Om fattigdom og personlig utvikling

Jeg prøver etter beste evne å følge med på det som rører seg i politikk og samfunn. Det slår meg stadig oftere at det kan virke som om de som har makt og innflytelse i samfunnet befinner seg på en annen klode enn dem de har makt over. En del av de holdningene de gir uttrykk for virker for meg tilnærmet uforståelige, og dessuten umenneskelige.
Som dette med at man later til å mene at fattigdom er sunt, vel og merke for dem som er så uheldige å være fattige i utgangspunktet. Det er en tankegang jeg har problemer med å skjønne, men etter hva jeg har fått med meg er det mange som tenker i de baner. Hvis man er fattig som følge av sykdom eller arbeidsledighet, så skal fattigdommen hjelpe en til å bli frisk og komme seg i arbeid igjen. Jeg har lest på nettet om folk som er så fattige at de ikke har råd til å gå til tannlegen, kjøpe briller hvis de trenger det, ikke gå til frisør eller kjøpe seg nye klær. Tannløse mennesker som knapt ser, og som er ustelte på håret og kledd i filler, må følgelig være svært attraktive på arbeidsmarkedet. Jeg lurer på hvor disse arbeidsgiverne som er så ivrige etter å ansette slike miserable skapninger befinner seg, for jeg har aldri møtt noen. De arbeidsgiverne jeg har vært borti vil ha oppegående, velstelte mennesker, representativ skal man være, ifølge jobbannonsene, og de fleste arbeidsgivere synes sikkert også det er en fordel at arbeidstakere ser hva de holder på med. Dessuten later man til å mene at et dårligst mulig selvbilde øker sjansene på jobbmarkedet ytterligere. Det må jo være derfor NAV-ansatte og en hel hær av sosionomer er travelt opptatt av å ydmyke og psyke ned de menneskene som har vært så uheldige å havne i klørne deres.

Logikken i dette kan det være vanskelig å få øye på. Det kan skyldes at det er jeg som ikke ser godt nok, eller at det rett og slett ikke er noen logikk til stede i det hele tatt. Det stemmer svært dårlig med mine egne erfaringer, og en kan jo lure på hva slags erfaringer som ligger til grunn for slike holdninger. Kanskje det rett og slett skyldes at maktmenneskene er så heldige at aldri har vært fattige, og har minimale sjanser til noen gang å bli det.

De fattige skal altså ha det fælt, særlig sosialklientene må ha det ille, fordi de må ha det verre enn dem som jobber og tjener dårlig, dette mener samtlige politiske partier, hvis jeg har forstått dem rett. Og det tror jeg at jeg har. Man er selvfølgelig ikke interessert i å gjøre noe for at de som jobber og har det fælt skal få det bedre, derimot kan de få lov å trøste seg med at sosialklientene har det enda verre. Nå er ikke alltid veien så lang fra å være fattig arbeider til å være enda fattigere sosialklient, og dette er de arbeidende fattige inderlig klar over, fordi det er noen som har vært nødt til å gå den tunge veien til sosialkontoret, og der har de ofte blitt grusomt behandlet. Dette snakkes det om på arbeidsplassene, og folk reagerer med avsky når de hører hva hardt arbeidende mennesker har blitt utsatt for når de har befunnet seg i en vanskelig situasjon. Følgelig er ikke dette forsøket på å sette såkalt svake grupper opp mot hverandre spesielt vellykket.
Meningen er vel at sosialklientene, disse foraktelige skapningene som ikke vil ”stå opp morran”, skal fungere som et skrekkens eksempel for oss andre, slik at vi finner oss i absolutt alt fra mer og mindre brutale arbeidsgivere. Vi skal med andre ord være livredde for å havne på sosialen eller i klørne på NAV, og det er vi vel også. Men uansett hvor livredd man måtte være for å havne i en sånn situasjon, hjelper det lite den dagen man er utslitt av hardt arbeid og møter veggen, eller rett og slett blir arbeidsledig. I den virkeligheten de fleste av oss lever, er det ikke sånn at man kan velge mellom å være rik og frisk eller syk og fattig.

Over til dette med makthavernes tilsynelatende tro på at fattigdom og ydmykelser er det som skal til for å få folk ut av fattigdommen. Med vondt skal vondt fordrives, er det visst noe som heter, og dette kan det se ut som man har klokkertro på at skal fungere. Det er her undertegnede kommer til kort. Jeg har heldigvis ikke vært i samme forferdelige situasjon som dem jeg skrev om innledningsvis, men jeg har opplevd nok av det som er vondt og vanskelig, til å forstå litt av hva det dreier seg om. Jeg nevnte folk som ikke har råd til å gå til tannlegen, det har jeg selv opplevd. Da jeg var arbeidsledig for få år siden, ødela jeg en tann, den var til tider temmelig vond, men jeg fikk så lite dagpenger at det ikke holdt til noe tannlegebesøk. Det måtte jeg vente med til jeg hadde fått meg jobb igjen. Hvordan det må føles å ha flere verkende tenner i kjeften på en gang, kan jeg følgelig tenke meg, og det er ingen lystelig tanke.
Det er vondt med verkende tenner, det er også vondt når det verker i sjela. Heller ikke noe ukjent fenomen for undertegnede, som har hatt noen svarte dager her i livet. Det har vært når jeg har hatt lite penger, hatt jobber som har vært særdeles slitsomme og utrivelige, når livet bare har vært meningsløst slit og det har vært langt mellom lyspunktene i tilværelsen.
Jeg har erfart at man trenger gode opplevelser for å veie opp mot det som er vanskelig, ellers tipper det helt over i ren, skjær elendighet, og da kan man ende opp med voldsom verking i sjela. Da blir det vanskelig å takle hverdagen, følgelig har jeg gjort alt som er mulig for å skaffe meg tilstrekkelig gode opplevelser til å takle en tøff hverdag.

For å få råd til dette etterlengtede påfyllet, har jeg jobbet overtid, når behovet ikke har vært påtrengende har jeg utsatt tannlegetimer, jeg har kokt linsesuppe (som er både godt og sunt i tillegg til å være billig), bare kjøpt det nødvendigste av klær, skotøy og annet. Så har jeg pakket kofferten og dratt fra hele den grå hverdagen.
Disse pustehullene har gjort at jeg takler problemer i arbeidslivet og ellers langt bedre enn jeg ellers ville gjort, og det har gitt meg bedre selvtillit og gjort meg tryggere på meg selv.
Et minne fra Praha dukker opp, det var første dagen jeg var der, og jeg hadde gått rundt på egen hånd hele tiden. Utpå kvelden endte jeg opp på en uterestaurant med en diger øl. Der satt jeg blid og fornøyd, det var mørkt, jeg befant meg i et totalt ukjent land hvor jeg ikke kunne språket, og det slo meg med ett at nå føler jeg fullstendig trygg på meg selv. Det var en god opplevelse for en person som var plaget med særdeles dårlig selvtillit i yngre år.

Praha - vakker by hvor man kan drikke øl og finne ut at man er trygg på seg selv.

Disse frikvarterene fra hverdagen har også gjort meg rimelig god i engelsk. Jeg har reist mye til Irland, siden jeg stort sett har reist alene og irene er lette å komme i kontakt med, har jeg fått god trening i å snakke med engelskspråklige mennesker. Etter å ha gått flere engelskkurs hvor jeg har sittet og knotet sammen med andre nordmenn, har jeg funnet ut at det er langt mer lærerikt å snakke med folk som har engelsk som morsmål. Ikke derved sagt at kursene jeg har tatt ikke har vært både lærerike og interessante, og også det å gå kurs har vært gode opplevelser. Det har vært utviklende, og noe å se fram til i hverdagen.

Dublin - sjarmerende by der man kan drikke øl og og snakke engelsk med de innfødte.

I et forsøk på å forbedre mine ferdigheter i engelsk ytterligere, dro jeg en gang på språkkurs til Oxford. Noen perfekt Oxford-aksent greide jeg tydeligvis ikke å tilegne meg, da jeg kom tilbake til England noen år senere, trodde den første jeg snakket med at jeg var ire. Det tok jeg ikke så tungt, jeg dro også for å bese meg i Oxford, og i tillegg til å gå kurs, brukte jeg mye tid på å gå rundt og nyte de vakre omgivelsene. Også var det veldig deilig å stå opp om morgenen og skulle på skole, ikke på en eller annen slitsom og kjedelig jobb.
I etterkant har det å ha et papir på at jeg har gått språkkurs i Oxford vært en fordel i forbindelse med jobbbsøking. I det hele tatt er det fint å kunne vise til at jeg har reist mye på egen hånd i engelskspråklige land.

Oxford - vakker by der man kan prøve å lære seg engelsk med pen uttale. (Man kan også drikke øl)

Nå har ikke ”CV-sminke” vært det jeg først og fremst har tenkt på når jeg har vært ute på tur. Det har vært mye som ikke har vært særlig matnyttig, men som har gitt meg gode minner for resten av livet, som en flott konsert med klassisk musikk i Wien, en eventyrlig uke i Italia, ting som er gode å tenke tilbake på når livet går meg imot, hvilket det dessverre har en lei tendens til å gjøre.

Hadde jeg ikke hatt disse gode opplevelsene i livet mitt, er jeg redd jeg hadde endt opp som en bitter og lite sjenerøs person, en som ikke hadde hatt evnen til å glede seg med andre når de opplever lykke og framgang i sine liv.
Å reise alene i utlandet har vært utrolig lærerikt, jeg har blitt kjent med nye sider av meg selv, og jeg har møtt mange spennende mennesker. Det har gjort meg sterkere og mindre redd for nye utfordringer.

Ut ifra egne erfaringer er det derfor vanskelig å fatte dette med at fattigdom, ydmykelser og generell elendighet skal gjøre folk bedre i stand til å komme seg ut i arbeidslivet. Det kan være at det er jeg som er kunnskapsløs, at jeg rett og slett mangler den dype innsikten som politikere, sosionomer og andre forståsegpåere er i besittelse av, og som gjør at de skjønner at dersom syke skal bli friske og arbeidsledige få seg jobb, så skal de ha det så fælt at de verken har penger eller krefter til noe annet enn å sitte i en krok og grine.

Kjøpt og underbetalt – helt på ordentlig

Kunsten å overleve i såkalte drittjobber
Den amerikanske skribenten Barbara Ehrenreich skrev for noen år siden en bok som på norsk heter ”Kjøpt og underbetalt, på engelsk ”Nickel And Dimed: On (Not) Getting by in America”. Boka gir et skremmende innblikk i de lavtløntes hverdag i USA. Den er basert på Ehrenreichs egne erfaringer, hun dro rundt i landet og prøvde å overleve av diverse dårlig betalte jobber, blant annet som vaskehjelp, servitør og butikkmedarbeider hos Wal-Mart.
Den britiske journalisten Polly Toynbee har skrevet en tilsvarende bok fra England, ”Hard Work: Life in Low-Pay Britain”. Toynbee fikk leid en nitrist leilighet i London, ikke langt fra der hun bodde til vanlig. Hun var innom jobber i barnehage, sykehjem, jobbet som portør på sykehus og prøvde seg som renholder, telefonselger og kjøkkenassistent, samt som kakepakker i en høyst tvilsom kakefabrikk.
I fjor utkom det en liknende bok her i landet, ”En såkalt drittjobb” av Lotta Elstad, der forfatteren skriver om sine erfaringer som ringehjelp ved et Thon-hotell.

Dette er viktige bøker fordi de forteller om en virkelighet man sjelden hører om, det er dessverre sjelden det skrives om arbeiderklassens levekår. Nå er det selvfølgelig noe helt annet å leve hele livet sitt under slike forhold som beskrives i disse bøkene, enn å bare være innom i kortere tid, og så kunne gå tilbake til et helt annet liv.
Jeg har selv erfaringer fra arbeidslivet som minner mye om det som beskrives i disse bøkene, selv om mye er annerledes i Storbritannia, og det meste er annerledes i USA, kjente jeg meg igjen i god del av situasjonene som beskrives i bøkene til Ehrenreich og Toynbee.

Jeg har jobbet mye for vikarbyråer, og har blant annet vært innom kantine, renhold og lager. Gjennom flere år jobbet jeg rundt på kantiner, svært mange av disse kantinene var satt ut til diverse byråer, og tempoet var til tider vanvittig. Det var mange steder det overhode ikke var tid til pauser, noen steder hadde man ikke en gang tid til å stoppe og trekke pusten i løpet av dagen. Sammenhengen mellom hardt arbeidstempo og høyt sykefravær var tydelig, det var mange som ble syke på de hardeste arbeidsplassene. På de roligere stedene var sykefraværet derimot adskillig mindre.
Nå går folk på jobb så sant de orker, det har jeg sett mange eksempler på. Det er ikke få ganger jeg har jobbet sammen med folk som har fortalt at legen har villet sykmelde dem, men de foretrekker å jobbe, selv om det til tider kan være smertefullt. Jeg har møtt utrolig mange flotte mennesker, som står på og holder humøret oppe i en tøff hverdag. Dette er folk jeg virkelig beundrer, man skal være sterk, både fysisk og psykisk, for å takle så harde dager.
Men uansett hvor tøff man måtte være, er det grenser for hva man tåler, og mange ender opp med langtidssykmeldinger.

På de fleste kantinene var kontakten med kundene en positiv opplevelse, folk var hyggelige og takknemlige for maten de fikk. Men på enkelte steder var jeg nødt til å betjene folk som syntes de som jobbet på kantina var annenrangs mennesker, som man så ned på og lot til å forakte dypt og inderlig. Det å møte andres utilslørte forakt er aldri hyggelig.

Noe annet som ikke har vært hyggelig i min stort sett miserable yrkeskarriere, er det å gå ned i lønn. Det har jeg vært nødt til å gjøre mange ganger, og det er alltid like trist, eller rettere sagt, det blir tristere for hver gang. Det kreves store mengder selvdisiplin for å motivere seg selv til å gjøre en god innsats, når man akkurat har dumpa ned mange kroner i timen. Sist gang jeg opplevde en slik lønnsnedgang, var det oppgangstider. I avisen kunne jeg lese at nå hadde folk det bedre enn noen gang, nå gikk lønningene opp og alt var angivelig bare fryd og gammen. Kanskje har dette også noe med fattigdom å gjøre, ikke bare at man har lite penger, men at man blir usynliggjort, at den virkeligheten man hører og leser om befinner seg så langt borte fra det livet man selv lever.
”Penger er ikke alt, men det er nøkkelen til resten,” skal forfatteren Cora Sandel en gang ha sagt. Det er et klokt utsagn, og i dagens kompliserte samfunn er det mer aktuelt enn noen gang. Vikarbyrået som sørget for at jeg gikk ned i lønn mens andre gikk opp, tok det samtidig som en selvfølge at vikarene deres hadde tilgang til pc og Internett, timelister skulle sendes over nettet, og oppdragsbekreftelser og lønnsslipper ble sendt på mail.
Det regnes også som en selvfølge at man har grunnleggende datakunnskaper, hadde jeg ikke tatt noen datakurs for en del år siden, ville det vært vanskelig å henge med i dag. Disse kursene var dyre, jeg hadde hatt problemer med å ta tilsvarende kurs nå, siden lønna har krympet med årene. Sånn kan lav lønn også føre til at man ikke får de kunnskapene som trengs for å greie seg i arbeidslivet, man kommer inn i en ond sirkel og fanges i en fattigdomsfelle.

Så noen ord om slitet i de lavtlønte jobbene. Man hører ofte uttalelser om at arbeiderklassen, eller lavstatusgruppene som man ynder å kalle oss, er fysisk inaktive. Nå elsker man jo å generalisere om de såkalte lavstatusgruppene, i det virkelige liv er det ikke sånn at alle som har lav utdanning og lav lønn tilbringer all fritida si på sofaen, mens de fyller de tomme hodene sine med enda tommere tv-programmer. Det er dette inntrykket man lett kan få når enkelte setter i gang med sin evinnelige stigmatisering av arbeiderklassen. Men en del arbeidere er nok trofaste sofaslitere, og i stedet for heve sine velutviklede moralske pekefingre, burde man kanskje heller spørre seg hvorfor det er sånn. I mange jobber står og går man hele dagen, ingen arbeidsoppgaver utføres i sittende stilling, ofte kan det også være mange tunge løft. Mye av arbeidet er svært ensidig og arbeidstempoet høyt. Da er man forferdelig sliten når dagen er over, og det er kanskje ikke så rart at mange synker sammen på sofaen når de kommer hjem.

Å befinne seg nederst på rangstigen i arbeidslivet kan også være svært tøft psykisk sett. Det å tjene dårlig kan være belastende i seg selv, særlig det å måtte gå ned i lønn er deprimerende. Om ikke dette skulle være nok, har jeg flere ganger opplevd at arbeidsgiver ikke utbetaler avtalt lønn. For noe år siden jobbet jeg for et vikarbyrå som gjentatte ganger utbetalte lavere timelønn enn avtalt. Dette vet jeg var et problem for mange som jobbet for samme byrå. Den gangen var jeg så heldig at jeg fikk god hjelp av Arbeidstilsynet, jeg sendte en mail dit, og fikk et meget utfyllende og klart svar tilbake. Men det har også hendt jeg har vært i kontakt med Arbeidstilsynet uten å få noen hjelp i det hele tatt.
Det verste jeg har opplevd av snusk fra arbeidsgiver var da jeg jobbet for et lite og useriøst firma, dessverre uten arbeidskontrakt. Da jeg sluttet, eller rettere sagt fikk beskjed om å slutte da de fant ut at jeg så meg om etter nye jobb, nektet arbeidsgiveren å utbetale feriepenger. Det var litt av et prosjekt å få disse pengene, jeg måtte ta saken til Forliksrådet, da var det mye å sette seg inn i og ordne opp i, og ikke mye hjelp å få underveis. Jeg tok kontakt med Jussbuss, og der fikk jeg heldigvis noen gode råd og informative brosjyrer. Men det var en slitsom og krevende affære. Det gikk bra til slutt, arbeidsgiveren fikk en uteblivelsesdom, og etter mye om og men betalte han omsider det han skyldte meg.

Et skrekkens eksempel på hvordan vi fra de lavere samfunnslag kan bli møtt, opplevde jeg for noen år siden. Jeg jobbet en periode på en stor kantine midt i Oslo sentrum. Da jeg gikk ut fra jobben den første dagen, skjønte jeg ikke hvordan i all verden jeg skulle overleve den tiden jeg skulle være der. Dagen etter sa jeg til en av de fast ansatte at jeg ikke skjønte hvordan de holdt ut, det sa alle vikarene ble jeg fortalt, og de fleste løp visst hylende ut etter en dag. Jeg bestemte meg for at jeg skulle holde ut, og gjøre det beste ut av det. Miljøet var bra, de jeg jobbet sammen med var stort sett hyggelige folk. De fleste av dem var utlendinger, og de ble grovt utnyttet. De kalte det selv for slaveri, og var slitne og fortvilte. Var det en god dag, kunne vi være så heldige at vi kunne ta oss ti minutters pause i løpet av dagen, var det en dårlig dag var det bare å jobbe det man orket, og glemme alt som het pause.
Jeg var så naiv at jeg trodde at sånt var ulovlig, jeg skulle snart skjønne noe annet. Etter at jeg ferdig med oppdraget, ringte jeg til Arbeidstilsynet. Jeg hadde knapt fått begynt å si noe om de fæle forholdene jeg hadde opplevd, før jeg ble avbrutt av at dette var lov. Jeg kom omtrent ikke til orde, for fyren på Arbeidstilsynet gjentok og gjentok at det var lov å ha det hektisk. Jeg ga meg ikke så lett, dette var litt mer enn å bare ha det hektisk. Til slutt sa han at jeg fikk gå inn på nettet og lese arbeidsmiljøloven, hvis det nå var sånn at jeg mente at dette ikke var helt bra. Ikke mye hjelp å få altså.
På denne tiden hadde jeg vært inne på tanken om å organisere meg, så jeg tok en telefon til LO dagen etter. Jeg hadde en forutanelse at jeg ville bli møtt på samme måte der, og fikk mer rett enn jeg satte pris på. Jeg ble satt over til Handel og Kontor, og der møtte jeg en svært lite hyggelig mannsperson, som ganske riktig mente at dette var lov, han også. Han tedde seg påfallende likt fyren hos Arbeidstilsynet, han brøt meg av da jeg prøvde å si noe om hva jeg hadde opplevd, det var lov å bli sliten sa han, og dette ble gjentatt og gjentatt, mens han ble sintere og sintere. Det var tydelig at han ble svært irritert på denne vrange kjerringa som ikke ville gi seg, vi kranglet så busta føyk på telefonen, og der forsvant tanken om å organisere seg.

Gjennom de senere år har jeg sett, og ikke minst følt på kroppen selv, hvordan det vokser fram en klasse av arbeidende fattige her i landet. Mens alt annet blir dyrere, ikke minst bolig, blir lønna lavere. Jeg synes også å se en tendens til at mens forholdene blir verre, øker stigmatiseringen i mediene, og overfor arbeiderklassen er man ikke redd for å generalisere på en helt annen måte enn man tillater seg når det er snakk om andre grupper. Arbeidere er ikke omfattet av noen politisk korrekthet, vi omtales som ”de lave”, ”de svake”, og man skal ikke lese veldig mye mellom linjene for å få en fornemmelse av at vi også er ”de dumme”. Det jeg har erfart er derimot at man må være både sterk og smart for overleve nederst på rangstigen i arbeidslivet.
Til slutt, jeg er redd for at dagens finanskrise vil være med å forsterke de økende klasseforskjellene ytterligere, vi som ikke fikk være med på oppturen, vil høyst sannsynlig være de første som får lov å være med på nedturen.

Minner fra min tid som arbeidsledig

Nok en tragedie fra virkeligheten
Jeg har hørt og lest mange triste historier om mennesker som sliter i NAV-systemet. Svært mange av disse historiene er direkte hjerteskjærende, og det som går igjen er at syke mennesker blir enda sykere av NAV. Jeg har lest om det på nettet og i avisen, og jeg har hørt historier fra folk rundt meg. Dette forbauser meg ikke, så langt har jeg vært så heldig å slippe unna NAV, men like før NAV-reformen trådte i kraft var jeg arbeidsledig og innmeldt på daværende Aetat. Det jeg opplevde der, gjorde at jeg allerede da skjønte at NAV aldri kom til å fungere. De ansatte i Aetat framsto som kunnskapløse og ineffektive, og virket lite interesserte i å gjøre en god jobb.

Mitt første møte med Aetat gikk riktignok greit, jeg fikk snakke med en person som virket rimelig oppegående. Dette var antagelig det berømmelige unntaket fra regelen, senere skulle jeg møte dem som representerte selv regelen, da ble det verre. Jeg var altså relativt fornøyd da jeg labbet ut fra Aetat første gang. Det varte helt til jeg kom hjem, og satte meg til å lese en brosjyre jeg hadde fått. For maken hadde jeg ikke sett, her var det side opp og side ned med trusler, muligens for å myke opp det dårlige inntrykket alle de vanvittige truslene ga, hadde man ”pyntet” opp den tvilsomme trykksaken med bilder av folk som så ut som de holdt på å le seg i hjel. Men har var det ikke mye å le av, det var jo nummeret før man ble truet med juling, hele greia var så til de grader uforskammet og vemmelig at jeg knapt trodde mine egne øyne. De malplasserte bildene gjorde bare saken verre, i tillegg til at det var skremmende greier, virket det også usigelig dumt.

Da jeg tok kontakt med Aetat var jeg veldig ivrig etter å få et kurs for å ta datakortet. Jeg fikk vite at man måtte ha vært arbeidsledig i minst tre måneder for å få et kurs, dette var noe politikerne hadde bestemt, ble jeg fortalt. Ja, det var vel noe de hadde klekket ut for at folk skulle få kledelige hull på cv-en, det kan være våre kjære politikere tror at det er noe som øker sjansen for å få jobb, alle arbeidsgivere drømmer som kjent om å ansette folk med mest mulig hull på cv-en. Nå greide jeg å skrike så høyt og stygt at jeg kom meg inn på kurset før de nødvendige tre månedene hadde gått. Jeg ble naturlig nok veldig glad da jeg åpnet brevet som fortalte at jeg hadde kommet inn på kurs, men jaggu hadde de ikke greid å lure inn noen trusler i det brevet også. Her ble jeg til og med truet med påtale, hva jeg eventuelt kunne påtales for i forbindelse med et datakurs fant jeg aldri ut av. Det jeg derimot fort fant ut, var at i Aetat elsket man å true folk, samtlige brev jeg mottok fra dem inneholdt trusler i en eller annen form.

Kurset var bra, det var heldigvis ikke Aetat selv som arrangerte det, og det var alle vi som gikk der veldig glade for. Ingen av dem jeg gikk sammen med hadde noe pent å si om Aetat, og mange var sjokkerte over den uhøflige væremåten til de Aetat-ansatte.
Underveis i kurset opplevde flere av de andre kursdeltakerne at Aetat somlet bort papirene deres. De Aetat-ansatte lot til å være like flinke til å somle bort papirer som til å fremsette trusler, så helt uten talenter var de altså ikke.

Utover det framsto de stort sett som temmelig talentløse. Mens jeg gikk på kurset, måtte jeg innom Aetat og levere noen papirer. Jeg fikk snakke med en meget grå dame og saktegående dame. Alt den grå damen gjorde, gikk i sakte tempo, og alt var så vaaaaaanskelig.
Jeg fikk lyst til å slå i bordet og skrike at ”hva f….. er det som er så vanskelig?”. Men da hadde vel den grå damen stoppet helt opp, og jeg hadde blitt sittende på Aetat hele dagen, noe jeg absolutt ikke hadde lyst til.

Selv om kurset var bra nok i seg selv, hadde det ett par mangler, nærmere bestemt to av modulene på datakortet, Powerpoint og Access. Dette fordi Aetat i all sin visdom hadde funnet ut at disse trengte man ikke. Når jeg nå var så godt i gang med å ta datakortet, ønsket jeg selvfølgelig å få tatt alle modulene. Kursarrangøren var også av den mening at man trengte hele datakortet, og var så elskverdig å arrangere de resterende kursene på kveldstid etter at selve kurset var overstått. Siden jeg fikk minimalt med penger mens jeg gikk kurs, søkte jeg Aetat om å få dekket disse to kveldskursene. Jeg fikk, ikke uventet, avslag, og det både i form av et vanlig brev og en e-post. Begge svarene var fra en dame som var avdelingsleder på Aetat, og jeg har tatt vare på begge, til skrekk og advarsel. Først et sitat fra e-posten: ”Kurset vi hra kjøpt og som deu har vært deltaker på innehar mondul 1-4 + 7, dette mener aetat er tilstrekkelig for å bruke verktøyet i det ordinære arbeidslivet. Det er skjelden at mondul 5 og 6 blir benyttet.” For ordens skyld, skrivefeilene er ikke mine, men avdelingslederens. I brevet skriver den lite skriveføre damen blant annet: ”Du er innvilget datakortkurs mondul 1 – 4 + 7, dette anser aetat som nødvendig og hensiktsmessig opplæring for å klare å få seg nok kompetase innefor faget for videre søknad om arbeide.” Man var altså ikke en gang i stand til å stave ordet kompetanse i Aetat, og da var det vel i overkant optimistisk å forvente at man skulle være i besittelse av det.

Ikke bare var dette feil stavet, innholdet sto også til stryk. Da jeg omsider kom meg ut i jobb igjen, var det første som møtte meg en database som hadde mye til felles med Access, og jeg hadde følgelig god nytte av det jeg hadde lært på kurset som jeg selv hadde vært nødt til å betale. Jeg har vært innom flere lagerjobber etter dette, i samtlige har jeg brukt databaser, og det er jo sånn at når man først kjenner en database, er det lettere å sette seg inn i en annen.

Når det gjelder Powerpoint, så jeg dette brukt av ansatte på Aetat på et møte jeg var innkalt til. Det var riktignok en heller stusselig framvisning de hadde laget, de hadde nok trengt et kurs i det selv. Dette møtet var en selsom affære, det var to menn som sto for det, eller slabbedasker, som jeg synes er en mer treffende betegnelse på disse to trøtte typene. Den ene slabbedasken var for øvrig voldsomt imponert over den andre slabbedasken, fordi han hadde greid å sette inn et bilde av en båt i den amatørmessige framvisningen deres. ”Han var såå flink med data, altså.” Dette ble sagt i fullt alvor, man la tydeligvis ikke lista så høyt hos Aetat når det å greie å sette inn en clipart med et motiv som ikke hadde noe med saken å gjøre, nærmest kvalifiserte en til dataekspert.
Dette møtet er interessant også i en annen sammenheng. Vi hører stadig i forbindelse med alt rotet i NAV at det skyldes at de er så veldig underbemannet. Det kan man ikke ha vært i Aetats tid, for her så man altså to personer som gjorde en persons jobb. Først sa den ene noe, deretter sa den andre det samme, han bare stokket litt om på ordene. For meg, som kom fra et arbeidsliv med stadig tøffere tempo, der det heller var sånn at en måtte jobbe for to, var dette mildt sagt provoserende. Å være nødt til å se på disse to slabbedaskene i fri utfoldelse var i det hele tatt en lite hyggelig opplevelse.

En ting var den nærmest demonstrative udugeligheten til disse som jobbet på Aetat, en annen ting var at den økonomiske sikkerheten jeg hadde som arbeidsledig, var heller dårlig. Da jeg var ferdig med kurset, hadde jeg plutselig ikke krav på penger i det hele tatt. Jeg var og snakket med nok en grå og treg dame, men denne fikk opp farten da hun fikk anledning til å si ordet nei. Da forvandlet denne grå byråkratdama seg til det reneste maskingeværet og fyrte løs: ”nei nei nei, nei nei nei”. Det var en eller annen lov som falt uheldig ut for enkelte, kunne maskingeværet fortelle, følgelig ville det gå en stund før jeg hadde krav på penger.
Dette lot hun til å synes var ganske morsomt, det ble fortalt med et fornøyd hånflir.
Ellers var det bare ”nei nei nei, nei nei nei” over hele linja.

Siste gang jeg var på Aetat, snakket jeg med verdens tregeste og trøtteste gubbe. Denne gadd ikke en gang å skjule at han holdt på å kjede vettet av seg, i den grad han hadde noe vett. For å få det til å se ut som han gjorde noe, satte han i gang og printe ut en hel haug med sider med ledige jobber til meg, de fleste var helt uaktuelle, men det var visst ikke så nøye. I forbindelse med jobb på sentralbord, nevnte jeg at jeg aldri hadde betjent pc-styrt sentralbord. Da sa han bare ”hæ”, og så helt forvirret ut, det var tydelig at han ikke hadde peiling på at det fantes forskjellige typer sentralbord. Det virkelige gullkornet i løpet av den trøtte samtalen, kom han med da jeg spurte hva i all verden jeg skulle gjøre for å få jobb. ”Det får du finne ut sjøl, altså,” var svaret jeg fikk.

Dette usedvanlig gode rådet ble den siste bisarre opplevelsen med Aetat. Jeg fikk et brev like etterpå der jeg ble innkalt til et såkalt jobbsøkerkurs, også dette inneholdt de sedvanlige truslene som jeg etter hvert hadde blitt så vant til. Men innen det kom så langt, hadde jeg funnet meg en jobb, og var lykkelig for å slippe unna dette kurset. Og det tror jeg hadde all grunn til å være, for jeg har hørt flere historier om disse jobbsøkerkursene. Ifølge de som har vært nødt til å ta dem, var dette rene, skjære galskapen. Blant annet har jeg hørt at man her måtte stå i ring på gulvet og holde hverandre i hendene, og annet som fortoner seg som totalt meningløst, men som enkelte later til å synes er en fornuftig og fin måte å bruke andres skattepenger på.
Det hadde vært bedre måter å bruke penger på. Mens jeg var arbeidsledig var det eneste jeg drømte om å få tatt flere kurs, lært noe som kunne gjort meg i stand til å få en jobb jeg kunne leve av og med i årene framover. Det fikk jeg ikke. Prisen jeg måtte betale for det, var at jeg måtte ta en jobb som var svært tung og slitsom, ikke full tid, og som endte med sak i Forliksrådet, da arbeidsgiver nektet å utbetale penger jeg hadde krav på.

På bakgrunn av disse opplevelsene, var det ikke rart jeg forsto at NAV aldri kom til å bli noen suksess. Hvilket det tydeligvis heller ikke er blitt. Disse unnskyldningene om at de er i en omstillingsprosess har jeg liten forståelse for. Omstillinger foregår i de fleste bedrifter, uten at det blir like mye surr og rot som det er i NAV. Og det kan se ut som man alltid skylder på omstillinger i offentlig sektor når man ikke greier å levere, det er ikke lenge siden jeg måtte ta en telefon til Skatteetaten, og også der skyldte man på omstillinger fordi de ikke hadde svart meg på et brev jeg hadde sendt dem, og for øvrig var damen jeg snakket med akkurat like treg og motvillig i sin væremåte som dem jeg møtte på Aetat.
Selv har jeg jobbet mye for vikarbyrået, og har vært nødt til å omstille meg støtt og stadig. Da har jeg vært nødt til å gjøre en tilnærmet fullgod jobb fra første øyeblikk, det har ikke alltid vært enkelt, men det er utrolig hva man klarer når man må, og ikke minst vil.

Historiene om hvordan NAV-ofrene blir utsatt for lidelser og nedverdigelser er både triste og opprørende. Man hører om syke mennesker som NAV greier å gjøre enda sykere, og om oppegående mennesker som blir satt til å telle skruer. Som skattebetaler, samfunnsborger, og ikke minst som medmenneske, synes jeg nok får være nok. Nå får det bli en slutt på denne galskapen!

Da jeg skrev brev til SV

En politisk tragedie fra virkeligheten
Gjennom mange år var jeg en ivrig velger, jeg tuslet av gårde til valglokalet på valgdagen og gjorde min borgerplikt, som det så fint heter. Jeg pleide å stemme SV, i begynnelsen med iver og glød, etter hvert med stadig synkende entusiasme. Men jeg mente nå at jeg måtte stemme, og oppfattet SV som det partiet jeg tross alt var minst uenig med. De skulle nå en gang være for miljø, rettferdig, fred og alt som var bra.
Da jeg før siste stortingsvalg leste i en avis at det kun var to partier som overhode ikke hadde singelpolitikk, SV og Fremskrittspartiet, syntes jeg partiet hadde kommet i så dårlig selskap at jeg mente at nok fikk være nok. Siden jeg selv er singel, hadde jeg sett meg temmelig lei på den evinnelige diskrimineringen av oss single. Det var med andre ord på tide å bytte parti. Etter å ha klødd meg mye og lenge i mitt kloke hode, falt valget på Arbeiderpartiet. Jeg mente å ha hørt et og annet pip fra den kanten om de singles ve og vel, og partiet framsto i det hele tatt som det minste ondet. Med mindre entusiasme enn noensinne gikk jeg og stemte, det gjorde faktisk litt vondt å stemme Arbeiderpartiet. Jeg rømte landet umiddelbart etterpå og dro til Dublin, der jeg druknet mine politiske sorger i Guinness, og kom tilbake til gamlelandet med relativt godt mot.

Det varte ikke lenge, pipene om de single hadde forstummet umiddelbart etter at de såkalt rød-grønne hadde vunnet valget. Det trønderske sjarmtrollet Bjarne Håkon Hanssen ble arbeidsminister, og kom med den særdeles empatiske uttalelsen om at sosialklienter fikk ”stå opp om morran”. Jeg begynte å skjønne hvorfor enkelte valgte å bli hjemme på valgdagen, og fant ut at det kanskje var på tide å tre ut av stemmekvegets rekker.

Det var ikke noe jeg gjorde med glede, jeg er tross alt et rimelig politisk interessert menneske, og har selv holdt moralprekener overfor enkelte som har ment at det ikke er noen vits å stemme. Følgelig følte jeg meg en smule utilpass i min nye rolle som sofademokrat.
Men som singel, barnløs og i stadig økende grad lavtlønnet, for ikke å si arbeidende fattig som kanskje er et mer dekkende ord, var det rett og slett ikke noe parti å stemme på.
Mens jeg gremmet meg over tingenes bedrøvelige tilstand, kom jeg over et stykke i Dagsavisen av SVs nestleder Audun Lysbakken med overskriften ”Hvem (be)stemmer?”.
Her ga unge Lysbakken uttrykk for at han ikke skjønte hvorfor valgdeltakelsen var så lav blant de lavtlønte, lavt utdannede, og i det hele tatt de lave i samfunnet.
Stykket virket såpass provoserende at jeg satte meg ned og skrev en mail til den godeste Lysbakken. Her redegjorde jeg for mitt relativt miserable liv som singel og lavtlønnet, skrev om alle de slitne og desillusjonerte menneskene jeg hadde møtt bortover på diverse arbeidsplasser, og tok med noen skrekkeksempler fra en periode som arbeidsledig, innmeldt på daværende Aetat, og sa klart i fra at det ville ikke bli noen stemme å få fra meg, verken for SV eller andre.

Jeg hadde ikke regnet med å få noe svar, noe jeg umiddelbart heller ikke gjorde. Jeg glemte hele greia, da jeg fort fikk annet å tenke på. Jeg begynte i en ny jobb, lagerjobb gjennom et vikarbyrå, jeg tjente 8,5 prosent mindre enn i den forrige jobben jeg hadde hatt. Det var tøft, men jeg hadde ikke noe valg. For å kompensere for lønnsnedgangen tok jeg all overtiden jeg fikk. Jeg jobbet helger, kvelder, netter, det var slitsomt, men jeg holdt humøret oppe takket være flotte kolleger og hyggelig miljø.

Til min store forbauselse ramlet det en dag ned en e-post fra SVs svartjeneste. Ifølge personen på svartjenesten var Lysbakken travelt opptatt med å bedrive stemmefiske, og hadde derfor bedt ham om å svare på min henvendelse. Svaret inneholdt floskler som ”det er flere politikere som burde føle seg truffet av det du skriver”, og ”dette er noe som politikerne bør ta på alvor”. Samt litt smisking som ”brevet ditt er både tankevekkende og svært godt skrevet” og ”jeg leser mellom linjene at du er en person med mye personlige ressurser”.
Det inneholdt derimot ikke noe svar på hva SV kunne tenke seg å gjøre med de problemstillingene jeg hadde tatt opp. Ikke uventet endte brevet opp med at vedkommende håpet jeg ville stemme, og da selvfølgelig SV.

Personen med mye personlige ressurser var ikke overvettes fornøyd med svaret. Følgelig sendte jeg mail tilbake, takket for svaret, men sa at min beslutning om å ikke stemme sto fast, da SV tross alt hadde sittet to år i regjering uten at noe hadde blitt noe bedre for folk som meg. Jeg lurte også på hvorfor man aldri hørte noen fra SV ta opp noe av det jeg hadde skrevet om, hvis det nå var sånn at de virkelig mente at dette var så viktig. Men jeg lovte dem at dersom de begynte å ta opp noe av dette, så kanskje det ble en stemme å få fra meg neste gang. Underveis kom jeg i skade for å si at jeg syntes svaret var i overkant smiskete.
Dagen etter at jeg mailen var sendt, mottok jeg nok en mail fra samme person på svartjenesten. Og nå var det slutt på godviljen til SV. Vedkommende tok det tydeligvis ille opp at jeg hadde brukt ordet smisk. Dessuten kunne han fortelle meg at han hadde vært sosialklient, men samfunnet hadde gitt ham en sjanse, heldig for ham, men lite interessant for meg. Han skrev også at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv, ”det er verken samfunnet og aller minst du selv tjent med”, sto det. Så vet man det, i SV mener man at arbeidende fattige har seg selv å takke fordi de sitter og synes synd på seg selv. Man må jo regne med at det som kommer fra SVs svartjeneste er det partiet faktisk står for. Denne beskjeden kunne ikke kommet på et mindre passende tidspunkt, jeg var i ferd med å avslutte tretten dager med sammenhengende jobbing, hardt og ensidig kroppsarbeid, da jeg fikk denne meldinga fra partiet jeg hadde stemt på gjennom mange år. Men der sørget de i hvert fall for at jeg aldri kom til å stemme på dem igjen.

Nå skulle det vise seg at det ikke var så lett å slippe unna SV. Den påfølgende helgen hadde jeg fri, og lørdagen dro jeg en tur til Oslo. Etter tretten dagers hardt arbeid så jeg fram til en avslappende og hyggelig bytur. Dagen ble ikke helt som jeg hadde håpet. Byen var full av politikere som drev siste, desperate innspurt før valget. Og ikke minst, den var full av overivrige SV-ere som tydeligvis mente at jeg var et passende offer for valgpropagandaen deres. De kom hoppende fram når jeg minst ventet det, og nærmest løp etter meg mens de viftet med løpesedlene sine. Det som skulle vært en koselig bytur, endte mer opp som en vill flukt gjennom gatene med SV-ere på slep.

Nå nærmer det seg atter en gang valgkamp, jeg gruer meg. Ikke bare til å bli forfulgt av overivrige SV-ere nok en gang, noe jeg sikkert kommer til å bli inntil jeg skaffer meg perlekjede og drakt, og blir forfulgt av høyrefolk i stedet. Alternativt går til innkjøp av grilldress og blir forfulgt av frp-ere. Jeg gruer meg til politiske debatter på sandkassenivå, til å oppleve virkelighetsfjerne politiske broilere som skal ut og bruse med fjøra og fylle avisspalter og tv-programmer med svada og selvrettferdig skryt om egen fortreffelighet. Jeg gruer meg til å nok en gang oppleve politikere på venstresiden som skryter av at de er for rettferdighet, fattigdom og sånn. Eller var det mot fattigdom?
En ting jeg lurer veldig på er om disse politikerne på venstresiden som angivelig ikke forstår hvorfor så store deler av arbeiderklassen velger å la være å stemme, virkelig ikke skjønner hvorfor, eller om de bare later som de ikke skjønner.
Uansett, jeg gruer meg, og det tror jeg at jeg har all mulig grunn til.

Kunsten å være lavstatus

Jeg har innsett at jeg er å betrakte som et lavstatusmenneske. Jeg har lav utdanning, og har hatt en lang rekke dårlig betalte og slitsomme jobber. Etter hva jeg har skjønt, etter å ha lest en hel masse aviser, gjør dette at jeg kommer inn under begrepet lavstatusgrupper, dette ordet ser ut til å ha danket ut et begrep som arbeiderklassen, som omtrent ikke brukes lenger, det er i hvert fall lenge siden jeg kan huske å ha sett det.
Jeg har ikke mye sans for ordet lavstatusgrupper, jeg synes det er stigmatiserende og hadde foretrukket uttrykk som f eks lavtlønnet. I begrepet lavstatus ligger det at jo nettopp at man har lav status, og da er fort gjort å tenke at man også har lav verdi. Interessant er det også at man hele tiden snakker om lavstatusgrupper, ikke om mennesker. Men siden grupper består av mennesker, det er tross alt ikke dyr man snakker om her, så må jo de menneskene som til sammen utgjør disse lavstatusgruppene være å betrakte som lavstatusmennesker.

De som ynder å bruke dette begrepet, mener selvfølgelig selv at de er høyt hevet over lavstatusfolket. Vi er hele tiden ”de andre”, de man skriver om, aldri til. Etter hva jeg har skjønt tar man det som en selvfølge at representanter for de laverestående ikke leser det som blir skrevet om dem. Jeg mistenker de høyerestående for rett og slett for å tro at vi omtrent ikke kan lese, som om det å lese er noe man lærer på universitet og høyskoler. Selv hadde jeg nå ikke tyngre for det enn at jeg lærte å lese umiddelbart etter at jeg begynte i første klasse. Det kan være at disse høystatusmenneskene lærte å lese først mye senere, men dette vet jeg jo selvfølgelig ingenting om, så jeg skal ikke komme med noen påstander i så måte.

Det som er sikkert, er at det er mange som mener de vet veldig mye om dem som utgjør disse lavstatusgruppene. Siden jeg som før sagt er en av dem, har jeg lest dette med svært stor interesse, det er jo kjekt å vite hvordan man selv er. Og jeg må si jeg til tider er blitt svært forbauset over det jeg har lest. Men siden de høyerestående klasser ikke er i besittelse av fordommer, men derimot kunnskap, det er vi laverestående som har fordommer etter hva jeg har skjønt, så må jo det jeg har lest medføre riktighet.

Det jeg har kommet fram til er omtrent som følger:
Lavstatusmennesket leser stort sett ikke bøker, og skulle det være såpass bra til å lese at det greier å stave seg gjennom en bok eller to er det kiosklitteratur av typen Isfolket.
Leser det aviser, leser det VG. Samtlige lavstatusmennesker kjøper Se og Hør, da de er langt mer opptatt av ondsinnet sladder enn av politikk og sånn.
Når det gjelder politikk, stemmer lavstatusfolket stort sett Fremskrittspartiet, dersom de i det hele tatt stemmer. Når de ikke stemmer, skyldes visst dette at de er så desorienterte at de har problemer med å finne fram til et valglokale, valglokalene må følgelig være oppe i mer enn en dag for at lavstatusmenneskene skal greie å finne veien dit.
Når lavstatusmennesket hører musikk, hører det uten unntak på danseband. Når det hører på radio hører det på P4, det hører aldri på P2.
De laverestående lever usunt, og spiser lite grønnsaker, men skal visstnok være glade i kinakål. De er også glade i kjøttkaker og annen typisk norsk mat, de liker ikke eksotisk og krydret mat.
Lavstatusmennesket er fysisk inaktivt, da det foretrekker å sitte foran tv-en og spise godteri og røyke, framfor å bedrive noen form for trening. Lavstatusmennesket ser i det hele tatt mye på tv, og da ser det helst reality og såpeserier, det er ikke interessert i programmer med kultur- eller utenriksstoff.
De lavereståendes ferievaner består av camping og Syden, gjerne Gran Canaria.

Dette er sånn omtrent det jeg har funnet ut så langt om livet til de laverestående klasser.
Sant og si synes jeg det er mer enn nok, men fortsatt lesing av aviser og Internett vil sikkert bringe flere overraskelser om meg selv og mine jevnbyrdige i tiden framover.
Mens jeg venter på det, kan jeg jo lære meg å lage kjøttkaker og finne ut hvor man får tak i billige billetter til Gran Canaria.