Gjensyn med "Den hellige bil"

Som kjent har det vært mye snakk om bompenger i det siste, og det har også vært et heftig tema i den pågående valgkampen. Som bilfri og sterkt trafikkplaget, hilser jeg alle tiltak som kan begrense biltrafikken velkomne. Jeg ser jo at det kan virke urettferdig, da det betyr langt mindre for dem med god råd enn for dem som sliter med økonomien. Men det finnes andre metoder for å utjevne forskjeller, dessverre virker det som at viljen til å gjøre noe med de økende forskjellene er heller liten for tiden. Nå er det jo også sånn at mange med dårlig råd må ta til takke med bolig i de mest trafikkbelastede områdene, og vil få bedre livskvalitet dersom trafikken minker. Jeg har en følelse av at mange skyver de fattige foran seg når det er snakk om bompenger, det er nok heller snakk om manglende vilje til å redusere egen bilbruk. I mange tilfeller er det antagelig snakk om reinspikka latskap, men det gjør det seg jo dårlig å innrømme. Den nåværende regjeringen har, som de fleste sikkert har fått med seg, foretatt seg svært mye som har vært i de fattiges disfavør, uten at protestene har vært særlig store. Da har man sittet riktig så stille i båten, eller skulle jeg heller si bilen, følgelig virker ikke omtanken for fattigfolk spesielt troverdig.

Alt maset om bompenger fikk meg til å tenke på et lite hefte jeg kjøpte på gata i Oslo i min ungdom, det het «Den hellige bil» og var forfattet av Pål Jensen. Det har vært nevnt her på bloggen en gang før, i en kommentar under en post jeg skrev om sykling. Da angret jeg dypt på at jeg hadde kastet det en gang jeg hadde fått et sjeldent anfall av ryddemani. Jeg ble derfor gledelig overrasket da jeg søkte etter det, og fant det hos Nasjonalbiblioteket, så her er det. Selv om heftet er helt fra 1982, er det mye som fremdeles virker svært aktuelt. Her kan vi lese om veiatollaher og bilskoper, og om sånne som meg, altså de vantro.

Da jeg kjøpte dette heftet var jeg i en alder da jeg burde ha tatt «lappen», som det ble kalt, men altså ikke hadde gjort det, og ble av mange ansett som noe i nærheten av en samfunnsfiende. Det manglet ikke på moralprekener fra voksne mennesker, som så på det som sin livsoppgave å sørge for at flest mulig ble mest mulig lik dem selv.

Nå var faktisk mine første leveår bilfrie, da foreldrene mine ikke skaffet seg bil før jeg var sånn omtrent i tiårsalderen. Det ødela ikke barndommen nevneverdig, snarere tvert imot, det var turer med sykkel, med kollektivtransport, eller til fots. Det var ikke noen problemer med å få mat og andre nødvendigheter i hus. Jeg mener til og med å huske at det var vaser i barndomshjemmet, noe som vi i den senere tid har lært er spesielt vanskelig å frakte uten bil.

Lørdag 24. august var det et stykke i Klassekampen med tittelen Bilsyk, skrevet av Christian Lycke, der vi blant annet kunne lese at veitrafikken er blant de største enkeltkildene til miljøskadelige utslipp, det dreier seg om flere typer forurensning, som klimagasser, svevestøv, mikroplast og støy. Det er flere som dør av svevestøv i Oslo, enn det totale nasjonale tallet på omkomne i trafikken. På verdensbasis dreper det tre gange så mange som Aids, malaria og tuberkulose til sammen. 

Dekkslitasje står for cirka 50 prosent av de 10 000 tonnene mikroplast som ender i naturen hvert år.

Jeg synes det er gledelig at det nå ser ut til at bilen er i ferd bli noe mindre hellig enn den var i min ungdom. For de troende bilistene er dette selvfølgelig vondt, de har jo ikke vært vant til at religionen deres har vært utsatt for plagsomt mye kritikk, så det er nok veldig uvant. Den gangen for veldig lenge siden, da jeg kjøpte «Den hellige bil» på gata i Oslo, kan jeg faktisk huske at han jeg kjøpte det av, sa noe sånt som at dette var et artig hefte der man tillot seg å fleipe med statsreligionen. Da får vi bare håpe denne statsreligionen nå står for fall. I mellomtiden kan jeg absolutt anbefale en kikk på «Den hellige bil», dette er herlig blasfemi av god, gammel årgang.