Om bloggen

Da jeg startet denne bloggen ønsket jeg å beskrive den virkeligheten jeg gjennom mange år hadde opplevd i arbeidslivet, stort sett som vikar i tunge og lavtlønte jobber. Samtidig som jeg opplevde en stadig tøffere hverdag med lavere lønninger og større arbeidspress, opplevde jeg at arbeiderklassen ble omtalt i stadig mindre flatterende ordelag i media. Eller sagt på en annen måte, vi ble aldri skrevet til, bare om, vi var de andre, lavstatusgruppene som det i en periode var populært å kalle oss. Vi var de latterlige taperne i grilldress som lot til å ha et enormt forbruk av dansebandmusikk og grandiosa og annet som befinner seg aller nederst i smakshierarkiet. I den virkeligheten jeg levde var det ikke slik, i likhet med andre grupper er også arbeiderklassen sammensatt av individer med vidt forskjellig smak og holdninger. Vi diskuterte ikke danseband og grilldressmoter på jobben, derimot snakket vi mye om det harde arbeidstempoet vi opplevde, den elendige lønna, samt problemene med å finne billig nok bolig. Jeg var grusomt lei av at det var lov å bedrive stigmatisering og generalisering overfor arbeiderklassen på en helt annen måte enn når det gjelder andre grupper.

Når det er sagt, som det er så moderne å si for tiden, så har aldri mitt prosjekt vært å tegne et glansbilde av arbeiderklassen. Jeg har møtt utrolig mange fra arbeiderklassen gjennom mange år som vikar, har vært innom et enormt antall arbeidsplasser. Jeg har møtt smålige og kunnskapløse mennesker, og jeg har møtt beleste og kunnskapsrike mennesker, jeg har møtt dem som kanskje ikke har hatt så mye kunnskap, men som har vært tvers gjennom snille og gode. Jeg har møtt ihuga Frp-tilhengere, tvilende AP-velgere og folk som har vandret mellom forskjellige partier og vært frustrerte og oppgitte. Og jeg har møtt dem som har gitt opp og ikke stemmer i det hele tatt. De fleste av disse har hatt det til felles at de har satt sin ære i å gjøre en så god jobb som mulig, og å gå på jobb så sant de klarer. Så har jeg sett en og annen slabbedask, men dem har det vært langt mellom.

Noe av det jeg ønsket å si med denne bloggen var med andre ord at arbeidere er forskjellige, det burde være unødvendig, men dessverre blir arbeiderklassen generalisert sønder og sammen. Når dette skrives har jeg holdt på med bloggen i over to år, og i løpet av den tiden har vi opplevd at det har hardnet til også overfor andre grupper, særlig gjelder dette folk som er for syke til å delta i arbeidslivet. Det har vært øyeblikk der jeg har lurt på om stigmatiseringen av arbeiderklassen er bevisst ”splitt og hersk” fra makthavernes side. Man skaper et hat mot andre klasser som gjør at folk graver seg ned i skyttergraver, i stedet for å finne sammen i kampen mot et stadig hardere samfunn, der det kun er plass til dem som kan yte hundre og ti prosent gjennom hele livet.

Siden livet heldigvis består av annet enn arbeid og å lese elendighetsbeskrivelser av seg selv, så skriver jeg også om andre ting. Jeg har blant annet skrevet om musikk, mine turer til Irland, og deler ellers ut sleivspark i hytt og pine, alt etter som jeg føler for.

Og hva har den fæle, syngende engelen å gjøre med det som skrives på bloggen? Svaret er egentlig ingenting, men da jeg startet bloggen fikk jeg det for meg at jeg ville resirkulere en gammel tegning av en engel i bull terrier-skikkelse. Og siden det var den som ga navnet til bloggen, så får den lov å henge med videre. For ordens skyld, jeg har aldri hatt noen bull terrier, kan heller ikke synge og tror heller ikke på engler. Derimot har jeg tegnet bull terriere og bruker noen av de gamle tegningene på bloggen når det faller seg sånn.

I egenskap av å være en slags arbeiderblogger har jeg fristet en noe ensom tilværelse i bloggsfæren. Jeg har lett etter tilsvarende blogger, men så langt ikke funnet noen. Jeg har etter hvert akseptert min skjebne som ensom, men unik, blogger. Følgelig kan jeg ønske eventuelle nye lesere velkommen til en blogg som ikke er helt som alle andre.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.