onsdag 22. september 2010

Mine erfaringer med ISS

Noen tanker etter å ha lest ISS-metoden.
Jeg har akkurat lest rapporten ISS-metoden fra Manifest Analyse. Langt ifra morsom lesning, og den vakte til live en del triste minner fra arbeidslivet, selv om jeg aldri har jobbet på hotell. Men jeg en viss erfaring med ISS. Først og fremst har dette vært på kantiner, og det har vært gjennom vikarbyråer. For mange år siden hadde jeg for øvrig et par meget kortvarige vaskejobber for ISS. De var av en slik art at da de ønsket å ansette meg fast, stakk jeg så fort jeg kunne. Den ene av disse jobbene var et lite butikksenter, noe som vil si at det var lite til senter å være, det var derimot uhyggelig stort med tanke på de tre timene jeg hadde på å vaske hele butikksenteret. Det inneholdt en stor dagligvarebutikk, en kafé, noen småbutikker, samt ganger og trapper. Etter disse tre timene var jeg like sliten som om jeg skulle ha vært på jobb full tid, og hadde vel utført nesten like mye arbeid også, men lønna var selvfølgelig bare for tre stakkars timer. Han som hadde denne jobben fast hadde innvandrerbakgrunn. Jeg var også så vidt innom en annen vaskejobb, dette var i en matbutikk som var relativt liten, denne jobben var på to timer. Dette var en jobb det faktisk tok ca to timer å utføre i noenlunde normalt tempo. Hun som egentlig hadde denne jobben var norsk.

Som vikar var jeg innom en god del ISS-kantiner. En del av disse var helt greie arbeidsplasser, arbeidstempoet var levelig og de fast ansatte virket fornøyde. Jeg jobbet ganske lenge på en kantine der det var to ansatte, den ene på full tid og den andre jobbet fem timer per dag, begge var norske. Dette var absolutt en trivelig arbeidsplass. Deretter var jeg innom en annen ISS-kantine noen dager, her jobbet jeg alene, da det kun var en ansatt. Jeg fikk vite at denne kantina hadde større omsetning enn den der det jobbet to. Det merket jeg godt, arbeidstempoet var vanvittig, her var det ikke mulighet for et eneste minutts pause i løpet av dagen. Han som hadde denne jobben var innvandrer. Han var en del borte fra jobben, fikk jeg høre. Det samme pleide jeg å høre på andre kantiner med tilsvarende tempo. Jeg holdt ut de tre dagene jeg skulle være der, stupte ut siste dag, fullstendig utslitt. I løpet av de dagene hadde jeg knapt hatt tid til å trekke pusten. Et slikt tempo er det ikke menneskelig mulig å holde ut over tid.

En annen ISS-kantine jeg var innom noen dager, hadde nylig blitt tatt over av ISS. Det var tydelig at tempoet hadde blitt skrudd opp betraktelig etter overtakelsen, jeg hørte blant annet lederen si på telefonen at det var ”veldig høyt tempo her”. En av de fast ansatte hadde akkurat kommet tilbake etter å ha vært sykmeldt, jeg hørte en av de andre si til henne at ”det er ikke pauser her lenger nå”. Flere av de ansatte var godt voksne, norske kvinner. Jeg regner med at de neppe kom til å holde ut særlig lenge. Mens jeg var der dukket det opp en ung mann med utenlandsk bakgrunn, han var utplassert gjennom det som den gang het Aetat. Han ble umiddelbart satt til å vaske opp. Yngre, friskere og sannsynligvis også langt mer ydmyk arbeidskraft enn de norske kvinnene. Høyst sannsynlig var dette også gratis arbeidskraft, siden han var på ett eller annet slags tiltak.

Jeg har også støtt på ISS i en annen sammenheng. Som de som fulgte bloggen min i fjor høst fikk med seg, så gikk jeg da på et kurs gjennom Nav, dette ble arrangert av Reaktorskolen. Og Reaktorskolen eies av ISS Personalhuset. At ISS og Personalhuset hadde noe med hverandre å gjøre, visste jeg ikke inntil da. Det første jeg tenkte da jeg leste dette, var at en ulykke kommer sjelden alene. Jeg har aldri jobbet for Personalhuset, men de var hovedleverandør av vikarer i en bedrift jeg jobbet ganske lenge, og denne bedriften var storforbruker av vikarer. Det var ønske om at jeg skulle bytte vikarbyrå og begynne å jobbe for Personalhuset, siden det da ville være lettere for dem å beholde meg over tid, siden det byrået jeg jobbet for bare leverte vikarer når Personalhuset ikke hadde noen å sende. Jeg valgte ikke å gjøre det, og fikk fortsette allikevel. Det var flere grunner til at jeg ikke ville gå over til Personalhuset, for det første hadde de som jobbet for Personalhuset enda dårligere lønn enn det jeg hadde. De fikk også mindre i kveldstillegg, dette var et sted hvor man jobbet skift. Om ikke det skulle være nok behandlet de vikarene sine svært dårlig. Jeg hadde mye kontakt med en av vikarene fra Personalhuset, vi jobbet begge på stedet over lengre tid. En dag hun var hjemme fra jobben fordi hun var syk, og denne jenta gikk på jobb så sant hun orket, ringte de henne opp og kjeftet henne huden full. Selv om hun ikke var frisk dagen etterpå, turde hun ikke annet enn å gå på jobb. Likevel ble hun straffet for den ene sykedagen, den påfølgende uka fikk hun ikke jobb. Konsulentene fra Personalhuset kom trippende en gang i uka, da delte de ut oppdrag for neste uke i hytt og pine. Det var mye frustrasjon og fortvilelse blant vikarene deres over usikkerheten de opplevde.

Disse arbeidsgiverne er det altså som står bak Reaktorskolen. Da er kanskje ikke rart at man her snakket varmt om så vel praksisplasser som usikre vikaroppdrag. Med tanke på den stygge behandlingen jeg synes jeg har sett av folk med innvandrerbakgrunn fra ISS sin side, er det verdt å merke seg at mange av elevene på Reaktorskolen hadde slik bakgrunn. Flere enn meg opplevde at kurset hos Reaktorskolen slet på selvtilliten, man kan lure på hva som er hensikten med å bryte ned folk, da det å være jobbsøker er så slitsomt og psykisk tøft at man trenger all den selvtilliten man måtte være i besittelse av, pluss litt til. Men nedbrutte mennesker med dårlig selvtillit blir kanskje passelig ydmyke arbeidstakere, som finner seg i å bli behandlet slik ISS og Personalhuset gjerne behandler sine arbeidstakere?

mandag 20. september 2010

Plumpt, pinlig og uvesentlig

Om konger av campingplasser og damer som kler av seg
Før jeg dro til Dublin hadde jeg lovt meg selv at det skulle være en ferie fullstendig fri for tanker om alt som har med klasse å gjøre. Det hadde blitt litt mye av det i det siste, men likevel, jeg greide ikke å holde tankene helt borte fra temaet. Derfor bevilget jeg meg et og annet øyeblikk der jeg ergret meg grønn over idiotforklaringen av arbeiderklassen. Å ergre seg grønn er muligens en passende ting å gjøre når man er i Irland, også kjent som den grønne øya. Vel hjemme igjen kunne jeg slå fast at livet hadde vært fullt av muligheter dersom jeg hadde tilhørt de høyere klasser, for du verden hva jeg kunne foretatt meg dersom jeg hadde gjort det. Da er det visst ikke grenser for hva man kan gjøre av særdeles intelligente og veloverveide handlinger, som å snakke med de døde, eller la seg avbilde mer eller mindre uten klær. Sistnevnte er visstnok en handling høyerestående kvinner gjør for å vise at de er selvstendige og frie kvinner. Tenk det!

Hva slags galskap jeg skulle komme hjem til var jeg fremdeles lykkelig uvitende om da jeg surret rundt i Dublin. At jeg var en uselvstendig og ufri kvinne hadde jeg vel en viss formening om, ikke minst takket være opplysende lesning i senere tid. Jeg er jo til og med gammeldags, hadde jeg kunnet lese, og kanskje det, så gammeldags at jeg synes det er greit å beholde klærne på i det offentlige rom. På den annen side, disse som ønsker å vise fram sin frigjorthet og selvstendighet med å kaste klærne, får nå bare gjøre det.

Siden disse uvesentlige sakene har skapt så mye rabalder i vår hjemlige andedam som de faktisk har, tyder det på at den menneskelige hjerne er sånn laga at den har en lei tendens til å henge seg opp i bagateller. Slik som hjernen min, som har hengt seg totalt opp i dette med at arbeiderklassen er lik danseband. Også i Dublin surret dette rundt i mitt stakkars hode. Det hendte mang en gang at jeg tenkte på om det ikke er egentlig er sånn at også den irske musikken ligger for høyt for meg. Jeg hadde jo akkurat fått vite at mesteparten av rocken gjør det, følgelig var dette en naturlig problemstilling å gruble over. Jeg tror nå at jeg vet svaret, og det er ja.

Da jeg var vel hjemme, fant jeg tiden inne til å utforske fenomenet danseband. Jeg trakk pusten dypt, satte meg foran pc-en og klikket meg inn på Spotify. Hodet mitt var tomt for navn på slike band, men jeg kom til å huske på at en venninne hadde fortalt om en traumatisk episode da hun kom i skade for å overhøre en sang med tittelen ”Kongen av campingplassen”, og dette var en dansebandlåt, det kunne vel strengt tatt ikke være noe annet. Så jeg søkte enkelt og greit på ”Kongen”, og ganske riktig, der dukket den opp som førstevalg. Den var med Ole Ivars, jo da har hørt om dem, helt klart danseband. Det var dem med låta ”Nei, så tjukk du har blitt”, på Spotify den også, for den som orker. Jeg husker jeg en gang jobbet sammen med en ung kokk som fortalte meg at han og vennene hans hadde det hysterisk morsomt til denne låta når de gikk ut på byen. Dette var vel på den tiden ironi virkelig var på moten.

Tilbake til ”Kongen av campingplassen”, jeg hørte to strofer, mer greide jeg ikke. Om virkelig denne musikken er alvorlig ment aner jeg ikke, det høres ut som en slags fleip, uten at det er morsomt i det hele tatt. Jeg har i det hele tatt problemer med band som framfører sanger som har ord som tjukk eller rumpe i tittelen. Det er mulig det er dette som går under betegnelsen folkelig, selv oppfatter jeg snarere som barnslig. Dessuten plumpt og pinlig. Og har jeg ikke hørt disse musikerne, eller hva man nå kan kalle dem, som framfører slike sanger, har sutret over at de ikke blir tatt seriøst?

Hvordan skal jeg reagere på at jeg støtt og stadig må lese at jeg liker sånt, skal jeg også sutre, skal jeg føle meg krenket eller skal jeg le av det? Jeg prøver tappert å gjøre det siste. For ikke å snakke om når jeg leser at man på nedlatende vis synes litt synd på oss arbeiderklasseindivider fordi media ikke dekker obskure danseband- og countryfestivaler, som man ikke har hørt om, og som stort sett foregår i det innerste av de trangeste grukkedaler, som man heller ikke har hørt om. At man ikke får gleden av å lese om disse festivalene er man selvfølgelig veldig lei seg for.

I hvert fall, ”Kongen av campingplassen”, de to strofene jeg hørte av den, var forklarende når det gjaldt det jeg funderte over i Dublin. Som altså var om den musikken jeg inntok store doser av hver eneste kveld, egentlig var for høytravende for meg. Og det må den jo være, siden lavt utdannede individer tydeligvis kun forstår seg på sanger der teksten befinner seg ett par hakk under barnehagenivå. Man må altså ha høyere utdanning for å høre på sanger der tekstene omhandler voksne menneskers følelser, tanker og erfaringer. Har man ikke det, er man henvist til sanger om tjukke rumper på campingplassen, eller hvordan det nå var.

Uansett, man har fastslått en gang for alle at arbeiderklassen elsker dansebandmusikk, noe som understreker hvor latterlige og tåpelige vi er. Så fint da, at det å la seg avbilde uten klær verken er latterlig eller tåpelig.

fredag 17. september 2010

Årets tur til Dublin

Som tiden flyr, for å bruke en gammel og velbrukt klisjé. Det begynner å bli en stund siden jeg skrev forrige bloggpost. Da var kofferten pakket, taxi til flytoget bestilt, jeg hadde sjekket at sjekket at pass og andre nødvendigheter befant seg der de skulle, og det hadde jeg ikke bare gjort en gang, jeg er litt stressa når det gjelder sånt. Etter at det meste som kunne gå galt, pluss litt til, hadde gått galt i den senere tid, var jeg litt ekstra stressa denne gangen.

Stress til tross, den påfølgende dagen gikk alt på skinner. Taxi ankom til avtalt tid, flytoget fungerte, flyet gikk. Det var til og med klarvær underveis, så flyturen ble ikke fullt så drepende kjedelig som den pleier å være. Og i Dublin skinte sola, og ikke bare skinte den da jeg ankom, den fortsatte å skinne, dag etter dag. Tror aldri jeg har opplevd så mye godvær i Irland som jeg gjorde denne gang. Det var nesten rart, uten at jeg klagde av den grunn.
Så jeg koste meg i det fine været, dagene gikk, det skjedde kanskje ikke så mye, det var det da heller ikke meningen at det skulle.


Dún Laoghaire, vandring på molo, sol, følelse av at det fremdeles var sommer. Jeg hadde ankommet dagen før, godt å tenke på at ferien akkurat hadde begynt.


Jeg gikk rundt i gatene i Dublin, slappet av, gikk inn på en pub, tok en Guinness, mer avslapping, det var tross alt ferie. Man må ikke alltid se noe nytt, gode nordmenn drar på hytta i ferien, hva de gjør der aner jeg ikke. Jeg drar til Dublin, hva jeg gjør der vet jeg veldig godt.


Maynooth Castle i County Kildare. Alle disse gamle bygningene, ruinene, påminnelsene om fjerne tider, det er noe av det jeg synes er så fascinerende med Irland.


Disse to traff jeg på i Dublin Zoo. Jeg fant ut at det på tide med en tur innom der igjen. Gorillaen som jeg omtalte på bloggen for litt siden, han som betraktet sine tilskuere med tenksomt blikk, så jeg bare den sølvgrå ryggen på. Han sov godt, og det gjorde resten av slekta hans også. Det var stort sett hviletid i dyrehagen denne gang. Også disse uformelige skapningene slappet fullstendig av, og de brydde seg ikke om at folk lo av dem der de nøt sin sikkert velfortjente hvil. Det lot til at de koste seg, så da kan man kanskje trekke den slutning at man verken behøver å være vakker eller veltrent for å nyte livet?


På min vandring rundt i den zoologiske hagen, falt jeg for denne tapiren som tuslet rundt og så riktig så fredsommelig ut. Jeg har aldri tenkt over at tapirer faktisk er søte, men det syntes jeg absolutt denne var.


De to siste dagene var det slutt på solskinnet, men da hadde jeg opplevd mer godvær enn jeg hadde forventet, så ingen grunn til å klage. Og den dagen jeg skulle hjem hadde de irske værgudene virkelig skrudd opp krana, det høljet ned, noe som gjorde det mindre trist å forlate Irland. Men selv om det ikke var så veldig trist å dra fra landet, jeg kommer nok igjen, ganske sikkert!