søndag 2. august 2009

Dama som alltid gikk ned i lønn

Hvis jeg noen gang skal skrive en selvbiografi må den hete ”Dama som alltid gikk ned i lønn”. Denne tanken slo ned i hodet mitt i vinter, da jeg nok en gang hadde opplevd å gå ned i lønn. Jeg ble ringt opp en morgen av vikarbyrået jeg for tiden er innmeldt hos, og utkommandert på jobb med umiddelbar virkning. Da var det bare å få på seg fillene og komme seg av gårde så fort det lot seg gjøre. Jobben var et sentralbord jeg hadde vært innom ett par dager sist sommer. Jeg hadde ikke rukket å sette meg skikkelig inn i hva som egentlig foregikk på stedet de to dagene jeg hadde vært der, dessuten var det flere måneder siden og det hadde skjedd en del endringer på den tiden. Det er rimelig stressende å hoppe inn i en jobb på den måten.
Da jeg kom hjem på ettermiddagen fikk jeg oppdragsbekreftelsen fra vikarbyrået på e-post, og her kunne jeg se at jeg fikk fem kroner timen mindre enn forrige gang jeg hadde samme jobb.
Det kom ikke som noen stor overraskelse, det ante meg at de kom til å benytte seg av finanskrisa til å passe på å skru lønningene ytterligere ned. Men morsomt var det ikke, selv om jeg denne gang hadde gått ned ”bare” fem kroner. På det verste har jeg vært nødt til å gå ned atskillig mer.

Da jeg begynte å jobbe for dette byrået dumpet jeg kraftig ned i lønn, da er det ikke morsomt å gå på jobb. Jeg hadde håpet at de skulle sette opp lønna etter hvert som de så at jeg gjorde en god jobb, men det skjedde ikke. Denne jobben var på et lager der de egentlig brukte et annet vikarbyrå, som for øvrig betalte sine vikarer enda dårligere. Vikarbyrået jeg jobber for ble brukt i tillegg når det andre ikke greide å skaffe nok vikarer. I begynnelsen jeg jobbet på dette lageret hendte det flere ganger at jeg på fredag morgen fikk sms fra byrået om at det ikke ville bli noen jobb til uka, men når jeg kom på jobb ble jeg alltid spurt om jeg kunne jobbe videre. Senere skjedde det også at vikarer fra det byrået de egentlig brukte ikke fikk jobb, mens jeg fikk jobbe. Noe som tydet på at de var ganske fornøyde med meg på stedet.

De to konsulentene fra byrået som var innom med mer eller mindre jevne mellomrom ble etter hvert voldsomt smørblide overfor meg, til tider på grensen til det pinlige, men det ble aldri sagt direkte at jeg gjorde en god innsats. Jeg nevnte dette for en av vikarene fra det andre byrået, også hun var en av de flinke som fikk bli på stedet etter at mange andre hadde måttet gå, heller ikke hun fikk ett eneste rosende ord fra arbeidsgiveren sin. Vi kom fram til at det antagelig skyldtes at de regnet med at ros ville inspirere oss til å be om høyere lønn. Og det ville de selvfølgelig ikke ha noe av. Første gang jeg jobbet for et vikarbyrå manglet det ikke på godordene, der ble jeg støtt og stadig fortalt at folk var fornøyde med meg, men det er blitt mindre av det med årene. Der gikk jeg gjerne også litt opp i lønn for hvert oppdrag. Jeg tror det er en sammenheng mellom stadig lavere lønn og manglende oppmuntring. På dette lageret var lønningene for vikarer elendige, og unge helt uten arbeidserfaring og voksne med mange år bak seg i arbeidslivet fikk akkurat samme lønn. Kollegaen min fra det andre vikarbyrået var en fullbefaren lagerarbeider med truckførerbevis for alle typer truck, men tjente det samme som uerfarne nittenåringer som aldri hadde vært på et lager før.

Jeg husker en annen jobb, for en del år siden, der jeg også gikk ned i lønn. Dette var på kantine, og er en av de aller verste jobbene jeg noen gang har hatt. Jeg kom på jobb klokka sju, og var alene den første timen. Fram til de første kom og spiste klokka åtte var det utrolig mye som skulle gjøres. Også resten av dagen var arbeidspresset vanvittig, jeg var totalt utslitt når jeg sjanglet ned til bussen på ettermiddagen. Jeg var ofte kvalm og dårlig når jeg var ferdig på jobb, og de andre hadde det likedan.
Dette var en av de kantinene der jeg ble satt til å lage mat og betjene kasse på en gang, uten at det var tid til å vaske seg på hendene mellom håndtering av penger og matlagning. Her var det meningen at man skulle få unna en lang kassakø samtidig som man tryllet fram et stort antall lekre smørbrød. Det holdt til tider hardt, men det gikk, men hygienen var det altså så som så med.
Etter at jeg hadde slavet på dette stedet noen dager begynte sjefen på kantina støtt og stadig å si at jeg var den beste vikaren de noen gang hadde hatt. En dag kom jeg til å si hva jeg hadde i lønn, og sjefen mente at det var alt for lite, hun sa derfor at hun si fra til vikarbyrået at jeg burde få bedre betalt. Hun skulle også si at jeg var den beste vikaren de hadde hatt, det trodde hun de ville sette pris på. Jeg hørte henne si dette med at jeg var den beste vikaren da hun snakket med byrået på telefon siste dag jeg var der.
Denne dagen gikk jeg ut fra jobb med en flott blomst og beskjed om at hun ville snakke med byrået om at jeg fortjente høyere lønn. Jeg fikk aldri noe nytt oppdrag fra det vikarbyrået.

Jeg har etter hvert fått god trening i å gå ned i lønn, men her gjelder ikke regelen om at øvelse gjør mester. Her gjør øvelse kun fattig, og dessuten desillusjonert. Når jeg leser i avisen at nå tjener vi bedre enn noen gang i dette landet, nå har vi det så bra, da får jeg lyst til å skrike høyt. Når man en sjelden gang snakker om de arbeidende fattige, da er vi alltid ”de andre”, og det later til at man tror vi ikke er i stand til å si noe om vår egen situasjon. Mange av oss er taleføre nok, men det er neppe mange, om noen, som er interessert i det vi har å si.
Dessuten om vi hadde stått fram, om vi altså hadde sluppet til, så ville det medført store problemer overfor arbeidsgiver. Når man ikke tåler at man snakker om lønn med en sjef man har et godt og vennskapelig forhold til, så kan man tenke seg hva som ville skjedd dersom man sto fram i media. Men jeg tror ikke vi ville kommet til, blant annet fordi det kunne knust myten om hvor dumme og stakkarslige vi angivelig er. Og det er en myte man dyrker, enten man tilhører høyre- eller venstresiden.

Konklusjonen må bli at selvbiografien ”Dama som alltid gikk ned i lønn” neppe kommer til å se dagens lys.

2 kommentarer:

  1. Jeg er ikke forbauset over at du aldri hørte et rosende ord fra vikarbyrået... De syntes vel du fikk være fornøyd når du fikk en underbetalt jobb! Fra årsskiftet innføres vikarbyrå-direktivet i Norge, og jeg lurer på hva de da vil foreta seg for å skru ned lønnen? For jeg tipper at vikarbyråene og oppdragsgiverne har felles interesse av å pønske ut noe.

    http://www.bygg.no/2012/11/96764.0

    Norsken er sær. "De skrenker inn"? Det heter vel "innskrenker"?

    SvarSlett
    Svar
    1. Mener helt klart at det heter innskrenker.

      Jeg tror absolutt at vikarbyråer og oppdragsgivere i felleskap kommer til å finne en "løsning", slik at de slipper å gi vikarene en anstendig lønn. Det er ellers verdt å merke seg at pensjonsrettigheter ikke omfattes av det såkalte likebehandlingsprinsippet.

      Jeg vil tro konsulentene i vikarbyråene blir grundig drillet i hvordan de skal behandle vikarer. Vikarer skal stå med lua i hånda, ros og oppmuntring kan kanskje ha den uheldige effekten at det får folk til å rette ryggen, da kan de fort begynne å klage på den lave lønna.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.