mandag 6. august 2012

På ville veier

For noen dager siden leste jeg en artikkel på nettsiden til Romerikes Blad, den omhandlet trafikkulykken ved Rælingstunnelen der to estlendere omkom etter å ha kjørt utfor veien og havnet i Nitelva. Det er ikke klart hvor fort de kjørte, men man mener at hastigheten må ha vært svært høy.
Artikkelen omhandler muligheten for å innføre fartssperrer i biler, fart er en medvirkende årsak til halvparten av alle dødsulykker her i landet. Det jeg reagerte på da jeg leste artikkelen første gang var følgende utsagn av Unni Knutland i Trygg Trafikk:

Fartssperre er i likhet med alkohollås to tiltak som vil hjelpe veldig bra for å forhindre dødsulykker. Samtidig er teknologien kommet så langt at tiltakene kan tas i bruk kjapt. Om politikerne vil, så kan man redusere antall dødsulykker kraftig. Samtidig er det upopulære tiltak, og jeg tviler på at det er politisk vilje til å gjøre dette. Det er rett og slett for upopulært til at noen politikere vil gå inn for det. Vi er voksne mennesker som kjører bil, og burde man stole på at man håndterer samfunnets kjøreregler. Vi lever også i et samfunn der vi ikke ønsker å regulere alt. Hver enkelt dødsulykke koster samfunnet store summer, men jeg tror politikerne heller ønsker å ta den kostnaden framfor å fatte et upopulært tiltak.
Det var særlig den siste setningen jeg reagerte på, vi tar den en gang til: Hver enkelt dødsulykke koster samfunnet store summer, men jeg tror politikerne heller ønsker å ta den kostnaden framfor å fatte et upopulært tiltak. Nå er det vel slik at dersom et menneske jeg brydde meg om hadde omkommet i en trafikkulykke er det ikke det at ulykken kostet samfunnet store summer det første jeg hadde tenkt på. Jeg hadde antagelig ikke ofret det en tanke, det ville være tapet at det spesielle mennesket som hadde opptatt meg, som jeg ville sørget over.

Som syklist har jeg flere ganger vært nære ved å bli kjørt ned av bilister som verken har brydd seg om fartsgrenser eller trafikkregler. Jeg har sett bilister kjøre som villmenn på små, uoversiktlige veier, rase forbi fotgjengere i et vanvittig tempo. I en del av de tilfellene jeg har opplevd hadde det neppe hjulpet med fartssperrer i bilene, det eneste som hadde hjulpet hadde vært installering av vett i hodet på den som kjørte, så vidt jeg vet er det foreløpig ikke mulig.
Jeg kjører ikke bil, er man frisk og bor relativt sentralt, er det fullt mulig å leve et godt liv uten bil. Riktignok kan dårlig kollektivtilbud og ditto sykkelveier til tider forsure hverdagen. For meg er det vanskelig å forstå at enkelte bilister oppfører seg som de gjør, at de ikke tenker over hvor mye sorg og elendighet de kan forårsake med den vettløse kjøringen sin. Jeg har ved enkelte anledninger hørt folk skryte av at de har kjørt alt for fort, det later til at de synes det er tøft. Dessverre ser det ut til at litt for mange bilister mentalt sett befinner seg på trehjulssykkelnivå.

For mange år siden kjøpte jeg et hefte på gata i Oslo, det het Den hellige bil. Det handlet om bilismen som religion og man kunne blant annet lese om bilskoper og veiatollaher. Så får jeg håpe at verken jeg eller noen jeg bryr meg om blir ofret på bilismens alter.

2 kommentarer:

  1. Det heftet du nevnte hørtes morsomt ut - og det er helt sant. Bilisme er blitt religion sammen med mye annet i vårt samfunn, som sex f.eks. Og penger. Og trening. Og bolig. Osv.osv.osv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, heftet var artig. Dessverre har jeg det ikke lenger, forsvant vel i forbindelse med flytting.
      Det er vel ikke så mye annet enn bilen som hadde fått lov å ta så mange menneskeliv uten at man hadde gått drastisk til verks for å få en slutt på det.
      Ellers kan det se ut som om fine fasader er blitt en slags religion, det er i hvert fall noe som dyrkes av veldig mange.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.