lørdag 24. august 2013

De avmektige

Jeg har akkurat lest en utmerket artikkel skrevet av Lotta Elstad, Den glemte arbeidshverdagen.
Om gapet mellom det abstrakte og det konkrete perspektivet på arbeid. Om makt og avmakt. Her er det mye jeg nikker gjenkjennende til. Som flere sikker vet, er Lotta Elstad forfatteren som skrev boka En såkalt drittjobb, som beskriver hverdagen til renholdere på et Thon-hotell, der hun tok jobb som tilkallingsvikar. En bok som trygt kan anbefales.

Elstad sier blant annet: «...mitt poeng er at det delte arbeidslivet handler også om dette: Man opplever verden forskjellig ut fra hvor man er posisjonert i et samfunnshierarki. Og som vanlig; sitter man på toppen, er det vanskeligere å se at det i det hele tatt fins et hierarki.»
Diskusjonen om arbeidsliv, sykefravær osv. hadde nok blitt langt annerledes dersom man var bevisst på at dette hierarkiet finnes og hatt mer kunnskap om hvordan det er å befinne seg nederst i det.

For oss som har erfaring med hvordan det er å befinne seg nede på betonggulvet, der man virkelig må slite for luselønna, der man daglig opplever krenkelser og avmaktsfølelse, oppleves det som om de som debatter befinner seg i et annet univers, noe de vel for så vidt også gjør.

Elstad bruker ordet uføreyrker, jobber der mange blir uføre før de når pensjonsalder. De jobbene jeg har hatt på lager og kantine er nettopp slike jobber der svært mange er utslitte flere år før de når pensjonsalder. Da blir det latterlig når man hører at arbeid er helsebringende, noe det er veldig moderne å hevde for tiden.

For gudene skal vite at disse jobbene ikke er helsebringende, de som påstår slikt skulle ha møtt mange av dem jeg har jobbet sammen med opp gjennom årene. Hørt om operasjonene, senebetennelsene, de vonde ryggene, de verkende føttene, den alltid tilstedeværende redselen for å havne i NAV-systemet.
 
Og ikke minst, ydmykelsene, følelsen av urettferdig behandling man bare må bite i seg, særlig dersom man er vikar og kan kastet ut med øyeblikkelig virkning dersom man ikke har den rette, «positive» innstillingen.

Jeg har nylig fått ett par kommentarer under en eldre bloggpost, der jeg skrev om hvordan det var å jobbe for et lite, useriøst firma. Her var jeg ikke vikar, jeg var noe enda verre, jeg jobbet uten arbeidskontrakt, uten noen form for forsikring dersom jeg hadde blitt skadd, uten kvelds- og helgetillegg og uten én eneste god kollega. Det var tunge løft og respektløs behandling fra morgen til kveld, det var både fysisk og psykisk en i særdeleshet lite helsebringende jobb.

Noe annet det har vært på moten å snakke om i senere tid, er de med «lettere psykiske lidelser». Og da skjønner selvfølgelig alle at de med disse psykiske lidelsene som er så lette, er noen skikkelig pysete slabbedasker som heller vil leve herrens glade dager på trygd, enn å bite tennene sammen og jobbe. Hadde de bare giddet å jobbe, så hadde de nok blitt friske i en fei. Men kanskje det nettopp er jobben som har påført dem lidelsene?
 
For skal man være passelig ydmyk arbeidskraft, og det skal man jo, så hjelper det godt med litt daglig nedpsyking, noen doser usikkerhet, slik at man blir minnet om hvor man hører til, aller nederst på rangstigen. Noen bøyer nakken og avfinner seg med det, mens andre stritter imot. Har man en viss erfaring med å bli møtt med respekt og anerkjennelse, er det ekstra tungt å bli behandlet som et verdiløst null. Jobben blir et sted som spiser opp selvfølelsen din, så får du prøve så godt du kan å bygge den opp igjen på fritiden, før jobben igjen glefser etter den.

Elstad sier: Dette er en naturlig konsekvens av at de som har lite innflytelse på egen arbeidshverdag, også er mennesker med lite innflytelse i samfunnet. Avmakten kommer av ulike grunner, men jeg kan nevne én: Mange av arbeiderne i de tyngste og lavest betalte jobbene i Norge har ikke en gang stemmerett, fordi de ikke er norske statsborgere. Dette, om noe, er utenforskap.

Jeg tror det er viktig å huske at det også er nordmenn blant dem som sliter i slike jobber. Mange føler seg fullstendig oversett, noe som fører til bitterhet og politikerforakt. En del av de utlendingene jeg har jobbet sammen med, som ofte har blitt grovt utnyttet, har hatt både statsborgerskap og gode norskkunnskaper. Problemet for dem, så vel som etniske nordmenn, er at uansett hvor talefør man er, så er det ikke så mange som er villige til å høre på det man har å si. Mange føler heller ikke at det finnes noe parti som taler deres sak. Man kan så visst føle avmakt fordi om man har både stemmerett og gode norskkunnskaper.

20 kommentarer:

  1. Fantastisk å lese dine gode innlegg igjen. Er straks tilbake med mine forhåpentligvis gode kommentarer også - men har en litt syk PC for tiden.....den er vel bare lat og giddalaus tenker jeg.....

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Pc-en din ønskes god bedring, så får du komme tilbake når den er i bedre form. ;)

      Slett
  2. Har du forresten lest dette:

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Danmark-kutter-sosialhjelpen-om-de-ikke-tar-lortjobber-7292542.html

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/partier/h/Frp-og-Hoyre-vil-sette-sosialklienter-til-snomaking-7292549.html

    Som vi har snakket om før - arbeidsleir blir det neste. Jeg håper inderlig jeg ikke havner i NAV-systemet etter valget..............

    SvarSlett
    Svar
    1. Skremmende lesning. Poenget er vel at folk skal bli så redde for NAV, at de villige til å finne seg i hva som helst fra arbeidsgiverne. Jeg har inntrykk av at svært mange er mer enn redde nok for å havne i NAV-systemet fra før.

      Slett
    2. Hvis arbeid var helsebringende, ville en ikke sendt hjem de syke. Tvert om: Jo sykere, jo lenger arbeidstid! Pålagt overtid om du har kreft.

      Når det gjelder «lettere psykiske lidelser» har jeg til og med sett disse omtalt som «livsstilssykdommer». Det har en dame forresten skrevet om her:

      http://stomm-blog.blogspot.no/2009/11/livsstilssykdommer.html

      I virkeligheten dreier det seg om ikke-psykotiske tilstander med uro, angst, depresjon og mindre atferdsforstyrrelse. Det blir misvisende å kalle disse lidelsene «lettere», siden en psykose kan gå over i løpet av et døgn, mens en angstlidelse kan forfølge personen livet ut.

      Nå midt i valgkampen er det av interesse å merke seg at ingen tar opp at det i Norge (og Norden for øvrig) ikke finnes noen minstelønn en gang. At Nav-reformen må regnes den største skandalen som er påført det norske folk etter andre verdenskrig, nevnes heller ikke. Samtlige partier tier dørgende stilt om Nav.

      Slett
    3. At man omtaler "lettere psykiske lidelse" som livsstilssykdommer skyldes muligens at det er in for tiden å mene at alt som rammer oss av elendighet er vår egen skyld. Og motsatt, er man rik og frisk er det fordi man har gjort seg fortjent til det. De som kommer med slike uttalelser er vel gjerne blant de heldige som er rike og friske.

      Med tanke på alle de triste historiene om hvordan folk blir behandlet i NAV-systemet, er det rart det ikke er et tema i valgkampen. Det burde det ha vært.

      Slett
    4. Ja, klart at alt er vår egen skyld! Jeg minner om mottoene i tyske konsentrasjonsleire: «Arbeid gjør fri» (Arbeit macht frei - Auschwitz) og «Enhver får som fortjent» (Jedem das Seine – Buchenwald). Noen har merket seg det!

      Politikernes iver etter å «inkludere» alle i arbeidslivet viser vel deres manglende kjennskap til arbeidslivet. Ikke minst bør de spørre seg hvorfor noen skulle føle seg «inkludert» av å gå for seg selv og vaske endeløse lokaler, bare for å nevne én type hardt arbeid.

      Jeg tror gjerne at ISS er blant verstingene. Firmaet har tegnet kontrakt med Nav her om renhold. Renholderne er utlendinger som ikke gjør jobben sin, og spekulerer i å late som de ikke forstår norsk, engelsk eller noe annet. Personalet må selv koste gulvet og tørke støv når det blir for ille. Det har ingen hensikt å klage, for når ISS har fremforhandlet et så stort prosjekt, trenger de ikke å forholde seg til misnøye hos den enkelte kunden. Det er ikke han som betaler.

      ISS-renholdere hos private kunder holder derimot på å slite seg i hjel. En bekjent av meg jobber i en liten bedrift der ISS vant anbudet. Da bedriften klaget til ISS over dårlig renhold, ble renholderen skjelt ut.

      Men bedriften klaget ikke på renholderen. De klaget på at hun ikke hadde tid nok til å gjøre seg ferdig. Nå går de ansatte selv og vasker. Renholderen har ingen mulighet til å rekke over oppgavene på de timene ISS har tildelt henne, og det må være rent i tilfelle kontroll. Jeg tror ikke den kontrakten med ISS blir forlenget, og da får vel renholderen skylden dessverre.

      Slett
    5. Politikerne har liten kunnskap om hvordan det er i en del type jobber. De har ingen erfaring med å gå og vaske hele dagen, eller rettere sagt løpe og vaske hele dagen. De burde vært sendt ut på slike jobber, så hadde de kanskje forstått ett og annet som de tydeligvis ikke forstår nå. Blant annet om hvor belastende slike jobber er, dette er ikke jobber der man holder ut til pensjonsalder.

      Jeg har vært borti ISS, i mange tilfeller driver en rovdrift på sine ansatte som er helt forferdelig.

      Slett
  3. Jaja, jeg har nå hatt et veldig greitt oppdrag i snart ett år - etter å ha lidd meg gjennom en forferdelig drittjobb i halvannet år. Men snart er det slutt. De har ikke samme behovet lenger som da jeg ble leid inn, så da er det snart kroken på døra. Byrået mitt sier de skal nok ordne noe snart og det håper jeg virkelig - for NAV under Erna frister ikke. Heller døden enn NAV - og det mener jeg faktisk. Men hvor lenge skal jeg måtte holde på slik.....fast jobb tror jeg ikke lenger på. Og jeg merker at kropp og sjel tåler snart ikke mer usikkerhet og intervjurunder osv. Blir det ingen endring er det nok bare et tidsspørsmål før kroppen sier stopp. Just sayin'. Og da blir det i alle fall NAV................

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har kjent mye på den usikkerheten, for å forstå hvor ødeleggende den er tror jeg man må ha følt den på kroppen. Bare det med hele tiden å måtte gå i jobbintervjuer, man blir så inderlig sliten av det. Erna og andre politikere kunne jo prøvd det, så hadde vi sett hvor lenge de hadde holdt ut.

      Slett
  4. Får bare ønske deg lykke til! Men jobber henger ikke på trær. Det har de ikke gjort i min tid.

    I forbindelse med dagens stortingsvalg var det en politiker som fortalte oss at "her i Norge sitter vi på den grønne gren".

    Kjekt for henne at hun sitter der - på den grønne gren. Der sitter hun nok godt. Og helt uten innsikt i at mange nordmenn sitter på en annen gren.

    Her på huset hadde vi i halvannet år en hyggelig mann til å stå for kaffekoking, sjåfør- og lagerarbeid. Han fikk ingen lønn, bare en minstesats fra NAV, som attpåtil kalte dette "kvalifikasjonskurs", som om mannen hadde behov for arbeidstrening når han hadde vært i jobb i mange år.

    Vi regnet jo med at han ville bli ansatt. Men kommunen sa nei, en tar inn en annen gratis arbeidskraft fra NAV i stedet. Og mannen står nå uten jobb og må bare "nave" videre. Som om det skulle være hans feil at han ikke ble ansatt her!

    Latterlig av NAV og politikere å tro at det blir flere lønnede jobber, så lenge NAV sender ut folk for å jobbe UTEN lønn! Klart arbeidsgiverne utnytter dette maksimalt.

    Iallfall hadde lederen vår anstendighet nok til å holde seg hjemme den dagen det var avslutning her med kake. Folk er temmelig sure over politikken som føres.

    SvarSlett
  5. Jeg vet inderlig godt at de ikke henger på trær - ikke faste jobber i alle fall. Men som sagt så er jeg sikker på en ting. Dersom det ikke blir forandring - dvs.at jeg får stabilitet, så kommer kroppen til å si stopp. Det trenger ikke skje denne gangen, heller ikke neste gang. Men om jeg skal fortsette med midlertidige jobber og stadige intervjurunder så vil det si stopp en dag. Enten i form av et hjerteinfarkt, at jeg en dag ikke kommer meg opp av sengen, får kreft eller en depresjon eller ett eller annet. For slik skal man nemlig ikke ha det. Et langvarig opppdrag kan utsette kollapsen, men for å gjenta meg selv - blir det ingen varig stabilitet så kommer den til å komme. Og det er selvsagt min egen skyld siden jeg ikke har skaffet meg fast jobb. Skyldes livsstilen med andre ord.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg sitter akkurat med dagens utgave av Klassekampen der man kan lese at Høyre vil "myke opp reglene for midlertidige ansettelser ved midlertidige behov" og "myke opp reglene for søndags-, helligdags- og nattarbeid." Det blir et riktig så oppmyket arbeidsliv med andre ord. Det er bare å begynne å grue seg.

      Politikerne er omgitt av rådgivere av alle slag, kanskje de burde hatt noen rådgivere som har slike erfaringer som det noen av oss har, som kjenner til hvordan det er i de tøffere delene av arbeidslivet og har erfaring med hvordan det er å slite med NAV-systemet. De har neppe noen gang stått ansikt til ansikt med folk som sliter med tøffe jobber eller NAV. Da er det lett å synse og mene til alle kanter.

      Den håpløse tankegangen om at alt er vår egen skyld er selvfølgelig behagelig for enkelte. Jeg ser hvordan noen har fått seg rimelig gode og trygge jobber, uten at de har særlig mye utdanning og til tider heller ikke særlig mye vett. De har vært på rett sted til rett tid, eller hatt de riktige bekjentskapene. Mye dreier seg rett og slett om flaks eller uflaks. Noen av oss har dessverre mest av det siste.

      Jeg tror jeg forstår veldig godt hvordan du har det, jeg kjenner følgene av mange års usikkerhet veldig godt på kroppen for tiden.

      Slett
    2. Mye i livet avhenger av ren flaks, ja. Arbeidsplassen min har IA-avtale. De fast ansatte sykmelder seg i søkk og kav. En har klart å gå på gradert sykmelding siden januar 2012! Det er snakk om kronisk betennelse, og ingen stiller spørsmål om det voldsomme fraværet (eller har lov å gjøre det), selv om personen er i stand til å gå i fjellet.

      Jeg har samme elendigheten (slitasjegikt). Akutt fase var så vond at jeg mistet kontrollen over kroppsfunksjonene - tisset på meg og kastet opp av smerte. Jeg kunne ikke gå noen fjelltur, nei!

      MEN, folkens, jeg var ikke fast ansatt noe sted, jeg var arbeidsledig da dette skjedde. Så da var NAV min "arbeidsgiver", og DER stilles det spørsmål!

      Både min og legens troverdighet ble dradd i tvil, røntgen og MR likedan, for er du syk, er det i NAVs øyne alltid "noe psykisk". For å ha rett på noen form for stønad, må du være villig til arbeidsavklaring, og er det "noe psykisk", er du ifølge NAV for syk til arbeidsavklaring, og får dermed ingenting. Det var en enorm kamp bare å få tilkjent arbeidsavklaringspenger, enda jeg har medisinsk diagnose, mens "det psykiske" var NAVs påfunn.

      Arbeidslivet i dag er allerede så urettferdig - fast ansatte som knapt trenger å vise seg på jobb, og virkelig syke som må kreke seg på jobb/tiltak uansett, for andre regler gjelder for dem. Hallo, det SKAL være graden av sykdom som avgjør hvor mye fravær du kan ha! Ikke om du er fast ansatt eller ei! Men slik ville de rødgrønne ha det.

      Og denne forskjellsbehandlingen blir nok enda verre fremover, dessverre.

      Slett
  6. Jeg skal love deg det blir ikke bedre under Erna. Vent og se.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, bedre blir det helt sikkert ikke.

      Nå i valgkampen markedsførte Høyre seg med "nye ideer, bedre løsninger". Men når hørte vi noen "nye ideer" fra den kanten?

      Jeg hørte noe om privatisering, og det er gammelt nytt og fungerer ikke godt engang!

      1898 Høyre stemte mot allmenn stemmerett for menn.
      1913 Høyre stemte mot allmenn stemmerett for kvinner.
      1919 Høyre stemte mot innføring av 8 timers arbeidsdag.
      1936 Høyre stemte mot innføring av alderstrygd.
      1937 Høyre stemte mot innføring av trygd for blinde og uføre.
      1947 Høyre stemte mot opprettelse av Statens lånekasse for utdanning.
      1959 Høyre stemte mot innføring av arbeidsledighetstrygd.
      1961 Høyre stemte mot innføring av uføretrygd.
      1967 Høyre avsto fra å stemme over forslaget om innføring av folkepensjon (Folketrygden), da de var kraftig imot forslaget, men valgte å ikke stemme for å unngå dissentere mot egen regjering.
      1981 Høyre stemte mot innføring av ordningen med barneombud.
      1991 Høyre stemte mot innføring av skolefritidsordningen.
      1994 Høyre stemte mot lovfestet rett til videreutdanning.

      Nå får vi en koalisjonsregjering også... Bråk og krangel blir det nok av, for den som orker å følge med.

      Slett
  7. Jeg ahr et - sikkert forgjeves - håp om at det blir så mye rot og tull at de bare må gi seg før de er kommet i gang. I så fall skal jeg le godt - lenge!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skal unne deg den latteren.

      Noe trenger vi å le av, for det er tragisk at Stoltenberg i løpet av 8 år i regjering ikke ville te seg slik at folk gikk inn for gjenvalg. Valgresultatet kan jammen de rødgrønne takke seg selv for!

      8 år ved roret, og vi sitter involvert i en krig vi ikke har noe med, en krig som sidestiller oss med tyskerne 9.april.

      8 år ved roret, og Ap/SV kom ikke med noe som lignet en sosialistisk boligpolitikk! Tvert om kom de med sterkt fordyrende påbud, mens private entreprenører skummer fløten av bolignøden.

      8 år ved roret, og de lot NAV gå sin skjeve gang. Hele reformen er en skandale som har gjort mange privatpersoner svært vondt. Med de rødgrønnes fulle velsignelse.

      Jeg stemte ikke borgerlig, men det var flott å høre Siv Jensen brøle "Morna Jens". Han sviktet virkelig oss alle. Jensen er ikke min type, men hun kunne gjerne brølt enda høyere.

      Slett
  8. (Lenge siden jeg har vært her, ha meg unnskyldt om jeg er litt ute av sync)
    "Man opplever verden forskjellig ut fra hvor man er posisjonert i et samfunnshierarki. Og som vanlig; sitter man på toppen, er det vanskeligere å se at det i det hele tatt fins et hierarki.»
    Artig sitat nå som Kristin Skogen Lund har uttalt seg om glasstaket som ikke fins. For hun opplevde det jo ikke. Anekdotiske bevis har erstattet vitenskapelige bevis: Jeg har aldri sett det, da fins det ikke. Fuck statistikken eller andres erfaringer.

    Alle partier stiller seg bak NAV-reformen, og det gjør forsåvidt jeg og - dvs. sånn det var tenkt. Det var ikke akkurat tenkt som et enormt byråkrati av frustrerte ansatte fanget i et system av måltall som skal oppnås, istedenfor et system ment for å hjelpe folk.
    Og i kommunen min brukes gratis ansatte fra NAV flittig. Ingen syns det er en god idé, det som trengs er kompetente fast ansatte, men det fins ikke penger eller vilje til å bruke penger riktig for å få det til.

    annelandet

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke vært så ofte innom bloggen min selv i det siste, derfor kommer ofte svarene på kommentarer litt lenge etterpå. Men jeg får kommentarene på mail, så jeg leser dem når de dukker opp.

      Jeg tror du har veldig rett når du sier: Jeg har ikke sett det, da fins det ikke. Akkurat den formen for synsing er det plagsomt mye av for tiden.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.