Smil til kjeften revner!

Smile or Die, en reise i den positive tenkningens vanvittige verden
Jeg har lest Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America & the World av Barbara Ehrenreich, en bisarr reise inn i den positive tenkningens verden, en verden jeg oppfatter som alt annet enn positiv. Fra før har jeg lest Kjøpt og underbetalt (Nickel and Dimed On (Not) Getting By in America) og Lokket og lurt (Bait and Switch The (Futile) Pursuit of the American Dream) av samme forfatter, begge meget leseverdige bøker som tar opp viktige temaer. Kjøpt og underbetalt har jeg omtalt før her på bloggen. Lokket og lurt omhandler de prøvelser arbeidsledige hvitsnipper blir utsatt for i USA. Man behøver for øvrig verken være hvitsnipp eller amerikaner for å kjenne seg igjen i boka, en hver som har lest jobbsøkertips eller har vært sendt på jobbsøkerkurs i regi av vårt hjemlige Nav vil finne mye som virker plagsomt kjent.

Første gang jeg hørte om boka Smile or Die var da den ble nevnt i programmet Verdibørsen på P2 en lørdag rett før jul. Dagen i forveien hadde jeg hatt siste dag på slikt Nav-kurs. Her hadde det vært mye som nettopp bygde på positiv tenkning, for eksempel hadde jeg lært at det egentlig er ganske så festlig å være arbeidsledig. I hvert fall når man var så heldig å få gå på et slikt kurs, hvis ikke kunne jobbsøkinga visstnok føre til at man fikk vondt i ”auen”, hadde jeg blitt fortalt de første dagene. Dette fortreffelige kurs skulle altså sørge for at man slapp smerter i ”auen”. Mulig jeg fulgte dårlig med i biologitimene på skolen, inntil da hadde jeg vært lykkelig uvitende om at det finnes en kroppsdel som heter ”auen”. Uansett kurset førte til spenningshodepine og en følelse av å være slått i stykker innvendig. Jeg var med andre ord i relativt dårlig form denne lørdagen jeg første gang fikk vite om boka Smile or Die, og jeg var rimelig lei av lettvintheter og at det skal være positivt å oppleve noe som i virkeligheten er trist. Som følge av dette, og det at jeg har hatt stor sans for de andre bøkene jeg har lest av Barbara Ehrenreich, tenkte jeg umiddelbart at denne boka må jeg lese. Dessuten hadde kurset jeg akkurat var ferdig med gjentatte ganger fått meg til å tenke på det jeg hadde lest i Lokket og lurt.

Etter å ha lest Smile or Die er jeg ikke blitt mindre kritisk til positiv tenkning. Den første delen av boka beskriver Barbara Ehrenreichs personlige erfaringer da hun fikk brystkreft. I likhet med arbeidsledighet er nemlig også kreft ganske så artig når man befinner seg i den positive tenkningens vidunderlige verden. Brystkreft var en gave, fikk hun vite, en glitrende mulighet for personlig utvikling. Her var det bare å tenke positivt, bli en ”overlever”. Så når den positive tenkningen går amok blir selv en alvorlig sykdom en gave.

Jeg kan huske jeg for mange år siden hørte en person si at det bare var negative mennesker som fikk kreft. Vedkommende anså nok seg selv som en positiv person, men hvor positivt er det å komme med en slik uttalelse? I årene som har gått siden den gang, har jeg dessverre sett flere triste eksempler på at kreft så visst ikke bare rammer negative mennesker.
En av de viktigste grunnene til min skeptiske, for ikke å si negative, holdning til positiv tenkning er nettopp at man så alt for lett stempler andre som negative.

I den positive tenkningens verden er alt opp til deg selv. Mistet du jobben som følge av finanskrisa er det din egen skyld, du har tenkt feil. Samfunnsmessige forhold spiller ingen rolle, det er bare noe du skylder på. Klarer du bare å tenke riktig er det ikke grenser for hva du kan oppnå, da kan du visstnok få selveste universet til å hjelpe deg. Man kommer trekkende med så vel kvantefysikk som magnetisme som midler til å oppnå den ønskede suksess.
Mens jeg leste kom jeg til å tenke på noe jeg en gang leste i New York Times, noen hadde funnet opp en måte å tenke på som påvirket ett eller annet ute i universet, dette gjorde igjen at man fikk det som man ønsket. Metoden kunne brukes både til å helbrede kreft og til å finne ledig parkeringsplass. Så kan man lure på hvordan universet fikset det dersom veldig mange trengte parkeringsplass på samme sted på en gang.

En grei måte å skaffe seg det man ønsker seg, er å stirre på bilder av de ønskede objekter, dette skal bevirke at man til slutt blir den lykkelige eier av det man ser på. Så hvorfor ikke gi bilder av mat til de sultende, bilder av hus til de hjemløse, dette må jo vært en fortreffelig måte å avskaffe all fattigdom og elendighet på. Tankens kraft er altså formidabel, Barbara Ehrenreich påpeker hvordan de utallige coachene som skal hjelpe folk til suksess og framgang, kun fokuserer på holdninger og tanker, ikke på å skaffe seg reell kunnskap.

Selv om jeg på forhånd var klar over at det er mye galskap i den positive tenkningens verden, ble jeg en smule sjokkert da jeg leste at positive tenkere mener man bør avstå fra å følge for godt med i nyhetsbildet, det skjer nemlig så mye negativt i den virkelige verden. Å prøve å gjøre noe for at verden skal bli bedre, er selvfølgelig en utenkelig tanke for de positive.
Her kolliderer den positive tenkningen for alvor med det jeg oppfatter som positivt. For meg er det positivt å skaffe seg kunnskap, enten det er for å øke mulighetene for en bedre jobb eller for å forstå mer av verden. Og intet er vel mer positivt enn det å arbeide for en bedre verden. Men når man skal tenke positivt, innebærer det at man stiller seg positiv til det bestående, man må jo ikke stille kritiske spørsmål om vedtatte sannheter, da kritisk tenkning er negativ tenkning. Samtidig er det vel nettopp kritisk tenkning som har drevet verden framover, den som godtar alt som det er, kommer ikke med nye tanker og ideer.

I Smile or Die kan man lese om hvordan arbeidstakere opplever stadig mer usikkerhet. Virkelighetsfjerne coacher og bablende selvhjelpsguruer tjener gode penger på å fortelle dem at dette er positivt. På samme måte som Barbara Ehrenreich fikk vite at brystkreft var en mulighet for et rikere liv, får disse vite at utrygghet og arbeidsledighet er veien til et bedre og mer utviklende liv.
Velkommen til den positive tenkningens vidunderlige nye verden!

Påske uten ski

En skihaters bekjennelser
Påsken er begynt, ute regner det. Jeg har aldri vært blant disse gale menneskene som når vinteren endelig er i ferd med å forsvinne, pakker sekken, og ikke minst skiene, for å oppsøke enda mer vinter. Jeg holder meg hjemme og nyter våren, dersom værgudene tillater det. Så kan disse andre grave seg ned i tide, eller hva det nå er folk driver med der oppe på fjellet i påsken. Mens vi andre kan nyte fred og ro her nede, på betryggende avstand fra snøskredfare og annen elendighet.

Jeg har aldri vært på fjellet i påsken, og håper det fortsetter sånn. Til tross for at jeg er norsk, og følgelig skulle være født med ski på beina, så kan jeg ikke fordra å gå på ski. Jeg hadde ski, faktisk var jeg den ulykkelige eier av et par ski inntil nylig. De sto bortgjemt i en kjellerbod, der hadde de stått veldig lenge. I høst dukket det opp en container i nabolaget, og da bar jeg dem bort til den, og kastet dem oppi. Jeg følte umiddelbart en enorm lettelse.

Disse gamle skiene, som neppe lenger var kompatible med moderne skistøvler, ble en gang innkjøpt fordi jeg skulle på skoletur. I min ungdom gikk jeg på folkehøyskole, og skoleårets høydepunkt, i bokstavelig forstand, var en skitur på Hardangervidda. Det het seg faktisk i reklamen for skolen at man hadde lagt turen til en tid på året da det var harde forhold på vidda, sånn at vi skulle oppleve fjellet fra den tøffe siden. Dessverre stemte reklamen, det var snøstorm. Egentlig var det merkelig at jeg ikke ble så skremt av dette at jeg fant meg en annen skole å gå på, det var nok å velge mellom. Men mange av folkehøyskolene var kristne, det var kanskje grunnen, bedre med noen dagers lidelse på vidda, enn gudsord og salmesang gjennom hele året. Som straff for min skrekk for gud og salmer endte jeg altså opp i noe som må være å betegne som min ungdoms verste mareritt. For meg som ikke hadde hatt ski på beina siden barndommen, og aldri på fjellet, ble det en forferdelig opplevelse, og jeg ble kraftig vaksinert mot videre skigåing.

På denne skolen måtte jeg også gjennom noe annet jeg oppfattet som ubehagelig, om enn ikke like grusomt som skitur på vidda i snøstorm. Og dette pågikk gjennom hele året, det het folkeviseleik, og var en heller trasig affære. Det gikk ut på å tråkke rundt i ring på gulvet samtidig som man sang sudeli dudeli dei. Det er mulig dette var ment som en øvelse til nasjonalfølelsens fremme, kanskje dette skulle gjøre oss til entusiastiske tilhengere av norsk folkedans. Jeg syntes ikke det var stort mer stas å trakke rundt og synge sudeli dudeli dei, enn det var å tråkke rundt i snøstorm med planker under føttene. Jeg fikk altså inderlig nok av både skigåing og alt som måtte smake av norsk folkedans i løpet av det året.

Nå gjorde jeg faktisk et tappert forsøk på å gå på ski noen år etter katastrofen på Hardangervidda. Siden det var noen relativt flate jorder å gå på like i nærheten, og ingen snøstorm i sikte, tenkte jeg at jeg fikk gi skiene en sjanse til. Men så var det jo dette med at ski må smøres, og det skulle vise seg at jeg overhode ikke behersket skismøringens edle kunst. Følgelig gikk skigåingen svært dårlig. Det gikk fint når jeg kom til en nedoverbakke, normalt ville jeg ramlet overende i en slik bakke, men siden skiene, på grunn av miserabel smøring, beveget seg framover i en fart av fem meter i timen, kom jeg ned i god behold. Problemet var på flatmark, da gikk de bakover. Mosjonseffekten ble formidabel, da det krevdes enorme krefter for å få skiene til å gli framover, men det var ikke morsomt. Da jeg kom hjem fra denne totalt mislykkede skituren prøvde jeg å lese litt om smøring, avisene var fulle av smøretips akkurat da. Men det var kompliserte greier, det var ikke grenser hva som skulle til for å få de forbaskede plankene til å gå framover. Siden jeg egentlig ikke syntes det var særlig stas å gå på disse plankene, ga jeg like godt opp.
Sånn gikk det til at skiene ble stående og støve ned i en kjellerbod, helt til de i høst møtte sin skjebne og havnet i en container sammen med annet ubrukelig søppel.