Gjensyn med "Den hellige bil"

Som kjent har det vært mye snakk om bompenger i det siste, og det har også vært et heftig tema i den pågående valgkampen. Som bilfri og sterkt trafikkplaget, hilser jeg alle tiltak som kan begrense biltrafikken velkomne. Jeg ser jo at det kan virke urettferdig, da det betyr langt mindre for dem med god råd enn for dem som sliter med økonomien. Men det finnes andre metoder for å utjevne forskjeller, dessverre virker det som at viljen til å gjøre noe med de økende forskjellene er heller liten for tiden. Nå er det jo også sånn at mange med dårlig råd må ta til takke med bolig i de mest trafikkbelastede områdene, og vil få bedre livskvalitet dersom trafikken minker. Jeg har en følelse av at mange skyver de fattige foran seg når det er snakk om bompenger, det er nok heller snakk om manglende vilje til å redusere egen bilbruk. I mange tilfeller er det antagelig snakk om reinspikka latskap, men det gjør det seg jo dårlig å innrømme. Den nåværende regjeringen har, som de fleste sikkert har fått med seg, foretatt seg svært mye som har vært i de fattiges disfavør, uten at protestene har vært særlig store. Da har man sittet riktig så stille i båten, eller skulle jeg heller si bilen, følgelig virker ikke omtanken for fattigfolk spesielt troverdig.

Alt maset om bompenger fikk meg til å tenke på et lite hefte jeg kjøpte på gata i Oslo i min ungdom, det het «Den hellige bil» og var forfattet av Pål Jensen. Det har vært nevnt her på bloggen en gang før, i en kommentar under en post jeg skrev om sykling. Da angret jeg dypt på at jeg hadde kastet det en gang jeg hadde fått et sjeldent anfall av ryddemani. Jeg ble derfor gledelig overrasket da jeg søkte etter det, og fant det hos Nasjonalbiblioteket, så her er det. Selv om heftet er helt fra 1982, er det mye som fremdeles virker svært aktuelt. Her kan vi lese om veiatollaher og bilskoper, og om sånne som meg, altså de vantro.

Da jeg kjøpte dette heftet var jeg i en alder da jeg burde ha tatt «lappen», som det ble kalt, men altså ikke hadde gjort det, og ble av mange ansett som noe i nærheten av en samfunnsfiende. Det manglet ikke på moralprekener fra voksne mennesker, som så på det som sin livsoppgave å sørge for at flest mulig ble mest mulig lik dem selv.

Nå var faktisk mine første leveår bilfrie, da foreldrene mine ikke skaffet seg bil før jeg var sånn omtrent i tiårsalderen. Det ødela ikke barndommen nevneverdig, snarere tvert imot, det var turer med sykkel, med kollektivtransport, eller til fots. Det var ikke noen problemer med å få mat og andre nødvendigheter i hus. Jeg mener til og med å huske at det var vaser i barndomshjemmet, noe som vi i den senere tid har lært er spesielt vanskelig å frakte uten bil.

Lørdag 24. august var det et stykke i Klassekampen med tittelen Bilsyk, skrevet av Christian Lycke, der vi blant annet kunne lese at veitrafikken er blant de største enkeltkildene til miljøskadelige utslipp, det dreier seg om flere typer forurensning, som klimagasser, svevestøv, mikroplast og støy. Det er flere som dør av svevestøv i Oslo, enn det totale nasjonale tallet på omkomne i trafikken. På verdensbasis dreper det tre gange så mange som Aids, malaria og tuberkulose til sammen. 

Dekkslitasje står for cirka 50 prosent av de 10 000 tonnene mikroplast som ender i naturen hvert år.

Jeg synes det er gledelig at det nå ser ut til at bilen er i ferd bli noe mindre hellig enn den var i min ungdom. For de troende bilistene er dette selvfølgelig vondt, de har jo ikke vært vant til at religionen deres har vært utsatt for plagsomt mye kritikk, så det er nok veldig uvant. Den gangen for veldig lenge siden, da jeg kjøpte «Den hellige bil» på gata i Oslo, kan jeg faktisk huske at han jeg kjøpte det av, sa noe sånt som at dette var et artig hefte der man tillot seg å fleipe med statsreligionen. Da får vi bare håpe denne statsreligionen nå står for fall. I mellomtiden kan jeg absolutt anbefale en kikk på «Den hellige bil», dette er herlig blasfemi av god, gammel årgang.

Årets andre tur til Dublin

Det gikk ikke lang tid fra vårens tur til Dublin, til jeg var tilbake igjen. Jeg har allerede vært hjemme i over to uker. Det er flere grunner til at jeg dro tilbake så fort, drittværet jeg opplevde sist var en av dem. I sommer er det faktisk tjue år siden jeg reiste til Irland for første gang, en arrangert rundreise, med buss hele veien fram og tilbake. Vi hadde bare én hel dag i Dublin, jeg ble veldig sjarmert av byen, og dro tilbake alene året etter, for å oppleve den på ordentlig, og det må jeg si jeg fikk. Etterpå har jeg, som det også har framgått her på bloggen, vært tilbake igjen og igjen. Jeg har også vært andre steder i Irland, Cork, Kilkenny og Galway. Og jeg har vært på mange dagsturer ut fra Dublin, så jeg har fått sett en del av landet. Jeg har utrolig mange gode minner fra dette landet, og er veldig takknemlig for alle de fine opplevelsene jeg har hatt der.

I år bodde jeg på samme hotell som jeg gjorde på min første alenetur til Dublin, Arlington Hotel, rett ved O’Connell Bridge, særlig mer sentralt får det ikke blitt. Det var veldig greit første gangen, da jeg ikke var kjent i byen, og syntes det var litt skummelt å reise helt alene. Nå tok det ikke lang tid før jeg fant ut at det ikke var særlig skummelt å være alene i Dublin.

Fra parken St. Stephen's Green

Som jeg har etter hvert har gjort for vane, ble det også denne gangen en tur til Dublin Zoo dagen etter ankomst. Det har skjedd mye positivt der siden jeg var for første gang for mange år siden, mange av dyrene har fått større og bedre områder. Nå jobbet de med et bedre område til ulvene, da har de noe å se fram til. I mellomtiden poserte de villig for fotografen, og var så vakre at denne amatørfotografen smeltet fullstendig.

Flamingoer er også vakre

Liten panda i tre, stort søtere går det vel ikke an å bli

Det er mye moro og god musikk å oppleve på pubene i Dublin, i tillegg har de ofte fine og fargerike 

fasader, og nå var mange pyntet med imponerende blomsterarrangementer. En morgen jeg var på vei til å spise frokost, tok jeg bilder av noen av dem. Det var ikke bare pubene som hadde pyntet seg med flotte blomster, det hadde også kaffebaren jeg inntok den dagens frokost.

Noe jeg hadde tenkt å gjøre forrige gang, men som drittværet satte en stopper for, var en tur til Drimnagh Castle, bare noen minutters busstur fra sentrum. Den var absolutt verdt å få med seg, jeg fikk en fin omvisning helt alene med guiden, siden det ikke dukket opp noen andre besøkende akkurat da. Det ble en veldig trivelig og interessant opplevelse.

Det er mange koselige landsbyer rundt Dublin, jeg har særlig fått sansen for Howth, det har blitt en vane å ta en tur dit, rusle litt rundt og spise lunsj. Heller ikke det fikk jeg gjort forrige gang, nok en gang var det været som kom i veien. Denne gangen var været noe mer på min side, om enn ikke direkte strålende, men mer enn bra nok for en vellykket tur til trivelige Howth.

Utsikt fra moloen i Howth

Det skjedde et aldri så lite under i år, det har alltid vært sånn at når jeg prøvd å ta bilder i sentrum av Dublin, har det umiddelbart dukket opp en rekke med dobbeltdekkere, sånn var det første gangen jeg var der, og sånn har det vært hver eneste gang etterpå. Men i år fikk jeg faktisk tatt et bilde av GPO, eller General Post Office som er det fulle navnet, uten at det dukket opp en eneste dobbeltdekker. Jeg trodde nesten ikke det var sant, men det var det, og her er beviset.

Nå er sansen irsk musikk en vesentlig grunn til jeg har reist så mange ganger til Irland. Før jeg dro dit første gang hadde jeg hørt mye irsk musikk, vært på irske puber i Oslo, og mange konserter med Dubliners. Jeg fikk aldri oppleve dem med den fantastiske vokalisten Luke Kelly, han var dessverre død mange får før jeg hørte dem første gang. Nå har de satt opp to statuer av ham i Dublin, i anledning av at det er trettifem år siden han døde. Jeg snublet tilfeldig over den ene av dem, og etter det jeg har sett av bilder, er nok denne den jeg synes er finest. Og da passer det å avslutte nok en bloggpost om nok en tur til Dublin med en video med nettopp Luke Kelly, jeg skulle gitt mye for å ha opplevd ham i levende live.