De avmektige

Jeg har akkurat lest en utmerket artikkel skrevet av Lotta Elstad, Den glemte arbeidshverdagen.
Om gapet mellom det abstrakte og det konkrete perspektivet på arbeid. Om makt og avmakt. Her er det mye jeg nikker gjenkjennende til. Som flere sikker vet, er Lotta Elstad forfatteren som skrev boka En såkalt drittjobb, som beskriver hverdagen til renholdere på et Thon-hotell, der hun tok jobb som tilkallingsvikar. En bok som trygt kan anbefales.

Elstad sier blant annet: «...mitt poeng er at det delte arbeidslivet handler også om dette: Man opplever verden forskjellig ut fra hvor man er posisjonert i et samfunnshierarki. Og som vanlig; sitter man på toppen, er det vanskeligere å se at det i det hele tatt fins et hierarki.»
Diskusjonen om arbeidsliv, sykefravær osv. hadde nok blitt langt annerledes dersom man var bevisst på at dette hierarkiet finnes og hatt mer kunnskap om hvordan det er å befinne seg nederst i det.

For oss som har erfaring med hvordan det er å befinne seg nede på betonggulvet, der man virkelig må slite for luselønna, der man daglig opplever krenkelser og avmaktsfølelse, oppleves det som om de som debatter befinner seg i et annet univers, noe de vel for så vidt også gjør.

Elstad bruker ordet uføreyrker, jobber der mange blir uføre før de når pensjonsalder. De jobbene jeg har hatt på lager og kantine er nettopp slike jobber der svært mange er utslitte flere år før de når pensjonsalder. Da blir det latterlig når man hører at arbeid er helsebringende, noe det er veldig moderne å hevde for tiden.

For gudene skal vite at disse jobbene ikke er helsebringende, de som påstår slikt skulle ha møtt mange av dem jeg har jobbet sammen med opp gjennom årene. Hørt om operasjonene, senebetennelsene, de vonde ryggene, de verkende føttene, den alltid tilstedeværende redselen for å havne i NAV-systemet.

Og ikke minst, ydmykelsene, følelsen av urettferdig behandling man bare må bite i seg, særlig dersom man er vikar og kan kastet ut med øyeblikkelig virkning dersom man ikke har den rette, «positive» innstillingen.

Jeg har nylig fått ett par kommentarer under en eldre bloggpost, der jeg skrev om hvordan det var å jobbe for et lite, useriøst firma. Her var jeg ikke vikar, jeg var noe enda verre, jeg jobbet uten arbeidskontrakt, uten noen form for forsikring dersom jeg hadde blitt skadd, uten kvelds- og helgetillegg og uten én eneste god kollega. Det var tunge løft og respektløs behandling fra morgen til kveld, det var både fysisk og psykisk en i særdeleshet lite helsebringende jobb.

Noe annet det har vært på moten å snakke om i senere tid, er de med «lettere psykiske lidelser». Og da skjønner selvfølgelig alle at de med disse psykiske lidelsene som er så lette, er noen skikkelig pysete slabbedasker som heller vil leve herrens glade dager på trygd, enn å bite tennene sammen og jobbe. Hadde de bare giddet å jobbe, så hadde de nok blitt friske i en fei. Men kanskje det nettopp er jobben som har påført dem lidelsene?

For skal man være passelig ydmyk arbeidskraft, og det skal man jo, så hjelper det godt med litt daglig nedpsyking, noen doser usikkerhet, slik at man blir minnet om hvor man hører til, aller nederst på rangstigen. Noen bøyer nakken og avfinner seg med det, mens andre stritter imot. Har man en viss erfaring med å bli møtt med respekt og anerkjennelse, er det ekstra tungt å bli behandlet som et verdiløst null. Jobben blir et sted som spiser opp selvfølelsen din, så får du prøve så godt du kan å bygge den opp igjen på fritiden, før jobben igjen glefser etter den.

Elstad sier: Dette er en naturlig konsekvens av at de som har lite innflytelse på egen arbeidshverdag, også er mennesker med lite innflytelse i samfunnet. Avmakten kommer av ulike grunner, men jeg kan nevne én: Mange av arbeiderne i de tyngste og lavest betalte jobbene i Norge har ikke en gang stemmerett, fordi de ikke er norske statsborgere. Dette, om noe, er utenforskap.

Jeg tror det er viktig å huske at det også er nordmenn blant dem som sliter i slike jobber. Mange føler seg fullstendig oversett, noe som fører til bitterhet og politikerforakt. En del av de utlendingene jeg har jobbet sammen med, som ofte har blitt grovt utnyttet, har hatt både statsborgerskap og gode norskkunnskaper. Problemet for dem, så vel som etniske nordmenn, er at uansett hvor talefør man er, så er det ikke så mange som er villige til å høre på det man har å si. Mange føler heller ikke at det finnes noe parti som taler deres sak. Man kan så visst føle avmakt fordi om man har både stemmerett og gode norskkunnskaper.