Bilder og litt ymse

Etter noen helgrå dager som nærmest var som en parodi på november, hadde naturen pyntet seg med hvitt rim, og plutselig var det så vakkert. Det er en egen atmosfære på slike dager, det gir en følelse av høytid. Den samme følelsen får jeg på våren, når trærne står med helt nytt, friskt løv. Det er dagen da jeg blir løftet ut av den grå hverdagen, slik jeg også kan bli av en kunstutstilling, en konsert eller god bok. Kanskje ikke så rart, for naturen er vel tross alt det største kunstverket av alt, et kunstverk vi for øvrig er i ferd med å ødelegge.

På slike dager er det ekstra trivelig å ta med seg kameraet på tur, og knipse i alle retninger. Siden jeg synes jeg må bruke i hvert fall noen av disse bildene til noe, poster jeg noen her. Om eventuelle lesere synes det er blitt mye bilder på denne bloggen, kan jeg trøste dem med at det garantert ikke kommer noen bilder av bloggeren selv, det tror jeg alle skal være glad for. Nå er det nok av bloggere som har rikelig med bilder av seg selv i bloggene sine, og etter hva jeg har fått med meg er mange av disse ikke lenger bare bloggere, de er også blitt influensere. Det skal man visst være nå, hvis man skal henge med i tiden, det er det ikke alle av oss som er så veldig opptatt av. Greit nok at jeg forstår meningen med ordet, men det gir unektelig visse assosiasjoner til det norske ordet influensa, en sykdom man nå kan vaksinere seg mot, det hadde kanskje ikke vært så dumt med en vaksine mot influensere også.

Over til et annet tema, etter forrige bloggpost fikk jeg en kommentar som omtaler et intervju hos NRK med forfatteren Adelheid Seyfart Guldbrandsen, som akkurat har skrevet boka «De fortapte». Jeg har verken lest den boka eller noe annet av forfatteren, men har absolutt lyst til å gjøre det. Og den lysten ble ikke mindre etter å ha hørt intervjuet med henne. Veldig interessant, hun viser en innsikt og forståelse for arbeidsfolk og de som faller som utenfor, som er sjelden kost for tiden. Jeg anbefaler intervjuet på det varmeste, kan høres på podcast, eller nettradio.

Til slutt litt musikk. For et par dager siden sto jeg på kjøkkenet og lagde mat, samtidig som jeg hørte på en spilleliste med REM på Spotify. En av låtene var «World Leader Pretend», fra albumet «Green», utgitt i 1988. Teksten fikk meg til å tenke på hvordan ståa er for tiden når det gjelder de som styrer verden, ingen munter tanke.

                  

Interessant tekst om skravleklasse og underklasse

Jeg fikk nettopp en link til en særdeles interessant tekst, Om skravleklassen og “kulturelle kapitalister” av Trond Andresen, fra en trofast leser. Dette er en svært god beskrivelse av skravleklassens forakt for underklassen, og anbefales varmt til alle som er opptatt av forhold mellom klasser. Det var nettopp slikt jeg ønsket å ta opp da jeg startet denne bloggen, og det er faktisk snart ti år siden. Da var det liten, eller ingen, oppmerksomhet om slike problemstillinger. For den som ikke fikk med seg kommentaren til John O. Egeland i Dagbladet i august, Elitenes selvmord, anbefaler jeg også den. Igjen er det en svært god beskrivelse av de faktiske, og sørgelige, forhold.  Til tross for at Egeland treffer overraskende godt, ble jeg ikke helt overbevist da jeg leste den første gang. Jeg satt igjen med en liten mistanke om at dette skrives fordi man er blitt bekymret over folkets hang til å stemme uartig, og hadde det ikke vært for Trump, Brexit osv., hadde ikke dette blitt skrevet. Det kan jeg jo ikke si med sikkerhet, men tvilen er til stede. Likevel er det absolutt positivt at en slik tekst står å lese i en avis som Dagbladet. Det kan være med på å gjøre det lettere å rette ryggen for den som blir sett ned på som følge av plassering i klassehierarkiet. Jeg tror svært mange av oss om er lavt utdannet har møtt forakt fra andre, det kan til tider være tungt, og dessuten høyst irriterende. Hvis man klarer å se på forakten man møter som et utrykk for den andres fordommer, blir den lettere å takle.

De to tekstene jeg har lenket til over, beskriver som sagt forholdene på en treffende måte. Men jeg har også sett skravleklassemedlemmer på venstresiden diskutere hvorfor arbeiderklassen i stor grad forlater venstrepartiene, uten at det ser ut til at de forstått noe særlig av det. Mens mange arbeidsfolk har fått dårligere levekår, med større grad av utrygghet, lavere lønninger og hardere arbeidstempo, har skravlevenstre vært mer opptatt av å snakke arbeiderklassen ned, enn å bry seg om den tøffere hverdagen mange opplever. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har oppfattet det som en arbeidsdeling mellom de forskjellige elitene. Mens den økonomiske eliten har svingt pisken stadig hardere over ryggen på arbeidsfolk, har den kulturelle eliten omtalt alle med lav utdanning som en gjeng kunnskapsløse tullinger, som knapt fortjener menneskestatus, og da er det kanskje ikke så farlig om de blir behandlet som søppel.  Når da store deler av disse foraktelige undermenneskene ikke lenger stemmer på partier på venstresiden, klør man seg i sine angivelig kloke hoder, og har store problemer med å forstå hvorfor det skjer. At det skal være så vanskelig å forstå, er vanskelig for meg å forstå, men det får så være.