mandag 21. august 2017

Om politikere, utenforskap og et noe tvilsomt jubileum

For noen dager siden delte jeg denne kronikken fra RadikalPortal, både på Facebook-siden til bloggen og min egen vegg. På sistnevnte kom det noen kommentarer og det ble en liten samtale om tingenes bedrøvelige tilstand. Jeg bet særlig merke i en kommentar, der vedkommende skriver om å være ufør, og hele tiden bli omtalt som en byrde, at den ekstra belastningen det er, er noe som kan være med å gjøre folk enda sykere enn de er i utgangspunktet.  Det har hendt det har vært snakket om hardkjøret enkelte politikere har opplevd når de har begått en eller annen tabbe. Da har mediene har blitt kritisert, fordi dette oppleves belastende for politikeren. Nå har det seg sånn at når noen velger å bli toppolitikere, vet de at enten så holder man sin sti ren, eller så blir det en slik reaksjon i media. Situasjonen de har havnet i, kan sånn sett sies å være selvvalgt. En vanlig arbeidstaker som blir syk, har overhode ikke valgt det selv. De aller fleste foretrekker å være friske og i jobb. Det disse politikerne, som er så sarte på egne vegne, ikke later til å tenke over, er at det kan være like belastende for en trygdet støtt og stadig måtte se seg selv omtalt som en snylter og en belastning. I tillegg til ubehaget det medfører, er dette mennesker som sliter med sykdom og Nav.

Det jeg også ser av det folk har skrevet, er et sinne mot politikerne, der man mener at det ikke er særlig forskjell på venstre- og høyresiden, de er bare ute etter å mele sin egen kake. Og et ønske om at de fikk smake sin egen medisin, det slipper de vel, men hadde de gjort det, hadde de nok funnet at den var svært lite velsmakende.  I forrige bloggpost lenket jeg til en annen blogg, der det sto om en person som hadde tatt sitt liv som følge av behandlingen, eller kanskje man skal si mishandlingen, han hadde fått av Nav. Hvis en politiker hadde tatt livet sitt som følge av kritikk i media etter en tabbe, ville det blitt et sabla rabalder. Når slikt skjer med en som sliter med Nav, så reageres det ikke. Og det er rimelig å anta at dette har skjedd med flere. Og det er jo sånn at man kan ha det veldig vondt, uten å velge en så drastisk løsning. Nå er det valgkamp, men det ser ikke ut til at et eneste parti er opptatt av dette. Hvis vi i hadde hatt i hvert fall ett parti som hadde politikere som hadde vært i vanlig arbeidsliv, slitt i Nav-systemet, eller hatt nære pårørende som hadde gjort det, kunne de tilført den politiske debatten noe den i dag mangler fullstendig. Ulikhet har vært et tema i det siste, men når det bare diskuteres av folk som ikke har kjent denne ulikheten på kroppen, blir det lite interessant. Og uansett hvem som vinner valget, stilner nok denne debatten ganske raskt etterpå.

Når det gjelder dette med å være utenfor arbeidslivet, har jeg registrert et pussig fenomen. Det ser ut til at i det øyeblikket folk faller ut av arbeidslivet, så mister de evnen til å lese. Et eksempel i så måte, er noe jeg kom over i Agenda Magasin. Det er skrevet av Sigrun Aasland, som er fagjef i Tankesmien Agenda. Blant tankene hun her har smidd, kan man blant annet lese: Mange av oss kjenner noen av dem som har mistet eller kan komme til å miste jobben. En nabo, et familiemedlem og en barndomsvenn. Det gir ferien en bismak. De fleste av disse vil finne ny jobb om kort tid. De har utdanning og arbeidserfaring. Mens de leter har mange av dem sluttpakker fra tidligere arbeidsgiver. Går det litt lengre tid, har de opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Men uroen er der likevel. Kjenn på den uroen. Det er en liten flik av følelsen til flere hundre tusen nordmenn uten varig tilknytning til arbeidslivet. Altså de som sjelden eller aldri har en jobb å gå til. Og aldri har ferie. Det er tydelig at hun her snakker om folk med god utdanning, likevel tar hun det som en selvfølge at det ikke er dem som leser dette, men derimot noen de kjenner. Det kan se ut til at det øyeblikket man ikke lenger er å betrakte som vellykket, ikke har fasaden helt i orden, så er man øyeblikkelig noen man bare snakker om.

Jeg har jo reagert på det samme fenomenet når det gjelder arbeiderklassen, som det jo var veldig populært å snakke om, for ikke å si snakke ned. Nå er det lenge siden jeg så en av disse kronikkene med betraktninger om hvor lavtstående folk uten høyere utdanning er. I stedet er det desto mer mas om dem som befinner seg i utenforskapet. Disse blir jo heller ikke snakket så veldig pent om, for å si det mildt. Står folk utenfor arbeidslivet, er de tydeligvis å betrakte som utenfor alt. Da er man ikke lenger et medmenneske som kan bety noe for andre, man er ingenting.

I forbindelse med årets valg, feirer jeg et aldri så lite jubileum. Det er ti år siden jeg sendte en e-post til SV, eller nærmere bestemt Audun Lysbakken. Her er hele historien, for den som måtte være interessert. Jeg endte jo med å få beskjed fra en gjøk på svartjenesten deres, at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv. På de ti årene som er gått, har det blitt voldsomt på moten med å bli krenket for den minste ting. Det må sies at jeg ikke ble krenket, fornærmet eller lei meg, jeg har heller ledd og sett på det som en artig historie. Men det er ikke bare morsomt, det sier noe om hvordan man møter folk fra arbeiderklassen, jeg er neppe den eneste som har opplevd noe sånt. Denne mailen var en reaksjon på et innlegg Lysbakken hadde hatt i Dagsavisen, der han lurte på hvorfor såpass mange fra arbeiderklassen lot være å stemme ved valg, og han var på arbeidsfolkets side, da lissom. Det kan vel hende den godeste Lysbakken ble noe overrasket av at en person fra nevnte arbeiderklasse hadde lest innlegget hans, det er store muligheter for at han trodde at arbeidsfolk ikke er i stand til å lese aviser av typen Dagsavisen. At de ikke bare var i stand til å lese, men også var noenlunde skriveføre, var sikkert veldig overraskende for Lysbakken, som neppe har hatt plagsomt mye kontakt med arbeidsfolk. Og det var sikkert irriterende å få en sånn e-post, meningen i svaret jeg fikk, var vel egentlig kom ikke her og plag oss med det kjipe arbeiderlivet ditt.

Jeg prøver å unngå valgkampen så langt det lar seg gjøre. Synet av velfødde, sjølgode politikere som ramser opp utenatlærte lekser, de er vel blitt drillet av et helt kobbel med kommunikasjonsrådgivere, gjør meg direkte kvalm. Jeg trenger ikke å utsette meg for sånne lidelser for å finne ut hvem av partiene som er å betrakte som det minste ondet. Jeg velger å avslutte dette med et sitat fra en bok, som av en eller annen grunn plutselig ramlet ned i hodet mitt: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.