fredag 19. oktober 2012

Utenfor

Om man er innenfor arbeidslivet kan man likevel føle seg plassert i et utenforskap
Utenforskap er et av de ordene språket vårt er blitt «beriket» med i de senere år. Noe særlig hyggelig ord er det ikke, i hvert fall ikke for dem som befinner seg i dette utenforskapet. Det er aldri hyggelig når det dukker opp stigmatiserende begreper som rammer en selv. For en del år siden var ordet lavstatusgrupper på moten, jeg syntes det var det ufyselig ord. Det skyldtes selvfølgelig at jeg var et av disse lavstatusmenneskene og det føltes ikke bra. Nå brukte man jo ikke ordet lavstatusmenneske, var man først lavstatus måtte man pent finne seg i å være en del av gruppe, å bli sett på som et menneske var en luksus man ikke ble tilgodesett med. Jeg kan heller ikke huske jeg har hørt ordet utenformenneske, selv om man er travelt opptatt med å snakke om utenforskap for tiden.
Nå har det seg jo sånn at jeg, selv når jeg har jobbet sent og tidlig, har følt meg som et utenformenneske, selv om denne betegnelsen vel er tiltenkt dem som står utenfor arbeidslivet. Det har de fleste av dem jeg har jobbet sammen med også gjort og det er vel nettopp følelsen av å være utenfor, ikke bli sett eller respektert for den innsatsen vi gjør, som har knyttet oss sammen. Utenformennesket som er innenfor arbeidslivet kan f eks være en godt voksen kvinne som jobber på kantine, det har hun gjort i mange år. Det er store sjanser for at hun vært langtidssykemeldt i en eller flere perioder, selv om hun også til tider har trosset legens råd og gått på jobb når hun burde vært sykmeldt. Hun har opplevd at jobben er blitt hardere, dels som følge av at hun nå jobber for et kantineselskap, da hun begynte å jobbe på kantine var hun ansatt på stedet. Når hun hører politikerne snakke, vet hun at det ikke er om henne og hennes liv. Ingen vil gjøre noe for at hun skal få det bedre, det snakkes om utdanning som en måte å komme vekk fra det livet hun lever. Det er vel og bra, men det hjelper ikke denne voksne kantinearbeideren. Hun er for gammel til å legge ut på noen klassereise, den eneste reisen hun har foran seg er den til nærmeste NAV-kontor. For der kommer hun antagelig til å havne ganske snart, utslitt som hun er, og hun har såpass erfaring med NAV at hun vet at hun har svært lite å glede seg til. Som de fleste andre jeg har møtt er nok også hun livredd for NAV, NAV er den mørke skya som henger over hodet på alle oss som på en eller annen måte er utenfor, enten det er innenfor eller utenfor arbeidslivet. Dessuten føler hun at den innsatsen hun har gjort gjennom mange år ikke blir satt pris på. Hun har jo sett at folk vil ha tjenestene hennes, hver eneste dag mases det fra alle kanter, tomt for ditt, har du mer av datt og du må gjøre i stand lunsj for ti personer, må leveres på møterommet i øverste etasje, innerst i gangen, innen fem minutter. Hvis alle skal utdanne seg vekk fra slike jobber, hvem skal gjøre dem da, tenker hun kanskje. Vel, antagelig underbetalte arbeidsinnvandrere. Men uansett, hun har slitt og strevd i mange år, gitt alt hun har og mere til i jobben, og det eneste hun får høre er at hun burde ha utdannet seg vekk fra det. Om ett år eller to er hun antagelig helt utenfor, da orker hun ikke jobbe lenger og skal kvernes rundt i NAV-systemet, akkompagnert av politikernes og synsernes gnål om latskap, utenforskap og sikkert flere andre skap det ikke er særlig hyggelig å bli puttet i.

Som lavt utdannet er det opplest og vedtatt at jeg er dum. Nå bruker man selvfølgelig ikke ordet dum, man holder seg med litt finere ord og uttrykk, men det er ikke vanskelig å skjønne meningen, så dum er jeg tross alt ikke. Men til tross for dumheten, jeg har gjort noen erfaringer i livet. De har vært dyrekjøpte, derfor håper jeg i det minste at de har gjort meg litt klokere. De slitsomme jobbene, usikkerheten ved å være vikar, aldri vite hvordan ting er i morgen eller om en måned, for ikke å snakke om neste år. Jeg har lært noe om hva det vil si å ha det vanskelig, samtidig som man føler at man er omgitt av et hav av velstand og lykke man selv ikke får ta del i. Det var slik jeg følte for noen år siden, da jeg lot være å stemme ved et valg. Jeg følte meg rett og slett så utenfor at det ikke var noen vits i noe som helst. Og da gjorde jeg ikke stort annet enn å jobbe, så man kan så visst være utenfor fordi om man er i jobb.
Mulig at jeg begynner å bli gammel og henfaller til mimring om at alt var bedre før, men jeg synes det blir stadig mer akseptert å være ufin overfor andre mennesker og at det er mindre forståelse overfor oss som av en eller annen grunn ikke anses som vellykkede. Jeg har ment at man burde forstå at det kan være mange grunner til at folk ikke har tatt en god utdanning, ikke bare at man er lat og dum, men nå virker det jo også som man tror at sykdom er noe folk velger og at det kan kureres enkelt og greit med å sparke dem ut på jobb. De såkalt vellykkede er kanskje ikke alltid så veldig reflekterte? Kanskje det er slik at man blir litt klok av erfaring og at det hadde vært fint om vi hadde hatt flere samfunnsdebattanter som hadde opplevd noe annet enn et liv der alt går på skinner og hvor man får det som man vil? Kanskje det hadde blitt mindre floskler og innlærte fraser dersom livet hadde lært dem at alt nødvendigvis ikke er opp til deg selv og at det ikke alltid er så lett å være sin egen lykkes smed?

32 kommentarer:

  1. Alltid en glede å lese dine gode innlegg Laila. Jeg har en del å si om dette jeg også, men pga. litt knapt med tid akkurat nå legger jeg heller ut denne linken som sier litt om noe av det du skriver om
    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10047259
    Kommer tilbake siden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Absolutt en interessant artikkel. Dette er et tema som burde vært snakket mer, men det er vel liten interesse for temaet blant medlemmer av skravleklassen.
      Du får komme tilbake og skrive mer når du har tid.

      Slett
  2. Interessant artikkel, men hvorfor spør ikke professor Christiansen seg om de såkalte "millionærene" faktisk ER millionærer? JEG står på siste ligningsattest som millionær, og jeg er minstepensjonist! Grunnen til at jeg er blitt millionær, er at jeg har to leiligheter. Den ene er "vanlig", men der bor min mor, og da er det ikke plass til meg selv.

    Jeg har derfor måttet skaffe meg en bolig nr 2. Der er det ikke noe fungerende bad, det hadde jeg ikke råd til. Jeg skattes imidlertid etter salgssummene for de andre hyblene, som er blitt pusset opp gjennom årene; og leiligheten min mor bor i, og som jeg naturlig nok ikke tjener en krone på, skattes som ekstra-/luksusbolig. Det er meget langt fra tilfellet!

    Jeg havner altså i en virkelig lei klemme på grunn av de helt ville boligprisene vi har fått, og som alle boliger skattlegges etter, helt uavhengig av deres faktiske standard. Kan vanskelig tro at jeg er alene om dette. Jeg tror du finner mange ganske fattige blant "millionærene". De kjøpte seg leilighet da de hadde råd, kanskje på 70-tallet. Kanskje er nabolaget i mellomtiden blitt attraktivt fordi det er relativt kort vei til sentrum. Verdien på boligen din skrues dermed opp, og vips! er du millionær.

    SvarSlett
    Svar
    1. De vanvittige boligprisene kan nok slå uheldig ut. Det hjelper jo lite at boligen din er verdt mye penger, man må jo ha tak over hodet.

      På den annen side er det mange som virkelig har mye penger samtidig som klasseskillene øker, jeg tror både professor Underlid og sosiolog Flemmen har mye rett i det de sier.

      Slett
  3. "Utenforskap" var egentlig et svensk uttrykk, et påfunn av finansminister Anders Borg som han nå tar avstand fra:

    http://ilsemarie.wordpress.com/2011/09/27/borg-flippfloppar-om-utanforskapet/

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, og som det påpekes her har den svenske kampen mot utenforskapet fått tragiske følger. Jeg har lest triste historier om folk som har uhelbredelig kreft som må ut og søke etter ny jobb, fordi de angivelig har restarbeidsevne.

      Slett
  4. "Utenforskapet" definerte ikke bare arbeidsledige, men også pensjonister og folk som var sykmeldt for influensa! Helt plutselig fikk man i Sverige for seg at det å stille på jobb er et kriterium for å være "innenfor". - Så her kommer mine betraktninger:

    1) Hvem har ikke følt seg "utenfor" nettopp på jobb? Det er neimen ikke alle arbeidsplasser som har et vennlig og inkluderende miljø!

    2) Noen har psykiske lidelser som får dem til å føle seg "utenfor" uansett. Jeg hadde en schizofren kollega som hørte stemmer og tolket dette slik at vi satt og snakket om henne, noe som absolutt ikke var tilfellet. Både for henne og oss var det en lettelse da hun fikk uføretrygd.

    3) For bare noen tiår siden var det normen at gifte kvinner gikk hjemme. Var de "utenfor"? Samtlige jeg kjenner av den generasjonen, var svært lettet over å slutte i jobb og bli husmor i stedet! Ikke alle hadde barn. Det å legge arbeidslivet bak seg var en bonus ved å være gift, og damene i nabolaget syntes synd på kassadamen de visste hadde en mann i rullestol hjemme, og derfor måtte ut i jobb for å greie seg. Og visst hadde hun det stritt, det syntes.

    Jeg tror slett ikke dagens gifte/samboende kvinner hadde hatt vondt av å la seg forsørge og gå hjemme. Visst skal det være opp til den enkelte! Men det er for galt at arbeidslivet fremstilles som den gylne redningsplanke for alle, og veien til mental sunnhet. I så fall hadde vi vel ikke gått hjem når vi er syke???

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå er det vel en del som vil ha slutt på at vi går hjem når vi er syke.
      Jeg kom plutselig til å tenke på en debatt jeg hørte for en del år siden. Det gjaldt folk som ble sykmeldte når barna deres døde, det var det noen som ville ha slutt på, blant annet Kristin Clemet. Nå skulle man visst få fri til å gå i begravelsen, såpass sjenerøs var man. Men ellers var det jobb som var det eneste saliggjørende, noe jeg synes får være opp til den enkelte å avgjøre. Det er kanskje ikke så veldig stas å sitte i kassa på Rema dagen etter at ungen din døde?

      Jeg vokste opp med hjemmeværende mor, det var mange som "bare" var husmødre den gangen. Tror de hadde rimelig gode liv, men tror ikke jeg selv hadde orket å være fullstendig økonomisk avhengig av en annen person og det kan bli vanskelig ved samlivsbrudd. Samdidig mener jeg at den enkelte må få velge selv, det er tross alt snakk om voksne mennesker. Også den som velger å være hjemme en stund vet antagelig godt hva hun gjør og trenger neppe at andre forteller henne at valget hun har tatt er feil.

      Slett
  5. Den fæle betegnelsen "utenforskapet" kan ramme oss alle, uansett. Selv har jeg opplevd å møte veggen etter et langt arbeidsliv som vellykket. Ja, jeg har nesten så lang utdanning som det er mulig å ha. Og jobben tappes for mening, også for oss som har en fagutdanning.

    Alle kan få helseproblemer, og NAV er et problematisk sted også for noen av oss såkalt ressurssterke (ikke på penger).

    Ellers er jeg enig med deg - folk skal verdsettes for den jobben de gjør, og utdanning er ikke nøkkelen til alt, for alt og alle. Samfunnet vårt trenger mangfold -

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror vi er enige i mye, jeg har snakket med folk med høyere utdanning som har slitt med NAV, det kan ha vært på grunn av sykdom eller at man har mistet jobben og vært for "gammel" for arbeidsgiverne, de er jo rimelig kresne, det har vært akkurat like triste historier som dem jeg har hørt fra lavt utdannede kolleger. Havner man i NAV-systemet er man ikke mye verdt, uansett hvilken bakgrunn man har.

      Slett
    2. Nei, høyere utdanning er heller ikke noe som imponerer Nav. Sjekk lenken under, der en dame med magistergrad og høyere utdanning innenfor ledelse og administrasjon trues med å bli fratatt stønaden sin om hun ikke stiller på et tiltak for å sy puter:
      http://www.aftenposten.no/meninger/Foler-meg-trakassert-6936603.html

      Putesying gir ikke noe inntrykk av hva hun kan og vil, heller ikke finnes det noen norsk puteindustri som leter etter arbeidskraft - men prøv å fortelle det til Nav.

      Det som skremmer meg her, er at Nav ignorerer praksisen rundt KOMPENSASJONS-PRINSIPPET, som stod sterkt hos gamle trygdeetaten. Tanken er at folk med høyere utdanning trolig sliter med studielån etter magre år på en studenthybel. Disse har derfor krav på å tilgodeses med tilbud om omskolering til gjengjeld for det de faktisk har investert i utdanningen sin. En ingeniør som har fått slag og ikke lenger makter å bykse rundt i villmarka med oppmålingsarbeid, skal kunne få innvilget omskolering til bibliotekar eller annet stillesittende arbeid, om dette er realistisk.

      For gamle trygdeetaten var det innlysende at folk med utdanning var overkvalifisert for putesying og lignende oppgaver, og uansett skulle få kompensert at de hadde investert i en utdanning.

      Jeg skjønner godt at damen føler seg trakassert. Siden kompensasjons-prinsippet aldri er blitt offisielt avskaffet, burde hun og andre trygdede med utdanning vise til det. Nav kan si at de ikke lenger jobber slik, men det gjør dem alltid usikre at folk kjenner til det som var en selvfølge for gamle trygdeetaten, og fremdeles burde være praksis.

      Slett
    3. Tragisk historie og akk så typisk NAV. Det understøtter det inntrykket jeg har at det er et element av straff inne i bildet, man skal ydmykes. Og som du påpeker, det er ikke behov for putesyere, jeg har lest mange jobbannonser, men aldri noen der man har søkt etter folk til putesying. På samme måte som jeg heller ikke har sett annonser der man søker etter folk til å telle eller veie skruer. Derfor burde folk slippe å gjøre sånt, heller ikke lavt utdannede øker sjansene sine for å komme i jobb av slike tiltak.

      Jeg husker historien fra noen år tilbake om den prostituerte som ville over i annet arbeid, hun endte med å stå og veie skruer i en vernet bedrift. Hvordan det økte sjansene hennes på jobbmarkedet kan man jo lure på, men det må jo ha vært temmelig ydmykende, da er kanskje hensikten oppnådd?

      Det som slår meg er at dette er sløsing, både med penger og mennesker.

      Slett
    4. Da jeg fikk attføring for en del år siden var det snakk om at det skulle være høvelig og passende og hensiktsmessig og andre sånne ord. Var mye blablaba på den tiden også (den gang det var Aetat), men ser ut som om det nå har tatt helt av. Jeg fikk diverse kurs som var greie og nyttige - jeg lærte mye og kom meg etterhvert i jobb (at det stort sett har vært en haug midlertidige jobber er en annen historie). Hadde jeg havnet i en vernet bedrift hadde jeg blitt så syk at jeg hadde vært der ennå (på den vernede bedriften altså). Skal ikke ting være hensiktsmessig lenger altså?

      Slett
    5. Ser dessverre ut til at det går feil vei. Det kan vel ikke sies å være hensiktsmessig å sende høyt utdannede på kurs for å lære å sy puter. Det er jo rart at det ikke er noen i NAV-systemet som setter ned foten og prøver å bekjempe galskapen. Selv hadde jeg ikke orket å ha en jobb hvor man måtte ydmyke mennesker slik det blir gjort her.

      Slett
    6. Du husker helt rett! Folketrygdlovens § 5-4: "Attføring gis i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for at trygdede skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid."

      I dag er attføring en saga blott, ytelsen ble fra mars 2010 slått sammen med rehabiliteringsstønad til AAP (arbeidsavklaringspenger). Saksbehandleren skal ikke lenger spørre seg: "Er hun syk nok til å ha rett på stønad?" men tvert om: "Hva er restarbeidsevnen hennes?" Man skal fokusere på det personen kan utføre, i stedet for det hun ikke får til.

      Så langt et fremskritt. Men absolutt ikke noe fremskritt når man likevel velger å se bort fra det personen er god for, og setter henne til å sy puter!

      Slett
  6. Hei igjen

    Jeg befinner meg i de fleste utenforskap som tenkes kan. Singel, ingen barn, ikke bil, ikke lappen en gang, ikke leilighet jeg eier selv (leier) og stort sett aldri fast jobb.
    Tok riktignok en utdannelse en gang, men den var feil for meg og endte i veggen - ettertid lurer jeg av og til på om det kanskje ikke var jobbe og utdannelsen som var det egentlige problemet, heller miljøet på arbeidsplassen. Sannsynligvis en kombinasjon.
    Etter det ble det attføring og vikariater (utenfor det ordinære arbeidsliv på sett og vis). Den ene vikarjobben som ble fast ble selvsagt ourtsourcet so here we go again...Hvor lenge jeg holder ut veit jeg ikke.
    Med venner og bekjente i faste, gode jobber med god økonomi er det vanskelig å stadig vekk være "hun som ikke har jobb, ikke får jobb eller har en midlertidig jobb." Ikke sånn at de ser ned på meg, de veit altfor godt at jeg ikke har valgt dette selv - som mange i samfunnet ellers later til å tro, men likevel.....Det er heller ikke kult å møte gamle bekjente en ikke har sett på si 4 år og det første de spør om er: Jobber du nå?
    Noen ganger lurer jeg på om jeg skal ta outsiderstempelet helt ut og flytte til Kristiania i København eller slå meg ned blant sigøynere eller noe sånt...selvsagt vurderer jeg ikke dette seriøst, men......
    Poenget er at det er ikke så enkelt å være utenfor og annerledes i A4 - Norge. Og ja, jeg tror du har helt rett Laila at det er blitt mindre aksept for de som liksom ikke er så vellykket. Tror kanskje folk var romsligere og rausere før, i alle fall på en del områder. Selv om det selvsagt var motsatt på noen andre områder.Jeg sitter egentlig bare og skriver ned tanker som de kommer her nå.

    Jeg tror også at den åndssvake positiv tenkning- mentaliteten og det at alle kan lykkes bare de vil det blablabla....er med på å påvirke folk til å nedvurdere oss i "utenforskapet".

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kan se ut om det er viktigere å leve opp til A4-idealet enn noensinne, eksempelvis sies det jo at det er mindre aksept for ikke å ha barn enn det var før. Nå har ikke jeg noen problemer med det, jeg kjenner andre som ikke har barn og noen som bare har ett barn, heller ikke det er særlig akseptert.

      Det virker som om det er vanskelig å få fast jobb når man har hatt mange midlertidige jobber, egentlig betyr jo det at man er vant til å tilpasse seg nye forhold og sette seg inn i nye arbeidsoppgaver. Litt googling av ordet "utenforskap" viste at det er særlig noe Høyre er opptatt av. Kanskje ikke så rart siden begrepet vel er funnet opp av partiene på høyresiden i Sverige. Samtidig er politikerne på høyresiden opptatt av å åpne for flere midlertidige jobber, for å få folk i jobb. Nå er jo mange i "utenforskapet" på grunn av sykdom, dessuten kan man bli syk av usikkerheten forbundet med midlertidig arbeid. En grunn til at folk ikke er i arbeid er psykiske lidelser, mer usikkerhet er neppe måten å få psykisk syke mennesker friske på.

      Den hysteriske positive tenkningen ser jeg på som en del av den overfladiskheten som rår for tiden. At man får som fortjent er selvfølgelig en behagelig tanke for dem som har kommet seg fram selv, uansett hvor mange de har trampet på underveis. Når jeg må ta en drittjobb for et vikarbyrå er jeg "mislykket", konsulentene i samme byrå blir antagelig betraktet som vellykkede når de tjener gode penger på andres slit og manglende rettigheter.

      Jeg har heller ikke førerkort, bil eller barn, det skal man vel ha for å være som man skal være. Men nå er vel ikke problemet at det er for få biler og med sju milliarder mennesker på kloden burde det kanskje snart holde?





      Slett
    2. For min del tror jeg kravet om et A4-liv var minst like strengt tidligere. Tilbakestående barn var en skam, det krevdes en Wenche Foss som stolt viste frem sønnen sin (med Downs syndrom) for å endre på dette.

      I dag kan man jo tillate seg både å være skilt og å ha barn utenfor ekteskap! - Men man har fått et KRAV OM SUKSESS som tidligere var ukjent. Du skal ta ansvar for din egen helse, ditt utseende (som om dette skulle være designet av deg selv og ikke et resultat av gener!), din karriere (som om det er din feil hvis du er født i en økonomisk nedgangstid)…

      Hva slags forventninger ble stilt til en kvinne på 80-tallet? Hun burde ta skolegang som gjorde henne i stand til å forsørge seg selv, men det rakk lenge om hun satt på en kontorkrakk eller var frisørdame. Når hun ble gift, var hun stort sett økonomisk bekymringsløs. Det var ikke råd til de store utenlandsturene, men ingen forventet det heller.

      Tanken din om å bo i Kristiania i København er kanskje ikke så fjern? Mange oppegående mennesker har bodd/bor der og lever en ganske borgerlig tilværelse. Barn vokser opp der. Du kan godt ha Kristiania som adresse uten å være noen uteligger...

      Slett
    3. Ja jeg veit det for jeg har vært der og sett. Kanskje jeg skal gjøre det når jeg blir pensjonist ;)

      Slett
    4. Går man et stykke bakover i tid ser man at det har gått framover på mange områder, blant annet når det gjelder homofile.
      Men krav om vellykkethet og suksess på alle livets områder gjør takhøyden til tider plagsomt lav. Barnfrie blir utsatt for mer utidig mas enn tidligere, single blir totalt oversett. Blir man syk skyldes det antagelig usunn livsførsel og er man av en eller annen grunn ikke i jobb, er man altså utenfor.
      At tilfeldighetene, flaks eller uflaks, spiller en vesentlig rolle for hvordan livet blir, velger man å se bort fra.

      Slett
  7. Jada, helt sant alt du skriver.
    "Har du bare jobbet for vikarbyråer?" "Hvorfor søker du ikke faste jobber?" (som om jeg ikke gjør det!) Som vi har vært inne på før er det fritt fram for kommentarer og spørsmål til oss i utenforskapet.
    Jeg har vært en del i England og det virker for meg som om aksepten for forskjellighet er større der. I alle fall mitt inntrykk. Sikkert derfor jeg liker meg så godt der.
    Jeg var nettopp og hørte et foredrag av Ole Martin Holte som i forbindelse med sin sosionomutdannelse levde tre somre på rad som uteligger i Oslo og København. Veldig interessant. Han har skrevet bok om sine opplevelser også. Men uansett - han sa i alle fall at selv om uteliggertilværelsen ikke var noe å skryte av i noen av byene, så opplevde han tross alt mer respekt i København. Ingen spydigheter og stygge tilrop der. I Oslo var det derimot nok av denslags.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg jobbet en gang sammen med en annen vikar som hadde bodd i England og drømte om å flytte tilbake. Hun var singel, og temmelig langt fra A4, og syntes det var greiere å være singel der enn her og at nordmenn er veldig opptatt av å være par.
      I en artikkel jeg en gang leste i en irsk avis mente skribenten at engelskmenn var flinke til å ta vare på originalene sine, at det var større rom for å være annerledes der enn mange andre steder. Da jeg gikk språkkurs i Oxford for mange år siden bodde jeg rett ved Oxfordkanalen. Jeg pleide å gå langs kanalen på vei til og fra byen, der bodde folk i båter, de hadde hunder og katter som ruslet rundt på gangveien langs kanalen, uten at noen skrek opp av den grunn. En hadde en papegøye som pleide å sitte på skulderen hans, møtte ham til og med inne i sentrum med papegøyen på skulderen. De som bodde i disse båtene var så absolutt ikke A4.

      At folk i København har bedre folkeskikk en folk i Oslo tror jeg på!

      Slett
    2. I England fikk jeg følelsen av at det fantes en original på annethvert gatehjørne! Og det var bare artig. Til gjengjeld virker den engelske middelklassen utpreget konform med veldig lite slingringsmonn for hva man kan si og gjøre. Hyggelige folk stort sett, men du verden så forutsigbare! Jentene så opptatt av forlovelsesringer og bryllupsfeiring – da har damene HATT på seg, som i et kongelig teselskap!

      Men eldre britiske kvinner har jeg sansen for, de har virkelig «the spirit», ikke tapt humøret selv om de ble evakuert som barn under krigen, eller måtte tilbringe tenårene sine i krigstjeneste med noe helt annet enn det de hadde planlagt for livet sitt. (Dronning Elizabeth var ambulansesjåfør og tok mekanikerkurs, i tilfelle hun skulle få motorstopp under bombeangrep.)

      Det er merkelig så fokusert folk er på hva man arbeider med. Jeg er i jobb nå, men opplever det som så pass slitsomt med spørsmål om den saken at jeg bare svarer med et lite smil: «Hva, kan det ikke gå to minutter før man må dra frem CV’en?» :-) Det er min opplevelse av situasjonen, og jeg er gammel nok til å si ifra om at dette gidder jeg ikke.

      Da jeg registrerte meg hos et vikarbyrå som etterlyste folk med erfaring fra sykehusarbeid, var damen som intervjuet meg, lite opptatt av de gode papirene jeg faktisk har, men spurte meg i stedet aggressivt hvorfor jeg ikke var blitt fast ansatt, for det «visste hun om flere som var blitt».

      Jeg sa at det var sykevikariater jeg hadde hatt. Disse ble selvsagt avsluttet når den syke ble frisk, noe jeg vanskelig kan lastes for. Til gjengjeld ble jeg tilkalt neste gang det var sykdom. Det ville vel ikke skjedd hvis jeg hadde gjort en dårlig jobb? Men det svarte hun ikke på. For henne var jobbintervjuet en anledning for henne til å være ubehagelig og insinuere at jeg ikke var verdt noe. Som konsulent kunne hun tillate seg å være akkurat så uforskammet som hun følte for å være. Jeg fikk ingen vikariater, bare et kort brev om at de ikke hadde noe å tilby meg. Dette sjokkerte meg spesielt fordi de nettopp søkte etter folk med min bakgrunn, og fordi jeg har så gode referanser. Byrået fortsatte forresten å søke etter folk med denne bakgrunnen etter å ha avvist meg, så folk som meg vokser tydeligvis ikke på trær.

      Det er en fordel for vikarbyråene at folk ikke blir fast ansatt etter sykevikariater, det er jo nettopp utleie av vikarene disse byråene lever av! Men det at du har erfaring som vikar – som faktisk er det de etterspør – er altså også en feil ved deg. Du snakker om galskap!

      Slett
    3. Herregud er det mulig? Nesten så du burde kontaktet sjefen hennes....? Jeg har bare møtt hyggelige konsulenter heldigvis, men det varierer hvor mye de faktisk står på for å finne jobb til deg. Det varierer veldig mye.

      Slett
    4. PS: Jeg var borti en konsulent en gang som forsåvid var hyggelig, men meget spesiell. Jeg kontakter ikke det byrået igjen tror jeg - synd i grunn for jeg ser fra tid til annen at de har relevante og interessante jobber ute.

      Slett
    5. Jeg har også opplevd ubehagelige intervjuer hos vikarbyråer. Særlig en gang da konsulenten gjentatte ganger ga uttrykk for at på grunn av hullete cv var jeg ikke til å stole på og jeg kanskje bare lot være å komme på jobb. Det var ubehagelig, men siden de tross alt trengte folk fikk jeg jobb. Siden disse trengte noen med sykehuserfaring virker dette veldig rart.

      Jeg har opplevd at enkelte vikarbyråer prioriterer folk som ikke klager på triksing med lønn og annet snusk framfor dem som gjør en god jobb. Men da er det snakk om jobber på kantine og tilsvarende, der det ikke kreves særlig mye kunnskap.

      Slett
    6. Ja jeg skulle virkelig likt å vite hvordan konsulentene prioriterer. Det varierer nok fra person til person. Noe jeg syns er litt frustrerende er at de fleste konsulentene er mye yngre enn meg - jeg foretrekker å snakke med de som er på min alder (early 40's) eller helst litt eldre.....Første gang jeg var i kontakt med vikarbyråer var jeg vel 34 eller noe - ingen ungsau da heller, men jeg møtte på en kompetent og hyggelig konsulent på ca 50 med visdom og erfaring. Mye bedre enn disse jyplingene som kommer rett fra universitetet eller hvor de nå kommer fra med allslags bachelorer og mastere og fandens oldemor.

      Slett
    7. I Adecco var det tydelig hvordan man prioriterte, dem som fant seg i at man trikset med lønna deres, så fikk det ikke hjelpe at det eneste de gjorde på jobb var å stå med hendene i lomma og vente på å gå hjem. Hørte mange som beklaget seg over at de hadde fått den typen vikarer.

      Jeg har borti en del unge mannlige konsulenter. Overfladiske, kjappe typer, markedstilpassede, som jeg pleier å kalle dem.
      Kan være at vikarbyråene helst vil ha slike, visdom og erfaring er kanskje ikke det som verdsettes mest for tiden.

      Slett
  8. PS : Et apropos til noe du skreiv lenger oppe:
    Jeg har lest triste historier om folk som har uhelbredelig kreft som må ut og søke etter ny jobb, fordi de angivelig har restarbeidsevne.

    Hmmm...det var noen på 40-tallet som dreiv på slik - tvang alvorlig syke mennesker til å jobbe...de som var for syke ble sendt i "dusjen", men de som angivelig hadde "restarbeidsevne" måtte stå på. Bare nevner det.......-

    SvarSlett
  9. Det ligger en liten hilsen til deg i bloggen min :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har sett den, veldig hyggelig!

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.