fredag 6. desember 2024
Håpløshet
mandag 13. mai 2024
Håpløse Nav
Dette skrives på en åtte år gammel, fullstendig utslitt, mobil. Det eneste jeg har igjen som nesten virker.
Før jul sendte Nav meg til en slags utredning hos Falck. Den besto av en telefonsamtale, to møter, og til slutt nok en telefonsamtale i forbindelse med at jeg fikk oversendt rapporten, som selvfølgelig også ble sendt til Nav. Hva Nav gjorde med rapporten de fikk vites ikke, for jeg har ikke hørt fra dem etterpå. Med tanke på at det ganske sikkert har kostet en del, er det jo litt merkelig. Eller kanskje ikke, med tanke på det man vet om Nav.
Jeg har en mistanke om at den fraværende oppfølgingen skyldes rapportens innhold. Den Falck-ansatte var nemlig av en helt annen sort enn dem man vanligvis møter hos Nav. Bare etter første telefonsamtale hadde hun forstått mye mer av meg og min livssituasjon, enn det Nav er i stand til. Hun var faktisk i stand til å forstå at det var et problem at jeg har elendige boforhold, og at jeg fryser meg syk om vinteren. Og det sier noe om hvordan jeg er blitt møtt de siste årene, når det føltes uvant å snakke med et menneske som ikke var nedlatende.
Det skulle vært sånne som deg som jobbet på Nav, sa jeg til henne, da jeg snakket med henne siste gang. Det var det visst flere som hadde sagt til henne før den dagen. Det trodde jeg absolutt på, og det viser vel at det stort sett er feil folk som jobber på Nav. Og ikke bare der, noe jeg virkelig har fått erfare disse siste triste årene. Man kan jo lure litt på hvorfor Nav må benytte seg av et privat selskap for å ta noen samtaler. Det er lett å tenke at de burde klart å gjøre det selv, men det hadde de neppe gjort. For å gjøre en slik jobb trengs det vilje til å lytte og forstå. Den evnen er ikke alltid så framtredende hos Nav-ansatte. Forståelse for at det er ugreit å bo i en råtestinkende leilighet som blir helsefarlig kald om vinteren, ser ut til å være fullstendig fraværende hos Nav-ansatte. I hvert fall var den det hos fyren jeg kommuniserte med i desember 22. Der lå jeg i febertåka etter å ha fryst meg i filler, og mottok den ene meldinga etter den andre om hvor givende det ville være å komme meg ut på gratisarbeid. Dette givende arbeidet var blant annet snekkerverksted, gårdsarbeid og vedproduksjon.
Det er visst ingen som stiller noen spørsmål om hva Nav bruker penger på. Men det viktigste er vel straff. Hun jeg snakket med hos Falck, hadde et ekte ønske om å hjelpe. Det passet nok ikke Nav.
onsdag 27. desember 2023
Juleavslag fra Nav
Det har gått ett år og noen dager siden sist jeg skrev noe her. Pc-en jeg brukte da døde for godt i våres. Dette skrives på en pc som straks fyller elleve år, tastaturet har det med å koble seg fra, men funker når skjermen slås av. Dette skrives følgelig foran en svart skjerm, den er like svart som livet mitt har blitt.
Rett før jul, 21. desember, fant jeg ut at jeg hadde så lite penger på konto, at jeg ville forsøke å søke Nav om noe støtte til jul. Pga av pc-ens elendige tilstand, var det umulig for meg å fremskaffe all infoen de krever. Nav skulle være godt kjent med at jeg mangler både fungerende pc og diverse annet, og at jeg i det hele tatt har det svært vanskelig. Her setter jeg inn det jeg skrev i søknad, sendt på e-post, og svaret, sendt den 27., på Digipost. Bare det å få åpnet det brevet var vrient nok på den utslitte pc-en. Jeg er på AAP minstesats, og Nav skulle være godt kjent med hvor lite jeg har.
Min søknad:
Jeg fikk denne adressen for ett år siden, av en ..., som da var min kontakt på Nav, i forbindelse med forsøk på å søke om nødhjelp til jul, blant annet for å kunne ha råd til å skru opp varmen litt i jula, da jeg til vanlig holder på fryse ihjel når det er vinter. Det endte med at jeg ikke søkte, da dere krevde så mye i tillegg som det var vanskelig for meg å hente fram, pga dataproblemer. Nå har jeg enda større dataproblemer, dette skrives på en pc hvor jeg må slå av skjermen for å få tastaturet til å virke, å framskaffe den informasjonen dere krever, er følgelig enda vanskeligere i år. Likevel prøver jeg å søke om noe ekstra til jul. Også i år mye for å slippe å fryse for mye i jula. Jeg bor i pillråtten, illeluktende kommunal bolig, en kjellerleilighet. Jeg trodde jeg skulle klare meg i jula, men et uventet trekk på konto har gjort det vanskelig, et antivirusprogram som plutselig har blitt så dyrt at det koster over 1300. Da jeg oppdaget dette ble jeg enda mer skjelven enn jeg er til vanlig, skjelver stort sett hele tiden, pga dårlig økonomi og ditto levekår.
Dere skulle vite hva jeg har i inntekt, da det kommer fra dere. Husleie er 8675, ble satt opp 500 kroner i sommer, noe som kjennes. Skulle vært betalt den tjuende, men hadde ikke nok på konto, så den må betales etter neste utbetaling fra Nav. Videre har jeg en strømregning på ca 1500, som snart må betales. Da har jeg fryst meg helseløs. Jeg har for øyeblikket vel 5000 på konto. Jeg har kjøpt inn litt ekstra til jul, for å slippe å ha det altfor ubehagelig. Jeg har ingen jeg kan være sammen med i jula, og heller ingen som kan hjelpe meg økonomisk. Jeg har blitt veldig ensom, da det er vanskelig å holde vennskap gående under så dårlige levekår som jeg har, jeg har ingen nær familie.
Det kan være dere mener jeg bare får klare meg på det jeg har, men jeg kjenner at jeg går i panikkmodus, jeg blir fysisk syk pga økonomisk stress. Jeg trenger å kunne glemme meg bort litt, kunne ta en tur ut i romjula. Som det er nå er hjernen min en hysterisk kalkulator, og jeg blir kvalm og uvel, det banker i hele kroppen.
Jeg har vært til utredning hos Falck på Lillestrøm, jeg har fått oversendt rapporten som Nav får, og ser at man mener jeg har for dårlige levekår som det er nå. Dersom jeg skulle få innvilget en sum, et par tusen kroner kunne gitt meg et lite pusterom, noe jeg absolutt trenger, hadde det vært fint om jeg kunne fått en e-post om det i løpet av fredag, for da kan jeg våge å skru opp varmen litt, så jeg slipper å fryse så fælt i jula.
Svaret fra Nav:
Vi trenger mer informasjon fra deg
Du har søkt om sosialhjelp 22.12.23.
Det vi trenger er:
Det vi trenger er:
Kontooversikt fra ALLE dine bankforhold (oversikt over hvor mange konti du har i banken –
første side i nettbanken). NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Kontooversikt fra APP.
Det må logges inn gjennom nettbanken og Kontooversikt må leveres som PDF-format. Det må
fremkomme navn på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av
Kontooversikt.
Kontoutskrifter fra 01.09.23 frem til leveringsdato fra ALLE dine konti i ALLE dine bankforhold.
NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Kontoutskrifter fra APP. Det må logges inn
gjennom nettbanken og Kontoutskrifter må leveres som PDF-format. Det må fremkomme navn
på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av Kontoutskrifter.
Siste transaksjoner fra 01.09.23 frem til leveringsdato fra ALLE dine konti i ALLE dine
bankforhold. NAV godtar ikke skjermbilder/screenshots av Siste transaksjoner fra APP. Det må
logges inn gjennom nettbanken og Siste transaksjoner må leveres som PDF-format. Det må
fremkomme navn på kontoeier, navn på bank, kontonummer og disponibelt saldo av Siste
transaksjoner.
Dersom noen av bankforholdene ikke lenger er aktive, må det dokumenteres med
bekreftelse fra banken(e).
Vi trenger dokumentasjonen senest 28.12.23.
Merk! Kort frist grunnet søknad om nødhjelp
Du kan levere dokumentene i Ditt NAV på nav.no.
Følg oppskriften på: www.nav.no/sosialhjelp/ettersende.
Du kan også levere dokumentasjonen på NAV-kontoret eller sende den i posten.
Vi har åpent fra 10.00 til 12.00 hver dag.
Hva om du trenger mer tid?
Hvis du trenger mer tid til å levere dokumentasjonen, eller har spørsmål om dette brevet, må du ringe
oss på telefonnummer 55 55 33 33.
Når får du svar på søknaden?
Vi prøver å behandle alle søknader før det har gått 3 uker. Hvis vi ikke får dokumentasjonen fra deg, kan
det ta lenger tid å svare på søknaden din.
Hva skjer om du ikke leverer dokumentasjonen?
Du får avslag på søknaden din.
Hvorfor ber NAV om denne informasjonen?
Vi må sørge for at saken din er så godt opplyst som mulig før vi gjør en vurdering. Det er også viktig for
oss at dette skjer i samarbeid med deg. NAV har lov til å be om dette ut fra forvaltningslovens § 17 og
sosialtjenestelovens § 43.
søndag 18. desember 2022
Fattigdom er helsefarlig!!!
Jeg pleier vanligvis ikke å sløse med utropstegn, men nå som jeg sitter og hutrer med tjukk genser, ditto sokker, under et pledd, mens jeg skriver på en pc som gir fra seg noen lyder som antagelig er å betrakte som dødsralling, følte jeg for å slenge på noen ekstra sånn for å understreke poenget. For den fattigdommen mange av oss opplever nå, den er farlig for så vel psykisk som fysisk helse. Noe jeg har lært de siste dagene er hvor utrolig smertefullt det er å fryse sånn skikkelig. Jeg frøys så det holdt i fjor vinter, men nå har jeg vært nødt til å skru ned varmen ytterligere. Nå kjennes det at jeg har fryst mer enn jeg har hatt godt av, feberhett hode og halsen som et åpent sår. Jeg bor i en kommunal leilighet som er så trekkfull og iskald at jeg minst måtte hatt stortingslønn for å holde den varm nok til at det var helsemessig forsvarlig.
For ikke lenge siden snublet jeg over flere podkaster som
omhandlet en nylig utgitt bok om ensomhet. Der ble det snakk hvor helsefarlig
ensomhet er, blant annet dette med at det tilsvarer femten røyk om dagen. Jeg
skulle ønske noen kunne skrive en bok om de helsemessige konsekvensene av
fattigdom, og jeg lurer på hvor mange røyk om dagen du må røyke for at det skal
være like helseskadelig som å være fattig. Det aner meg at det er minst like
mange, om ikke flere. Og med tanke på fattigdom lett kan føre til ensomhet, kan
det bli mange røyk.
I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse så jeg en
kommentar fra en som syntes det var rart at det ikke var snakk om fattigdom i
forbindelse med psykisk helse. Det jeg dessverre har sett er at de som jobber med psykisk helse ikke er særlig opptatt av se noen sammenheng. Jeg har flere ganger nevnt
psykiateren jeg snakket med på sykehuset, hun som mente at folk kunne leve godt
med veldig lite penger, for det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis.
Jeg skulle likt å vite hvor alt dette som visstnok er gratis befinner seg,
etter at vaskemaskin og kjøleskap gikk i stykker i sommer, har jeg virkelig
fått erfare hvor slitsomt og vanskelig det er å være fattig. Jeg kan ikke fatte
at en psykiater kunne si noe så fullstendig idiotisk, hun har nok aldri har
stått og vasket sengetøy og store håndklær for hånd, eller prøvd å ta vare på
mat uten kjøleskap som fungerer. Hun har nok heller aldri vært nødt til å
presse de aller siste dråpene av restarbeidsevne ut av pc og mobil, med tilhørende
bekymring om hva i huleste skal jeg gjøre når de ryker fullstendig.
Det har vært mye snakk om at folk heller stiller seg i matkø
på Fattighuset enn å gå på Nav. Noe de fleste av oss som har en viss erfaring
med denne sorgens etaten ikke har problemer med å forstå, en av de fattige som
stilte på Debatten brukte ordet politiavhør, om det som kan vente deg. Fredag var
Nav-direktøren og Tuva Moflag fra AP, på Dagsnytt 18 for å fortelle at heretter
skulle folk bli møtt så fint og respektfullt på Nav. Det var en forestilling
som fikk meg til å tenke på en kommentar jeg en gang fikk her på bloggen, der
uttrykket sminke purka ble nevnt. Og det er akkurat det jeg syntes foregikk,
men her var det snakk om en så stor, stygg og folkevond purke at det kanskje hadde
vært bedre å ringe slakteren, enn å finne fram sminkepungen.
Som kjent har Nav sørget for å gjemme seg godt for brukerne,
med minimale åpningstider, og ett telefonnummer for hele landet. På en måte kan
jeg forstå dem, det har vært mang en arbeidsdag jeg har tenkt at du verden hvor
mye lettere vært å være på jobb, hvis jeg hadde sluppet å betjene kunder. Men
siden det stort sett var kundene man levde av, var det liksom ingen vei utenom.
Nå skulle man jo tro at det å sørge for at hvert enkelt Nav-kontor fikk sitt eget
telefonnummer burde være relativt enkelt å få til. Noe som definitivt hadde
vært interessant, hadde vært å få vite hvor store summer som brukes på kurs og
andre tiltak, og i hvilken grad de faktisk fører til at folk kommer i arbeid. Egne
erfaringer tilsier at det stor forskjell på hvilke ferdigheter Nav mener man
trenger, og de arbeidsgiverne faktisk krever. Kanskje det hadde vært en god ide
og samarbeide med arbeidsgiverne, høre med den hva som skal til for at folk faktisk
kan utføre det arbeidet det er snakk om. Selv om hvert enkelt kurs da kunne ha
blitt dyrere enn de kursene som folk sendes på i dag, hadde det antagelig vært
billigere enn å sende folk på jobbsøkerkurs etter jobbsøkerkurs, eller sette
dem til å telle skruer.
Det er et par dager siden jeg begynte å skrive, i mellomtiden
har jeg virkelig fått bekreftet at fattigdom er helsefarlig. Nå har jeg fryst
meg så dårlig, jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så elendig, men så har jeg
heller aldri fryst meg syk innendørs før. Det kjennes som hodet holder på å
eksplodere, muligens høy feber. Jeg mener å huske det var en eller annen politiker fra
Arbeiderpartiet som sa at folk ikke skulle behøve å fryse i vinter, de har sikkert
aldri vært inne i sånn iskald drittleilighet jeg dessverre er henvist til å bo
i.
Før jeg ble så syk, hadde tenkt å si litt om at fattigdom er
et utrolig dårlig utgangspunkt for å komme i jobb. For en tid siden så jeg en
annonse i Klassekampen, der de søkte etter folk som skulle stå og reklamere for
avisen på gata. Det er en jobb jeg kunne hatt en ørliten sjanse for å få. Ikke
akkurat noen drømmejobb, men jeg har aldri kunnet koste på meg å være kresen. Det
kunne sikkert litt artig, og siden jeg har stått på stand i butikker og demonstrert
ymse varer, det var tidvis varer jeg hadde langt mindre sans for enn Klassekampen.
Men siden det er lenge siden jeg har hatt økonomi til å ta vare på psykisk og
fysisk helse, og dessuten bor så dårlig som jeg gjør, er jeg ikke i form til en
sånn jobb. Siden det er ute, måtte jeg hatt en varm og god leilighet å komme
hjem til.
Den fattigdommen vi opplever nå gjør heller folk til pasienter enn arbeidstakere,
onsdag 10. august 2022
Fattige tanker
Siden jeg fremdeles har en og annen leser, og det ser ut til å være litt krefter igjen i pc-en, prøver jeg å skrive en post til. De som er innom bloggen, vil antagelig ha interesse av en kommentar av Snorre Valen med tittelen Den norske myten om usårbarhet. Jeg plukker ut noen gullkorn: Norge har i lang tid vært et slags «to tredelssamfunn» – et samfunn der majoriteten har hatt det godt og trygt, og der de som faller utenfor (eller blir holdt tilbake) ikke har vært mange nok (eller ressurssterke nok) til å utgjøre noen særlig politisk kraft. Dermed har ulikhetene kunnet øke i Norge over lang tid uten at det har gitt særlige politiske utslag. Og dette: Vi vet i det hele tatt ikke særlig mye om hvordan et land som Norge tåler en utvikling der mange flere enn før opplever at politikken ikke er der for dem – slik vi i verste fall risikerer i månedene og årene som kommer. Det har nærmest blitt automatikk i å avvise erfaringene med fremmedgjøring og demokratisk svekkelse i land som USA, Storbritannia, Ungarn og Polen med at «det kan ikke skje her, vi er jo Norge». Og til slutt: Jeg går med en ekkel følelse av stadig økende avstand mellom realitetene rundt oss på den ene siden, og språket det politiske Norge bruker på den andre.
Jeg har jo erfaring med å være en av de uheldige som
opplever at politikken ikke er der for dem, som Valen så treffende sier. Til
tross for stadig dårligere råd tviholder jeg på abonnementet mitt på
Klassekampen så lenge det går. Der har jeg lest om andre som også i høyeste
grad opplever at politikken ikke er der for dem, som de som er nødt til å stå i
matkø på Fattighuset. I en av artiklene i serien de hadde om dette, kunne vi lese
at arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen vil løse problemet med å
øke overføringene til Navs drift. – Det viktige for oss er at Nav må styrkes
varig for å sikre tettere oppfølging av brukerne. Det handler om å gi den
individuelle oppfølgingen, så folk får tettere oppfølging knyttet til sine
behov. Hun vil gjennomføre en tillitsreform i Nav, slik at Nav-ansatte får mer
ansvar og mer tid til å følge opp den enkelte. – Slik kan brukerne bruke
energien sin på det som er viktig. Det høres ut som at det er viktig at han du
forteller om, får bruke energien sin på inntektsgivende arbeid, sier Persen.
Jeg har dessverre sett at flere enn arbeidsministeren mener at løsningen er å gi Nav-ansatte mer ansvar. De mener det ville bli bedre dersom Nav-ansatte får bruke skjønn, men hva hvis du er så uheldig å møte en Nav-ansatt som ikke skjønner noe som helst, og dem er det dessverre en del av. Jeg tror at i møte med Nav-ansatte er det ikke alltid hvor god man er til å snakke for seg det kommer an på, heller hvor flink man er til å legge seg helt flat. Og jeg har fått erfare at de gjerne gir avslag dersom man søker om noe, uansett hvor viktig det måtte være. Da jeg var på DPS fikk jeg god hjelp av en flink sosionom, men selv da ble det avslag da hun søkte om noe som var absolutt nødvendig. Hun klarte å ordne opp i det, men jeg hadde aldri klart det på egen hånd. Det får meg til å tenke på saken i fjor sommer, han som søkte om støtteda strømmen var slått av, og fikk beskjed om han fikk skaffe seg gratis grillpå Finn. I den forbindelse leste jeg at det ikke var sjelden at folk fikk slike beskjeder, men som oftest ble de gitt muntlig. Slike personer er det altså arbeidsministeren vil gi mer makt og myndighet over mennesker som står i svært vanskelige situasjoner. Ellers så jeg at det var noen som lurte på hvorfor i all verden et stort parti som Arbeiderpartiet ikke har bedre folk enn Marte Mjøs Persen. Jeg har lurt på det samme selv.
Nå har det vært sagt Nav-tiltak kan virke mot sin hensikt,
at de gjør det vanskeligere å få jobb. Det er kanskje ikke så rart, for
arbeidsgivere jeg har snakket med har vært svært skeptiske til alt som har med
Nav å gjøre. Jeg har skrevet mye om kursene jeg gikk i regi av først Aetat, og
deretter Nav. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man ikke er mer opptatt av å se på
effektene kursene, får de folk i jobb, og hvis ikke, hva kunne ha vært gjort
bedre? Da jeg gikk kurs for å ta datakortet, var vi som gikk der fornøyd med
kurset, men vi ville gjerne lært mer om hvordan vi ville møte programmene i
arbeidslivet. Kanskje et oppfølgingskurs med praktiske arbeidsoppgaver hadde
vært en ide? Da jeg gikk arkivkurs, snakket vi om at vi ikke ante hvordan en
arbeidsdag i et arkiv ville være. I forbindelse med arkivkurset er det noe jeg
har tenkt på i det siste, jeg leverte kursbevis på det vikarbyrået jeg var
innmeldt. En stund senere ble jeg oppringt om et langvarig arkivoppdrag, mener
å huske det var snakk om nesten ett år. Dessverre framgikk tydelig at det
krevdes helt andre kunnskaper enn det kurset hadde gitt meg, og det måtte jeg
være ærlig om. Det gjorde forferdelig vondt å takke nei til den jobben, men jeg
kunne ikke juge på meg kunnskap jeg absolutt ikke hadde. Hvis kurset hadde gitt
meg den kunnskapen jeg trengte, kan det være at jeg hadde vært et helt annet
sted i dag, enn i den håpløse, fullstendig ødeleggende situasjonen jeg befinner
meg i nå.
Det er noen dager siden jeg
begynt å skrive, men så ble det stopp. Det er ikke er bare tingene mine som går
i stykker, jeg begynner for alvor å kjenne på at jeg har hatt det altfor
vanskelig altfor lenge. Jeg har omtalt den såkalte arbeidslinja som
straffelinja, nå kan slå fast at den også er en ødeleggelseslinje. Dessverre er
den nok også til tider en dødslinje, lurer på hvor mange av selvmordene her i
landet hvor fattigdom og Nav spiller en rolle. Det kommer det neppe til å bli
forsket på, jeg kan ikke noe for at jeg har en liten mistanke om at ikke alle selvmord
anses som like tragiske. Jeg ville ikke bli overrasket om antall selvmord
kommer til å øke i tiden framover, til vinteren når folk må velge mellom mat og
varme, kanskje ikke har råd til noen av delene. Jeg vet av iskald erfaring sist
vinter at å fryse ikke er bra for verken psykisk eller fysisk helse.
Siden forrige avsnitt har jeg hatt nok en skrivepause, den har jeg blant annet brukt til å titte innom Twitter. Der var det noen som hadde delt en kronikk fra Avisa Nordland, den har enkelt og greit tittelen Fattigdom, og er skrevet av Christian Torset. Har begynner kronikkforfatteren med å fortelle at vaskemaskinen hans har gått i stykker, noe som ikke var noe problem, da han bare kunne kjøpe ny. Som jeg har nevnt før, vaskemaskinen min også har gått i stykker, men jeg har ikke mulighet til å kjøpe ny, så jeg er nå henvist å vaske alt som skal vaskes for hånd. Det er ubeskrivelig slitsomt, siden jeg er plaget med såre og vonde hender fra før, er det også direkte smertefullt. Som jeg også har nevnt, kjøleskapet røk noen dager før vaskemaskinen, foreløpig virker fryserdelen, så det går på et vis, men det blir veldig vanskelig. Samtidig har pc-er og mobil som synger på siste verset, alt dette skaper utrolig mye angst og stress. Hver gang jeg slår på pc-en jeg bruker når jeg skriver, har jeg hjertet i halsen, siden tastaturet driver og kobler seg fra den andre, er jeg helt avhengig av denne for å skrive. I tillegg kommer bekymring for tenner, å vite at jeg aldri kommer til å råd til å gå til igjen er stress så det holder. En skikkelig tannhelsereform som hadde gjort at folk hadde hatt råd til den tannbehandlingen de trengte, ville betydd mye for både fysisk og psykisk helse for folk med dårlig råd, og dem ser det ut til å bli mange av framover
Nå var jo planen min å dø over to
år siden, fordi jeg visste at jeg ikke ville takle livet som lutfattig, noe jeg
heller ikke gjør. Det har vært sagt at selvmord er den mest oppriktige form for
selvkritikk, siden jeg ikke hadde fått til livet mitt, var det like greit å avslutte
det. Dessverre greide jeg ikke engang det, for det hadde vært en helt grei avslutning
på livet. Når det snakkes om selvmord er det aldri snakk om hvor utrolig kjipt
det er å overleve selvmordsforsøk, når man virkelig har ment alvor. Nå har jeg
egentlig hatt mye mer lyst til å leve, enn å dø. Men når leve betyr en smertefull
og ydmykende grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa, med tannverk og
null mulighet for livsutfoldelse, virker døden som et ganske greit alternativ. Jeg
har aldri hatt det så vanskelig som jeg har det nå, hvis jeg er i live om ett år,
vil jeg ha det vanskeligere, og sånn vil det fortsette. Jeg er heldigvis ikke
redd for å dø, bare for å mislykkes med nok et forsøk, men det skulle ikke være sånn
at valget står mellom døden og grønnsaktilværelsen.
Jeg savner virkelig å leve, å
være et menneske i verden, med mulighet til å bruke de evnene jeg tross alt har.
Jeg tror mange av oss som har vært ute noen iskalde vinternetter, kunne ha mye
å bidra med. Jeg har sett mange eksempler på det, gode og snille mennesker som
har mye å komme med, dersom noen ville lytte. Vi som har fryst oss gjennom
kalde vinternetter, vet hvor sabla kaldt det er blitt i samfunnet vårt. Jeg tror
det er flere enn meg som ønsker seg et samfunn med mer solidaritet og samarbeid,
og mindre konkurranse og den sterkestes rett. Kanskje vi trenger litt av det i
tiden framover.
Det får holde i denne omgang, kanskje
jeg skriver en post til, om pc-en vil.
onsdag 13. juli 2022
Mens pc-en fremdeles fungerer...
Det ser ut til å være litt restarbeidsevne igjen i denne pc-en, da passer jeg på å skrive litt mens det ennå er mulig. Jeg venter bare på at den skal slutte å virke fullstendig, da jeg skrev forrige gang hadde kjøleskapet gått i stykker, noen få dager var det vaskemaskinens tur til å takke for seg. Det er total katastrofe, siden jeg absolutt ikke har mulighet til å kjøpe noe nytt. Jeg må bare prøve å takle det som best jeg kan, jeg har jo hele visst at sånt vil skje, og at videre liv vil bli så vanskelig at det ikke vil være til å holde ut. Det er som å befinne seg i et mareritt det ikke går an å våkne opp fra. Jeg har tenkt på det som å være ute i iskald snøstorm i tynt innetøy, og nå kjennes det som det blir stadig kaldere. Det er trist ikke å ha noe positivt å melde, det hadde vært utrolig godt om det kunne skje noe positivt, noe som tok livet i en mer hyggelig retning.
Nå er det mange som opplever at livet går i en mindre hyggelig retning. Leser om folk som må droppe tannlegen, mens andre ikke engang har råd til mat, og det er vel snart bare overklassen som har råd til strøm. Det minner meg om det jeg hørte i barndommen, voksne folk som snakket om den fattigdommen som hadde vært i «gamle dager», og som de trodde var fjernet for godt.
Det har vært ting jeg har tenkt å skrive om, men som aldri
har blitt noe av, på grunn av dårlig form og elendig konsentrasjonsevne. Nå fant
jeg noe på denne pc-en som var ment å skulle bli en bloggpost, men som aldri
ble det. Det inneholder noen linker, den første er til en tekst av Sandra
Lillebø som sto å lese i Klassekampen lørdag 19. desember 2020, og har tittelen
Handlingsrommet. Det jeg hadde tenkt å sitere var følgende: Den mest
populære jenta i klassen vet like lite om mobbing som idrettstalenter vet om å
bli valgt sist i gymmen, og familier som lever på millionlønn synes sjelden
fritidsaktiviteter er for dyrt. På sett og vis er det kapitalismens kanskje
verste trekk: at de som lever godt i den, forstår så lite av dens brutale
mekanismer, mens de som skjønner og ser, blir brakt til taushet.
Hva skal man da tenke om klassereisen, når vi vet at det
først er i slutten av en klassereise man kommer til orde i samfunnsdebatten, når
man har begynt å erverve en posisjon? Da først får vi komme til orde, når mange
av de innsiktene om undertrykkelse og fattigdom vi en gang hadde, begynner å
svinne hen. Ord som «fremtid» og «håp» betyr ikke det samme for den som har
klart å frigjøre seg, som for den som ennå ikke tror det er mulig.
En annen link er til et program som var på P2 første mai 2020.
Det var tenketanken – unnskyld tankesmien – Manifest, som hadde en samtale om
arbeiderklassen. Og ikke overraskende, det var ikke en eneste fra arbeiderklassen
som deltok. Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne diskutere uten at en
eneste av dem det gjaldt var til stede.
Videre finner jeg en link til en tekst av Magnus Marsdal, som
for øvrig ledet overnevnte program. Her klager Marsdal over kjønnsbalansen hos
tenketanken Civita. Nå hadde det seg sånn at også Civita fikk ha et program på
P2 samme første mai. Hvorfor kan man jo lure på, jeg trodde heller Civita-folket
var opptatt av å opprettholde tradisjonen med demonstrativt hagearbeid den
dagen. Teksten til Marsdal har tittelen Mannstunge tanker og begynner som følger:
Det begynte på 1. mai. I anledning dagen fikk Civita fylle en radiotime i NRK
P2. «Debatten» besto av tre menn fra Civita som ble intervjuet av en fjerde
mann fra Civita. Da jeg påpekte kjønnsbalansen for den ansvarlige i tankesmia,
vedgikk han at den hadde han ikke tenkt på. Sier altså han som selv
ledet et program om arbeiderklassen, uten en eneste arbeider.
Det er enda en link, den er til en tekst i Klassekampen,
skrevet av Mímir Kristjánsson. Den har tittelen Se min Nav-historie, den sto på trykk så langt tilbake som november 2019. En av dem som
nevnes, som har stått fram med sin hjerteskjærende historie om sin tid som
naver, er høyrepolitikeren Heidi Nordby Lunde. Kristjánsson skriver: Denne
høsten har Heidi Nordby Lunde fått ny jobb som regjeringens faste utskremte i
debatter om arbeid og trygd. Enten tema er utbetaling av dagpenger i utlandet
eller mistillitskulturen i Nav er det særlig en historie Lunde er glad i å
fortelle. Den handler om da hun selv var arbeidsløs. «Jeg har selv fått
dagpenger som både arbeidsledig og permittert», skriver Lunde i et svar til
hele Norges hus-finne Sanna Sarromaa i VG i starten av oktober. Etter å ha
mottatt sluttpakke, brukte Lunde seks måneder på å reise rundt i verden. Siden
hun hadde solgt leiligheten hun eide, måtte hun bo på «pikerommet» hos moren da
hun kom hjem. De første to månedene levde hun på egne midler hun hadde spart
opp. Så søkte hun dagpenger og gikk på CV-kurs. Enden på visa var at hun gikk
tilbake til den gamle jobben, en jobb hun i «teorien skulle komme tilbake til»
uansett. Totalt gikk Høyre-politikeren fem måneder på dagpenger, en erfaring
hun synes var «overraskende nyttig for å få del i den velferdsstaten jeg som
arbeidstaker også bidrar til». For en solskinnshistorie! Ikke bare har Lunde
klart å komme seg tilbake til jobb, hun har også brukt tida på dagpenger som en
slags selvrealisering, og som kilde til fornyet innsikt i velferdsstaten vår.
Her har utvilsomt mange dagpengemottakere mye å lære. Det er bare å skaffe seg
seks måneders sluttpakke, eie sin egen leilighet, spare opp noen midler, få deg
en mor du kan bo hjemme hos og ha en jobb som står standby og vente på at du
skal vende tilbake når det passer deg.
Mímir Kristjánsson nevner også forhenværende Nav-direktør Sigrun Vågeng, som også hadde vært ute og fortalt om sin tøffe periode som naver :En annen som har fått føle hvordan det er å være på bunnen og blakk i det norske arbeidsmarkedet er Sigrun Vågeng. Da hun skulle gå på som ny direktør i Nav fortalte hun sin lidelseshistorie til VG. 62 år gammel måtte Vågeng gå fra jobben som direktør i Kommunenes sentralforbund på dagen. Hun hadde rett og slett «ingenting å gå til». Likevel valgte hun ikke å oppsøke Nav. Det hadde hun kanskje ikke behov for, all den tid hun som direktør i KS hadde hatt en årslønn på 1.75 millioner i året.I stedet for å oppsøke arbeidskontoret valgte Vågeng å ta saken i egne hender. Hun «sto opp om morgenen, sminket seg og gikk ut i verden». Etter et helt halvt år lykkes hun i få ny jobb med millionlønn, denne gang som direktør i Sifo. Derfra gikk hun videre til toppjobb i Nav. Her trekker hun veksler på sin egen erfaring som arbeidsløs når hun i VG forteller at hun selv «‘sto opp om morra’n’ og forventer at andre skal gjøre det samme».
Som jeg var inne på i forrige post, det kan se ut som jo høyere status, jo lavere smerteterskel. Det får være nok i denne omgang, om det jeg får skrevet noe mer er opp til pc-en.
onsdag 6. juli 2022
Jeg er ikke sterk nok til livet som svak
Jeg tenkte jeg skulle prøve å skrive nok en bloggpost, vet
jeg har sagt flere ganger før at dette blir den siste, nå er det store sjanser
for at så er tilfelle. Dette skrives på en åtte år gammel laptop jeg egentlig
trodde var død, men jeg har klart å riste midlertidig liv i den. Så spørs det hvor
lenge det varer, er slett ikke sikker på om jeg får skrevet dette ferdig. Ting
blir utslitt, uten at jeg har råd til å erstatte det, noe som gjør livet stadig
mer vanskelig. Jeg sliter med utdaterte og dysfunksjonelle pc-er, og en
fullstendig utslitt mobil. Og nå har det
akkurat skjedd en skikkelig katastrofe, kjøleskapet har takket for seg. Det er
et skap med kjøleskap oppe og fryser nede, kjøleskapet har sluttet å virke,
foreløpig er det litt kulde igjen i fryseren. Og selvfølgelig har jeg ikke råd
til å kjøpe nytt, det er det som er forbannelsen med å være fattig, at du ikke
har råd til å erstatte det som går i stykker, uansett hvor vanskelig det er å
greie seg uten. Jeg kjenner det i kroppen, dette føles som nok et hardt slag
mot en kropp som er temmelig mentalt mørbanka fra før.
Det har vært en enorm belastning at jeg ikke har noen
skikkelig pc å utfolde meg på, det har gitt meg så mye glede, og den gleden
savner jeg virkelig. Det er særlig Photoshop jeg savner, det er over tjue år
siden jeg begynte med det, jeg har hatt utrolig mange fine stunder med det
programmet. Da glemte jeg det jeg måtte ha av problemer, da kunne jeg utforske,
være kreativ og stadig lære noe nytt, sikkert veldig bra den mentale helsa. Jeg
savner det så jeg bokstavelig talt griner. Jeg har fremdeles den gamle
Dell-pc-en stående, men den er over ni år og er veldig sliten og utdatert.
Tastaturet kobles fra støtt og stadig, så det er umulig å skrive, og den var
ikke lenger kompatibel med siste versjoner av Photoshop. Likevel har jeg ikke
klart å avslutte Adobe-abonnementet, og slette programmene. Jeg har slettet dem
fra laptopen, det var trist, men jeg tror jeg bokstavelig talt kommer til å
grine når jeg skal slette dem fra Dell. Jeg har vært utrolig glad i den pc-en,
den absolutt beste jeg har hatt. Jeg savner ikke bare programmene, det er ikke
så mange år siden jeg lærte meg Lightroom som jeg også fikk stor sans for, men
også kameraet mitt som jeg ikke orker å bruke når jeg ikke har noen mulighet
til å behandle bildene, slik jeg var så glad i å gjøre.
Jeg har aldri hatt de samme kjærlige følelsene for
kjøleskapet som jeg har hatt for pc-en og kameraet. Det har bare vært der,
først nå forstår jeg hvor nyttig det har vært, særlig nå som det å dra på
butikken og kjøpe nytt er en fullstendig umulighet. Det er vel ikke bare jeg
som ikke har råd til å erstatte det som går i stykker, det er jo mange som
sliter med de høye prisene, nå som det er vanligste folks tur. Vi skal
ikke se bort fra at det er et visst parti som angrer en smule på valg av
slagord i siste valgkamp. Jeg har i det siste tenkt på uttalelsene til
psykiateren jeg måtte snakke med da jeg lå på sykehuset for vel to år siden.
Hun som påsto at folk kunne leve veldig gode liv med veldig lite penger, fordi
det var så mye som var gratis, var så mye som var gratis. Hva alt dette
som var gratis faktisk var, fikk jeg ingen forklaring på. Jeg prøvde å si noe
om mine egne erfaringer med å ha lite penger, men det ville hun ikke høre på. Jeg
har registrert at ganske mange som jobber med menneske lukker ørene hvis
motparten sier noe det ikke passer dem å høre. Det er kanskje en form for
hersketeknikk.
Så langt kom jeg i går, da jeg skulle slå på laptopen nå nettopp, kom det først opp noen stygge advarsler som tyder på maskinens død er nært forestående. Jeg håper jeg klarer å skrive ferdig før det ryker helt. Det blir forferdelig vanskelig å være uten en pc jeg kan skrive på, og det er sikkert flere enn meg som er fattige at de ikke har mulighet til å kjøpe en pc. Det betyr også at de aller fattigste har små muligheter til å ytre seg. Hva det faktisk innebærer å være virkelig fattig blir da fullstendig umulig å formidle til andre. Nå er det jo svært vanskelig å nå fram, men jeg har hatt en og annen bloggpost som har nådd fram til flere. Jeg har inntrykk av at de fleste av dem som har lest, kommentert og til tider videreformidlet, har vært folk som selv har vært ute en og annen vinternatt.
Hva var det jeg hadde tenkt å skrive, lett å bli litt stresset når du vet at pc-en du skriver på er i ferd med å dø. Jo, det var noe om psykisk helse. Psykisk helse og selvmord er temaer det har vært populært å mene noe om. Akkurat nå har det kanskje kommet i skyggen av krig, strømpriser og i det hele tatt stadig høyere priser på det meste, samt skyteepisoder. Det var i hvert fall en stund det var på moten å være veldig mot selvmord og psykisk helse og sånn. Og vi har vel knapt nok en kjendis her i landet som ikke har vært ute og pyntet seg med litt psykisk lidelse. Disse skal selvfølgelig møtes med stående applaus, ikke et eneste kritisk ord må sies, husker bråket det ble da en kom i skade for å si noe om å grine på Lindmo. Her skal ingen snakke i foraktelige og nedlatende vendinger om lettere psykiske lidelser. Det sparer vi til det er snakk om stakkarene som må gå på Nav når helsa svikter. Kanskje de tåler det bedre, det virker som jo høyere status og inntekt folk har, jo lavere smerteterskel. Jeg har nok en del høyere smerteterskel enn kjendisene som bruker psykiske problemer som egenreklame, men nok ikke like høy som enkelte andre. Jeg tenker på dem som sliter med Nav og fattigdom i årevis, samtidig som de er virkelig syke. Jeg er ikke syk, jeg er bare nedslitt etter mange år med utrygghet og motgang, og jeg har hatt perioder der jeg har hatt mulighet til å gjøre fine ting, som blant annet alle turene til mitt kjære Dublin. I det siste har jeg flere ganger tenkt at jeg ikke er sterk nok til livet som svak. Det er det nok mange som ikke er, jeg lurer på hvor mange av menneskene med makt og innflytelse som hadde taklet det livet de såkalt svake må klare. Kanskje man skulle slutte å bruke uttrykket de svake.
De siste årene har jeg virkelig fått prøve hva livet som såkalt svak innebærer, og det er definitivt en tilværelse som sliter på helsa. Bare
de grusomme boforholdene, jeg ble jo plassert i en kommunal bolig for vel to år
siden. Hvis kjøleskapet mitt hadde gått i stykker i vinter, hadde det ikke vært
noe problem, for da var det kjøleskapskulde i hele leiligheten. Jeg er kvalm
absolutt hele tiden, mye skyldes nok lukta i leiligheten, det lukter råttent, i
tillegg tror jeg det skyldes den psykiske belastningen av å ha det så
frastøtende rundt seg. Jeg har aldri før vært inne i en leilighet som har vært
så til de grader forfallen og stygg. Den er en god del billigere enn
leiligheten jeg leide før, men hvis jeg skulle trekke for alt som er dårligere,
ville jeg komme langt under det jeg betaler nå. At det aldri snakkes den
elendige standarden på kommunale leiligheter, skyldes sannsynligvis at ingen av
dem som er så uheldige å bo i dem, har noen stemme i det offentlige rom. Det er
snakk om mennesker som man rett og slett ikke bryr seg om. Nå som jeg har
erfaring med så elendige boforhold, kan jeg love at det er noe som virkelig
gjør noe med deg, det er ikke bare trist, det gir også en følelse av utenforskap. I tillegg til bedritne
boforhold, er det belastende å vite at du ikke har råd til å gå til tannlege,
og i det hele tatt ikke har råd å kjøpe helt nødvendige ting, som kjøleskap. Dessuten
manglende muligheter til gode opplevelser.
Det ser ut til å være en manglende vilje til å se en sammenheng psykisk helse og leveforhold. Som jeg har erfart, hvis du er bekymret fordi du begynner å få vondt i tennene og ikke har råd til tannlege, så vil legen din sende deg til psykolog. Nå har jeg ikke sett så veldig mye av den psykiske helse-mølla, men det inntrykket jeg har fått er at du bare er problemene dine, og lite annet. Som da jeg ble innvilget såkalte støttesamtaler, som det ikke ble så mange av, da det mer føltes som belastningssamtaler. Jeg måtte møte «støttesamtalepartneren» på et møtested for mennesker med psykiske problemer. Et nitrist sted, der du ble snakket til som du skulle være en tilbakestående femåring. Jeg tror aldri jeg har følt så liten og stusselig, som da jeg kom inn der for å ha såkalte støttesamtaler. Det hadde vært mye bedre å få penger til å gjøre på egen hånd, jeg synes det er langt mer givende å sitte på en kaffebar og lese Klassekampen. For meg har det alltid vært viktig å legge igjen problemene hjemme, og gå ut i verden uten. Men nå har jeg ikke mulighet til annet enn å være hjemme i denne drittleiligheten sammen med en voksende haug problemer, sånn sett blir jeg redusert til kun en person med problemer.
Det å bli redusert på den måten gjør ubeskrivelig vondt. Som
jeg har vært inne på mange ganger før, jeg hadde ekstremt lave tanker om meg
selv i yngre år. Jeg følte meg dum og underlegen. Men så endret det seg, jeg ble
trygg på meg selv, og begynte å betrakte meg som en oppegående person. Jeg tror
det er mange jeg kan takke for at det ble slik, hvordan vi blir møtt av andre
har stor betydning for hvordan vi ser på oss selv. Det er godt å bli likt, men jeg
foretrekker å bli ærlig og redelig mislikt, framfor å bli sett ned på. Dessverre
har jeg møtt en del nedlatenhet fra folk i det såkalte hjelpeapparatet, nevner
man økonomiske problemer eller vonde opplevelser, blir det gjerne møtt med nedlatende
bagatellisering.
Den manglende viljen til å høre på det folk sier, møter man
også på Nav. Noe jeg har tenkt mye på, er helt tilbake til da jeg slåss med
Aetat, som jeg har skrevet om før, men det har en sammenheng med situasjonen
jeg er i nå. Som før omtalt, greide jeg å skrike meg et kurs for å ta datakortet,
og prøvde å få kurs som kunne bygge på det, sånn at det jeg kunne komme over i
en bedre type jobb. Jeg var i et jobbintervju der det ble sagt at datakortet ikke
var nok, det skulle litt mer til, men ikke så mye. Jeg ble anbefalt å prøve å
få et kontorkurs, helst med praksis. Noe jeg prøvde å si til Aetat, men ble
selvfølgelig ikke hørt. I stedet ble jeg bydd et jobbsøkerkurs, som jeg aldri
tok, da jeg fikk jobb, en de verste jobbene jeg har hatt. Hvis jeg hadde fått hjelp
den gangen, kunne kanskje livet mitt vært noe helt annet i dag. Jeg hadde håpet
at jeg kunne fått et kurs som kunne ført en litt mindre slitsom og noe bedre betalt
jobb. Jeg var villig til å ta vikaroppdrag, men håpet at jeg kunne få såpass
langvarige oppdrag at jeg kunne planlegge litt og ta mer kurs på fritiden. Det var
vanskelig å planlegge noe som helst når jeg aldri visste om jeg hadde jobb eller
ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært på vei til nok et endagsoppdrag
på en ny arbeidsplass, sittet på bussen og lurt på hva som ventet meg denne
dagen, på vei hjem på ettermiddagen ante jeg ikke om det ble jobb i morgen
eller ikke. Jeg tror nesten du må ha opplevd det for å forstå til fulle hvor
stressende en slik livssituasjon er. Det er mange som jobber i helsevesenet som
ikke har særlig stor forståelse for slikt. Det virker som mange mener at har du
det vondt, skyldes det en psykisk lidelse som har oppstått helt av seg selv, og
som ikke har noen sammenheng med ting du har opplevd.
På tide å tenke på avslutningen, før pc-en sørger for det. Det er ikke sikkert noen kommer til å lese dette, det er naturlig nok ikke mange som er innom denne bloggen lenger. Det jeg prøvde med denne bloggen var å beskrive et liv som var langt fra den virkeligheten det vanligvis skrives om. Det har ikke vært mye skriving de siste årene, da formen har vært dårlig. Nå blir det garantert slutt, da det ikke lenger blir noe å skrive med. Da jeg prøvde å ta livet mitt for drøyt to år siden håpet jeg på en noenlunde verdig utgang på livet, i stedet har det blitt en lang og uverdig periode der jeg mistet mer og mer. Nå er det ikke mye igjen, jeg håper dette elendige livet snart er over. Midt oppe i denne elendigheta er jeg i hvert fall glad at jeg har hatt så mange gode opplevelser som jeg har hatt. At jeg har vært ute og reist, møtt mange mennesker, vært kreativ på forskjellige. Jeg har tross alt levd, jeg finner stor trøst i det.