Every time they stab us in the back

For noen dager siden kom jeg over en musikkvideo der en amerikaner framfører en sang om Demokratene, teksten minte meg om mitt eget syn på norsk venstreside. They love to talk like they are friends of you and me and then every time they stab us in the back. Det er liksom litt gjenkjennelig. Om noen måneder er det valg, og jeg ønsker virkelig å bli kvitt den nåværende regjeringen. Da blir det som jeg har gjort de siste årene, jeg stemmer ikke på noen, jeg stemmer mot noen. Og da må jeg gi en så effektiv motstemme som mulig. Det betyr vel at jeg må stemme Arbeiderpartiet, bare tanken gjør meg faktisk en smule kvalm. Et parti som mest av alt fortoner seg som en mellomting av en lekeplass for overklassen og et broilerklekkeri. Det er stusselig, for å si det på en pen måte. For å klare å stemme på valgdagen, tror jeg det er best at jeg ikke følger med på valgkampen, da den kan komme til å gjøre meg så kvalm at jeg ikke orker å gå og stemme.

Når jeg først nevner Arbeiderpartiet, for ganske lenge siden fikk jeg noen kommentarer her på bloggen som nevnte et intervju Niels Chr. Geelmuyden en gang gjorde med Gro Harlem Brundtland, der han skrev ned alt hun sa, helt ordrett. Jeg fant en nettside med en liten smakebit fra dette intervjuet. På spørsmål om hva hun trodde det kom av at norske kvinner ikke var særlig opptatt av det som den gang het EF, ikke kunne noe om det, og ikke ville at Norge skulle bli medlem, svarte hun som følger: - Ja, altså, først så har vi det at det er på den ene siden de områdene hvor folk faktisk nå engasjerer seg i diskusjonen, det er jo, dreier seg om EF. Det er faktisk av de temaene som folk også svarer at de er opptatt av. Så det er vel, jeg tror man må nyansere det du sier der med det. Og det gjelder både kvinner og menn, at de er opptatt av det på godt og vondt, og til dels for kvinners vedkommende enda mer, da med en skeptisk innfallsvinkel. Så det. Men den debatt vi har hatt i samfunnet i de siste fem årene, faktisk, og mer enn det, ja, fem årene, for det  var fra niogåtti, fire år, har jo blant annet dreiet seg om at noe det folk, det har vært mulig å oppvise engasjement på, har vært hva man mener om EF, spesielt hvis man er mot, altså engasjement mot EF har vært noe av det engasjement som har vært mobilisert, faktisk, og der har ikke kvinnene vært noe mindre engasjert enn menn i det. Så, men hvis vi går mere til kvinners større skepsis, jeg tror det må være det du er mest opptatt av, er det ikke det, altså, og da er det nok det fjerne og følelsen av at, ja, det er fjernt fra kvinners hverdag. Og de er opptatt av det nære, hverdagen, familien, altså barna. Og de er opptatt av å ta vare på de verdiene Norge har med et trygt velferdssamfunn, og med betydelige rettigheter og muligheter for kvinner. Jeg tror alt det der, det ligger der.

Den som måtte tro at man har begynt med mer klar og tydelig tale i Arbeiderpartiet, kan ta en kikk her. Arbeiderpartiets nåværende leder har blitt kalt en tåkefyrste, og det er vel ikke helt ufortjent. Han later også til å være glad i floskler, for noen år siden ga han ut en bok med tittelen «Å gjøre en forskjell». På den tiden dukket dette uttrykket opp overalt, eksempelvis kunne man omtrent ikke lese en jobbannonse den gang, uten at det var et krav om at den de søkte etter skulle gjøre en forskjell. I senere tid har det som kjent  ikke vært den ting som ikke har vært omtalt som elefanten i rommet. Da det var som verst, da det var så mange elefanter i rommet at man knapt så elefanten for bare elefanter, ventet jeg bare på at Jonas Gahr Støre skulle utgi en bok med tittelen «Elefanten i rommet». Det skjedde ikke, heldigvis, og siden det ser ut til å ha blitt litt lengre mellom elefantene i det siste, regner jeg med at det var en av mine pessimistiske antagelser som ikke slo til.

Jeg håper uansett på et regjeringsskifte til høsten, at det minste ondet vinner.