torsdag 19. august 2010

Betraktninger om Klassebilder

Hva skriver de om oss?
For noen uker siden leste jeg boka Klassebilder. Som arbeiderklasseindivid leste jeg naturlig nok boka på en helt annen måte enn dem den antagelig er ment for. Jeg ville vite mer om de tanker som ligger til grunn for holdningene jeg ser hos deler av middelklassen, særlig hos den delen som breier seg i det offentlige rom. Boka ga også til en viss grad forståelse for hva slags tankegods som skaper den forakten jeg har vært nødt til å tåle i møtet med enkelte med middelklassebakgrunn, både i privatlivet og på jobb. Nå har jeg vel skjønt mye av dette fra før, men noen ganger kan det være greit, om enn ganske ubehagelig, å se disse tankene svart på hvitt. I det store og hele var det lite nytt, men bortkastet lesning var det dog ikke.

Arbeiderkvinner - feil typer kvinner, dessuten gammeldagse
Det stykket som var mest ubehagelig å lese for meg i egenskap av kvinne fra arbeiderklassen, var Den som står med begge beina på jorda står stille: Om kjønn og klassereise av May-Len Skilbrei. Under lesningen dukket det uventet opp et gammelt minne i hodet mitt. Det skriver seg fra en god del år siden, da jeg for første og eneste gang var på besøk i den zoologiske hagen i Dublin. Der ble jeg stående foran innhegningen til gorillaene, jeg festet meg særlig ved en av dem, en stor hann. Han satt og skulte ut på oss på den andre siden av gjerdet, i det blikket så jeg en helt annen bevissthet enn i øynene til dyr jeg ser til vanlig. Det var tydelig at han tenkte sitt, og jeg er slett ikke sikker på at han hadde så veldig høye tanker om oss. Nå tror jeg at jeg følte større respekt for gorillaen enn May-Len Skilbrei gjør for de arbeiderkvinnene hun skriver om. Jeg så en flott skapning som måtte tilbringe livet sitt med å bli beglodd av vesener som har så høye tanker om seg selv at de ser på det som sin naturgitte rett å skalte og valte med sine medskapninger etter eget forgodtbefinnende.
Eller sagt på en annen måte, da jeg leste dette stykket følte jeg som det var jeg og mine medsøstre fra arbeiderklassen ble betraktet som aper i bur, og da minus den respekten jeg umiddelbart følte for gorillaen i Dublin Zoo.

Noe av det jeg la merke til da jeg leste stykket til Skilbrei er at hun later til å mene at hvordan andre snakker om en, og hvordan man blir vurdert av storsamfunnet, skal få betydning for hvordan man skal leve livet sitt. Jeg regner da med at hun også mener dette gjelder andre områder enn bare valg av utdanning og yrke. Dette kan være en forklaring på hvordan enkelte individer fra middelklassen har reagert når de har hørt at jeg ikke har ønsket meg barn. Da er det nemlig noen som har reagert på en måte som tilsier at de mente at jeg burde skaffe meg barn likevel, og uttalt at bare jeg fikk barn, så ville det sikkert gå veldig bra. Når jeg har fått slike reaksjoner har jeg oppfattet som ren, skjær galskap. Men i lyset av teksten til Skilbrei kan det gi en slags mening. Dersom det viktigste i livet er å underkaste seg storsamfunnets krav, sørge for å bli oppfattet som vellykket av andre, så bør man helt klart få barn. Så kan man jo lure på hvilke tanker Skilbrei gjør seg om at storsamfunnet til tider har sett ned på folk på grunn av rase, kjønn eller seksuell legning. Hva har da vært problemet, de som har blitt sett ned på, eller de som har sett ned på dem?

Når jeg har forbannet meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning, har det ikke vært på bakgrunn av hva andre tenker om meg, eller hva storsamfunnet måtte mene. Det har vært fordi jeg har opplevd det stadig tøffere å befinne seg på bunnen av arbeidslivet, og fordi jeg etter hvert har skjønt at jeg har evner som kunne ha vært brukt på bedre ting enn å slite helsa av seg for luselønn. Andres forakt og nedlatenhet har vært irriterende og slitsom, men jeg føler ikke noe behov for å bli akseptert av disse menneskene, da de uansett er folk jeg vil ha minst mulig med å gjøre. De som ser ned på andre på grunn av hva slags jobb de har, er mennesker jeg ikke har felles verdier med.

Skilbrei skriver: Flere av kvinnene jobbet side om side med døtrene sine og så ikke ut til å mene at de burde finne seg noe annet å gjøre. For det første, jeg har møtt mange som har trivdes i de jobbene de har hatt, problemet har vært et stadig hardere tempo, og til tider dårlig behandling fra overordnede. For det andre, akkurat dette framkalte et minne fra en kantine jeg jobbet for en del år siden. Der jeg jobbet jeg sammen med en meget oppegående dame. I en periode hadde også datteren hennes jobbet på samme sted, det hadde kun vært de to på kantina. Både mor og datter hadde ønsket seg langt vekk, jeg regner med at datteren, i likhet med moren, hadde evner til helt annen type arbeid. Hun fortalte om slit, tunge løft, hun hadde belastningsskader, datteren hadde vært gravid. I likhet med det jeg selv har erfart, opplevde både mor og datter at veien ut av slitet var stengt. Når man først har havnet nederst på rangstigen i arbeidslivet har man som oftest nok med å komme seg gjennom dagene, man mangler både penger og krefter til å komme seg ut. Det er mange knuste drømmer der ute, men dem ser det ikke ut til at verken Skilbrei eller de andre forfatterne av Klassebilder har sett.

Skilbrei skriver også: Dette kan bety at mens arbeiderklassekvinnene tidligere kunne oppleve et skjebnefellesskap med middelklassens kvinner, har disse nå seilt langt fordi dem, og utgjør i sin vellykkethet en kontrast der de selv symboliserer det som andre kvinner har lagt bak seg. arbeiderklassekvinner kan altså framstå som feil type arbeidere (som arbeiderklassepersoner uten tilknytning til industrien) og feil type kvinner (som ”gammeldagse”).

Som en studie av de holdninger som ligger til grunn for den forakten overfor arbeiderklassen en del av middelklassen utviser, er med andre ord dette stykket fortreffelig lesning. Når jeg skriver en ”del av middelklassen”, skyldes det at det ville være grovt urettferdig overfor dem med middelklassebakgrunn jeg har møtt som slett ikke har vist noen forakt for arbeiderklassen. Når det kan se ut som om jeg har et mer nyansert syn på middelklassen, enn det Skilbrei har på arbeiderklassen, skyldes dette antagelig at jeg har hatt mer kontakt med folk fra middelklassen, enn det hun har hatt med individer fra arbeiderklassen. Når man leser teksten hennes, får man et inntrykk av at hun oppfatter arbeiderklassen som aper i bur, som objekter man kan forske på, overhode ikke som tenkende og likeverdige individer.

For dem som har et sterkt ønske om å føle mest mulig avstand til arbeiderklassen er sikkert dette stykket ytterst behagelig lesning. Men man burde kanskje ta innover seg at arbeiderklassen ikke er så stereotyp som man ønsker å tro. Jeg har sett eksempler på at enkelte takler det dårlig når fordommene deres blir utfordret. Det har vært i sammenhenger der jeg har fått aksept av andre som har vært til stede, som enkelte antagelig har ment burde tilfalt dem, eller når jeg det har kommet for en dag at jeg har bedre kunnskaper om noe enn det de selv har. Da er det enkelte som viser fram svært lite flatterende sider av seg selv.

Helse og klasse - lite nytt, men desto mer gjenkjennelig 
En del av det som kommer fram i Klassebilder stemmer godt med egne erfaringer, det gjelder særlig Jon Ivar Elstads Klasseforskjeller i helse: Et spørsmål om arbeid? Her kan man blant annet lese: Et stort antall studier tyder på at slitasje fra tungt og monotont fysisk arbeid med statiske påkjenninger er en viktig årsaksfaktor for muske- og skjelettlidelser. Stemmer meget godt med det jeg har sett på arbeidsplassene jeg har vært. Man kan også lese: Helseskadelige effekter av fysisk slitasje begrenser ikke til muskel- og skjelettlidelser. En tysk studie fant for eksempel at etter kontroll for røyking, mosjon og kroppsmasseindeks, var særlig tungt fysisk arbeid en selvstendig risikofaktor for hjerteinfarkt og hjerneslag. Noe som minner meg et av mine tristeste vikaroppdrag, da jeg jobbet noen dager på en kantine med særdeles tøffe forhold. Grunnen til at jeg var der var at en av de ansatte, en kvinne i førtiårene, hadde dødd av hjerneslag en ettermiddag etter at hun hadde kommet hjem fra jobb. Noe annet som stemmer godt med egne erfaringer er følgende: Når det gjelder psykososiale belastninger i arbeidsmiljøet, er en sentral hypotese at store krav til ytelse kombinert med små muligheter til å kontrollere sin egen arbeidssituasjon er særskilt belastende for helsetilstanden. Akkurat det kan jeg definitivt skrive under på. Intet nytt for meg her altså, men dette burde være interessant lesning for en del andre.

Kulturell motstand - vekk med rovdyr og klimapanel
Ketil Skagen og Olve Krunge har et stykke med tittelen Middelklassemakt? Nei takk! Et essay om kulturell motstand Her brukes rovdyrkonflikten som et eksempel på kulturell motstand mot middelklassens meningstyranni. Jeg kjenner godt til denne debatten, vesentlig fra media, den har i liten grad vært et tema på pauserommene jeg har oppholdt meg. Når den ikke har vært det, skyldes det antagelig at jeg har jobbet i Oslo og omegn, der er det er lite rovdyr. Noe jeg dessverre har hørt mye av, er utsagn om at klimaproblemene bare er oppspinn. Argumentasjonen tilsvarer i stor grad det som kommer fram i denne teksten i forbindelse med rovdyr. Det er noe man har funnet på, noe som noen får betalt for å si. FNs klimapanel er et supperåd, nedsatt for å gjøre livet surt for bilistene. For meg, som arbeiderklasseindivid med rimelig grønne kanter, har dette vært trist å høre. Jeg har mange ganger tenkt at dersom vi hadde hatt et politisk parti her i landet som sto opp for arbeiderklassen, gjerne med framstående personer med arbeiderklassebakgrunn, som også sto for en anstendig politikk når det gjaldt klima og miljø, så ville kanskje en god del av mine tidligere kolleger skiftet mening. Om jeg har rett får vi antagelig aldri vite, da et slikt parti er temmelig usannsynlig.

Man blir hva man spiser?
Jeg vil også si litt om Annechen Bahr Bugges Den sosiale appetitten: Mat, klasse og identitet.
Da jeg leste om hvordan de selvhevdende klasser fyller opp kjøkkenet sitt med en stor maskinpark av husholdningsmaskiner som synes å ha en viktig symbolsk funksjon, kom jeg til å tenke på noe en tidligere kollega fortalte. Dette gjaldt ikke matlagning, derimot litteratur. Han hadde en gang vært i en stor og flott leilighet på Aker Brygge. Der hadde det stått mange bøker i bokhylla, kjente norske forfattere som Undset, Hamsun, Kielland, osv osv. Min tidligere kollega hadde tatt en nærmere kikk på disse bøkene, og sett at disse bøkene var det ingen som noen gang hadde åpnet. De sto der med andre ord kun for å imponere, kollegaen min syntes det var temmelig komisk. Kanskje det finnes noen tilsvarende kjøkken der ute?

Ellers framgår det av denne teksten at det er en større prosent blant høyt utdannede som har gitt uttrykk for å ha større interesse for mat og matlagning enn dem med lav utdanning. Det kan nok være riktig, men det er ikke det samme som at alle med lav utdanning ikke er interessert i mat. Det framgår da også av teksten, der de lavt utdannede med interesse for mat utgjør 44 prosent mot 58 prosent blant de høyt utdannede. At det er flere med høy utdanning (59 prosent) som var meget eller ganske interessert i å tilberede og spise nye matretter enn blant dem med lav utdanning (31 prosent) kommer neppe som en bombe på en gammel kantinearbeider. Jeg har overhørt en del arbeidsfolk som har kommet inn på kantina og umiddelbart stilt spørsmål om det har vært hvitløk eller krydder i maten, og det har ikke vært fordi de har ønsket hvitløk eller krydder, snarere heller fordi de har vært livredd for det. Selv har jeg en rikholdig krydderhylle, og vet det er mange med arbeiderklassebakgrunn som elsker krydret mat. Men når jeg prøver ny mat, enten jeg lager det selv eller spiser på en restaurant, så er det kun fordi jeg synes det er spennende, ikke for å imponere andre. Mat som et middel til å hevde seg synes jeg blir en smule stakkarslig, som selvhevdelse gjerne blir det i det store og hele.

Jeg reagerer for øvrig litt på en del av sitatene i denne teksten. De som kommer fra folk jeg antar har jeg samme klassebakgrunn som meg selv, tyder på påfallende dårlig formuleringsevne, og minner lite om hvordan jeg og andre jeg kjenner uttrykker seg. De klønete uttalelsene i denne teksten er med på å fyre oppunder holdninger om at folk fra arbeiderklassen er dårlige til å uttrykke seg, noe det er populært å hevde. Jeg er slett ikke så sikker på at det står så dårlig til som det hevdes. Enkelte fra arbeiderklassen er ikke flinke til å uttrykke seg, det er riktig, men det er også mange som har en rimelig god formuleringsevne, dem ser jeg ingenting til i denne boka. Nå må det i rettferdighetens navn sies at en del av dem fra de høyere samfunnslag som siteres i Annechen Bahr Bugges tekst heller ikke framstår som spesielt velformulerte eller gjennomtenkte.

For lite nyansert
Det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er at så vel arbeiderklassen som middelklassen beskrives lite nyansert. Her blir det lett å oppfatte middelklassen som en gjeng selvhevdende fjols, og arbeiderklassen som en flokk uvitende tullinger med formuleringsevne på barnehagenivå. Til slutt, hva med å forske på hva det gjør med folk fra arbeiderklassen hele tiden å bli definert av andre, og ofte måtte lese beskrivelser av seg selv som overhode ikke stemmer, og som dessuten gjerne er svært nedlatende.

12 kommentarer:

  1. Vil bare si at jeg synes du skriver veldig bra om klasse. Fortsett med det! :-)

    SvarSlett
  2. Diva, takk for hyggelig kommentar. Joda, jeg skal fortsette å skrive om klasse. Men noen ganger bare må jeg ha en liten klassepause, da skriver jeg om andre ting.

    SvarSlett
  3. Tänkvärt! - i en tid då det talas väldigt lite om klasser, anser jag. Men där klasstänkandet samtidigt ligger fördolt (för det mesta).

    SvarSlett
  4. Bengt, ja det snakkes lite klasse. Derfor er det positivt at det gis ut bøker som Klassebilder. Boka har fått noe oppmerksomhet, men skulle ønske den hadde skapt mer debatt enn det den faktisk har.

    SvarSlett
  5. God og interessant tekst! Jeg gjør meg noen tanker:

    Klassestempelet går vel begge veier? Jeg har snart sju års universitetsutdannelse, men har de siste ni årene brukt opptil halvparten av arbeidstida mi i lavtlønnede lavstatusyrker for å forsørge meg under studiene. Foreldrene mine har henholdvis ingen utdannelse utover videregående og to års høyere utdannelse, men har typiske middelklassejobber. De bor i, og jeg er oppvokst i, en bydel i Oslo som tidligere hadde høyest andel sosialhjelpsmottagere, barnevernssaker osv. i Oslo, men som i dag er i ferd med å bli en ren middelklassebydel.

    Jeg blir altså plassert i middelklassebåsen (helt riktig, om man aksepterer en slik tenkning), men har veldig blandede erfaringer. Både fra mitt eget liv (seks års skolegang på en skole lærekreftene flyktet fra fordi den hadde dårlig rykte), og fra møter med kolleger, venner og medelever arbeider- og middelklasse.

    Jeg tror imidlertid at vi leser tekstene til en forsker som Skilbrei ganske forskjellig. I de utdragene du har valgt ut (jeg har ikke lest denne artikkelsamlingen) leser jeg ikke at Skilbrei ser ned på arbeiderklasserkvinner som "feil type arbeidere" eller som "feil type kvinner". For meg ser det ut som om hun presenterer noen forklaringer/perspektiver på hvorfor/hvordan noen ikke-arbeiderklassekvinner har disse oppfatningene av arbeiderklassekvinner? At f.eks. kantinearbeidere ikke oppfattes på samme måte som "fabrikkjentene" ved forrige århundreskifte, som vel har vært romantisert av arbeiderbevegelsen (og mye av arbeiderbevegelsen fra 1960- og 70-tallet er jo i dag middelklasse). Det betyr vel ikke at Skilbrei synes at disse oppfatningene er uproblematiske? Jeg vil gjerne høre mer om hvordan du oppfatter Skilbreis artikkel!

    For meg som snart ferdigutdannet samfunnsviter er det veldig viktig med kritikk fra en som ikke er inni det akademiske systemet. Det er jo på noen måter et lukket kretsløp. Jeg tror at mange akademikere skriver på en måte som er veldig innforstått - altså, en som skriver om folk som ruser seg på heroin har kanskje i så stor grad forståelse og sympati og kanskje til en viss grad identifiserer seg med dem hun skriver om, at hun ikke ser at hun bør skrive direkte i teksten sin at hun ikke fordømmer eller forakter dem. Hun tar det for gitt at leseren av teksten skjønner det. Kan noe av det samme ha skjedd her? Og spiller dét egentlig noen rolle (om jeg har "rett"), når artikkelen uansett leses som nedlatende av deg? Jeg synes du skal sende Skilbrei en epost med lenke til denne teksten. Hun ville sikkert sette pris på å lese den!

    En siste tanke i denne allerede lange kommentaren: Jeg har de siste månedene intervjuet mennesker med høy utdannelse om jobben deres. Når jeg skriver ut lydopptakene, fremstår verken de eller jeg som særlig velformulerte. Setningene er hakkete og ufullstendige, fulle av grammatiske feil. Sånn snakker de aller, aller fleste - men det ser ikke riktig klokt ut på trykk! ;)

    SvarSlett
  6. Mari, takk for interessant kommentar, dessverre hadde den av en eller annen grunn blitt oppfattet som nettsøppel. Så da får jeg lære meg å følge bedre med, og sjekke nettsøppelet med jevne mellomrom.
    Som jeg skrev innledningsvis i dette stykket, jeg leser naturlig nok boka Klassebilder på en helt annen måte enn dem den er beregnet for. Når jeg oppfattet teksten til Skilbrei så ubehagelig som jeg gjorde, skyldes dette at jeg har opplevd holdningene som beskrives ansikt til ansikt, å få folks forakt "rett i fleisen" er ikke behagelig. Forklaringene på hvorfor hun skriver som hun gjør kan sikkert stemme, men for meg var det uansett ubehagelig lesning, samtidig som det kaster lys over de holdningene som ligger til grunn for den forakten jeg har opplevd fra enkelte.
    Nå må det i rettferdighetens navn sies at det finnes mye forakt og fordommer også blant arbeiderklassen. Og den rammer ikke bare folk fra middelklassen, men også arbeidere som ikke er maken til dem selv.
    Når det gjelder teksten til Skilbrei, som var den som fikk mest "juling" i bloggposten min, så skulle jeg ønske hun kunne brukt noe tid på å problematisere de holdningene hun beskriver, og at hun hadde skrevet litt om belastningen det er å bli oppfattet på den måten av andre. Det kan være både slitsomt og irriterende, og for noen sikkert også sårende.

    SvarSlett
  7. Hei igjen! Så lange kommentarer bør kanskje oppfattes som spamming? ;)

    Tusen takk for svar! Dette skal jeg ha i bakhodet når jeg skriver artikler i fremtiden. Jeg tror den innforståttheten sitter langt inne hos akademikere, fordi de/vi blir blinde for den. Om man selv har jobbet på sykehjem eller spylt t-banegulv, om man kanskje har en mor eller far som fortsatt gjør det, om man har en bror eller nevø som bruker stoff eller er langvarig psykisk syk - da har man kanskje den forståelsen og respekten for mennesker i sånne situasjoner så "innebygd" at man ikke tenker på hvordan man fremstår for andre: med høy utdannelse, strenge briller og sikker formuleringsevne? Eller?

    Jeg tenker mye på disse tingene. Altså, hvordan man skriver om noen når man forsker på dem. Jeg gjetter på at noen akademikere, blant dem meg selv, er redde for å virke nedlatende om de skriver mye om at de har empati/forståelse/respekt for mennesker med lav sosial status (eller hva vi skal kalle det). Altså, at det er noe som det samme som at dersom vi må forsikre noen vi kjenner om at vi ikke synes de er stygge/dumme/slemme - så kan det virke mot sin hensikt. Eller når man har fått en gave man ikke likte så godt, og bruker mye krefter på å forsikre giveren om at den var fin. Kan det ligge noe her?

    Det er uansett veldig tankevekkende, det du skriver. Jeg tror at noe av problemet også er at ingen liker at det blir skrevet om dem, i alle fall ikke på en måte som gjør dem til en del av en negativt stemplet gruppe, i stedet for et individ med helt egne gleder og problemer. Generalisering må til for at noe skal være forskning (kunnskap satt i system) og ikke bare beskrivelser av et enkelttilfelle. Men generalisering kan være uetisk dersom den går utover dem som man skriver om. Her er en lenke til de forskningsetiske reglene man er forpliktet til å følge når man forsker ved et universitet e.l. - lenken går rett til kapittelet som handler om å ta hensyn til personer.

    SvarSlett
  8. Hei igjen Mari!
    Flott at du kom tilbake til bloggen! Kommentaren din hadde nok en gang havnet i søppelposten, men jeg fikk nå "plukket" den opp også denne gangen. Det du kommer med er svært interessant, i stedet for å skrive en kjempelang kommentar her, har jeg tenkt å skrive en ny bloggpost om saken. Den kommer etter hvert.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ble litt nysgjerrig på om du noen gang kontaktet Skilbrei om blogginnlegget ditt? Jeg tror det kunne vært interessant!

      Jeg kjenner bare artikkelen hennes fra det du har skrevet her, men opplevde det ikke som nedlatende skrevet. Særlig kjente jeg meg igjen i: «Flere av kvinnene jobbet side om side med døtrene sine og så ikke ut til å mene at de burde finne seg noe annet å gjøre.» Jeg er oppvokst i lavere middelklasse, min far var forretningsmann, selv om vi ikke hadde noe bedre råd enn nabofamiliene, der fedrene var industriarbeidere. Men vi hadde bokreol med bøker i, og ingen TV. Jeg ante en forskjell, men tenkte ikke over det før mye senere.

      Min mor måtte begynne å jobbe straks hun var konfirmert, og da som hushjelp, i likhet med de andre jentene i klassen hennes. Som tyveåring fikk hun sjansen til å bli sentralborddame, og fortsatte med det til hun ble gift og lykkelig unnslapp arbeidslivet. Jeg ble født mye senere, men vokste likevel opp med min mors stadige gnål om hvordan det ville bli for meg når jeg skulle ut i jobb… som hushjelp.

      Hushjelp??? Det fantes ingen hushjelper da jeg vokste opp, det var en yrkesgruppe som – heldigvis – forsvant i min mors tenåringsdager, da jentene fikk helt andre muligheter i industri- og serviceyrker. Det visste min mor også, hun hadde jo selv funnet seg et annet yrke. LIKEVEL var hun – slik Skilbrei påpeker – helt blind for at jeg kunne få meg en annen jobb enn den hun selv hadde hatt – enda det dreide seg om en jobbtype som forsvant helt – mer enn tretti år før jeg kom ut i arbeidslivet.

      Men min mor hadde altså vært hushjelp i årene etter krigen, og det samme måtte da gjelde for meg på åttitallet. Hvem som skulle ansatt meg som hushjelp, og hvorfor jeg skulle tatt en slik jobb når jeg er utdannet til noe helt annet, finnes det vel ikke noe svar på i hele universet. Men slik så det ut inni min mors hode, og dermed var det slik.

      Hun ble sur fordi jeg ikke tok en jobb som kassadame, som ingen hadde tilbudt meg, og som jeg neppe hadde fått, siden jeg mangler erfaring som kassadame. Ettersom jeg er utdannet sekretær, er det dette jeg har jobbet som. Det har hun nærmest vært flau over, til andre kvinners forbauselse. Sett med deres øyne er det ingenting gildt med å være kassadame, noen av dem har prøvd det selv.

      Som du skjønner, synes jeg ikke Skilbrei er nedlatende, men tvert om meget observant! Min tolkning av fenomenet er at mødre flest ikke skal ha noe av at døtrene deres gjør det bedre enn dem selv. - Andre vil kanskje lese noe annet inn i det. Men jeg tror fenomenet er ganske vanlig, og det er interessant at Skilbrei har villet skrive om det.

      Slett
    2. Jeg kontaktet aldri Skilbrei om denne bloggposten.

      Når det gjelder mødre som ikke ønsker at døtrene skal ta annet arbeid enn dem selv, så finnes de sikkert. Det er ikke å komme fra at enkelte fra arbeiderklassen har et negativt syn på mennesker med høyere utdanning enn dem selv, de omtales da gjerne som "folk som tror de er noe". Og det skal man helst ikke tro at man er.

      Men jeg har truffet mange som er helt annerledes. Som sagt i bloggposten, jeg har møtt mange voksne kvinner som har gitt uttrykk for at de angrer på at de ikke tok mer utdanning. Dette er såpass vanlig at jeg synes det er rart det aldri kommer fram når man omtaler folk fra arbeiderklassen. Disse kvinnene ønsker et annet liv for døtrene sine enn det de selv har. Og jeg har jobbet sammen med mange som har barn som tar høyere utdanning enn det foreldrene har.

      Det er også slik at det som var en helt grei jobb for en del år siden, ikke er det i dag. Jeg har jobbet mye på kantiner, der har det blitt langt tøffere vilkår enn det var, blant annet fordi kantinene nå stort sett er satt ut til eksterne selskaper. Tempoet blir hardere og man blir gjerne behandlet med mindre respekt enn da man var ansatt i selve bedriften. Det også en grunn til at mange ønsker at barna skal ta mer utdanning, selv om de selv har trivdes i jobben i utgangspunktet, har det endret seg i takt med at forholdene har blitt forverret.

      Når Skilbrei skriver at arbeiderkvinner kan framstå som feil type arbeidere og dessuten som gammeldagse, så er det selvfølgelig mange som oppfatter arbeiderkvinner slik. Dette legger de heller ikke skjul på i møtet med disse kvinnene. Noe som kan være svært ubehagelig, jeg har jobbet på kantiner der kundene har vist fram forakten sin klart og tydelig overfor dem som har jobbet på kantina. Da jeg leste teksten til Skilbrei vakte den noen ubehagelige minner om hvordan det har vært. Jeg er redd for at slike uttalelser som hun kommer med, kan være med å fyre opp den forakten ytterligere. Mange av dem jeg jobbet sammen med på slike kantiner var pliktoppfyllende og samvittighetsfulle mennesker som la sin ære i å gjøre en god jobb. De har ofte virket sårbare og uten særlig stor selvtillit, når de daglig må motta nedlatende kommentarer og foraktelige fnys, blir det en stor belastning og det er med på å gjøre tunge dager enda tyngre.

      Jeg tror ikke det er noen annen gruppe man kunne omtale på tilsvarende måte uten at noen hadde tatt til motmæle. Det at det er langt mer akseptert å omtale arbeiderklassen på en nedlatende måte enn det er med andre grupper, har jeg sett fører til en del bitterhet blant arbeidsfolk.

      Slett
    3. Den tyske kansleren Walther Rathenau sa: "Arbeid er ikke lenger kun en kamp mot naturen, det er en kamp mot mennesket."

      Fordi: "Arbeid er ikke lenger en av livets aktiviteter, ikke lenger en tilpasning av kroppen og sjelen til naturens krefter, men en gjennomgående fremmed aktivitet i livets tjeneste, en tilpasning av kroppen og sjelen til mekanismen."

      Det var selvsagt industriarbeid han advarte mot, men sitatene kan like gjerne brukes om det som skjer i vår tid, når arbeidsoppgaver settes ut på anbud. Attpåtil er det offentlige en versting.

      Joda, jeg også har møtt godt voksne kvinner som angret på at de ikke hadde utdannelse. Samtidig er det naivt å tro at en utdannelse nødvendigvis gir uttelling. Du er slett ikke sikret noen relevant jobb. Nylig har det vært en del oppstuss om fastlåste personalkonflikter på høyskoler rundt om, så en måtte lure på hvorfor de involverte ikke så seg om etter jobb andre steder.

      Svaret er enkelt: Det er så vanskelig for akademikere å få fast ansettelse noe sted, at har de først fått det, kan de ikke risikere å si seg opp. Sjansen for å bli tilbudt fast jobb TO ganger i løpet av en akademisk karriere er forsvinnende liten, så slik sett er denne gruppen ikke å misunne.

      Men det er sannelig ikke renholds- eller kantinearbeidere heller! Jeg hadde vaskejobb for å slippe studielån. Egentlig foretrakk jeg vaskingen fremfor en jobb jeg hadde med å sitte i skranke og ta imot folk og telefoner (gjerne på én gang). Men jeg ville ikke greid en fysisk krevende jobb i lengden. Og jeg fikk med meg at det har liten status å drive med renhold. Jeg måtte til lege en gang, og han spurte om jeg "ikke var noe annet også enn vaskehjelp, for du virker ikke som en sånn". Jeg hadde bare satt meg i stolen og sagt noen setninger, så jeg vet ikke hva han mente, men får vel ta det som et kompliment. - Men det er jo ikke noe kompliment for "en sånn" som vasker på livstid og er pasienten hans.

      Faktisk var min mor svært interessert i at jeg tok utdannelse, "lærte å skrive på maskin". Men hun ville ikke at jeg skulle BRUKE denne utdannelsen. Det er jo et paradoks, på samme måte som at hun har stor respekt for sin kusine fordi kusinen er sykepleier, men samtidig ble riktig ilter da hun fikk høre at en skolevenninne av meg ville bli sykepleier: "Hun er visst noe overspent!" Å kalle noen "overspent" fordi personen tenker på en sykepleierutdannelse, er virkelig drøyt, ikke minst med tanke på hvor beæret min mor ble den tiden hun hadde en nabo på min alder som faktisk var sykepleier, og som min mor satt barnevakt for. noe hun hadde advart meg om at hun aldri ville gjøre for meg om jeg fikk barn. Men der satt min mor i familieselskap og SKRØT av dette bekjentskapet, med alle mulige utbroderinger, som at sykepleiernaboen hadde en kollega som hadde sagt opp avisen. Dette måtte vi sitte og høre på. Og når noen spurte hvordan det gikk med meg – jeg jobbet nemlig ved samme sykehuset, men i administrasjonen – bare avbrøt min mor og fortsatte som ingenting med å snakke om sykepleiernaboen. Hun har heldigvis flyttet…

      Slett
    4. Her kommer du inn på noe som også har med klasseforskjeller å gjøre, muligheten for en god jobb etter endt utdanning. En med bakgrunn fra den utdannende middelklassen har en helt annen bekjentskapskrets og følgelig større muligheter for en relevant jobb enn en med bakgrunn fra arbeiderklassen. Dette er nok folk klar over, poenget mitt var at mange ønsker seg vekk fra slitet.




      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.