammenheng mellom tidens holdning til arbeid, og religion. Arbeidet er hellig, uansett hvor meningsløse arbeidsoppgavene er. Og det må være på heltid, selv om en renholder på deltid gjør mer nytte for seg enn en bullshitarbeider på fulltid, er hun å anse som en umoralsk snylter med dårlig samfunnsånd.

Vi må jobbe, og jobbe enda mer, hvis vi skal få råd til velferd, sies det. Men hva brukes nå disse velferdspengene til? NAV har 37 kommunikasjonsansatte, men bruker millioner på PR-byrå, kunne jeg lese for en stund siden. Her får vi vite at Nav har inngått en avtale på 12 millioner kroner med PR-byrået Try. Try skal blant annet bistå Nav med strategisk rådgivning i forbindelse med reklame- og medieplasseringstjenester. Mulig det er jeg som er i overkant enkel, men jeg klarer ikke helt å skjønne hva Nav skal med reklame. Jeg trodde reklame var noe man benyttet seg av dersom man hadde varer eller tjenester man ønsket å selge. Men Nav vil da vel ikke at flest mulig skal benytte seg av deres tjenester? Jeg trodde det var tvert imot. Betyr dette at vi snart får se reklameplakater med tekster som ER DU LEI AV Å SLITE OG SLAVE, BEGYNN Å NAVE! Lite sannsynlig, men det er antagelig bedre å fore reklamebyråer med store summer, enn å bruke pengene på syke og arbeidsledige, de må som kjent ha insentiver, noe som betyr minst mulig penger, for å komme seg i jobb.

En annen artikkel jeg har lest, har tittelen Bruker omstridt personlighetsanalyse for å veilede Nav-brukere. Den omstridte analysen kalles DISC, og omtales av psykologer som like nyttig som et horoskop. Likevel synes altså Nav det er helt greit å sende arbeidsledige på kurs i DISC. Hver gang jeg leser om diverse håpløse kurs Nav bruker penger på, lurer jeg på hvorfor i all verden de ikke heller kan bruke disse pengene på kurs hvor folk faktisk lærer noe nyttig.

Det kan være at reklamebyrået Try skal bistå Nav med avskrekkende reklame. Kanskje noe sånt som UANSETT OM DU ER ALDRI SÅ SYK OG SVAK, KOM DEG FOR HELVETE PÅ JOBB, FOR KOMMER DU TIL NAV, SKAL VI SØRGE FOR AT DU BLIR TOTALT VRAK. De pengene kan de i så fall spare seg, folk er redde nok for Nav som det er. Hos Fri Fagbevegelse forteller Nav-ansatte Tuva at de kjenner folk som bor ute, fordi de ikke orker å ha med Nav å gjøre. Her får vi også vite at Nav kutter ned på åpningstider, reduserer antall PC-er på kontoret, og tar bort sitteplasser. De fjerner skjemaer fra Nav, for at folk skal skrive dem ut hjemme. Samtidig som Nav-brukere skal ha minst mulig penger, forventes det at de har brukbart datautstyr hjemme. Det er ikke ofte jeg skriver ut noe nå for tiden, men når det skal gjøres, har det en lei tendens til å være en blekkpatron eller flere, som er tom for blekk. Da må jeg gå på butikken og kjøpe, før det blir noe utskrift. Bare en blekkpatron koster faktisk en del, for en lutfattig person kan det fort bli at valget står mellom ny patron eller mat den dagen. I verste fall ryker printer eller pc, hva skal folk gjøre da? Jeg går ut fra at Nav ikke bistår med penger til nytt datautstyr.

Det er litt merkelig, på den ene siden er det tilsynelatende unison enighet om at arbeid er utrolig morsomt og ekstremt sunt, på den annen side ser det ut til å være like unison enighet om at folk som står utenfor arbeidslivet, gjør det fordi de rett og slett ikke gidder å jobbe. Folket har altså ikke forstått hvor ubeskrivelig artig og sunt arbeid er, det til tross for at de i langt større grad enn politikerne, har reell arbeidserfaring.

Noe annet som slo meg, er at en stor del av politikerne jobber for påvirkningsbransjen når de ikke er i politikken. Kanskje politikere som ikke synger med i det unisone koret, ikke er like attraktive for PR-byråene? I hvert fall virker det ikke som de har særlig forståelse for den virkeligheten folk lever i. For vanlige arbeidstakere heter det seg at man må kunne forsvare lønna si, kan man si at politikere som ikke forstår, eller gidder å forstå, hvordan livet faktisk er der ute, forsvarer lønna si?

Hjelp – jeg er lydutfordret

Det første vårtegnet på disse kanter, er gjennomtrengende brøl fra motorsykler. Jeg vet jeg klagde min nød her på bloggen i fjor også, men det er så sabla irriterende at våren, som skulle være en tid da det skulle være fint å være ute og mulig å åpne et vindu, drukner i infernalsk støy.

Med tanke på at det ikke lenger finnes problemer, finnes det antagelig heller ikke støy, bare «lydutfordringer». Det hjelper lite for oss som er lydutfordret, det er akkurat like plagsomt. Faktisk er det så er det jo sånn at støy, unnskyld lydutfordringer, er skadelig for helsen, man kan rett og slett bli syk av det, eller pådra seg helseutfordringer, som det vel heter nå for tiden.

Nå er det også annen plagsom trafikk her jeg bor, vi skal ikke se bort fra at mange av dem som kjører forbi er på vei til et av treningssentrene i området, der de skal sitte og tråkke på ergometersykler. Kanskje også lydutfordrerne burde overveie om de ikke burde holde seg innendørs med bråket sitt, de er neppe ute for å nyte naturen og vårstemningen. Eller skaffe seg elsykler, det er en butikk som selger slike her i nærheten, så kunne de ha denne lyden de tydeligvis er så glade i, på øret, mens de syklet. Da ville de fått litt mosjon også, det er det så vidt jeg vet ingen som har dødd av. Men det er antagelig ikke like «tøft».

Da en lydutfordrer dundret forbi for en stund siden, kom jeg til å tenke på et øyeblikk i fjor vår. Det var den dagen jeg hadde reist til Dublin, og vært så heldig at jeg fikk hotellrom mot en gårdsplass med et stort tre. Utpå ettermiddagen tok jeg en tur innom rommet, satte meg ned på sengen med pc-en. Der satt jeg foran åpent vindu, og det eneste jeg hørte var fuglekvitter. Jeg ble sittende og kjenne på den uvante følelsen av velvære, skuldre som senket seg, pusten som roet seg. Det slo meg hvor mye koseligere det er med kvitrende småfugler, enn motoriserte bråkmakere, unnskyld lydutfordrere.

Det er stressende med støy, nå er jeg lei av å være tidsriktig og kalle det lydutfordringer, så da stresser jeg ned med litt barokkmusikk. Det pleier å hjelpe.

                       

Hellig arbeid og bullshit-jobber

Jeg fortsetter å skrive om arbeidslivet, jeg vil først anbefale to artikler, den ene har den talende tittelen Når arbeidet blir gud, og den andre Frykten for den tomme arbeidsplassen. Begge omhandler det økende antallet bullshit-jobber, eller tullejobber om man vil.

Jeg sakser et avsnitt fra den først nevnte artikkelen: Mange vil svare, uten mye hokuspokus, at verdifullt arbeid bør dekke et reelt behov, eller levere en tjeneste eller et gode som forbedrer folks liv, eller planeten for øvrig. Det vil åpenbart inkludere lavstatusyrker som renholdere, søppeltømmere og helsepleiere, som kan sende jorda til helvete om de streiker. Arbeid som derimot bare gir etterspørsel etter noe vi ikke trenger, eller som får andre til å føle seg mindreverdige, er ikke verdifullt.

Det er jo ganske paradoksalt at det er mange av de mest nyttige jobbene som regnes som lavstatusyrker. Det er et artig tankeeksperiment å se for seg hvordan det hadde blitt dersom alle i såkalte lavstatusjobber hadde tatt en felles streik. Det kan virke grusomt urettferdig at disse yrkene har lav status, mens derimot jobber i eksempelvis påvirkningsbransjen og reklame heller betraktes som høystatusjobber.

Det er påfallende at etter hvert som mange opplever mer stress og press i jobben, er det blitt en opplest og vedtatt sannhet at jobb er sunt. Når tempoet har økt betraktelig i fysisk belastende jobber, blir mange utslitte lenge før pensjonsalder, fordi det er grenser for hva kroppen tåler av hardt arbeid og tøft tempo i år etter år. Det at arbeid faktisk kan være alt annet bra for helsen, ser det ikke ut til at maktmenneskene vil innse. Men det er vel et tegn i tiden, det som ikke passer med egen virkelighetsoppfatning, det tror man ikke på. Like påfallende er det at mens vi ser en framvekst av meningsløse bullshit-jobber, er også arbeid blitt så utrolig meningsfylt. Her messer stort sett samtlige politikere i kor, samtidig som mange av dem virrer mellom politikken og påvirkningsbransjen. Det at arbeid først og fremst har vært noe folk har gjort for å livnære seg, for å ha mat på bordet, tak over hodet og klær på kroppen, har kommet fullstendig i bakgrunnen. Dette tankegodset passer selvfølgelig som hånd i hanske når man ønsker å utnytte arbeidsfolk. Når jobben angivelig gir deg både helse og mening med livet, er det kanskje ikke så farlig om du ikke tjener noe særlig. Da kan man sende arbeidsledige ut på meningsløse tiltak, mens lønna ikke er annet enn det som med et godt, gammelt uttrykk kalles knapper og glansbilder. Bare at her er det heller snakk om én knapp og et halvt glansbilde.

Ja, det kan nesten se ut til at arbeidet er blitt en slags gud, det er mye av det som sies når det er snakk om arbeid som kan minne mye om holdninger jeg har sett hos religiøse personer. Det er en streng moralisme, der man helst ikke skal ha andre gleder i livet enn jobben, og den som av en eller annen grunn ikke er i jobb, den skal få svi, og det sørges jo i økende grad for at disse opplever et sant helvete. Dessuten mener man at arbeidet har en helbredende virkning. Jeg har snakket med kristne som mener de har opplevd helbredelse, av en eller annen grunn har disse angivelig helbredelsene bare vært for slikt som hodepine eller litt ryggvondt, plager som har det med å gå over av seg selv. Derimot har jeg aldri hørt om noen som har blitt helbredet av alvorlige sykdommer. Når det snakkes om hvor helsebringende arbeid er, har jeg lurt på hvor mange timer med arbeid som skal til for å helbrede kreft. Det er jo tross alt sånn at mange av dem som ikke er i jobb, er det fordi de har alvorlige sykdommer, som verken noen gud eller jobb kan helbrede.