For en stund siden skrev jeg om boka Klassebilder. Etter å ha fått to interessante kommentarer fra Mari, som skriver at hun snart er ferdig utdannet statsviter, har jeg lyst til å skrive litt mer om de tankene jeg har gjort meg i forbindelse med boka.
Det stykket i Klassebilder jeg skrev mest om er Den som står med begge beina på jorda står stille: Om kjønn og klassereise av May-Len Skilbrei, og her hadde Mari interessante synspunkter å komme med. Den delen av bloggposten som omhandlet denne teksten var nok helt klart den mest subjektive. Jeg skal si litt om hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.
Mari skriver i sin andre kommentar: Generalisering må til for at noe skal være forskning (kunnskap satt i system) og ikke bare beskrivelser av et enkelttilfelle. Men generalisering kan være uetisk dersom den går utover dem som man skriver om.
Generalisert i filler?
Jeg føler vel at den generaliseringen arbeiderklassen blir utsatt for helt klart går utover oss, man kan kanskje si at arbeiderklassen er blitt generalisert sønder og sammen. Så til de grader at det til tider blir ganske ugjenkjennelig for oss det gjelder. Nå tenker jeg særlig på det som skrives i media, og kanskje av folk som ikke alltid har så veldig god greie på det de skriver om. Mye av det jeg leser likner til forveksling på annet jeg har lest før, ofte tilnærmet ordrett. En påstand som kan ramme ganske hardt, er den om at folk fra arbeiderklassen er dårlige til å uttrykke seg, og har problemer f eks i møte med helsevesenet og Nav. Vi kan ikke kodene, som det heter seg, dette har jeg lest en del ganger. Slår slike holdninger rot, det har de vel allerede gjort, så kan de skape problemer blant annet i forbindelse med jobbsøking. Svært mange jobber som ikke krever nevneverdig utdanning har ofte krav om at man skal være god til å uttrykke seg, god muntlig og skriftlig fremstillingsevne, står det gjerne. Dette gjelder blant annet jobber av typen sentralbord/resepsjon, etter en periode med jobb på sentralbord prøvde jeg å få flere slike jobber, men det var ikke lett. Jeg følte vel at kantinejobbene på cv-en fungerte som et slags idiotstempel, kanskje nettopp fordi man så for seg noe av det samme som jeg gjorde da jeg leste Skilbreis stykke i Klassebilder. Noe som vil si en type kvinner som er lite presentable, og som får problemer når de møter mennesker med annen bakgrunn enn det de selv har.
Litt om kvinnene jeg har jobbet sammen med
Nå har jeg møtt et stort antall arbeiderkvinner i jobbene jeg har hatt, siden jeg har jobbet mye for vikarbyråer. Da jeg jobbet på kantiner jobbet jeg ofte bare en eller to dager på hvert sted. Forferdelig slitsomt, men også lærerikt. Mange av disse kortvarige oppdragene var på steder der vi bare var to stykker, og da fikk jeg ofte vite mye om henne jeg jobbet sammen med. Mange var åpne, hyggelige og interessante å prate med. Men alle var ikke det, noen var rett og slett for slitne til noe som helst, de gjorde jobbet sin, de eksisterte, hadde nok med å komme gjennom dagene, det lot til at de anså at alt håp var ute. I møte med slike ble jeg alltid redd for å ende opp på samme måte, jeg så for meg en eldre og utslitt variant av meg selv, det skremte faktisk vettet av meg. Andre igjen var smålige, kunnskapløse og i noen tilfeller direkte ubehagelige å jobbe sammen med. Jeg jobbet også lenge på et lager der det var et stort antall kvinnelige ansatte, jeg ble godt kjent med mange av dem. Ubehaget jeg følte da jeg leste Skilbreis tekst er ikke bare på egne vegne, kanskje er det særlig på vegne av dem jeg har møtt som har slitt med dårlig selvtillit, ofte folk som er meget samvittighetsfulle og pliktoppfyllende i jobbene sine, men som samtidig er langt mer sårbare enn det jeg selv er blitt etter hvert.
For enkelte arbeiderkvinner kan nok dårlig selvtillit og et elendig selvbilde være en viktig årsak til at de ikke har kommet seg videre. Slike vil nok ofte ha problemer med å utrykke seg i møte med folk som er høyere på strå enn dem selv. Føler man seg dum, oppfører man seg som om man skulle være dum, dette vet jeg, for jeg trodde en gang at jeg var omtrent verdens dummeste menneske, og tedde meg sikkert som jeg skulle være det. Noe som er en vesentlig grunn til at jeg havnet på bunnen i arbeidslivet, som det sikkert har vært for en del av de andre jeg har jobbet sammen med.
Flere av dem jeg har jobbet sammen med har gitt uttrykk for at de angrer på at de ikke tok en skikkelig utdanning, jeg synes det er merkelig at Skilbrei ikke kommer inn på dette. Slike uttalelser har jeg hørt såpass ofte at det neppe kan være noe sjeldent fenomen. Den som har snakket med et stort antall arbeiderkvinner burde følgelig ha møtt noen som egentlig ønsker seg bort, men ikke har noen mulighet til å ta utdanning i voksen alder. Jeg skulle ønske dette hadde blitt nevnt, da det hadde vært med på å gi et mer nyansert bilde.
Moro med husarbeid?
Jeg leste for øvrig et leserinnlegg i Klassekampen for en tid siden, der hun som skrev henviste til Skilbreis stykke i Klassebilder for å begrunne hvorfor hun mente det var helt greit for arbeiderkvinner å gå rundt og vaske hjemmene til folk. Det tror jeg er type arbeid de færreste arbeiderkvinner ønsker seg. De kvinnene jeg har jobbet sammen med har satt pris på fellesskapet med kolleger, kantinearbeiderne satte pris på kundekontakten, som stort sett var positiv. Mange av dem som jobbet på kantiner var interessert i matlagning, de satte også pris på den variasjonen i arbeidsoppgaver de tross alt hadde. Lagerkvinnene ville neppe bytte bort trucken med skurebøtta, skiftarbeid og tunge tak til tross. Når folk som har interessante og fysisk lite belastende jobber synes det er noe herk å gå hjem å vaske eget hus, hvorfor i all verden tror de at andre ville synes det var stas å vaske deres hus, for deretter dra hjem for å vaske eget hus? Jeg regner med at man ikke har tenkt å betale disse vaskehjelpene så godt at de selv kan holde seg med vaskehjelp. Når Skilbreis tekst kan tolkes på en slik måte, da har den blitt oppfattet nettopp slik jeg var redd den kunne. For arbeiderkvinnene er ikke så annerledes enn andre kvinner, heller ikke vi synes husarbeid er særlig givende. Det er også arbeid som gir svært lite kompetanse og få ferdigheter som kan komme til nytte i andre typer jobber. Det er arbeid der man slites raskt ut, noe som ikke er uvesentlig i en tid da det snakkes om at man helst skal ”stå i jobb” til man blir sytti eller der omkring.
Når "de dumme" blir regelen
Da jeg fyrte meg opp så mye som jeg gjorde over artikkelen til Skilbrei, skyldes det at det kom oppå all elendighetsbeskrivelsen av arbeiderklassen i media. Kan man kalle det som skrives for generalisering nedover? Altså at man gjør de dummeste, for å bruke et dumt uttrykk, til regelen.
Som jeg ser det blir denne generaliseringen ekstra problematisk fordi man aldri ser noen eksempler på at påstandene som framsettes ikke alltid stemmer. Eksempelvis finnes det neppe en journalist som gidder å skrive en artikkel om arbeidere som er annerledes enn det som til vanlig kommer fram. Folk fra arbeiderklassen får aldri lov å være enkeltindivider, men omtales konsekvent som en grå masse. Usynliggjøringen og den ofte respektløse måten vi omtales på gjør at det er lett å føle seg på siden av samfunnet, man blir en fremmed i verden, en som ikke regnes med.
Den snille arbeider?
Nå er jeg ikke ute etter å framstille arbeidere som tvers gjennom snille og gode mennesker som blir trakassert av den slemme middelklassen. Mange arbeidere kan være riktig så fordomsfulle og lite tolerante overfor alle som ikke er maken til dem selv. Her kan det være nok å like vin eller klassisk musikk for å falle i unåde. Dette er stort sett mennesker med rimelig lavt kunnskapsnivå, man må ha lov til å forvente langt mer toleranse, vett og forstand fra dem med høyere utdanning. Og jeg skulle ønske man kunne tenke litt over hvordan det er for dem som støtt og stadig må forholde seg til negative ytringer om egen klasse, uten at jeg dermed ønsker å begrense folks rett til å si hva de mener.
