Dårlig nytt fra Nav

Joda, vedtaket jeg fikk fra Nav om forlengelse av AAP på to dager, viser seg å være riktig. Jeg hadde tenkt å spørre dem om hva de mente med dette vedtaket, men fordi jeg er så søvnløs og surrete, har jeg utsatt det. Men i dag, etter nok en søvnløs og slitsom natt, fikk jeg melding om beskjed fra Nav. Og slik så den ut.

Jeg synes denne meldinga virker helt syk, hvis jeg hadde hatt mulighet til å jobbe, så hadde jeg jobbet. Sånn som det er nå er jeg ikke frisk nok, og om jeg hadde vært det, hadde jeg uansett ikke fått jobb. Det kan godt hende at jeg kunne blitt frisk nok til å jobbe helt eller delvis, dersom jeg hadde hatt bedre boforhold og i det hele tatt bedre levekår, men det er jo ikke mulig å få til.

Personen som har sendt meg denne meldinga, er samme som lot det gå ett og et halvt år fra jeg var til utredning på Falck, til hun tok kontakt med meg. Det kunne vært interessant å vite hva en slik utredning koster. Jeg var på kontoret deres i Lillestrøm, de har store lokaler midt i Storgata, mange ansatte, og det står investorer bak. Dette er ikke på noen måte ment som en kritikk av de Falck-ansatte, hun jeg snakket med var ei fantastisk dame, real og empatisk. Og i det hele tatt fikk jeg et godt inntrykk av stedet, at de behandlet folk med respekt og vennlighet. Men når utredningen ikke ble fulgt opp av Nav, var det penger rett ut av vinduet.  Hun jeg snakket med fortalte at Nav var opptatt av å sende meg ut på ubetalt arbeid. Nå anbefalte ikke hun det, og jeg antar at grunnen til at lot det gå så lang tid før de kontaktet meg, var at de ikke hadde fått den rapporten de ville ha.

Da Nav omsider kontaktet meg ville Nav ha meg til et møte Nav og fastlege, tanken var skremmende, og fordi jeg da, som nå, hadde forferdelig slitsomme netter med søvnløshet og hjertebank, endte med at det var en melding jeg ikke fikk somlet meg til å svare på. Det hjalp ikke akkurat at den Nav-ansatte lot til å lide av det jeg kaller murvegg-syndromet. Noe som betyr at det å kommunisere med vedkommende er som å dunke hodet inn i murvegg, det virker ikke som personen tar inn noe av det du sier, og selv ender du opp med forferdelig vondt i hodet. Det kan være at det som skjer nå, er en slags straff fordi jeg til slutt ikke orket å svare. Men dersom jeg hadde blitt innkalt til et møte, hadde jeg møtt opp.

For noen dager siden så jeg dette i Klassekampen.

Dette var en svært treffende beskrivelse av Nav, og etter en tur på nettet, kom jeg over denne artikkelen. Her får vi vite at Nav har sendt ut melding til folk i løpet av helgen. Men dette pleier de angivelig ikke å gjøre, fra artikkelen: Til DinSide forteller Ketil Svanholm, ytelsesdirektør i Nav, at Nav de forstår godt at slike varsler kan skape uro. Mange har erfaringer som gjør at meldinger fra Nav vekker bekymring, derfor sender vi vanligvis ikke ut brev i helgene eller sent på kvelden, skriver han i en e-post.Han forklarer at i dette tilfellet ble de nødt til å gjøre et unntak. Det skyldes at det er kommet en lovendring om økning av fribeløpet fra 0,4 til 1G for mottakere av uføretrygd. Da må vi både gjøre endringer i systemene våre og informere dem det gjelder, samtidig som vi skal behandle søknader om uføretrygd. For å få til alt dette, valgte vi å sende ut brevene i helga. Hvis vi ikke hadde gjort det, så hadde vi måttet sette saksbehandlingen av nye søknader om uføretrygd på vent i inntil 48 timer, forteller Svanholm og understreker at de tar reaksjonene som er kommet på alvor.  Vi tar reaksjonene vi har fått på alvor, og ser at det er tidspunkter vi bør unngå, og tar med oss dette i arbeidet vårt framover.

Når de vanligvis ikke sender ut meldinger i helgen, er det jo litt påfallende at hver eneste gang jeg har fått melding i forbindelse med AAP, har det vært i helgene. Jeg lurer på hva det gjør med en etat der man ser at det kan begås grove overtramp mot brukerne, uten at noen bli stilt til ansvar. Jeg tenker selvfølgelig på skandalen med at Nav kastet folk i fengsel, etter hva jeg har fått med meg er det ingen som har fått svi for det, bortsett fra stakkarene som ble fengslet uten å ha gjort noe ulovlig. Hva slags signaler sender det videre nedover i rekkene, det kan man virkelig lure på.

Hvordan jeg skal klare meg videre framover vet jeg ikke. Det akkurat som bare fryser til, ikke klare å forholde meg til noen ting. Det har vel vært for mye for lenge. Det livet jeg har nå er ikke mye å slåss for, det er sant å si ikke noe liv i det hele tatt, bare en grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa. Men det som er sikkert, er at Nav gir en diger, feit F i hva som skjer med dem som er så uheldige å være i klørne deres.

Vedtak fra NAV

Søndag formiddag fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått et vedtak fra Nav. Da jeg fikk åpnet brevet fra Nav, viste det seg at jeg har fått forlenget perioden med AAP – med én dag. Noen er altså på jobb for Nav på en søndag, for å sende ut noe som vel ikke er å betrakte som annet enn tullevedtak.

Er det virkelig ikke noen grenser for noe som helst når det gjelder Nav? Dette tullet koster tross alt penger, og når det gjort på en søndag, betyr det at vedkommende som står bak dette fullstendig meningsløse vedtaket sannsynligvis gjør det med hundre prosent overtidstillegg.

Akkurat nå er jeg så oppgitt at jeg mangler ord, håper å komme sterkere tilbake senere, både om Nav og annet.  

Takk igjen!

Som sagt i kommentar til min trofaste leser Herox, har jeg mottatt nok en pengegave. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få takket for så mye, men vedkommende skal vite det har vært til enormt god hjelp. Bare det å ha vaskemaskin, jeg var uten i fire år, hver eneste dag måtte jeg håndvaske klær, et ubeskrivelig slit. Og det å ha et skikkelig kjøleskap, med velfungerende fryser. Det heter seg at det er dyrt å være fattig, som «fryserløs» i flere år kan jeg skrive under på det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett tilbud i matbutikker jeg ikke har hatt mulighet til å benytte meg av. Nå har jeg også vært uten fungerende komfyr ganske lenge, også det noe ordentlig herk. Ved hjelp av en kokeplate, og en airfryer kjøpt på tilbud, har jeg fått lagd mat, men det har vært temmelig klønete. Så da siste pengegave kom, kjøpte jeg en ny komfyr. Men så viste seg at det var feil i leiligheten som gjorde at det ikke var strøm på komfyren, så planene jeg hadde om hjemmebakte brød og annet snadder som krever stekeovn, måtte utsettes inntil videre. Nå har det vært en elektriker og sett på det, og han kommer tilbake med delen som trengs for å få orden på det. Det ser jeg fram til, også her gjelder regelen om at det er dyrt å være fattig. Jeg spiser ikke så mye brød, men hjemmebakt er billigere, og ikke minst mye bedre, enn kjøpebrød. Selv om også mel har gått betraktelig opp i pris.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive mer, men det jeg tenkte på får jeg komme tilbake til en annen gang. Jeg er temmelig omtåket i hodet akkurat nå, og så er det visst snart en partilederdebatt jeg tenkte jeg skulle se. Blir sikkert mye babbel, og mange forslitte floskler, men vil nå få det med meg. Også takker jeg min anonyme giver nok en gang, hjertelig, tusen takk!

Tusen takk!

Da må jeg takke nok en gang, for noen dager siden fant jeg nok en konvolutt i postkassa som inneholdt penger. Det ser ut til å være samme anonyme giver som sist. Da må jeg takke og takke enda mer. Jeg håper ikke det var noe i det jeg skrev i etterkant som kunne oppfattes som en oppfordring til å gi meg enda mer, jeg var evig takknemlig for det jeg hadde fått. Det er noen dager siden jeg fikk siste gave, jeg hadde tenkt å skrive om det før, sånn at giveren skulle vite at pengene hadde kommet fram. Det ekstra heldige med å få disse pengegavene akkurat nå, er at det er mye salg, og jeg var så heldig å komme over et veldig godt tilbud på vaskemaskin, nå har jeg akkurat fått den i hus. Det tror jeg de stakkars såre hendene mine er veldig glade for, all håndvaskinga har tatt på.

Dette er også en viktig påminnelse om at det finnes gode mennesker her i verden, det er det lett å glemme. Det kan jeg komme tilbake til en annen gang, nå avslutter jeg med å si hjertelig tusen takk. 

Søvn og klasseforskjeller

I det siste har jeg satt personlig rekord i søvnløshet, uansett hvor trøtt jeg er, er det umulig å sove. Nettene blir et ubehagelig slit, hjertet banker så det smeller i hele kroppen, kroppen er i fluktmodus og det er umulig å få roet den ned. De slitsomme nettene gjør meg temmelig sjaber på dagtid, svimmel, surrete og orker lite. For noen dager siden så jeg at Aftenposten hadde en artikkel med tittelen Søvn er blitt det nye klasseskillet. Da måtte jeg ta et abonnement til den nette sum av til 10 kroner for 10 uker for å få lest, for dette hørtes absolutt relevant ut. Her kan man lese at søvn følger klasseforskjellene, de med dårligst økonomi er de som sliter mest med søvnløshet. Her nevnes støy fra motorveien, regningene på kjøkkenbordet og det som skjer i nabolaget. Blant kvinner med vanskelig eller svært vanskelig økonomi oppgir 36,3% at de har søvnproblemer, mens blant menn er det 25.7%. Blant dem med lett eller svært lett økonomi er tilsvarende tall 11.4% og 7.5%. Videre kan vi lese at flere forskere framhever at søvnproblemer sannsynligvis er et undervurdert samfunnsproblem, fordi de påvirker evnen til å stå i arbeid på lik linje med alvorlige psykiske lidelser. Det nevnes økonomisk stress, bekymringer og psykiske belastninger, som både gjør det vanskeligere å sovne, og lettere å våkne. Videre nevnes det også konkrete forhold i hverdagen, som støy, utrygge nærmiljøer, dårligere boforhold, luftforurensning og ustabile arbeidstider.

Her er det mye som virker velkjent, jeg har opplevd mye av det som nevnes. Det som holder meg våken nå, er en livssituasjon som jeg ikke holder ut å være i, og vissheten om at det ikke finnes noen vei ut. Som en forsker sier i artikkelen: Når livet er preget av bekymring, ensomhet eller press, kan kroppen undertrykke behovet for å sove. Det er en gammel overlevelsesmekanisme. Er noe utrygt, vil vi håndtere faren. I moderne liv betyr det at ubetalte regninger, konflikt, utrygghet eller konstant stress kan holde kroppen våken lenge etter at lyset er slukket. Hvis ikke alt er på stell, så skal vi ikke sove. Vi skal fikse problemer. Her jeg bor nå er det ikke støy fra naboer som holder meg våken, og det er etter forholdene ikke så mye trafikkstøy, hvert fall ikke på nettene. Til gjengjeld sliter jeg med fattigdomsstress og panikkanfall.

Jeg har før opplevd søvnmangel som følge av bråkete naboer, og jeg har også opplevd trafikkstøy, hvor det bare var stille noen få timer midt på natta. Med tanke alle blokkene som i senere år har blitt bygd kloss opptil sterkt trafikkerte veier, må det bli mange som opplever det samme, og det skaper ikke bare søvnløshet, men også hodepine og all støyen gjør deg sliten. I artikkelen i Aftenposten nevnes skiftarbeid, også noe jeg har erfaring med, da kombinert med stor grad av usikkerhet, siden det var et vikaroppdrag som ble fornyet hver uke, til det ikke ble det lenger. Heller ingen god sovemedisin.

Det er bra at dette blir tatt opp, litt snodig at det er Aftenposten som tar det opp. Uansett, nok et godt argument mot fattigdomslinja, også kjent som arbeidslinja, som føres for å sparke folk ut i jobb.  

Takk nok en gang

Nok en stor takk til den anonyme giveren, nå har jeg både fått nytt kjøleskap og hentet nye briller hos optiker. Det var absolutt på tide med nye briller, og fint å kunne kjøpe noen av grei kvalitet. Jeg er så avhengig av briller nå at det betyr mye å ha gode briller. Det kan visst gå an å få støtte til briller fra Nav, men det er selvfølgelig ikke lett. Jeg leste en gang om en ung mann som var på Nav av psykiske årsaker. Han var også helt avhengig av briller, og det var et helvete hver gang han trengte nye. Noe som forverret den allerede dårlige psykiske helsa. Da jeg havnet i denne sorgens mølla for drøyt seks år siden, trengte jeg nye briller. Jeg ble fortalt at først måtte det søkes om penger til synsundersøkelse, deretter måtte jeg ta med dette til Nav, så skulle de vurdere om jeg skulle få lov å kjøpe briller, og hvis jeg var så «heldig» å få ja, hadde nok ikke vært rare brillene jeg aller nådigst hadde fått lov å kjøpe. Hele prosjektet hørtes så slitsomt ut at jeg bare blingset meg tappert videre. Jeg husker jeg nevnte brilleproblemet til personen som skulle gi meg såkalte støttesamtaler, som i virkeligheten var belastningssamtaler. Jeg har alltid brukt progressive glass, det fungerer veldig bra for meg. Da jeg sa dette til støttesamtalepartneren, merket jeg på reaksjonen hennes at hun syntes jeg var forferdelig kravstor. Dette var samme dame som mente jeg skulle greie meg på 3500 kroner måneden, utenom strøm og husleie, og som bjeffet dette til meg da jeg fortalte at jeg hadde hjertebank og stressvondt i brystet på grunn av dårlig økonomi.

Heldigvis slapp jeg ydmykende og utmattende runder med Nav for å skaffe meg briller. For også den gang dukket det opp en snill leser av bloggen som tilbød meg penger til både briller, og også vinterstøvler. Jeg hadde lyst til å skrive om det, men var redd for at det kunne bli litt kleint, at de som kom innom bloggen kunne oppfatte det som en oppfordring til å gi meg penger. Jeg var i hvert fall svært takknemlig, da kunne jeg både gå og se, begge deler hadde vært vanskelig.

Jeg var heldig å få kjøpt kjøleskap på salg. Det føles om ren, skjær luksus og ha et ordentlig kjøleskap med velfungerende fryserdel. Jeg husker ikke engang hvor lenge det er siden det jeg hadde gikk delvis i stykker, men det er flere år siden. Det som hadde vært fryser holdt kjøleskapkulde, så jeg har på en måte hatt kjøleskap, men det var temmelig ugreit. Det ble noe gærent med døra i fryserdelen, så jeg måtte ha en stol stående foran skapet for å holde den igjen. Det ble mye is, hver kveld måtte hakke ut is, tidvis var det mye vann som måtte tørkes opp, det var et sant slit. Dessuten var jeg hele tiden redd for at skapets restarbeidsevne skulle forsvinne, noe som ville gjort det umulig å ta vare på mat, det var vanskelig nok uten fryser.

Jeg husker ikke hvor mange år det er siden kjøleskapet gikk i stykker, husker bare at det skjedde samtidig med at vaskemaskinen også takket for seg. Det er som jeg har mistet begrep om tid, jeg er så langt unna livet at tid på en måte har opphørt å eksistere. Uansett, jeg er fremdeles uten vaskemaskin, og må håndvaske alt av klær. Selv om hendene blir forferdelig såre og vonde, så går det på et vis. Det går tross alt ikke an å håndfryse mat, derfor prioriterte jeg kjøleskap. Den gamle komfyren jeg fikk like etter at jeg hadde flytt inn i drittleiligheten, har også gått i stykker. Her klarer jeg meg med kokeplate, og en airfryer jeg fikk på salg. Jeg har etter hvert blitt så søvnløs og skjelven at jeg ikke har krefter til å gå i nærkamp med det store, stygge trollet som kalles Nav. De få kronene jeg eventuelt hadde fått av dem, ville bare være til noe veldig brukt, og det ville være umulig for meg å få det i hus, og fått fraktet det gamle bort.

Jeg skulle vært hos tannlege, jeg har ikke fullt så vondt akkurat nå, som jeg hadde for en stund siden, dessuten har formen vært så dårlig at det føles uoverkommelig. Jeg har noen kroner igjen av det jeg fikk, og sammen med skattepenger håper jeg at det holder til det aller nødvendigste. Det får bli over ferietiden, så håper jeg formen blir bedre i mellomtiden.

Den anonyme giveren skal i hvert fall vite at jeg er ytterst takknemlig, og det er veldig godt å ha nye briller og nytt kjøleskap. 

 

Hjertelig takk!

Jeg vil sende en stor takk til deg som anonymt har sendt meg en betydelig sum penger i posten. Det er vanskelig å beskrive hvor overrasket, og ikke minst utrolig takknemlig jeg er. Nå skal jeg i første omgang bestille time hos tannlege og optiker. Førstnevnte gruer jeg meg til, jeg har ikke vært hos tannlege på mange år, jeg har hatt forferdelig vondt i en tann, jeg bare håper at den kan reddes. Noe kan sikkert gjøres, så jeg i det miste slipper å ha veldig vondt nå i sommer, sånn at jeg kan prøve å ha det litt hyggelig. Jeg føler meg gjerne litt bedre når jeg er et stykke unna den bedritne leiligheten, så jeg får prøve å komme meg ut litt, og glemme meg bort fra shiten så langt det går.

Den bedritne leiligheten har akkurat nå blitt nesten 1400 kroner måneden dyrere, da jeg fikk den beskjeden ble jeg umiddelbart enda mer søvnløs og skjelven enn jeg var fra før. Så det er sikkert og visst at disse pengene kommer godt med.

Nå er ikke jeg den eneste som sliter økonomisk for tida, det har kommet fram at så mye som 355.000 nordmenn ikke har råd til å gå til tannlegen. Det betyr mye lidelse blant folk, og det går utover både fysisk og psykisk helse. De siste årene har jeg vært ufrivillig fattigdomsforsker, og mine forskningsresultater stemmer ikke overens med teorien om at fattigdom er veien fra utenforskap til jobb.

Jeg avslutter med et gammelt bilde jeg en gang tuklet med i Photoshop.