fredag 23. desember 2011

Nå er det jul igjen!

Så var det jul igjen. Inne har jeg pyntet, så her er det julestemning, men ute er det heller trist. Grått og vått har det vært i hele dag. Så da får man låne litt julestemning fra foregående år, her er et par bilder.



Det er rart hvordan tiden går, på dette bildet var min gode turkamerat Støver'n ung og masete, på den tiden anså han seg som æresmedlem i så vel trekkhundklubben som hylekoret, bikkja var med andre ord heller slitsom. Nå er han voksen og rolig, trekking og hyling er det heldigvis slutt på.
Jeg har ikke stresset før jul, det overlater jeg til andre. Jeg har heldigvis få jeg kjøper julegaver til, så jeg behøver ikke å pese rundt i butikker når det er søndagsåpent, nattåpent, muligens døgnåpent, hva vet jeg. Folk er lei av julegavemaset, kunne jeg lese for en stund siden. Men ikke mer lei enn at bilene har stått i kø på søndager utenfor det digre kjøpesentret rett ved her jeg bor. En søndag det var fint vær gikk jeg en tur, koste meg, på veien hjem gledet jeg meg til å komme inn og lage meg et krus med gløgg. Da så jeg enorme bilkøer fra to kanter, det var søndagsåpent må vite, og da skulle det handles og stresses. Jeg kunne levende tenke meg hvordan ståa var der inne, med køer, mas og ungeskrik, jeg gikk hjem, satte på litt musikk tente levende lys og nøt min velfortjente gløgg i sofaen. 

Folk skal jo være snille mot hverandre i jula, men i dag leste jeg ikke oppfattet som spesielt snilt. Anniken Haugli, byråd i Oslo for helse- og sosiale tjenester er bekymret fordi frivillige organisasjoner gir de narkomane mat, klær og et sted å sove.
Du kan ta toget inn til Oslo S og du får bokstavelig talt utdelt sprøyter og brukerutstyr. Du kan kjøpe landets billigste heroin. Og du kan spise gratis frokost, lunsj og middag sju dager i uka i dette området. Og du kan også få andre nødvendigheter som du trenger. Jeg tror også at det er med på å opprettholde og sementere miljøene, sier Haugli til TV 2.

Stikk i strid med det undertegnede alltid har trodd, er altså det å være narkoman et liv i sus og dus. Jeg har gått forbi dem om morgenen, på vei til en eller annen drittjobb, forhutlede skikkelser som ser ut som de har det alt annet enn bra, og i min grenseløse naivitet har jeg trodd at disse tross alt har hatt det mye verre enn meg, men jeg har altså tatt feil. Eller har jeg det? Men dette var kanskje ikke uventet, fra før vet vi at det skal være fælt å være syk eller arbeidsledig, fattigdom og elendighet er det som skal til for å få deg frisk eller komme i jobb. Så hvis de narkomane bare får det enda verre, så tar de nok til vettet og begynner et nytt og bedre liv. Kanskje man skulle ønske seg en ny tidsånd til jul, den nåværende begynner å bli rimelig ekkel.

Over til noe hyggeligere, litt irsk julemusikk. Bells of Dublin med Chieftains har skapt god julestemning hjemme hos meg gjennom mange år.



Og da gjenstår det å ønske alle som har vært innom bloggen i løpet av året en riktig god jul!

onsdag 14. desember 2011

Arbeidermusikk 4

Da er vi kommet fram til den siste "arbeidermusikken" før jul. På tide med et kvinnelig innslag, og valget falt på Fast Car med Tracy Chapman, fra debutplata som enkelt og greit het Tracy Chapman og utkom i 1988. På den tiden var vi mange som var luta lei av tomhodede syngedamer med store pupper og små stemmer, da var det forfriskende med ei talentfull og ujålete jente som skrev gode melodier og meningsfylte tekster. Fast Car var en stor hit den gangen, og det var fint å høre den igjen.

fredag 9. desember 2011

Blogging med tomt hode

Joda, jeg har visst en blogg, det hadde jeg nesten glemt. Mens jeg har fylt opp pc-en igjen, kan det se ut som om hodet mitt har blitt tilsvarende tomt. Så nå sitter jeg her med en pc som stort sett inneholder det den bør inneholde og et hode ikke inneholder noe som helst. Hodet mitt er omtrent like tomt som smørhyllene i butikken. Jeg har nemlig omsider fått med meg at vi mangler smør her i landet. Jeg har også fått med meg at dette delvis skyldes folkets økende appetitt på alt som smaker av lavkarbo. Mangelen på smør i butikkene skyldes altså blant annet at folket slanker seg.

Selv fikk jeg nok av lavkarbo den gangen jeg måtte stå på stand og demonstrere produktene til Fedon. Demonstrering av mat i butikker er noe av det jeg har foretatt meg i min miserable yrkeskarriere. Det var egentlig ganske artig, helt til jeg fikk en telefon om at nå skulle jeg ut og pushe matvarene til «han derre Fedon». Den gangen var ikke folket like lavkarbofrelst, for å si det forsiktig. Så det ble kjeft å få, dette var vi forberedt på. Før vi skulle ut og fungere som fotsoldater i krigen mot karbohydratene, måtte vi gjennom et aldri så lite kurs, hvor mye av tiden gikk med til å lære å motta kjeft på riktig måte. Behovet var absolutt til stede, selv om jeg hadde rimelig god trening fra før, etter å ha betjent diverse misfornøyde kantinekunder. Nok om lavkarbo, lover at det ikke skal skrives mer om det her på bloggen, det er liksom nok av det andre steder.
Jeg har selvfølgelig fått med meg debatten om debatten om debatten om… Den orker jeg heller ikke si særlig mye om, den har vært annet enn hyggelig, og det beste er antagelig å holde kjeft om saken. Når det kastes skitt både herfra og derfra, er det lett for oss som verken tilhører den eller den andre siden å få noe på seg.

I stedet for å mene noe om noe som helst, har jeg prøvd å oppdatere datakunnskapene mine. For å komme skikkelig i gang fant jeg ut at det var nødvendig med lærebøker. Bokhandel ble oppsøkt, jeg tuslet bort til hyllene der det hadde stått databøker sist gang jeg var der. Men der sto det ingen bøker om data, derimot enorme mengder med bøker om selvhjelp, selvutvikling, mystikk og gudene vet hva. Men jeg skulle ikke utvikle selvet, jeg skulle utvikle dataferdighetene mine. Etter litt virring rundt i butikken fant jeg en liten hylle med databøker, den var ikke like imponerende som selvhjelpsavdelingen, men jeg fant det jeg skulle ha. Kunnskap er ikke gratis, åtte hundre kroner fattigere ruslet jeg ut av butikken. Og det var bare to bøker, jeg kommer til å trenge flere.
Den dagen jeg kjøpte disse bøkene, var samme dag som Hanne Bjurstrøm var ute og sa at sosialklienter ikke skulle få mer penger og det til tross for at NAV anbefaler at de bør få mer å leve av. Noe som vil si at gode lærebøker er noe en sosialklient bare kan drømme om, selv om det kan være et viktig middel til å lære noe som er nyttig i arbeidslivet. En sosialklient må muligens søke på jobber i vikarbyråer, slik jeg har vært nødt til å gjøre og kanskje også en lagerjobb. Der støter en gjerne på en database, som kan virke temmelig forvirrende sånn med én gang. Da er det en enorm fordel å være vant til å ta seg fram i diverse dataprogrammer og jo raskere en klarer det man skal gjøre, jo større er sjansen for å få fortsette. Man leies ofte inn for noen få dager i første omgang, og da er det viktig at man gjør en god jobb, ellers er det ut med deg og inn med noen andre. Fattigdom er muligens lærerikt, man skjønner ett og annet som det kan se ut som Bjurstrøm har gått glipp av, men det er ikke en type kunnskap man har bruk for i arbeidslivet.

Skal jeg komme med noen konklusjon her, må det bli at folket spiser smør og bedriver selvutvikling, debatter om debatter kan være ubehagelige og at kunnskap er dyrt, men nyttig.