lørdag 24. oktober 2009

Dette er ingen engleblogg

Til tross for den ikke direkte vakre ”engelen” ovenfor er dette ingen engleblogg. På denne bloggen tror man ikke på engler, og man kjøper heller ikke englebøker.
Jeg syntes det var nødvendig å klargjøre dette da det har vært en del baluba om engler de siste dagene. Dette fordi en prinsesse har skrevet bok om emnet.

Engelen som synger ut i vilden sky, sannsynligvis både høyt og falsk, skyldes at denne bloggeren har en skummel fortid som illustratør for et blad om bull terriere. Siden det har vært litt slapt med tegning de senere år, fant jeg ut at jeg kunne bedrive litt resirkulering. Gjenbruk er bra, og i disse dager driver man med slikt helt opp på regjeringsnivå. I motsetning til de resirkulerte statsrådene fikk denne engelen litt farge på seg før den ble gjenbrukt.

Å tegne englebuller, eller andre buller, var en langt mindre lukrativ geskjeft enn å skrive bøker om engler. Noe som muligens skyldes at undertegnede ikke er i besittelse av en prinsessetittel. Fordelen var at om jeg ikke ble bemidlet av det, så slapp jeg å bli omtalt som ”intellektuelt ubemidlet”, noe som helt klart kan sees som en fordel.

I forbindelse med alt engleoppstyret kom jeg til å tenke på barndommens englebilder. Disse forestilte ofte barn som krysset en bro som så ut til å være i dårlig forfatning, bak dem gikk en engel og passet på, antagelig holdt disse ungene seg med skytsengel. Slike bilder hang gjerne på do, det er i hvert fall det jeg forbinder dem med. Jeg må ha vært på opptil flere doer i løpet av barneårene der det hang slike bilder. Og hvis man nå absolutt måtte henge opp slike bilder var det vel det rette stedet å ha dem, særlig smakfulle var de sant å si ikke.
Om jeg oppfatter engleboka som like smakløs som min barndoms dobilder skal jeg ikke si noe om, man bedriver ikke majestetsfornærmelser på denne bloggen.

 


mandag 19. oktober 2009

Det velfødde hylekor

En ukontrollert utblåsning fra folkedypet
Nå er jeg inderlig lei av velfødde mennesker fra de høyere samfunnslag som synser og mener for vidåpne mikrofoner, mens andre som ikke er like heldige her i livet ikke kommer til orde. Nå skal vi ta oss sammen, og man vil ha slutt på at sykdom belønnes med trygd. Det er klart at man vil ha slutt på at slik uønsket adferd blir belønnet. Hvorfor ikke fjerne alderspensjonen i samme slengen, hvorfor i huleste skal vi belønne folk for å bli gamle, skrukkete og skrøpelige, når det vi vil ha er unge, pene og arbeidsføre folk.
Nei, nå må vi ta oss sammen, selv om enkelte av oss ikke har gjort annet. Selv har jeg tatt meg sammen så kraftig i mange år at jeg nå knirker uhyggelig i sammenføyningene. Jeg er så utrolig lei av alle disse bortskjemte moralistene som breier seg så innmari i det offentlige rom, som forteller oss andre om hvor late og umoralske vi er. Og nok en gang slår det meg hvor lite den virkeligheten som beskrives i media stemmer med den jeg selv opplever.

Det slår meg som litt merkelig at når man skal diskutere trygdemisbruk i radio og tv, så er det aldri noen til stede som selv er trygdet. Jeg synes det hadde vært naturlig at noen av dem det gjelder kunne fått komme til orde, fortelle litt om hvorfor de er på trygd. Det kunne jo være fordi de var for syke til å jobbe, eller kanskje ikke var i stand til å yte så mye som arbeidsgiverne krever. De er blitt ganske så kravstore etter hvert, disse arbeidsgiverne, det skal liksom ikke så mye til før man ikke slipper gjennom deres trange nåløye. Vondt i ryggen? Nei, da vil de ikke ha deg. Psykiske problemer? Fysj og fy, du er ubrukelig. Tåler du ikke stort arbeidspress? Latsabb! Osv, osv.
Eller hva om en representant for folk med tungt og slitsomt arbeid kunne vært med i en slik debatt, kanskje vedkommende kunne hatt noe forslag om hva som kunne gjøres for å forhindre at folk blir totalt utslitte. Unnskyld, jeg glemte at det ikke er lov å bli utslitt.

Jeg har jobbet sammen med folk som har vært operert i armer, bein, rygg, som følge av hardt og ensformig arbeid. Etter en eller flere mer eller mindre vellykkede operasjoner kastes de tilbake i samme jobb som er årsak til skadene de har fått. Da forventer man at disse skal ”stå i jobb”, som det så fint heter, (sannsynligvis et begrep som er funnet på av folk som er så heldige at de slipper å stå på jobben) til de går av med pensjon, de skal yte maksimalt og ikke være hjemme fra jobben. Jeg har sett mange som gjør så godt de kan, men når folk må hive innpå sterke smertestillende og fremdeles har så vondt at de nesten ikke greier å jobbe, da er det ikke lett å leve opp til disse strenge kravene. Jeg har ofte blitt imponert over hvor flinke folk er til å holde humøret oppe, selv om de har det aldri så tøft. Derfor skulle jeg ønske dette velfødde hylekoret kunne holde opp å sutre over andres manglende arbeidsmoral.

Det er stor forskjell på hvor sliten man blir av forskjellige typer jobber. Da jeg jobbet i lengre tid på lager ble jeg etter hvert så sliten i bein og rygg at jeg hadde konstant vondt. Jeg som vanligvis ikke rører smertestillende var nødt til å knaske piller støtt og stadig, ellers hadde jeg ikke greid å komme gjennom dagene. Når jeg gikk hadde jeg vondt for hvert steg jeg tok, det var så jeg nærmest krabbet ut fra jobb. Jeg er i utgangskpunktet frisk og rask, men jeg er født med litt skakke og skjeve føtter, det er ikke noe problem i det daglige, men etter mange måneder med jobb i stående stilling murret det illevarslende i undersåttene.
Like etter at jeg hadde jobbet på lager, hadde jeg en jobb på sentralbord. Da jeg gikk ut fra jobben var det på en måte noe som manglet, det verket ikke i kropp og føtter. Det var en merkelig følelse å gå frisk og rask ut fra jobben, og jeg savnet ikke de evinnelige smertene som hadde plaget meg i månedsvis.

Flere av dem som er med i hylekoret vil ha dårligere sykelønnsordninger, anledning til å gi folk lavere lønn, og større muligheter til korttidsansettelser. Altså dårligere vilkår for arbeidsfolk flest. Det har også vært sagt at folk som kun har muligheter for å få lavtlønte jobber må få lite utbetalt i trygd, sånn at det ikke skal lønne seg å gå på trygd. Nå er det vel sånn at nettopp de som har dårlig betalte jobber er de som oftest havner på trygd, fordi lavtlønte jobber stort sett også er slitsomme jobber. Min erfaring er at mange med den type jobber har høy arbeidsmoral, de er flinke til å stille på jobb fordi om de er syke. Det har jeg sett mange eksempler på. At de skal straffes med en trygd det ikke går an å leve av den dagen de ikke orker mer kan virke svært urettferdig. En ting er at folk antagelig ikke orker å gå tilbake til arbeidslivet, en annen ting er om det finnes noen arbeidsgivere som er villige til å ansette dem.

Det kan også virke urettferdig at hetsen kun rettes mot dem som av forskjellige grunner er syke, og aldri mot arbeidsgivere som driver folk til de omtrent stuper. Særlig da jeg jobbet på kantiner så jeg mange fæle forhold, der var det mange steder det var et totalt umenneskelig arbeidstempo og omtrent ikke pauser til å ta seg inn. På slike steder var sykefraværet langt høyere enn der det var mer menneskelige forhold.

Nå hender det jo også at folk som er høyt på strå i samfunnet møter veggen, disse blir ikke sykmeldte fordi de er late unnasluntrere, disse er det synd på, de har opplevd ett eller annet som er leit. I etterkant skriver de gjerne en bok om dette som har vært så leit, deretter står de fram på tv i beste sendetid og snakker om ”hva krisen har gjort med dem”. De forventer klapp på skulderen og unison medfølelse, noe de også stort sett får.

Det er som kjent forskjell på folk, og hylekoret later til å synes at forskjellen ikke er stor nok. Det gjør de alt de kan for å rette på, og det aner meg at de kommer til å lykkes.



mandag 12. oktober 2009

Matlapper

En trist historie fra virkeligheten
For noen år siden kom jeg over et stykke i lokalavisen som gjorde et sterkt inntrykk. Det omhandlet en sosialklient som var blitt sendt på butikken med en matlapp å handle for. Personen som satt i kassa visste ikke hvordan man behandlet slike lapper, og hadde skreket ut et spørsmål om hva vedkommende skulle gjøre med den sorgens lappen så det hadde hørtes ut over hele butikken. Noe som selvfølgelig var grusomt ydmykende for stakkaren som sto der med matlappen sin. Da avisen tok kontakt med det aktuelle sosialkontoret ble det fortalt at de ikke lenger hadde lov å utbetale kontanter til trengende klienter, derimot skulle det gis ut slike matlapper.
Dette var mens Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og ikke lenge etter at han hadde kommet med beskjeden om at sosialklienter skulle ”stå opp om morran”. Det slo meg umiddelbart at dette kunne være noe han hadde funnet på for å stigmatisere dem ytterligere.

Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, hvordan det må føles å stå der i butikken med bøyd nakke og matlapp i hånda, hvor ødeleggende kan ikke en slik opplevelse være for et menneske som nødvendigvis må ha det vanskelig fra før. Jeg ble svært overrasket over historien, fordi jeg trodde vi hadde blitt såpass siviliserte at gapestokken i en hver form var avskaffet. Jeg kan huske jeg i barndommen hørte de voksne fortalte om gamle dagers fattigkasse, der folk nettopp ble utstyrt med slike matlapper som de kunne gå i butikken å handle for, dette var noe jeg trodde tilhørte en mørk fortid. Jeg har aldri regnet meg selv for en særlig optimistisk person, men det kan se ut som jeg ikke er pessimistisk nok, verden ser faktisk ut til å være ytterligere grusom og urettferdig enn jeg trodde den var.

I sommer satt jeg og kikket på forskjellige partiers hjemmesider, og da jeg var innom siden til Arbeiderpartiet sendte jeg dem noen spørsmål om disse matlappene. Jeg fikk umiddelbart en tilbakemelding om at jeg skulle få et svar, de ba meg bare ha tålmodighet med dem. Dette var i juli, så gikk ukene og etter hvert månedene uten at jeg hørte noe mer fra dem. Til slutt etterlyste jeg det lovede svaret som aldri hadde dukket opp. Noen dager senere fikk jeg en e-post fra en person som er førstekonsulent for arbeids- og sosialfraksjonen i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her er mailen i sin helhet:

Først må vi beklage veldig at du ikke fikk svar fra oss på din forrige mail. Her må det ha skjedd noe galt, for vi prøver å svare på alle mailene vi får inn til oss så raskt som mulig!
Når det gjelder det du spør om angående utdeling av matlapp fra Nav-kontoret (eller tidligere sosialkontoret) så er dette en ordning som svært sjelden brukes, men som det gis anledning til gjennom merknader til Sosialtjenesteloven. Hovedregelen er at sosialhjelpen skal utbetales i kontanter, men i praksis blir dette gjort ved utbetaling pr. postgiro. Dette gjøres fordi det ikke skal oppbevares kontanter på kontorene av sikkerhetsmessige grunner. I svært sjeldne tilfeller kan det gis rekvisisjon til mat, klær eller liknende, men da må sosialklienten selv gi samtykke til dette.
Lov om sosiale tjenester er gammel, men det skjer stadig endringer som må behandles og vedtas av Stortinget. Selv om det kan oppfattes som nedverdigende å få utdelt rekvisisjon til for eksempel mat, gjøres altså dette til beste for den det gjelder og etter samtykke fra personen.
I alle tilfeller var det veldig uheldig at butikkbetjeningen offentliggjorde dette for alle som var i butikken, det er vi helt enige med deg i. Dette burde vært behandlet på en mer diskret måte!


Man unnskylder seg altså med at ordningen sjelden brukes, det er neppe noen særlig trøst for dem som rammes av dette. Jeg forstår ikke hvorfor man ikke kan overføre penger til klientens konto i stedet for å utstede disse lappene, det er da gjort med bare noen tastetrykk, og burde være den enkleste sak i verden.
Videre sier man at sosialklienten selv må gi sitt samtykke, men hva er alternativet for den det gjelder? Sannsynligvis ikke å få noe i det hele tatt. Deretter sier man, slik jeg oppfatter det, at man nedverdiger mennesker til deres eget beste. Noe som umiddalbart gir meg assosiasjoner til foreldre som slår sine barn fordi de er så glade i dem. Dette har heldigvis blitt forbudt, men å nedverdige og ydmyke voksne mennesker som er så uheldige at de har havnet på sosialen er altså ikke forbudt. Kanskje det burde bli det?

Det ser ut til at det er en økende tendens til å mene at folk som av en eller annen grunn har havnet utenfor arbeidslivet burde skamme seg. De som blir utstyrt med disse matlappene blir sånn sett ettertrykkelig plassert i skammekroken, eller i gapestokken om man vil.
Det kan se ut som man tror at det å knuse et menneskes selvbilde er en god hjelp for å få vedkommende ut i arbeidslivet. Med tanke på egne erfaringer i forbindelse med jobbsøking og det å begynne i ny jobb, vet jeg at et dårlig selvbilde er et svært dårlig utgangspunkt for å komme seg i jobb. Og jeg vet jeg ville fått varige skader dersom jeg skulle vært nødt til å stå på butikken med en matlapp, til spott og spe for alle rundt meg. Da tror jeg ikke jeg hadde vært i form til å bedrive aktiv jobbsøking de nærmeste dagene. Faktisk tror jeg at jeg hadde brukt lang tid på å komme meg etter en så vond opplevelse.