Førjulstanker

Da er det snart jul, en tid på året da folk skal hygge seg og ha det bra. Sånn er det selvfølgelig ikke for alle, i det siste har det vært skrevet mye om innstrammingene i AAP-regelverket, noe som gjør livet svært vanskelig for dem som rammes. For noen dager siden satt jeg og kikket litt på hva jeg hadde skrevet før jul her på bloggen i foregående år. Det jeg ikke husket var at jeg nevnte nåværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i en post i desember 2011. Den gang var hun byråd for helse- og sosiale tjenester i Oslo, og var bekymret fordi frivillige organisasjoner ga de narkomane mat, klær og et sted å sove. Dette fordi det angivelig var med på å opprettholde og sementere miljøene. Noe som kan tyde på at hun mente at sult og kulde var det som skulle til for å få de narkomane på rett kjøl. Jeg synes det sier mye om hennes holdninger, og det er rimelig å anta at samme tankegods ligger bak innstrammingen i AAP-ordningen.

Det er ikke lett å skjønne seg på denne regjeringen. I høst var det snakk om en handlingsplan mot selvmord. Helseminister Bent Høie sa blant annet i den forbindelse: Det er ikke bare i helsetjenesten vi må gjøre en innsats for å forebygge selvmord. Vi kan alle gjøre en innsats. Hvis vi frykter at noen tenker på å ta livet sitt, må vi tørre å spørre. Vi må tørre å bry oss. Nå er neppe helt utenkelig at det finnes mennesker som står i fare for å ta livet sitt blant dem som nå mister pengene de lever av. Noen havner i Nav-systemet som følge av psykiske lidelser, mens andre pådrar seg slike lidelser som følge av belastningen det er å slite med Nav. Nå vet jeg av egen erfaring, at økonomiske problemer i seg selv er nok til å gi selvmordstanker. Da jeg hadde det slik ble jeg reddet av at jeg fikk jobber, selv om det bare var korte og dårlig betalte vikaroppdrag, gjorde det at jeg fikk hodet såpass over vannet at jeg klarte å gå videre. Den muligheten har ikke de som er syke.

Det å miste noen i selvmord er forferdelig, jeg har nettopp snakket med en person som har mistet en nær pårørende på den måten, det er bare helt ubeskrivelig grusomt. Og det er selvfølgelig akkurat like ille for dem som mister noen som står utenfor arbeidslivet. For til tross for politikernes nedsnakking av disse, det handler om mennesker som noen bryr seg om, mennesker som betyr noe for andre, du slutter ikke å være et medmenneske fordi om du faller ut av arbeidslivet. Nå skal jeg si noe som nok er veldig stygt å si, nemlig at tanken har slått meg at selvmord blant mennesker som befinner seg utenfor arbeidslivet, blir betraktet som litt rydding i «utenforskapet». Som sagt, det er slem og stygg ting å si, men kanskje ikke slemmere og styggere enn det regjeringen driver med når det gjelder å gjøre livet så vanskelig som mulig for dem som har mer enn nok å slite med fra før. Det kan selvfølgelig være at de selv er så velfødde og vant til å ha penger nok, at de ikke forstår hvor ille det er for dem som rammes. Noe som får meg til å tenke på en setning i en bok jeg leste mens jeg fremdeles var barn, en setning som har satt seg fast, og den var som følger, fritt etter hukommelsen: Uvitenhet er det verste i verden, nest etter ondskap.

Tilbake til jula, jeg skal i år som i foregående år være alene. Jeg har skrevet om det å være alene i jula også før, og det er nødvendigvis ikke så ille. Første gang jeg skrev om å feire jul alene, nevnte jeg noe jeg hadde lest om folk som satt alene og gråt på julekvelden. Det var skrevet av en journalist som jeg fikk inntrykk av aldri selv hadde vært alene på julekvelden, og jeg omtalte det som en respektløs måte å beskrive andre menneskers virkelighet på. Det som slo meg i etterkant, er at det kan oppleves som en litt nedlatende holdning overfor dem som faktisk gråter når de er alene julaften. Jeg har full forståelse for dem som feller en tåre eller flere, når de sitter alene på en slik kveld. Jeg husker den jula for noen år siden, da jeg hadde gjennom et ekstremt vondt og vanskelig år, da jeg hadde mistet moren min og hatt masse problemer i forbindelse med bolig. Utpå dagen på julaften gikk jeg meg en liten tur. Da jeg kom hjemover, så jeg folk med poser fulle av julegaver, som tydeligvis var på vei til å besøke noen. Da følte jeg meg veldig ensom og det gjorde vondt. Heldigvis ble julen bedre enn jeg trodde. Men det er ikke til å komme bort fra at det kan være tøft. Jeg husker en julaften formiddag for mange år siden, da jeg pleide å reise ut på landet og feire jul med slektninger. Jeg hadde tatt tog til Gardermoen og skulle videre derfra med buss. Det var kaldt, og mens jeg gikk fram og tilbake for å holde varmen, kom jeg i prat med en eldre dame som også skulle på julebesøk. Jeg husker hun sa at det var greit nok å feire alene, men det var nå hyggelig å ha noen å skåle med og ønske god jul. Jeg var enig i det, og gledet meg til å feire jul sammen med folk og katter i landlige og koselig omgivelser.

Jeg har alltid likt godt å være mye alene, og likt å gjøre ting på egen hånd. Det er vel både en grunn til at jeg har endt opp med alenefeiring, og grunn til at det går rimelig greit. Jeg lager tradisjonell julemat, dekker pent på bordet, tenner masse levende lys og setter på julemusikk jeg liker. Da blir det julestemning i stua, jeg synes det å skape en fin stemning er ekstra viktig når jeg skal være alene.  

Da gjenstår det å ønske dem som måtte komme innom bloggen en riktig god jul!

Noen ikke altfor optimistiske betraktninger om klima og befolkningsvekst

Som de fleste sikkert har fått med seg, for noen uker siden kom FNs klimapanel med en rapport som fortalte at verdens utslipp må ned med 45 prosent innen 2030, ellers kan det komme til å gå alvorlig gærent med den stakkars kloden vår. Med tanke på at utslippene øker kraftig, ser det ikke lyst ut. Like etter at disse dystre nyhetene var mottatt, kom jeg over en artikkel i Aftenposten, som forteller at klimapanelet hadde «glemt» å si én ting, befolkningsveksten må stoppe for at vi skal nå FNs klimamål.  Det er ikke nevnt med ett ord i sammendragene, verken for politikere eller beslutningstakere. Skal vi klare å begrense oppvarmingen til 1,5 grader må befolkningsveksten stoppe innen 2050, og deretter må verdens befolkning reduseres, sier klimaforsker Bjørn Samset ved CICERO – Senter for klimaforskning.

Som de fleste sikkert også har fått med seg, her i landet ønsker politikerne seg befolkningsvekst, og er bekymret fordi nordmenn angivelig får for få barn. Fruktbarheten har sunket her i landet de senere år, noe som tydeligvis betraktes som krise, så nå har regjerningen satt ned en arbeidsgruppe for å få norske kvinner til å føde flere barn. Fordi vi «skal ha råd til velferd», som det heter seg. Nå leste jeg for ikke lenge siden en artikkel hos Forskning.no med tittelen En eldre befolkning kan være bra for både oss og jorda. Her får vi vite at forskere mener at en mindre befolkning gir et mer bærekraftig samfunn og at kostnadene forbundet med en eldrebølge er håndterbare. Det sies også at endeløs befolkningsvekst ville være økologisk umulig, og at overbefolkning fører til alvorlige problemer som høyt forbruk, dødelige konflikter over knappe ressurser og tap av leveområder som kan føre til at noen arter dør ut. Videre kan vi lese at befolkningsnedgang kan føre til sosiale fordeler som mindre arbeidsledighet, økende lønninger, bedre pendlerforhold, mindre stress, opprettholdelse av flere grøntområder og forbedret livskvalitet. Her nevnes robotisering som en større grunn til bekymring enn mangel på arbeidskraft som en følge av en eldre befolkning. Vi får også vite at forskerne mener at frykten mange har for problemer som følge av en synkende befolkning, er overdreven. De har ikke funnet noe som støtter den populære teorien om at befolkningens alder fører til mangel på arbeidskraft. Den svenske forskeren Frank Götmark sier at vi må erkjenne at stor befolkningsvekst er en global trussel, og at kortsiktige økonomiske bekymringer ikke kan prioriteres over den langsiktige helsen til vårt miljø og samfunn.

Når det finnes forskning som viser at verdens befolkning må reduseres dersom vi skal klare å begrense oppvarmingen, noe det sikkert er veldig lurt å gjøre, og at synkende folketall slett ikke er noen katastrofe, er det egentlig litt pussig at det eneste vi hører fra norske politikere er et unisont kor om flere barn, flere barn. Med tanke på at det er klodens, og følgelig menneskehetens, framtid det gjelder, skulle man tro at i hvert fall noen politikere skulle synes denne forskningen var av interesse. Men nei, hvis folk får færre enn tre barn er man misfornøyd, fordi vi visstnok kommer til å trenge så utrolig mye arbeidskraft i årene framover. Ifølge politikerne er det voldsomt behov for arbeidskraft nå også, da er det rart at det er så vanskelig å få jobb at jobbsøking nærmest er blitt en vitenskap. Det begynner å bli en del år siden jeg leste en artikkel som fortalte at fra nå av var det ikke nok å ha beste karakterer dersom man skulle få jobb. Det var ikke grenser for hvor mange aktiviteter man skulle ha gående ved siden av studiene. Husker jeg rett, måtte man ha lønnet arbeid, drive med frivillig arbeid, gå natteravn var visst et must, synge i kor, spille et instrument, drive idrett på høyt nivå. Senere har jeg lest at arbeidsgivere foretrekker dem som er pene, man skal være på sosiale media, og der må man selvfølgelig gi uttrykk for holdninger som arbeidsgiverne liker. Det er kanskje ikke rart jeg gjentatte ganger har lest om unge mennesker som føler at alt er et ork. Det må det nødvendigvis bli når alt dreier seg om å bli konkurransedyktig, som det så fint heter, på et stadig tøffere arbeidsmarked, og i det hele tatt være den som er størst, best og vakrest. Jeg har hørt flere historier om ungdom som tar en god utdanning, for deretter å bli fortalt igjen og igjen at de ikke er aktuelle for jobbene de søker, fordi de mangler erfaring. Nå skal du ikke har for mye erfaring heller, for da er det store sjanser for at du er for gammel, mens politikerne maser om at folk skal stå i jobb til de er gudene vet hvor gamle, er du for gammel så fort du har passert førti. Men det er et voldsomt behov for arbeidskraft, altså.

Jeg har stor forståelse for dem som avstår fra å sette barn inn i denne galskapen. Nå tenker nok jeg litt andre baner enn det Hvermannsen gjør, jeg er jo en av dem som aldri har ønsket meg barn, og vi er ofte litt på siden av det som anses for å være «normalt». For mange av dem som nå føder for «få» barn, er det nok snakk om mangel på tid og krefter. Men jeg vil tro at for noen spiller klimaproblemer, økende utrygghet og annen elendighet en rolle. Det ser vel ikke spesielt lyst ut når det gjelder å begrense oppvarmingen av kloden til 1,5 grader. Med tanke på at oppvarmingen allerede skaper problemer, er dette bekymringsfullt, for å si det forsiktig. I tillegg kommer andre miljøproblemer, forurensning, artsutryddelse osv. At vi midt oppe i dette har politikere som ikke klarer å uttale ordet problem, er en mildt sagt dårlig trøst. Jeg er absolutt for ytringsfrihet, men det har vært øyeblikk da jeg skulle ønske samtlige som bruker ordet klimautfordringene, hadde blitt sendt til en øde øy. I så fall hadde forresten ikke den øya lenger vært å betrakte som øde.

I løpet av de årene jeg har surret rundt på jorda, har det blitt en tøffere og mer ubehagelig atmosfære. Jeg merker selvfølgelig det bedre enn dem som tilhører mer privilegerte grupper. Det er blitt kaldt på de nederste trinn i samfunnet, og det virker som kulda eter seg oppover. Det er flere enn oss lavt utdannede som opplever tøffere forhold. Når jeg snakker med folk har jeg inntrykk av at de fleste er bekymret for utviklingen, og at stadig flere ikke har tillit til politikerne. Jeg kan huske fra yngre år at det ikke var så langt mellom dem som var glødende tilhengere av et bestemt parti, som de stolte på og følte talte deres sak, dem er det ikke så ofte man møter i dag. Nå er det antagelig litt annerledes blant dem som nyter godt av de økende forskjellene. Eksempelvis arbeidsgivere som tjener på billig arbeidskraft, bolighaier som skor seg på at andre ikke har råd til å kjøpe egen bolig. Det jeg lurer på, er om den utviklingen vi ser i dag, er et heller dårlig utgangspunkt for å gjøre noe med klimakrisa. Ord som er blitt stadig vanligere, er konkurranse og konkurransedyktig, kanskje større grad av samarbeid hadde vært et bedre utgangspunkt, og kanskje samarbeidsdyktige mennesker i større grad kunne få gjort noe med både klima og andre problemer. Det har vært nevnt at tilliten synker her i landet, og det kan jeg skrive under på. Jeg har sett nok av fly forbanna arbeidsfolk som knurrer og glefser mot makta, de som bare er ute etter å mele sin egen kake, og utnytte oss andre som best de kan. Jeg har selv vært med på det, og det har absolutt vært ektefølt. Jeg har sett hvordan noen går helt i vranglås og nekter å ta innover seg noe som helst som kommer fra det de oppfatter som eliten. Dessverre gjelder dette også klimaproblemene, som noen bare har fått betalt for å si. Nå er det sånn at for å greie å tenke utover seg selv, skaffe seg kunnskap og engasjere seg, så trengs det at man har de grunnleggende behov dekket, og en trygghet for at det skal fortsette sånn. Trygghet er ekstremt viktig, det vet jo jeg som har opplevd mye utrygghet, det hakker deg i filler, du blir redd og når du er redd blir du også fort sint.

For å fantasere litt, hvordan hadde det vært hvis man sa at nå står vi overfor en krise, og den må vi løse sammen. At forskjellige typer mennesker kunne møtes og snakke sammen ansikt til ansikt. Hva slags samfunn er det egentlig vi ønsker oss, egentlig? Ønsker vi oss virkelig et samfunn som i så stor grad vektlegger konkurranse, fasade, materialisme, stress og mas? De av oss som ønsker noe mykere og snillere, er antagelig vi som ikke har gått av med seieren i rotteracet. Kanskje det er blant dem som har følt problemene på kroppen på en helt annen måte enn maktmenneskene det kan finnes spennende tanker som kan være med på å føre utviklingen i en hyggeligere retning. Det som slår meg når jeg hører politikerne debattere, er hvor støvete og kjedelige de er, her er det stø kurs og forsvinnende lite kreativitet. De eneste gangene de klarer å hoste opp en viss grad av kreativitet, må være når det gjelder å gjøre livet vanskelig for dem som sliter mer enn nok fra før. Hvis folk skal være villige til å gå med de endringene som trengs, kan det ikke være slik de som har minst fra før blir dem som belastes mest. I de senere år er det underklassen som har fått svi for alle endringer som har vært, da er det ikke rart at folk går i vranglås så snart om det er snakk om endringer. Det er heller ikke rart at tilliten til systemet krymper.

Man kan drømme et annet samfunn, der folk samarbeider om en bedre framtid for alle, men det blir nok bare med drømmen. I virkeligheten er det vel stor fare for at forskjeller, utslipp og antall mennesker på jorda, bare kommer til å øke. Jeg regner meg som pessimist, det heter seg at pessimistene alltid får rett, men at optimistene har det bedre i mellomtiden. På den annen side er det pessimistene som får gleden av å si hva var det jeg sa! Men når det gjelder disse alvorlige problemene er det liten glede i å være den som får rett.

Til slutt anbefaler jeg Vi kan bli den første arten som dokumenterer vår egen utryddelse, som sto å lese i Dagbladet i midten av november.