Flosker og annen elendighet

Da jeg skrev forrige bloggpost før jul, fikk jeg ikke helt sagt det jeg si utgangspunktet hadde tenkt. I tillegg til at jeg var provosert over den evinnelige påstanden om at vi har ingen å miste, var jeg ikke mindre provosert over en annen påstand jeg hadde sett inne på facebook-siden til Kirkens SOS. Den var som følger: Ingenting er skumlere enn når man ikke har noen å snakke med. Som jeg ser det, etter et langt liv med en god del opplevelser som har føltes temmelig skumle, er dette det rene, skjære nonsens. Selv opplever jeg nå noe som føles langt skumlere, og som dessuten ikke ville løst seg om jeg hadde hatt aldri så mange å snakke med. Jeg har en tann som er i ferd med å bli fullstendig ødelagt, og ikke råd til å gå til tannlegen. Det er til tider forferdelig vondt, og tannen begynner også å bli misfarget, dette er en tann som er langt framme i munnen, sånn at det også blir synlig. I det hele tatt er det å mangle penger til å ta vare på så vel fysisk som psykiske helse, for ikke å snakke om tannhelse, er forferdelig skummelt. Og dette er neppe en skjebne jeg er alene om for tiden.

Det kan virke som det ikke er grenser for hva slags tull og tøys det er greit å lire av seg, dersom sprøytet er å anse som uttrykk for godhet. Meningsløse floskler og infantile slagord er lite egnet til å ta opp temaer som ensomhet, psykisk helse og selvmord. Jeg synes også å se en bagatellisering av fattigdom, det er definitivt ikke et problem som går over om man bare får mulighet til å snakke om det. Noe det er lett å få inntrykk av at man mener. Dette minner om noe jeg synes å ha sett i det såkalte hjelpeapparatet, der den eneste «gleden» man skal ha, er å snakke om hvor vanskelig man har det. Man skal være den ynkelige stakkaren som andre kan få lov å synes litt nedlatende synd på. En rolle jeg tror de færreste ønsker seg.

Jeg savner desperat å kunne rette ryggen og gå rakrygget ut i livet, møte andre mennesker på likefot. Ha mulighet til å være det oppegående mennesket jeg etter hvert, dessverre litt for sent i livet, fant ut at jeg var. Også savner jeg å være kreativ, jeg savner så innmari å fotografere, og komme inn og sette seg foran pc-en, og fikse bildene i Lightroom og Photoshop. Da forsvant alt annet, og jeg må si jeg foretrekker å glemme problemer, framfor å snakke og snakke om dem. Det å få miste tilgangen til å være likeverdig, og å kunne utfolde de evnene og interessene man har, oppleves veldig brutalt.

Jeg tror det er mye helse i rake rygger, og mulighet til gode opplevelser og livsutfoldelse. Etter de siste grusomme årene, kan jeg slå fast at en grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa er fullstendig ødeleggende for både psykisk og fysisk helse. Det skaper dessuten isolasjon og ensomhet, og øker så absolutt faren for selvmord.

Til slutt setter jeg inn et bilde jeg tok for vel fem år siden. Det var siste gang jeg kunne virkelig utfolde meg på den gamle pc-en, like etterpå begynte den å fuske for alvor. Det hadde vært en oppdatering i Lightroom, som jeg syntes var veldig morsom å utforske.  Uansett resultat, det var moro mens det sto på. Og jeg savner det så ubeskrivelig. Faen, som jeg hater denne forbannede fattigdommen,                                                                                                      

   

 

Noen tanker etter å ha sett en annonse mot selvmord

Jeg er ikke aktiv på Facebook for tiden, men det hender jeg kikker innom for å se hva som skjer. Og det som skjer der, er stort sett at jeg får opp masse tull og tøys. Verst er det på mobilen, der jeg ikke har installert noen reklamesperre. For en tid siden dukket det gjentatte ganger opp en annonse som jeg opplevde som direkte ubehagelig. Den var fra Kirkens SOS, og forkynte det ikke direkte koselige budskapet at det i fjor var 727 selvmord. Noen dager senere dukket samme annonse opp på nytt, men nå hadde man hatt en ny opptelling og funnet ytterligere noen selvmord, så nå var tallet oppgradert til 739. Uansett tall, det videre budskapet var det samme som sist: Vi har ingen å miste. Bli med og krev handling nå. Rask psykisk helsehjelp til de som sliter. Styrking av krisetelefonen. Vis din støtte – skriv under.

Jeg skrev ikke under, blant annet fordi jeg har en ekkel mistanke om at jeg er en av dem man absolutt har råd til å miste. Det har kommet fram at kvinner som går på AAP har nesten ni ganger høyere risiko for selvmord, sammenliknet med kvinner i arbeid. Menn som går på AAP har nesten seks ganger høyere risiko for selvmord enn menn i arbeid. Etter to år på AAP ser det ytterligere verre ut, da er sannsynligheten åtte ganger høyere for menn, og tolv ganger høyere for kvinner. Dette ble tatt opp i VG for en stund siden, og kan også leses på sidene til Den norsk legeforening. Med tanke på de høye tallene, synes jeg dette får påfallende lite oppmerksomhet. 

En vesentlig grunn til at jeg syntes denne annonsen var så ubehagelig, var antakelig at den vekket til live et gammelt minne, må ha vært en gang på nittitallet. Det hang noen fæle svarte plakater på bussen, som fortalte at dersom man kan hadde vanskelig, kunne man ringe til en hjelpetelefon. Jeg tror det var nettopp Kirkens SOS som sto bak, uten at jeg si det helt sikkert. Uheldigvis falt dette sammen med en kølsvart periode i livet mitt, og det å få disse nitriste plakatene i fleisen hver eneste på vei til og fra jobb, ble faktisk en ekstra belastning.

Jeg har jo en viss erfaring med selvmord, siden jeg har prøvd et par ganger, dessverre uten å lykkes. Mislykkede selvmordsforsøk, der man virkelig ønsker å få det til, er ubehagelige erfaringer å ha med seg videre. Det snakkes mye om menn som begår selvmord for tiden, og det er selvfølgelig tragisk. Samtidig er det mange kvinner som prøver, men som ikke får det til. Det er noe ganske eksistensielt i det å prøve å ta livet sitt, og det er vondt ikke å få det til, når ikke livet lenger er verdt å leve. Jeg prøvde først med tabletter, jeg var bekymret for at de ikke skulle virke. Men da jeg først fikk psyket meg opp til å ta dem, tenkte jeg ikke på det, da følte jeg først og fremst på en lettelse, og en stor ro. Å våkne fullstendig omtåket mange timer senere, var en skikkelig nedtur. Senere prøvde jeg i ren desperasjon å kutte opp armene, men diverse mer og mindre sløve kniver. Jeg har ødelagt hender og armer, og kjenner at jeg fremdeles er traumatisert etter den grusomme opplevelsen det var. De kvinnene, og sikkert også noen menn, som lever med psykiske og fysiske skader etter selvmordsforsøk, ser ikke ut til å få særlig mye oppmerksomhet. Jeg leste en gang at man vet lite om grunnene til selvmord, da det ikke er mulig å snakke med dem som har begått selvmord. Men det går an å snakke med dem som ikke har lykkes, hvorfor gjør man ikke det?

Mulig jeg begynner å bli smittet av den konspiratoriske tidsånden, men jeg har en ekkel mistanke om at dersom man hadde intervjuet folk som prøvd å ta livet sitt, ville man vært selektive med hvem man snakket med. Og folk på AAP hadde neppe vært blant de utvalgte.

Det er ganske lenge siden jeg var plaget av overnevnte annonse, jeg begynte å skrive, men alt går sakte for tiden. Hodet er både fullt og tomt på en gang. Dessuten er det snart jul, og det er en ekstra deprimerende tid på året for meg. En ubehagelig påminnelse om hvor utestengt jeg er fra alt som likner et levelig liv. 

Egentlig var det noe mer jeg hadde tenkt å skrive i forbindelse med annonsen, men det får jeg heller prøve å komme tilbake til senere. 

Ny laptop

Jeg fikk kjøpt meg en ny laptop i juli måned, den var på salg. Det er ingen super-pc, men den virker som den skal, og det er lenge siden sist jeg hadde en pc som gjorde det. Juli var en måned for nyanskaffelse også i fjor, da greide jeg å klore sammen penger til en ny mobil. Den jeg hadde var fullstendig utslitt, da var jeg helt uten pc, og mangle mobil i tillegg ville være umulig. For å få råd til denne helt nødvendige mobilen var jeg nødt til å si opp forsikring. Det er den manglede forsikringen som gjorde at jeg kunne kjøpe pc i år, fordi før om årene har penger jeg har fått igjen på skatten, gått til å dekke forsikring. Jeg prøvde en gang å søke Nav om å få dekket forsikring, men det gikk selvfølgelig ikke. Med litt kreativ utregning, klarte de å få til at jeg angivelig hadde en langt høyere sum utbetalt den måneden enn jeg egentlig hadde. Dette var omtrent på samme tid som en annen person her i landet fikk beskjed av samme sjarmerende etat at han skulle skaffe seg gratis grill på Finn da han ikke hadde hatt råd til å betale strømregninga.

Jeg vil takke min siste gjenværende leser, Herox, fordi han fremdeles kikker innom og legger igjen kommentarer. Nå er det vel litt feil å bruke ordet leser, siden det ikke har vært lite nytt å lese her i senere tid. Riktignok ikke så gærent som jeg sa i siste kommentar, der jeg påsto at det var over ett år siden sist jeg hadde skrevet noe, det var over et halvt år. Uansett, lenge.

I de foregående postene, som ble knotet ned på mobil, skrev jeg om at jeg var til utredning hos Falck, og Navs respons på rapporten derfra så langt hadde uteblitt. Først for en uke siden fikk jeg en melding fra Nav. Der står det at det er en stund siden vi var i kontakt med deg. Noe som må sies å være et understatement, siden det er snakk om over halvannet år. Siden jeg temmelig treg for tiden selv, tok det en uke før jeg klarte å sende et svar. Da fikk jeg faktisk et slags svar samme dag, fra en annen person, vedkommende som hadde skrevet meldingen uka før, har ferie ut august, og skal angivelig kontakte meg når hun er tilbake. Eller kanskje neste år, eller året etter, hva vet jeg… Noe jeg antagelig kan være rimelig sikker på, er at rapporten fra Falck aldri skal følges opp på noen måte. Den rapporten har nok kostet noen kroner, penger de like gjerne kunne kastet ut av vinduet. Det som er skremmende, er at det ganske sikkert ikke er et enkeltstående tilfelle.

Selv om jeg ikke har særlig mange lesere igjen, har jeg tenkt å prøve å skrive noen flere poster i tiden framover.

Håpløshet

Lenge siden sist. Da jeg ikke har noen pc lenger, må jeg nå skrive på mobil. Det synes jeg er veldig klønete, jeg savner virkelig å ha skikkelig datautstyr. Sist skrev jeg om utredningen hos Falck, som Nav ikke hadde fulgt opp. Det har de fremdeles ikke gjort. Og det kommer de neppe til å gjøre, siden det nå har gått nesten ett år. Men for en stund siden mottok jeg et brev fra dem på Digipost, med beskjed om at jeg var innvilget ytterligere ett år med AAP. Jeg trodde ikke det var mulig, men det bekymret meg ikke  nevneverdig, da tanken på enda en vinter i den iskalde, råtne leiligheten virket uutholdelig.

 

AAP ble forlenget med ett år også i fjor. Men da måtte jeg selv sende inn en søknad, jeg regner med at det er sånn det egentlig skal foregå. Jeg mistenker at Nav ikke har kontaktet meg etter at de mottok rapporten fra Falck, skyldes at den inneholdt noe annet enn det de ønsket seg. To setninger fra rapporten: Vi mener derfor at det kan forventes at deltaker kan fungere i arbeid, etter hun har fått den hjelpen hun trenger.

Pga boforhold som er svært krevende helsemessig har det ikke vært mulig å ha utprøving. Eller sagt på en annen måte, arbeidsufør på grunn av fattigdom. Jeg tror jeg kunne ha jobbet hvis jeg hadde hatt bedre levekår. Nå hadde jeg uansett ikke fått jobb, men det er mye mulig det er andre som også går dukken i fattigdom som kunne hatt mulighet til å komme i jobb.

Hun jeg møtte hos Falck nevnte at Nav var opptatt av å få meg ut på ubetalt arbeid, men hun forsto at det ikke hadde noen hensikt. Det er muligens det som var grunnen til at Nav ikke har fulgt opp. Hun ønsket virkelig å hjelpe, hun forsto at  jeg har en håpløs livssituasjon, og uverdige boforhold. Etter den første samtalen hadde hun prøvd å ringe personen hos Nav som hadde med meg å gjøre, men vedkommende var visstnok sykmeldt. 

Jeg lurer på hvor mange som har opplevd tilsvarende, hvor mye penger Nav kaster bort, mens folk går dukken i fattigdom. Selv om jeg hadde en veldig god opplevelse med Falck, står det investorer bak som skal tjene penger. Og sånne har det med å være grådige, så Nav må nok betale rikelig for Falck sine tjenester. Uansett kunne de i det minste gitt meg beskjed om at de ikke hadde tenkt å foreta seg noe.

Gudene skal vite at det et uverdige boforhold.

Råtestanken blir stadig mer uutholdelig. Jeg kan vaske mugg av tak og vegger på badet, og det kommer tilbake umiddelbart. Her et bilde av gulvet utenfor badet. Råttent gulvbelegg hvor biter har løsnet, og her lukter det vondt. 

 

Her et bilde av oppbevaringssak fra IKEA, som sto på badet i en periode. Det tok ikke lang tid før det oppsto svart, ekkel guffe på den.

Jeg var en gang så naiv at jeg trodde så elendige boliger ikke lenger fantes her i landet. Men etter hva jeg har fått med meg, er det mange flere enn meg som er nødt til å til takke med slike råtne drittleiligheter. Badet er så ille at jeg må psyke meg opp for i det hele tatt greie å gå inn der. Alt er nedslitt, uappetittlig, og den er iskald om vinteren. Jeg tror ikke det er mulig å forstå hva det vil si å fryse så fælt innendørs hvis man ikke har opplevd det. En ting er den fysiske frosten så snart gradene synker ned mot null. Noe annet er den psykiske frosten. Det kjennes ut som jeg står ute i tjue kuldegrader i tynt innetøy, samtidig som alle dører inn til varme og trygghet er lukket og låst for all framtid. 

Jeg opplever at kroppen er i konstant fluktmodus, og det føles  som hver eneste celle i kroppen skriker kom deg vekk, kom deg vekk. 

For en god stund siden fikk fattigfolk et par minutters oppmerksomhet. De ble vist fram på Debatten hos NRK, og Klassekampen intervjuet folk som sto i matkø. Så forsvant fattigfolk stort sett fra mediebildet igjen. Når man omtaler fattigfolk, er det med mer vekt på fattig enn på folk. For selv om du er fattig, er du fremdeles et menneske med behov utover det å bare eksistere. Som å kunne gå ut i verden med rak rygg, møte andre på likefot, få lov til å føle seg litt glad og ubekymret, ha kontroll over eget liv. Ha mulighet til å utfolde seg, videreutvikle evner og ferdigheter. 

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde hatt en god pc. Det er så trist å knote på denne mobilen. I det hele tatt er det vanskelig å være uten pc, dessuten var jeg så glad i holde på med data. Jeg savner photoshop og lightroom, jeg savner å kunne være kreativ, både på pc og ellers. Mens jeg fremdeles hadde pc som humpete og gikk såvidt der var, la jeg over noen bilder på Google disc, for å tilgang når jeg ble pc-løs.

Det er ikke det at de er så fine, men der var noe jeg hadde glede av. Den gleden er borte nå, den kommer aldri igjen. 

Håpløse Nav

Dette skrives på en åtte år gammel, fullstendig utslitt, mobil. Det eneste jeg har igjen som nesten virker. 

Før jul sendte Nav meg til en slags utredning hos Falck.  Den besto av en telefonsamtale, to møter, og til slutt nok en telefonsamtale i forbindelse med at jeg fikk oversendt rapporten, som selvfølgelig også ble sendt til Nav. Hva Nav gjorde med rapporten de fikk vites ikke, for jeg har ikke hørt fra dem etterpå. Med tanke på at det ganske sikkert har kostet en del, er det jo litt merkelig. Eller kanskje ikke, med tanke på det man vet om Nav.

Jeg har en mistanke om at den fraværende oppfølgingen skyldes rapportens innhold. Den Falck-ansatte var nemlig av en helt annen sort enn dem man vanligvis møter hos Nav. Bare etter første telefonsamtale hadde hun forstått mye mer av meg og min livssituasjon, enn det Nav er i stand til. Hun var faktisk i stand til å forstå at det var et problem at jeg har elendige boforhold, og at jeg fryser meg syk om vinteren. Og det sier noe om hvordan jeg er blitt møtt de siste årene, når det føltes uvant å snakke med et menneske som ikke var nedlatende. 

Det skulle vært sånne som deg som jobbet på Nav, sa jeg til henne, da jeg snakket med henne siste gang. Det var det visst flere som hadde sagt til henne før den dagen. Det trodde jeg absolutt på, og det viser vel at det stort sett er feil folk som jobber på Nav. Og ikke bare der, noe jeg virkelig har fått erfare disse siste triste årene. Man kan jo lure litt på hvorfor Nav må benytte seg av et privat selskap for å ta noen samtaler. Det er lett å tenke at de burde klart å gjøre det selv, men det hadde de neppe gjort. For å gjøre en slik jobb trengs det vilje til å lytte og forstå. Den evnen er ikke alltid så framtredende hos Nav-ansatte. Forståelse for at det er ugreit å bo i en råtestinkende leilighet som blir helsefarlig kald om vinteren, ser ut til å være fullstendig fraværende hos Nav-ansatte. I hvert fall var den det hos fyren jeg kommuniserte med i desember 22. Der lå jeg i febertåka etter å ha fryst meg i filler, og mottok den ene meldinga etter den andre om hvor givende det ville være å komme meg ut på gratisarbeid. Dette givende arbeidet var blant annet snekkerverksted, gårdsarbeid og vedproduksjon. 

Det er visst ingen som stiller  noen spørsmål om hva Nav bruker penger på. Men det viktigste er vel straff. Hun jeg snakket med hos Falck, hadde et ekte ønske om å hjelpe. Det passet nok ikke Nav.

Juleavslag fra Nav

Det har gått ett år og noen dager siden sist jeg skrev noe her. Pc-en jeg brukte da døde for godt i våres. Dette skrives på en pc som straks fyller elleve år, tastaturet har det med å koble seg fra, men funker når skjermen slås av. Dette skrives følgelig foran en svart skjerm, den er like svart som livet mitt har blitt. 

Rett før jul, 21. desember, fant jeg ut at jeg hadde så lite penger på konto, at jeg ville forsøke å søke Nav om noe støtte til jul. Pga av pc-ens elendige tilstand, var det umulig for meg å fremskaffe all infoen de krever. Nav skulle være godt kjent med at jeg mangler både fungerende pc og diverse annet, og at jeg i det hele tatt har det svært vanskelig. Her setter jeg inn det jeg skrev i søknad, sendt på e-post, og svaret, sendt den 27., på Digipost. Bare det å få åpnet det brevet var vrient nok på den utslitte pc-en. Jeg er på AAP minstesats, og Nav skulle være godt kjent med hvor lite jeg har. 

Min søknad:

Jeg fikk denne adressen for ett år siden, av en ..., som da var min kontakt på Nav, i forbindelse med forsøk på å søke om nødhjelp til jul, blant annet for å kunne ha råd til å skru opp varmen litt i jula, da jeg til vanlig holder på fryse ihjel når det er vinter. Det endte med  at  jeg ikke søkte, da dere krevde så mye i tillegg som det var vanskelig for meg å hente fram, pga dataproblemer. Nå har jeg enda større dataproblemer, dette skrives på en pc hvor jeg må slå av skjermen for å få tastaturet til å virke, å framskaffe den informasjonen dere krever, er følgelig enda vanskeligere i år. Likevel prøver jeg å søke om noe ekstra til jul. Også i år mye for å slippe å fryse for mye i jula. Jeg bor i pillråtten, illeluktende kommunal bolig, en kjellerleilighet. Jeg trodde jeg skulle klare meg i jula, men et uventet trekk på konto har gjort det vanskelig, et antivirusprogram som plutselig har blitt så dyrt at det koster over 1300. Da jeg oppdaget dette ble jeg enda mer skjelven enn jeg er til vanlig, skjelver stort sett hele tiden, pga dårlig økonomi og ditto levekår.

Dere skulle vite hva jeg har i inntekt, da det kommer fra dere. Husleie er 8675, ble satt opp 500 kroner i sommer, noe som kjennes. Skulle vært betalt den tjuende, men hadde ikke nok på konto, så den må betales etter neste utbetaling fra Nav. Videre har jeg en strømregning på ca 1500, som snart må betales. Da har jeg fryst meg helseløs. Jeg har for øyeblikket vel 5000 på konto. Jeg har kjøpt inn litt ekstra til jul, for å slippe å ha det altfor ubehagelig. Jeg har ingen jeg kan være sammen med i jula, og heller ingen som kan hjelpe meg økonomisk. Jeg har blitt veldig ensom, da det er vanskelig å holde vennskap gående under så dårlige levekår som jeg har, jeg har ingen nær familie.

Det kan være dere mener jeg bare får klare meg på det jeg har, men jeg kjenner at jeg går i panikkmodus, jeg blir fysisk syk pga økonomisk stress. Jeg trenger å kunne glemme meg bort litt, kunne ta en tur ut i romjula. Som det er nå er hjernen min en hysterisk kalkulator, og jeg blir kvalm og uvel, det banker i hele kroppen.

 

Jeg  har vært til utredning hos Falck på Lillestrøm, jeg har fått oversendt rapporten som Nav får, og ser at man mener jeg har for dårlige levekår som det er nå. Dersom jeg skulle få innvilget en sum, et par tusen kroner kunne gitt meg et lite pusterom, noe jeg absolutt trenger, hadde det vært fint om jeg kunne fått en e-post om det i løpet av fredag, for da kan jeg våge å skru opp varmen litt, så jeg slipper å fryse så fælt i jula. 

Svaret fra Nav:

Vi trenger mer informasjon fra deg

Du har søkt om sosialhjelp 22.12.23.

Det vi trenger er:

Det vi trenger er:

Kontooversikt fra ALLE dine bankforhold (oversikt over hvor mange konti du har i banken –

første side i nettbanken). NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Kontooversikt fra APP.

Det må logges inn gjennom nettbanken og Kontooversikt må leveres som PDF-format. Det må

fremkomme navn på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av

Kontooversikt.

Kontoutskrifter fra 01.09.23 frem til leveringsdato fra ALLE dine konti i ALLE dine bankforhold.

NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Kontoutskrifter fra APP. Det må logges inn

gjennom nettbanken og Kontoutskrifter må leveres som PDF-format. Det må fremkomme navn

på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av Kontoutskrifter.

Siste transaksjoner fra 01.09.23 frem til leveringsdato fra ALLE dine konti i ALLE dine

bankforhold. NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Siste transaksjoner fra APP. Det må

logges inn gjennom nettbanken og Siste transaksjoner må leveres som PDF-format. Det må

fremkomme navn på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av Siste

transaksjoner.

Dersom noen av bankforholdene ikke lenger er aktive, må det dokumenteres med

bekreftelse fra banken(e).

Vi trenger dokumentasjonen senest 28.12.23.

Merk! Kort frist grunnet søknad om nødhjelp

Du kan levere dokumentene i Ditt NAV på nav.no.

Følg oppskriften på: www.nav.no/sosialhjelp/ettersende.

Du kan også levere dokumentasjonen på NAV-kontoret eller sende den i posten.

Vi har åpent fra 10.00 til 12.00 hver dag.

Hva om du trenger mer tid?

Hvis du trenger mer tid til å levere dokumentasjonen, eller har spørsmål om dette brevet, må du ringe

oss på telefonnummer 55 55 33 33.

Når får du svar på søknaden?

Vi prøver å behandle alle søknader før det har gått 3 uker. Hvis vi ikke får dokumentasjonen fra deg, kan

det ta lenger tid å svare på søknaden din.

Hva skjer om du ikke leverer dokumentasjonen?

Du får avslag på søknaden din.

Hvorfor ber NAV om denne informasjonen?

Vi må sørge for at saken din er så godt opplyst som mulig før vi gjør en vurdering. Det er også viktig for

oss at dette skjer i samarbeid med deg. NAV har lov til å be om dette ut fra forvaltningslovens § 17 og

sosialtjenestelovens § 43.

Fattigdom er helsefarlig!!!

Jeg pleier vanligvis ikke å sløse med utropstegn, men nå som jeg sitter og hutrer med tjukk genser, ditto sokker, under et pledd, mens jeg skriver på en pc som gir fra seg noen lyder som antagelig er å betrakte som dødsralling, følte jeg for å slenge på noen ekstra sånn for å understreke poenget. For den fattigdommen mange av oss opplever nå, den er farlig for så vel psykisk som fysisk helse. Noe jeg har lært de siste dagene er hvor utrolig smertefullt det er å fryse sånn skikkelig. Jeg frøys så det holdt i fjor vinter, men nå har jeg vært nødt til å skru ned varmen ytterligere. Nå kjennes det at jeg har fryst mer enn jeg har hatt godt av, feberhett hode og halsen som et åpent sår. Jeg bor i en kommunal leilighet som er så trekkfull og iskald at jeg minst måtte hatt stortingslønn for å holde den varm nok til at det var helsemessig forsvarlig.  

For ikke lenge siden snublet jeg over flere podkaster som omhandlet en nylig utgitt bok om ensomhet. Der ble det snakk hvor helsefarlig ensomhet er, blant annet dette med at det tilsvarer femten røyk om dagen. Jeg skulle ønske noen kunne skrive en bok om de helsemessige konsekvensene av fattigdom, og jeg lurer på hvor mange røyk om dagen du må røyke for at det skal være like helseskadelig som å være fattig. Det aner meg at det er minst like mange, om ikke flere. Og med tanke på fattigdom lett kan føre til ensomhet, kan det bli mange røyk.

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse så jeg en kommentar fra en som syntes det var rart at det ikke var snakk om fattigdom i forbindelse med psykisk helse. Det  jeg dessverre har sett er at de som jobber med psykisk helse ikke er særlig opptatt av se noen sammenheng. Jeg har flere ganger nevnt psykiateren jeg snakket med på sykehuset, hun som mente at folk kunne leve godt med veldig lite penger, for det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis. Jeg skulle likt å vite hvor alt dette som visstnok er gratis befinner seg, etter at vaskemaskin og kjøleskap gikk i stykker i sommer, har jeg virkelig fått erfare hvor slitsomt og vanskelig det er å være fattig. Jeg kan ikke fatte at en psykiater kunne si noe så fullstendig idiotisk, hun har nok aldri har stått og vasket sengetøy og store håndklær for hånd, eller prøvd å ta vare på mat uten kjøleskap som fungerer. Hun har nok heller aldri vært nødt til å presse de aller siste dråpene av restarbeidsevne ut av pc og mobil, med tilhørende bekymring om hva i huleste skal jeg gjøre når de ryker fullstendig.

Det har vært mye snakk om at folk heller stiller seg i matkø på Fattighuset enn å gå på Nav. Noe de fleste av oss som har en viss erfaring med denne sorgens etaten ikke har problemer med å forstå, en av de fattige som stilte på Debatten brukte ordet politiavhør, om det som kan vente deg. Fredag var Nav-direktøren og Tuva Moflag fra AP, på Dagsnytt 18 for å fortelle at heretter skulle folk bli møtt så fint og respektfullt på Nav. Det var en forestilling som fikk meg til å tenke på en kommentar jeg en gang fikk her på bloggen, der uttrykket sminke purka ble nevnt. Og det er akkurat det jeg syntes foregikk, men her var det snakk om en så stor, stygg og folkevond purke at det kanskje hadde vært bedre å ringe slakteren, enn å finne fram sminkepungen.

Som kjent har Nav sørget for å gjemme seg godt for brukerne, med minimale åpningstider, og ett telefonnummer for hele landet. På en måte kan jeg forstå dem, det har vært mang en arbeidsdag jeg har tenkt at du verden hvor mye lettere vært å være på jobb, hvis jeg hadde sluppet å betjene kunder. Men siden det stort sett var kundene man levde av, var det liksom ingen vei utenom. Nå skulle man jo tro at det å sørge for at hvert enkelt Nav-kontor fikk sitt eget telefonnummer burde være relativt enkelt å få til. Noe som definitivt hadde vært interessant, hadde vært å få vite hvor store summer som brukes på kurs og andre tiltak, og i hvilken grad de faktisk fører til at folk kommer i arbeid. Egne erfaringer tilsier at det stor forskjell på hvilke ferdigheter Nav mener man trenger, og de arbeidsgiverne faktisk krever. Kanskje det hadde vært en god ide og samarbeide med arbeidsgiverne, høre med den hva som skal til for at folk faktisk kan utføre det arbeidet det er snakk om. Selv om hvert enkelt kurs da kunne ha blitt dyrere enn de kursene som folk sendes på i dag, hadde det antagelig vært billigere enn å sende folk på jobbsøkerkurs etter jobbsøkerkurs, eller sette dem til å telle skruer.

Det er et par dager siden jeg begynte å skrive, i mellomtiden har jeg virkelig fått bekreftet at fattigdom er helsefarlig. Nå har jeg fryst meg så dårlig, jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så elendig, men så har jeg heller aldri fryst meg syk innendørs før. Det kjennes som hodet holder på å eksplodere, muligens høy feber. Jeg mener å huske det var en eller annen politiker fra Arbeiderpartiet som sa at folk ikke skulle behøve å fryse i vinter, de har sikkert aldri vært inne i sånn iskald drittleilighet jeg dessverre er henvist til å bo i.

Før jeg ble så syk, hadde tenkt å si litt om at fattigdom er et utrolig dårlig utgangspunkt for å komme i jobb. For en tid siden så jeg en annonse i Klassekampen, der de søkte etter folk som skulle stå og reklamere for avisen på gata. Det er en jobb jeg kunne hatt en ørliten sjanse for å få. Ikke akkurat noen drømmejobb, men jeg har aldri kunnet koste på meg å være kresen. Det kunne sikkert litt artig, og siden jeg har stått på stand i butikker og demonstrert ymse varer, det var tidvis varer jeg hadde langt mindre sans for enn Klassekampen. Men siden det er lenge siden jeg har hatt økonomi til å ta vare på psykisk og fysisk helse, og dessuten bor så dårlig som jeg gjør, er jeg ikke i form til en sånn jobb. Siden det er ute, måtte jeg hatt en varm og god leilighet å komme hjem til.

Den fattigdommen vi opplever nå gjør heller folk til pasienter enn arbeidstakere,