tirsdag 25. mai 2010

Om helse og klasseforskjeller

Bare et spørsmål om frukt og grønt?
Jeg har akkurat sett at noen andre bloggere har skrevet om klasseforskjeller når det gjelder helse. Dette er et tema jeg lenge har tenkt å skrive om, jeg ser jo dette i et litt annet perspektiv, siden jeg selv tilhører disse lavt utdannede som altså har dårligere helse. Og som dessuten ikke kommer til i orde i denne debatten, som i de fleste andre debatter, kan man vel si.

Man behøver ikke ha særlig mye utdanning for å vite at frukt er sunnere enn godteri og at det er bedre for helsa med en salatbolle enn en pose potetgull, at mat man lager fra bunnen av stort sett er sunnere enn ferdigmat. De fleste av oss vet også at det er sunnere å være ute og bevege seg framfor å sitte i sofaen og glo på tv. Og at røyking er usunt burde vel alle ha fått med seg. Nå har jeg riktignok hørt folk fra egen klasse blåse av mye av dette, da enkelte har et så anstrengt forhold til folk de oppfatter som elite at de overhode ikke bryr seg om hva denne ”eliten” måtte si. Dette kan jeg til en viss grad forstå, da det er den samme ”eliten” som til tider uttaler seg i media på en måte som gjør det tydelig at de ikke vet særlig mye om hvordan arbeiderklassen har det, og i tillegg kan være riktig så foraktelige i sine uttalelser når det er snakk om de lavt utdannede. Det er også folk fra denne ”eliten” som svinger pisken over ryggen på arbeidsfolk for å få dem til å jobbe enda hardere, sånn at det blir mer penger i kassa for dem selv, samtidig som enkelte gir uttrykk for at de ønsker lavere lønn for dem som allerede tjener dårlig.

Uansett, de fleste av oss har noenlunde peiling på hva som er bra for helsa. Likevel har jeg hatt perioder med heller usunn livsstil. Det har vært når jeg har hatt ekstremt tøffe jobber, da har jeg hatt nok med å komme meg gjennom dagene, da har det ikke vært snakk om å komme seg ut for å mosjonere på fritiden, det har ikke vært krefter igjen. Det har heller ikke vært krefter igjen til å stå på kjøkkenet for å lage god mat når jeg har kommet hjem. Da har det vært enkelt å ta med seg en ferdigpizza, eller noe annet som har vært like trist og ferdig, hjem til middag. Når man er helt ferdig, spiser man ferdigmat, kan man vel si.

Spesielt ille var det den perioden jeg jobbet skift. De ukene jeg jobbet kveld ble det et heller stusselig kosthold. Nå brukte jeg sykkel til og fra jobb så lenge vær og føreforhold tillot det, så helt mangel på mosjon ble det ikke. Jeg dro hjemmefra litt over to på ettermiddagen, og kom hjem nærmere tolv på natta. Etter at jeg kom hjem ble jeg gjerne sittende ved pc-en, blant annet for å lese og sende e-post, på den måten fikk jeg i et minimum av kontakt med verden utenfor arbeidsplassen, noe jeg absolutt følte et behov for. Timene jeg hadde før jeg gikk på jobb gikk med til å ordne nødvendigheter som å vaske hus og klær, handle, samt spise en slags middag og gjøre i stand matpakke, kantina på stedet var ikke oppe på kveldstid. Matpakka var rimelig sunn, gjerne en grov baguett rikelig fylt med salatblader, paprika, løk eller oliven og litt kjøttpålegg. Dette tok tid, derfor ble middagen ofte lite velsmakende, og ganske sikkert usunn, ferdigmat. Det hendte også at jeg følte meg så sliten at jeg kjøpte med en sjokolade for å spise i løpet av kvelden, ikke fordi det smakte særlig godt, men jeg følte at det ga energi, selv om det antagelig ikke gjorde det i særlig grad. Det var noe med å jobbe på en tid på døgnet når man vanligvis roer seg ned og gjør seg klar for å legge seg, jeg kjente at det var langt mer slitsomt å jobbe kveld enn dag. Jeg har merket at slitsomme jobber gjør at jeg rett og slett gir blaffen i helsa, alt er fokusert på å overleve dagene. Siden det er snakk om jobber som gir lite påfyll blir det ganske deprimerende når jeg ikke har krefter til annet enn jobb, da er det liksom ikke så farlig om man forkorter livet sitt litt.

Når jeg har anledning foretrekker jeg å spise hjemmelaget mat, gjerne uten kjøtt, men derimot med masse krydder og hvitløk. Jeg har en gammel vegetarkokebok jeg omtrent har slitt i filler. Har jeg tid, baker jeg brødet mitt selv, både billigere, sunnere og ikke minst bedre enn det som er å få kjøpt i butikken. Jeg har et stort forbruk av linser, bønner og kikerter, og har funnet ut at hjemmelaget hummus og moste bønner er utmerket pålegg, dessuten nesten gratis. Jeg spiser gjerne fisk, både som middag og pålegg. Jeg opplevde en gang at en kollega syntes det var rart da jeg fortalte at jeg lagde sursild selv, det hadde hun visst ikke hørt om før. Også det som er så enkelt å lage, og mye bedre enn den man kjøper ferdig.

Jeg har vært lykkelig de gangene jeg har hatt jobb som ikke har slitt meg mer ut enn at jeg har orket å bevege meg på fritiden, det har ikke alltid vært noen selvfølge. Derfor er kan jeg forstå dem som ikke mosjonerer, noen har så tøffe jobber at det ikke er krefter igjen når de kommer hjem. Jeg har alltid vært glad i å gå turer og å sykle, derfor har savnet vært stort når jeg ikke har orket på grunn av for slitsom jobb. Når jeg skal ut og sykle, tenker jeg aldri at nå skal jeg trene, og jeg lar som oftest veien bli til mens jeg sykler. Hvor langt jeg sykler og hvor fort, lar jeg vær og dagsform bestemme. På lørdag var jeg ute og syklet på ny sykkel, den kan gå fort, men da jeg syklet på en smal grusvei, omgitt av trær med nytt, frisk løv så jeg ingen grunn til å sykle fort, hvorfor skulle jeg skynde meg bort fra noe så vakkert? Det å glede seg over vakre omgivelser tror jeg kan være vel så helsebringende som å stresse av gårde. Også måtte jeg stoppe flere ganger underveis for å ta bilder, det er ikke så nøye med å komme fort fram. Mosjon får jeg uansett, det er bedre med en rolig sykkeltur enn ikke å bevege seg i det hele tatt.

Det kan for så vidt være helsebringende å være lavtlønnet, da har man ikke råd til bil. Derfor sykler jeg over alt i sommerhalvåret. Jeg sykler når jeg skal handle, har sykkelvesker til å ha varene oppi, veldig greit. Har for øvrig lagt merke til at det blir stadig lengre mellom sykkelstativene. Om vinteren går jeg mye, også til butikker, bærer varer i sekk på ryggen. Blir det for tungt tar jeg bussen. Det er ikke noe problem å greie seg uten bil i sentrale strøk så lenge man er frisk og rask. Når jeg skal handle må jeg som oftest bevege meg inn i disse kjøpesentrene det er så mange av på disse kanter, der ser jeg mange som nok hadde hatt godt av å gå eller sykle litt. Man kan kanskje spørre seg om ikke disse sentrene er skadelige for folkehelsa, her labber folk rundt, spiser på kafeene, selv en lørdag med fint vær ser det ut til at mange tilbringer store deler av dagen der inne. Mens jeg løper inn, kjøper det nødvendige for helgen, og løper ut igjen, dasser forspiste familier rundt og ser ikke ut til å tenke på å komme seg ut i det fine været. Da har jeg mange ganger lurt på hva slags vaner disse har tenkt å gi ungene sine, ikke langt fra disse sentrene er det skog med mange flotte turmuligheter, hvorfor ikke ta seg en skogtur?

Sykkel som framkomstmiddel og et kosthold med lite kjøtt har mange fordeler, det blir billig, det er sunt og dessuten bra for miljøet. Dette hadde jeg fortsatt med selv om jeg hadde hatt bedre råd. Det er snakk om at folk med lite penger ikke har råd til å leve sunt, men jeg tror like ofte det er snakk om mangel på overskudd. Spiser man lite kjøtt har man råd til å kjøpe grønnsaker, og gjerne litt småsnadder i tillegg, som oliven og soltørkede tomater.

Når det er snakk om helse og klasseforskjeller, nevnes stort sett bare kosthold og røykevaner. Som før sagt, jeg har hatt perioder hvor jeg ikke har orket å tenke på helsa. Når jeg har overskudd til det, er det mest for å føle meg best mulig her og nå, når jeg blir gammel vil jeg antagelig få så liten pensjon at den ikke blir til å leve av, jeg har neppe noen morsom alderdom å se fram til. I de periodene hvor jeg har hatt fæle forhold på jobben, er jobben hovedgrunnen til at jeg har følt meg elendig, fysisk som psykisk. Jeg har skrevet mye på denne bloggen om alle de utslitte menneskene jeg har møtt i arbeidslivet. Det kan være de ikke alltid har særlig sunn livsstil, men de skadene jeg har sett folk slite med er vesentlig forårsaket av tungt og ensidig arbeid gjennom mange år. Og tempoet blir hardere og forholdene generelt tøffere. Hvorfor man aldri nevner dette kan man jo lure på, kan det være fordi man ikke vet, eller ikke ønsker å vite?

Lavtlønnede jobber er gjerne fysisk krevende, ensformige, kjedelige, man blir kontrollert av andre hele tiden. Jeg husker fredagene da jeg jobbet på lager, da tenkte jeg at i morgen kan jeg gå løs, hurra! På jobben følte jeg at jeg sto tjoret i et kort tau hele dagen, til tider holdt de ensformige arbeidsoppgavene på å drive meg til vanvidd. Noen ganger, særlig når jeg jobbet kveld, kunne jeg faktisk kjenne at hjernen gjorde opprør, den ville gjerne ha litt å gjøre den også. Kunnskap jeg hadde ervervet meg, blant annet på kurs som hadde kostet mer enn jeg egentlig hadde råd til, gikk til helvete mens jeg sto og puttet ting i pappesker. Mens hodet tømtes for innhold verket føttene stadig mer, til slutt greide jeg knapt verken å gå eller stå, i en sånn situasjon står man ikke og planlegger joggeturer eller tenker ut oppskrifter på helsekost.

Jeg kunne sikkert skrevet enda mye mer, årsakene til klasseforskjellene når det gjelder helse er mange og sammensatte, men etter det jeg har sett er forholdene i arbeidslivet en vesentlig grunn til at lavtlønte ofte har dårlig helse.

2 kommentarer:

  1. Et annet moment som kan spille inn her, gjerne i samspill med de andre faktorene du nevner er en persons relasjoner til andre mennsker. I de fleste sosiale sammenhenger er det visse ting som er forventet av deg i stoerre eller mindre grad. Noen av disse tingene kan vaere aa delta i usunne aktiviteter. Tenk bare paa julemiddagen, rusbruk og dataspill blant unge, mye stillesitting ved samvaer med familien etc. Hvis andre deler av ens liv er vanskelig saa oeker betydningen av ikke aa bli margianlisert i disse sammenhengene.

    SvarSlett
  2. Det er mye som spiller inn når det gjelder helse. Dersom man selv har en slitsom jobb, og omgangskretsen er i tilsvarende yrker, er det nok fare for at det blir lite felles turgåing og tilsvarende sunne aktiviteter på fritiden. Det jeg tenkte på her var særlig de periodene der jeg ikke har hatt overskudd til særlig annet å jobbe, og den perioden jeg jobbet skift, noen ganger hadde jeg to uker med kveldsjobbing, noen ganger til langt på natt, da overtid måtte gjøre på natten. Da var det ikke mye tid til å tenke på helsa. Jobbet jeg til fire på morgenen på torsdag, skulle vi begynne to på ettermiddagen dagen etter. I den perioden var kontakt med andre nede på et minimum, det var rett og slett ikke tid eller overskudd. Noe som i seg selv ikke er særlig sunt.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.