Dikt og vinterbilder

Nå da årets første måned er så godt som over, har jeg sett litt på bildene jeg har tatt i løpet av januar. Det har jo vært mye fint vintervær, så det har blitt noen turer med kameraet.

Særlig mye blogging er det ikke blitt i løpet av januar, men jeg har kikket innom bloggen, og jeg ser at posten der jeg hadde tre dikt av Hans Børli, har hatt påfallende mange treff og er nå den femte best besøkte posten her på bloggen. Jeg har en følelse av at de som har kommet innom der, neppe er ivrige lesere av rosablogger. Grunnen til at jeg skrev den posten, var at jeg oppfattet diktene til Børli som en motvekt mot den overfladiskheten det er så mye av for tiden. Og det synes jeg trengs, derfor har jeg funnet fram to dikt til.

SUS I MYRULL

av Hans Børli

Livet er ikke alltid

et hesblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare

titusen strevsomme steg

mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til

å være bare sus i myrull – -

Livet er rikt nok til

å glemme timene og brødet

og døden.

Men alle disse flittige -

med lønningsposer og armbåndsur

og spisestue i lys bjørk … ?

De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner

i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind

den enkle sangen

som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler

seiler i sol,

seiler i sol og skriker —

TÆLE

av Hans Børli

Det er tæle i oss.

Under de usikre smil

under ja-ord og menneskevarme,

er det alltid tæle i oss.

Det er som å gå over myrdøss i skogen

tidlig i mai: Du kjenner

det harde støtet av is mot foten

under den engstelige mykhet

av måsa og bjønnbær-lyng.

Sein er våren

I menneskenes sinn....

Ellers har året så langt vist at det ser ut til å være uhyggelig mye sextrakassering i politikken, egentlig er jeg ikke overrasket over maktmennesker er verre enn mange andre. Jeg har også merket meg at Siv Jensen ser ut til å være plaget med svært dårlig hukommelse.  Dessuten har vi fått vite at kvinner som arbeider deltid, gjør det fordi de foretrekker å shoppe på CC Vest framfor å jobbe. 

Bloggen er ni år i dag

I dag fyller denne bloggen ni år, tradisjonen tro markeres bloggbursdagen også i år. Siden dette er årets første innlegg, ønsker jeg de som kommer innom bloggen et riktig godt nytt år. Jeg setter pris på at jeg fremdeles har noen lesere, det går jo ofte lang tid mellom nye poster, det er ikke alltid jeg er i god bloggform.

Det er ganske lenge siden sist nå også, noe jeg hadde tenkt å skrive om rett før jul, men som det ikke ble noe av, er to artikler jeg tilfeldigvis kom over. I den første kan vi lese om psykolog Fanny Duckert som ber mediene være varsomme overfor Trond Giske. Ifølge henne står han i en situasjon som er en stor belastning, krevende og et helvete. Artikkelen jeg leste umiddelbart etterpå omhandler fattige mennesker som var nødt til å søke hjelp før jul, for å få mulighet til en slags julefeiring. De har snakket med en av dem, som akkurat har vært på slumstasjonen til Frelsesarmeen og hentet mat, noe hun visstnok gjør hver måned. Det kan jo være at den situasjonen disse menneskene står i, også er å betrakte som belastende, krevende og et helvete. Hvem man føler sympati med, henger vel i stor grad sammen med hvor man selv befinner seg. Jeg klarer ikke ha særlig medfølelse med en karrierepolitiker som ikke har klart å oppføre seg, jeg sparer den heller til mennesker som er så fattige at de ikke engang har råd til å kjøpe maten de trenger. Jeg har såpass erfaring med å mangle penger at jeg tror jeg skjønner sånn noenlunde hvordan disse menneskene har det, og det er veldig langt fra bra. Når det gjelder min manglende sympati med Giske, hjelper det ikke akkurat at også det partiet han tilhører har blitt temmelig harde i klypa overfor folk som av forskjellige grunner står utenfor arbeidslivet. Når jeg leser om folk som må gå på slumstasjonen til Frelsesarmeen for å få mat, minner det meg om skrekkhistorier jeg hørte i barndommen, om hvordan det var for lenge siden, noe man da trodde var et tilbakelagt stadium. Det jeg synes er skremmende, er at det ikke ser ut til at dette er noe særlig mange bryr seg om.

Giske ble selvfølgelig sykmeldt, politikere blir jo gjerne det når det kommer fram at de har gjort noe dumt. Vi andre skal helst ikke bli sykmeldt uansett hvor syke og elendige vi måtte være. Da snakkes det om restarbeidsevne, at det skal tilrettelegges på arbeidsplassen og at man skal finne andre arbeidsoppgaver til den syke. Har ikke disse politikerne restarbeidsevne? Kan de ikke utføre andre oppgaver enn å være politikere i en periode? De kunne jo sette dem til renhold, arbeid på stortingskantina eller noe tilsvarende. Arbeid er jo så helsebringende, og siden situasjonen de har satt seg selv i, er så belastende, kan jeg ikke skjønne annet enn det beste for dem ville være å jobbe, og litt realt fysisk arbeid måte da være den beste medisin. Det er i hvert fall det de mener når det er andre det gjelder.

Nok om det, tilbake til bloggens niårsdag. Det har jo vært tider da jeg omtrent ikke har klart å holde den i live, men jeg ser at jeg tross alt hadde flere bloggposter i året som gikk, enn jeg har hatt på en stund. Det har blitt en del fotografier etter hvert, noe som skyldes at jeg skaffet meg et bedre kamera for noen år siden, og det har jeg hatt mye glede av.

Jeg tenkte jeg skulle avslutte med litt musikk, en gammel favorittlåt med Waterboys, The Whole Of The Moon.