Hvordan jeg ble vaksinert mot religion

... og lærte å tvile på alle som har funnet sannheten med kjempestor S
Jeg har flere ganger nevnt bokklubben Energica her på bloggen. Det hender jeg kikker innom nettsiden deres, sånn for å holde meg litt oppdatert om hva som skjer i den alternative verden. Det meste av det jeg har funnet der oppfatter jeg som temmelig virkelighetsfjernt. Min manglende entusiasme for det alternative har antagelig en del å gjøre med at jeg ble grundig vaksinert mot alt som minner om religion i barndommen, da jeg vokste opp blant pinsevenner. Og når jeg sier vaksinert, her er noe jeg fant på siden til Energica: Hun mener at vaksinene utgjør et vibrasjonsmessig budskap fra alle sykdommene de skal beskytte mot, og at vibrasjonene blir liggende i kroppen. Med litt uflaks møter man en vakker dag en vibrasjon i den ytre verden som vekker gjenklang med en av disse indre vibrasjonene. Som eksempel nevner hun at hos 90 prosent av de pasientene hun har behandlet for anoreksi, har tilstanden oppstått i løpet av seks måneder etter at de fikk BCG-vaksine i tenårene. Ofte, sier hun, viser det seg at vaksiner i stedet for å beskytte individet mot å pådra seg sykdommen, tenner slumrende ubalanser som er overlevert fra forfedre som enten har hatt lidelsen eller som har vært bærere av sykdommen.

Nå fikk verken jeg eller mine klassekamerater anoreksi eller annen elendighet som følge av BCG-vaksinen. Men vi hørte mange skrekkhistorier om denne vaksinen på forhånd, den skulle visst være riktig så smertefull. Så vi gikk i flere år og grudde oss, sånn sett ble det en skikkelig nedtur. Det var jo bare et lite stikk, kan ikke huske at det gjorde vondt i det hele tatt. Vaksineringen mot religion var derimot et adskillig mer langvarig og smertefullt prosjekt. Med foreldre som var pinsevenner ble jeg tatt med på kristne møter og sendt på søndagsskole. Det var det jeg hørte og opplevde her som førte til at jeg ble grundig vaksinert mot all form for blind tro.

Det er merkelig hvordan enkelte ting fra den tiden har satt seg fast. På søndagsskolen fikk vi blader med noe som sikkert skulle være særdeles oppbyggelig lesestoff. Jeg kan huske en historie om en gutt som var så uheldig at faren hans ikke var kristen, noe som medførte at han alltid var full og dessuten voldelig. Han mishandlet sønnen da han var helt liten, som følge av dette fikk gutten pukkelrygg, hvorvidt dette henger på greip har jeg ikke nok kunnskap til å vite. Uansett, på grunn av pukkelryggen ble gutten mobbet av jevnaldrende. Men så reddet gutten noen ut av et brennende hus og ble en helt. I mellomtiden hadde faren blitt kristen, noe som betydde at han var blitt snill og edru. Så i siste avsnitt var alt bare fryd og gammen. I ettertid har jeg tenkt på hvordan denne historien kunne oppfattes av barn som ble mishandlet av kristne foreldre.

Noe annet som har festet seg godt i hukommelsen opplevde jeg da ble slept med på et møte på kveldstid. Oppe på talerstolen sto det en mann og fortalte en historie fra Afrika. To menn satt på et tog, den ene var kristen og den andre var tilhenger av Darwin og evolusjonsteorien. Nå fantes vel strengt tatt ikke ordet evolusjonsteori i pinsevennenes vokabular, det het de som trodde vi stammet fra apene. Noe man anså for å være totalt idiotisk. Tilbake til de to mennene på toget, de stoppet på en stasjon der det befant seg noen aper. Og da hadde taleren kommet fram til kveldens store vits, da sa nemlig den kristne til darwintilhengeren at skal ikke du av her, her er jo slektningene dine. Dette var tydeligvis rasende festlig, men i salen satt det en trassig drittunge som overhode ikke lo. Jeg gremmet meg, dette syntes jeg var i overkant dumt. I dag vet jeg at det faktisk var dumt, vi deler størsteparten av genene våre med sjimpansen og de andre store apene, enten vi liker det eller ikke. Allerede da likte jeg tanken på at jeg var en del av naturen og i slekt med våre medskapninger, at naturen var noe vi skulle ta vare på, ikke noe vi skulle bekjempe. For pinsevennene var det motsatt, de var satt over naturen, den var noe vi kunne bruke og misbruke etter eget forgodtbefinnende. Dyrene var sjelløse maskiner vi kunne herje med som vi ville. Når det gjaldt evolusjonsteorien så hørte jeg det ble sagt at dersom vi hadde stammet fra apene, hadde det ikke fantes aper. Disse gleder seg muligens over at vi er i ferd med å utrydde våre nærmeste slektninger, jeg synes det er forferdelig trist.

Det står i bibelen, gnålte man når noen skulle fordømmes, det være seg homofile, samboende eller kvinner med for korte skjørt. Nå hadde jeg en formening om at det i den samme bibelen sto noe om at man skulle elske sin neste som seg selv og gjøre mot andre som man vil andre skal gjøre mot seg. Interessant nok var dette noe man aldri maste om at sto i bibelen. Jeg kan aldri huske at dette var et tema, det hadde kanskje gjort meg noe mer velvillig innstilt dersom det hadde vært det. Noe man derimot var opptatt av var misjonering. Misjonærer lot til å være en høystatusgruppe blant pinsevennene, fordi de dro ut og frelste folk som tilba «stokk og stein». Ingen av landene misjonærene dro til ble omtalt med navn, de ble bare kalt misjonsmarken, og overalt på denne misjonsmarken tilba man altså stokk og stein.

Dette og mye annet, som en debatt om det var synd å klappe i hendene eller ikke, gjorde at jeg i svært ung alder hadde fått nok. Heldigvis hadde foreldrene mine vett nok til å la meg gå. De fikk nok en og annen kommentar fra de andre pinsevennene om at de hadde latt meg slippe unna så lett. Da jeg noen år senere gikk på folkehøyskole hadde moren min fått noen spørsmål om de ikke hadde foretrukket at jeg gikk på en kristen folkehøyskole. Hun hadde svart at det måtte jeg bestemme selv. En av grunnene til at kristendommen ikke kastet alt for mørke skygger i barndommen skyldtes nok i stor grad at foreldrene mine hadde slekt og venner som ikke var kristne. Det er nok verre for dem som vokser opp i familier der hele slekta er herlig frelst, som jeg har hørt enkelte kalle det.

Heldigvis drev ikke pinsevennene egen skole, nå tror jeg uansett ikke foreldrene mine hadde sendt meg på noe slikt. For noen år siden skrev lokalavisen om en kristen skole som hadde dukket opp i nærmiljøet. Det var intervju med en lærer, han innrømmet at de måtte lære elevene om Darwin og utviklingslæren, men samtidig fortalte han at han lærte elevene at det var slikt andre trodde på og at det riktige var at Gud hadde skapt jorda for seks tusen år siden. Det jeg kom til å tenke på da jeg leste dette, var min aller første historietime på barneskolen. Vi begynte med norgeshistorie, på første side sto det at de første menneskene kom til Norge for cirka ti tusen år siden. Jeg regner med at unger på en kristen skole må lære det samme, da har man gud bedre et forklaringsproblem.

Hvor godt vaksinert jeg har blitt og hvor fremmed pinsevennkulturen er for meg, merket jeg da jeg for noen år siden var ble invitert til en sammenkomst på bedehuset der jeg hadde gjennomgått det effektive vaksineringsprogrammet. Fordi det var noen andre som var invitert jeg hadde lyst til å treffe, heller ikke disse tilhørte miljøet, takket jeg ja. Det jeg hadde håpet skulle bli en hyggelig prat med gamle kjente ble et hodepineframkallende mareritt. For det skulle spilles musikk må vite og man hadde skaffet noen skikkelige forsterkere siden sist. Så der satt vi og fikk knapt vekslet et ord, mens noe som liknet på DDE med kristne tekster dundret ut i all sin herlighet. Jeg husket det jo, musikken jeg ble utsatt for i yngre år, to og et halvt grep på gitaren, falsk sang og pinlig banale tekster, men i det minste hadde ikke volumet vært så vanvittig. Folket rundt oss lot til å sette pris på spetakkelet, det ble klappet og hoiet, de på scenen var visst store stjerner, så for mange var sikkert denne kvelden et skikkelig høydepunkt. Jeg har aldri følt meg så til de grader på feil sted, jeg hadde neppe mer til felles med disse menneskene enn med de apene de ikke vil innrømme at de er i slekt med. Det var en lettelse å kunne forlate stedet, riktignok med en dundrende hodepine.

Jeg ble ikke bare vaksinert mot pinsevennene og kristendommen, men mot all tro fri for vett og forstand, slikt som sitatet over fra bokklubben Energica. Jeg er blitt sjokkert over hvor langt uti tåkeheimen alternativbevegelsen har bevegd seg. Jeg har skrevet om min oppvekst blant pinsevenner en gang før, da nevnte jeg at det ble sagt at man ikke skulle tenke, man skulle tro. Noe av det jeg aldri har greid å tro på er at det finnes en gud et sted der ute som sitter og følger med på hva den enkelte av oss foretar seg. I min barndom var pinsevennene veldig opptatt av slikt som skjørtelengder og sminke, kanskje guden de trodde på hadde målebånd og målte skjørtelengden din for å avgjøre om du skulle sendes til himmel eller helvete, man kunne nesten få det inntrykket. Folk må få lov å tro hva de vil, også på guder med målebånd, men man bør kunne kreve at toleransen skal gå begge veier. Problemet er at det gjør det ofte ikke. Det er ikke folks tro i seg selv som har skremt meg, men skråsikkerheten og den manglende respekten for annerledes tenkende. Nå har jeg sett folk som har stirret seg blinde på egen fortreffelighet med tilhørende manglende respekt for andre også blant andre grupper, det kan være medlemskap i et bestemt politisk parti eller noe annet som gjør at de anser seg som langt bedre enn oss andre. Her på bloggen har jeg vært inne på såkalte positive tenkere som gjerne stempler annerledes tenkende som negative, noe som ikke er positivt. Kommer man i en diskusjon med slike er det like vanskelig å nå fram som det er overfor religiøse fanatikere. Jeg har prøvd begge deler og det er akkurat like håpløst. Det kan se ut som om folk blir ugreie å ha med å gjøre når de har funnet sannheten med kjempestor S, uansett hva denne sannheten måtte gå ut på.

Ensomhet

I det siste har det vært mye snakk om å være ensom i jula. Nå er det jo en del som gjerne vil ha besøk av ensomme på julaften. Vel og bra, men jeg håper de som åpner dørene sine for ensomme har en litt annen innstilling enn den som hadde skrev om ensomme i en avis jeg leste for mange år siden. Det var det året det så ut til at jeg var nødt til å tilbringe julekvelden alene, noe jeg absolutt ikke gledet meg til. En morgen før jeg gikk på jobb kom jeg over dette stykket i avisen, slik ting var for øyeblikket var det absolutt ikke behagelig lesning. Vedkommende beskrev to stakkars ensommes julaften, det var hun som satt alene og gråt og han som satt alene foran tv-en og drakk seg full mens han zappet fra den ene tv-stasjonen til den andre. Disse to stakkarene var fantasifostre skapt i journalistens hode, det hun nok ikke tenkte på var at også ensomme leser aviser og at dette ikke var hyggelig å lese for dem som faktisk skulle være alene på julaften. Journalisten ville vel vise at hun syntes synd på de ensomme og sånn sett var et veldig godt menneske. Men det er aldri særlig festlig å være den det er synd på. Jeg slapp for øvrig å feire julaften alene.

Jeg tror jeg ville foretrukket en julaften alene framfor en sammen med folk jeg ikke kjente. Det kan være at de synes de er veldig snille og forventer at man skal spille rollen som den takknemlige stakkaren. En rolle som passer meg dårlig og jeg er neppe den eneste. Det kan være at de er velmenende nok, men at man absolutt ikke har noe til felles. Ensomhet sammen med andre har jeg en del erfaring med og det er ikke alltid så morsomt det heller. Eller det kan være at de feirer jul på en måte som er helt annerledes enn det man foretrekker selv. Jeg tilbrakte en gang noen timer en julaften hos noen som «feiret» den store kvelden med en stemning av mørkegrå hverdag. Der var det ingen som lo, for å si det sånn. Siden jeg feiret julekvelden både før og etter dette heller triste besøket gjorde det meg ikke så mye, jeg så heller det komiske i det. Nå lot det ikke til at disse menneskene forsto hvor nitrist julefeiringen deres var, hvis noen slike inviterer fremmede på julekvelden synes jeg oppriktig synd på dem som er invitert.

Jeg har opplevd å være ensom alene og å være ensom sammen med andre. Det kan være grusomt å være ensom alene, når man har massevis av problemer og det føles som det ikke er et eneste menneske i hele verden som bryr seg om hvordan man har det. Det er muligens den aller verste ensomheten. Jeg også opplevd å være ensom i såkalt festlig lag, der det virker som om alle de andre kommer fra et annet univers. Da er det bare å smile tappert og prøve på harde livet å finne på noe passende å si, det er ikke alltid så lett.

For to og et halvt år siden ble jeg rammet av en akutt ensomhetsfølelse. Den kom hoppende på meg raskt og brutalt og var egentlig fullstendig uventet. Jeg følte meg ofte ensom og utenfor da jeg var yngre, men trodde jeg hadde lært meg til å leve med at jeg var litt på siden av de andre. Så leste jeg en bok og fikk noen tanker som jeg gjerne ville diskutere med andre, men det var ingen der å dele tankene mine med. Jeg følte plutselig et voldsomt behov for å snakke om hva jeg tenkte om alt mulig, lange, kronglete samtaler om de små og store tingene i livet. Da føltes det som et ork å holde det gående om at jeg var så heldig at jeg fikk kjøpt en fin jakke på salg forrige uke og vet du at den sa ditt og da sa den datt osv. osv. På denne tiden skulle jeg flytte og da jeg pakket ned alle bøkene mine la jeg merke til et visst litterært forfall, jeg hadde kjøpt påfallende mye krim og tilsvarende lite annet de senere årene. Jeg lurte på om jeg ubevisst valgte bøker som ikke ga meg for mange tanker jeg ikke hadde noen å snakke med om.

Alle jobbene jeg har hatt har lært meg til å møte mennesker der de er og respektere dem for det de er. Jeg har møtt folk som er fullstendig annerledes enn meg selv som det har vært interessant å bli kjent med. De har fortalt meg om livene sine og det har vært spennende og lærerikt. Men jeg har tilbrakt i overkant mye tid på andres banehalvdel, plutselig hadde jeg et voldsomt behov for å bli møtt der jeg var. Noen ganger trenger vi å bli sett og respektert for den vi er, kunne snakke om det vi er opptatt av uten at folk blir fjerne i blikket og begynner å prate om noe annet. Det jeg lengtet etter da jeg ble rammet av denne ensomhetsfølelsen var noen som skjønte at det gikk an å være opptatt av det jeg var opptatt av, ikke nødvendigvis at de var enige med meg i alt mulig, men at de forsto, at de ikke bare syntes jeg var rar.

Nå finnes det også en god ensomhet. Den opplever jeg når jeg kommer hjem til tom leilighet, kan sette på den musikken jeg vil, slenge meg på sofaen med en bok eller holde på med noe annet jeg har lyst til uten at noen forstyrrer. Når jeg er ute i naturen, går i eget tempo og lar tankene fly. Når jeg har vært i Irland alene, kan gjøre akkurat som jeg vil, ingen som maser eller har lyst til å gjøre noe jeg absolutt ikke har lyst til. Da kan jeg puste fritt, problemer og trivialiteter ligger igjen hjemme.

Det er bedre å være alene enn å være sammen med folk som ser ned på deg, som skal fortelle deg hvordan du skal ordne opp i problemene dine, som stiller nærgående spørsmål du absolutt ikke ønsker å få, som bare skal snakke om seg og sitt, som kommer med spydigheter pakket inn i glanset papir.

Med tanke på de som skal være de ensomme som noen har invitert inn fra kulden denne julaften håper jeg de slipper noe av det jeg har nevnt ovenfor. Jeg håper de opplever det jeg noen ganger har opplevd, møte med fremmede mennesker der man oppdager at man virkelig er på bølgelengde. Der man forstår hverandre og er interessert i det den andre har å si. Slike møter er alltid givende, for meg har de til tider vært en sjelden luksus som jeg har visst å sette pris på.

Høstbilder

For noen dager siden tuklet jeg sammen noen bilder jeg har tatt i løpet av høsten. Jeg tenkte jeg skulle skrive at denne lille snutten skulle markere overgangen mellom høst og førjulstid, men det blir feil, for førjulstid har det visst vært lenge. Uansett, nå starter førjulsstresset for alvor - for dem som gidder. Det gjør ikke jeg, derimot gidder jeg å ønske alle en riktig god helg!

Om bortskjemthet og hardt arbeid

I forrige uke kunne vi lese at sjefen i rekrutteringsselskapet Proffice, Stein André Haugerud, mener at bortskjemthet sender unge på trygd. Proffice har gjennomført en undersøkelse der det framgår at seks av ti ledere tror lavere arbeidsmoral og lavere terskel for å sykmelde seg er årsaken til at flere unge enn før er trygdet. Undersøkelsen viser også at sju av ti ledere mener trygdeordningene i Norge er for gunstige og hele ni av ti mener uføretrygden misbrukes. Selv kaller Haugerud dagens unge for «Generasjon Kravstor» og mener at noen foreldre syr sacco-sekker under armene på barna sine. Den gangen jeg var ung var det kun snakk om å sy puter under armene på ungdommen, så det er tydelig at utviklingen går feil vei.

Det jeg alltid har lurt på når jeg leser slikt, og jeg har jo lest en del liknende påstander både om unge og voksne, er om de som uttaler seg snakker av egen erfaring, gjelder det dem selv, gjelder det folk de kjenner? Dersom Haugerud selv har barn, er han blant dem som har sittet med nål og tråd og sydd digre sacco-sekker under armene på ungene sine? Har vennene hans barn som er så kravstore at de ikke gidder å jobbe? Har slektningene hans det, naboene? Eller gjelder det bare noen andre? Antagelig gjør det nok helst det.

Når den godeste Haugerud har så lite til overs for bortskjemt ungdom som ikke vil jobbe, da skulle man jo tro at han setter stor pris på voksne, arbeidsomme folk. Det er jeg ikke så sikker på om han gjør, i hvert fall er min erfaring at Proffice ikke gjør det. Jeg har flere ganger nevnt en jobb jeg hadde på en kantine for en god del år siden, der arbeidstempoet var det hardeste jeg noen gang har opplevd. Det oppdraget var gjennom Proffice. Nå var det ikke de som hadde ansvaret for at det var altfor mye å gjøre på dette stedet, men det lot ikke til at de satte særlig pris på innsatsen min, for jeg fikk aldri noen flere oppdrag gjennom dem. Dette var jobben der jeg fikk høre at de fleste vikarer løp hylende på dør etter én dag, i noen tilfeller etter bare noen timer. Jeg bet tennene sammen og jobbet og jobbet og jobbet… Jeg orket ikke å gjøre noe som helst på fritiden, en kveld krekte jeg meg en tur med nabobikkja, men fant ut det var best å spare alle kreftene til jobben. Det verket i føttene og det verket i hodet og i det meste av det som befant seg mellom føtter og hode. Det minnet meg om en gang jeg forfrøs ørene. Jeg dro avgårde på konsert i tjue kuldegrader med bare ei skyggelue på hodet. På vei hjem fra toget ble ørene veldig kalde og det gjorde vondt, så gikk det over. Helt til jeg kom hjem og ørene tinte opp, da føltes det som om hele hodet holdt på å sprenges i filler. Slik var denne jobben også, først ble jeg sliten, veldig sliten, men så gled det på en måte over. Helt til jeg kom ut fra jobben, da ble jeg kvalm, svimmel og følte meg i det hele tatt forferdelig elendig.

Jeg gjorde for øvrig stor suksess på jobben, beste vikaren de hadde hatt, fikk jeg høre Nå hadde jeg hyggelige kolleger og fikk etter hvert et svært godt forhold til hun som var sjefen min. En dag vi slet som verst sa hun noe om at vi burde hatt dobbelt lønn når vi jobbet så hardt. Da kom jeg til å si hva jeg hadde i timelønn, hun syntes det var altfor lite og ønsket å ta opp dette med Proffice. Siste dagen fikk jeg en nydelig blomst som takk for innsatsen, fikk nok en gang høre at jeg var den beste vikaren de noen gang hadde hatt, noe hun også hadde sagt til Proffice. Dessuten lovte hun nok en gang at hun skulle ta opp at jeg burde få høyere lønn.  

Min velmenende sjef trodde hun hjalp meg, men resultatet var at jeg aldri fikk noen flere oppdrag fra dem. Jeg kontaktet dem og spurte om det var noen spesiell grunn til at jeg ikke gjorde det, men fikk et noe unnvikende svar at det var det ikke. Etter det jeg har sett av vikarbyråer er jeg rimelig sikker på at det skyldtes spørsmålet om bedre lønn. Jeg leste en gang på nettsiden til et annet vikarbyrå at man ikke skulle snakke om lønn på arbeidsplassen, din lønn er din privatsak, sto det. Selv om det ikke sto noe om dette i instruksene fra Proffice, regner jeg med at de ikke satte pris på at jeg og sjefen min hadde snakket om lønna mi. Både hun og jeg trodde at det at hun var så godt fornøyd med meg, jeg hørte selv hun si til dem at jeg var den beste vikaren de hadde hatt, ville føre til at det ble lett for meg å få flere oppdrag fra dem. Dessverre har jeg sett at mange vikarbyråer er mer opptatt av hvor flink man er til å stå med lua i hånda, enn hvor god man er til å jobbe. Det gjelder i hvert fall jobber av typen kantine, jeg har snakket med mange som har vært fortvilet over hvor dårlige vikarer de får. Dette har ikke vært folk som har vært vanskelige å ha med å gjøre, de har vært overlykkelige over at jeg klarer å utføre enkle oppgaver og kommer på jobb når jeg skal. 

For øvrig er jeg ikke helt sannferdig når jeg sier at jeg ikke fikk flere tilbud fra Proffice. De ringte meg en gang, flere måneder senere, en lørdag ettermiddag, om en jobb samme kveld. Grunnen til at de ringte meg var at jeg angivelig sto øverst på lista deres, noe jeg tydeligvis ikke gjorde til vanlig. Da hadde jeg funnet meg en annen jobb og takket nei.

Noe som i hvert fall er sikkert er at dersom jobben jeg hadde for Proffice ikke hadde vært et relativt kortvarig vikaroppdrag, men derimot en fast jobb gjennom flere år, så hadde jeg ikke vært arbeidsfør i dag. Slike jobber er antagelig en viktig grunn til at mange havner hos NAV. Det burde kanskje bortskjemte ledere tenke litt over.   

Klasseforskjeller

Om to danske bøker jeg ikke har lest og litt om erfaringer jeg har gjort
I forrige uke skrev Klassekampen om en bok som nylig er utgitt i Danmark. «Det danske klassesamfund», skrevet av Lars Olsen, Lars Andersen (direktør i Arbejderbevægelsens Erhvervsråd), Niels Ploug (Danmarks Statistik, tidligere forskningssjef med SFI, Det Nationale Forskningscenter for Velfærd) og Jonas Schytz Juul (sjefsanalytiker i Arbeiderbevægelsens Erhvervsråd).

Forfatterne deler den danske befolkningen inn i fem klasser: overklasse (1 prosent), øvre middelklasse (9 prosent), middelklassen (24 prosent), arbeiderklassen (47 prosent) og underklassen (20 prosent). Vi vil stikke hull på myten om at 90 % av den danske befolkningen er middelklasse, sier journalisten og forfatteren Lars Olsen.
Videre kan man lese at i de siste tiårene har klassebegrepet og arbeiderklassen vært nærmest fraværende i dansk forskning og politikk. Oppmerksomheten har i stedet vært rettet mot små, marginale grupper, som marginaliserte innvandrere, rusmisbrukere og forsømte barn.
Vi mister det helhetlige bildet av virkeligheten dersom vi bare skal være opptatt av disse gruppene. Vi glemmer at det er store forskjeller også mellom arbeiderklassen, middelklassen og overklassen, sier Olsen.

Som det framgår av denne boka er hele 47 % av alle dansker faglærte eller ufaglærte lønnsmottakere med vanlige jobber. Jeg tror mange fra arbeiderklassen ville nikke gjenkjennende når den samme Olsen sier: «Tilhører du arbeiderklassen har du større risiko for å miste jobben. Du har sannsynligvis også et tøffere fysisk arbeidsmiljø, mer ensformig arbeid og mindre innflytelse over arbeidet ditt enn dersom du tilhører øvre middelklasse». Det er sjelden jeg leser en så god beskrivelse av arbeidsfolks hverdag.

Olsen snakker også om en økende klassesegregering i Danmark, og viser til at det i 1985 var seks boligområder i Danmark der overklassen og den øvre middelklassen utgjorde over 40 %, nå finnes det 26 slike boligområder, 25 av dem ligger i området rundt København. Olsen sier videre: Den nordiske modellen handler blant annet om et blandet samfunn, der folk fra ulike klasser bor i samme bydeler, og der overklassens barn møter arbeiderklassens barn på skolen. Dette er nå i ferd med å endre seg og det øker avstanden mellom gruppene i samfunnet. Det fører til at vi går fra et «vi-samfunnn» til et «oss-og-dem-samfunn».  Olsen er bekymret for at det får store politiske konsekvenser når politikere, journalister og andre i den meningsdannende hovedstatseliten har lite kontakt med vanlige folk. Han nevner kuttene i den danske efterlønnsordningen som et eksempel. Politikerne har argumentert med at de kjenner psykologer og konsulenter som koser seg med efterlønn på golfbanen, mens de egentlig kunne jobbet lenger. Olsen påpeker de store forskjellene mellom øvre middelklasse og arbeiderklassen. De høyt utdannede kommer sent ut i arbeidslivet, lever lengre og realiserer seg selv gjennom jobbene sine. Mange i arbeiderklassen er ute i jobb når de er 18 år, og har rutinepregete jobber som sliter på helsa. Når de nærmer seg pensjonsalder har de dermed ofte vært ute i arbeidslivet lenger enn de bedre stilte og de har større behov for å gå av med tidligpensjon, sier han. Forfatterne av boka er opptatt av at overklassens makt og ressurser til å sette rammene for andre menneskers liv, som direktører, departementssjefer, redaktører eller strategikonsulenter. Mange opinionsdannere og beslutningstakere lever i en annen virkelighet enn det store flertallet.

Dagen etter dette sto på trykk, kunne man lese at forskjellene i Norge bare øker og øker. Det gir ingen mening å si at trenden mot stadig større ulikhet har snudd de siste årene, sier sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen ved Universitetet i Oslo.  Også i Norge er større arbeiderklassen enn over- og middelklassen. Selv om Norge fremdeles har små forskjeller i både inntekts- og utdanningsnivå sammenliknet med de fleste andre land, mener Hansen at Norge blir stadig mer klassedelt. Det er ingen holdepunkter for at Norge ikke følger samme utvikling som resten av verden. De som har mest får mer og de fattigste blir fattigere, sier Hansen.
Til tross for dette og at det fremdeles er en klar sammenheng mellom foreldres utdannings- og inntektsnivå og barnas levestandard og arbeidsmuligheter, har klassebegrepet gått av moten og folk oppfatter seg stort sett ikke som en del av noen klasse lenger. SSB-forsker Kari Skrede mener det kan skyldes at sammensetningen av klassene har vært i stor endring de siste tiårene. Norsk industri er for eksempel dominert av høyteknologiske jobber. Det er i serviceyrkene man finner dem som i minst grad har mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon, sier hun.

Manglende mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon, det er noe de fleste arbeidere er velkjent med. Jeg jobbet en gang på et sted der det ringte ut og inn, akkurat som på skolen. Det ringte ut til pause og inn igjen etter ti minutter, da hadde du å være på plass umiddelbart. Var det kø ved kaffemaskinen, noe det ofte var, var det ikke sikkert at du rakk å drikke opp kaffen før det ringte inn igjen. Ønsket om kontroll kan gi seg mange utslag, et sted hadde de sørget for at dataprogrammet vi brukte var slik at det dekket absolutt hele skjermen. Dersom man fikk lyst til å gjøre noe så «syndig» som å ta en titt på internett, måtte man logge seg ut av programmet, noe sjefen satt inne på kontoret sitt og fulgte med på. En av mine kolleger hadde en gang blitt innkalt til sjefen fordi han hadde sett at hun logget seg ut fem minutter før hun skulle gå hjem, for å rydde rundt pulten sin. Hun var en godt voksen og meget pliktoppfyllende person, det var tydelig at hun følte seg svært urettferdig behandlet, noe hun hadde all grunn til.

Den manglende kontrollen over egen arbeidsdag gjør det også vanskeligere å gå på jobb dersom man er syk. Det er ikke alltid det er noen forståelse for at du kanskje trenger et ekstra pust i bakken eller bør få slippe de aller tyngste takene. Jeg husker en dag på lager, det var en fredag, jeg var kraftig forkjølet med tilhørende feber, jeg hadde vært hjemme de to foregående dagene og trodde jeg skulle komme meg gjennom fredagen. Det gjorde jeg også på et vis, men det var ikke min overordnedes fortjeneste. Hun syntes nemlig at det var en utmerket dag å sette meg til å stable paller. Hvert eneste løft førte til grusomme hostekuler mens kaldsvetten haglet, en av mine gode kolleger kom bort til meg, ristet på hodet og sa at du skulle ikke vært her i dag. Det burde jeg nok ikke heller, men dersom jeg hadde fått lov å gjøre jobben jeg til vanlig gjorde hadde ikke dagen blitt så smertefull, men det fikk jeg ingen forståelse for. Jeg måtte stable paller, slik at småsjefen kunne få vist meg hvem som bestemte her i verden, eller i hvert fall i dette hjørnet av lageret.

Til tross for at arbeiderklassen utgjør en stor gruppe, omtales vi gjerne som en slags rare dyr som man ikke skjønner seg særlig på. Man er som oftest mer opptatt av vår angivelig dårlige smak når det gjelder mat, musikk osv. enn de problemene vi møter i hverdagen. De vet ikke hvordan vi har det, har jeg hørt mange arbeidsfolk si, «de» er stort sett alle med makt og innflytelse. Følelsen av avmakt og frustrasjon over ikke å bli sett og verdsatt for den innsatsen man gjør, er noe av det som har gått igjen blant folk jeg har møtt i arbeidslivet.
Det jeg leste i Klassekampen i forrige uke førte til en forsiktig optimisme, kanskje man endelig skulle begynne å snakke om forskjeller når det gjelder levekår. Det var befriende å se ordet arbeiderklasse uten at jeg samtidig støtte på ord som danseband, ferdigpizza og grilldress. Denne meget forsiktige optimismen forsvant på fredag. Det har nemlig kommet ut enda en bok om klasseforskjeller i Danmark. Denne heter «Det skjulte klassesamfunn», den er resultat av at et helt korps av samfunnsforskere har undersøkt om forestillingen om klassesamfunnets død i Danmark, kan man lese. En av dem, Anna Prieur, professor i sosiologi ved Universitetet i Aalborg, får lov å breie seg i fredagens utgave av Klassekampen med både en kronikk og et intervju. Sistnevnte under overskriften «Vil fornye klassebegrepet». Problemet er bare at her er det ikke mye nytt. En hver som har lest litt av det som skrives om klasser vil kjenne igjen det meste. Her kommer man som vanlig trekkende med den franske sosiologen Bourdieu og da vet jeg fortsettelsen. Og ganske riktig, her kommer noe jeg har lest mange ganger før: Lett karikert kan si at de som har mye kulturell kapital gjerne foretrekker sushi og klassisk musikk, mens de med lite kulturell kapital foretrekker frossenpizza og danseband. Slikt som dette har jeg skrevet om mer enn én gang her på bloggen, det er grenser for hvor mye jeg gidder å gjenta meg selv, men jeg fatter ikke at man kan si at man vil fornye klassebegrepet samtidig som man kommer med så til de grader gamle og velkjente påstander.

Prieur kommer også med påstander om de kapitalsterke som er internasjonalt orientert og vil gi mer i bistand og mener at presidentvalget i USA er viktig. På den andre siden snakker hun om de kapitalsvake som vil gi begrense u-hjelp og oppdaterer seg på siste nytt fra kongehuset. Siden jeg dessverre må sies å være «kapitalsvak» merker jeg at jeg føler meg en smule tråkket på når jeg leser slikt. Man skal ikke være særlig kapitalsterk for å forstå at presidenten i USA har stor makt og at det følgelig er viktig hvem som vinner valget, mens det spiller temmelig liten rolle hva kongehuset driver og surrer med. Kongehuset har i liten grad vært et tema på arbeidsplassene jeg har vært, litt vitsing på pauserommet den gangen vår alternative prinsesse startet engleskole, det er alt. Når det gjelder bistand er det delte meninger, vi som hører hjemme ett eller annet sted på venstresiden er nok langt mer positive enn de som svermer for Fremskrittspartiet.

Det som slår meg når jeg leser slikt er at mennesker er mer enn bare smak og holdninger. Mange av dem jeg har jobbet sammen med har vært annerledes enn meg, vi har hatt samme klassebakgrunn, men det har mange ganger også vært alt vi har hatt til felles. Det jeg har lært er at mange av dem som har kanskje ikke har så «god smak», har vært tvers gjennom snille og gode mennesker. Det er snakk om samvittighetsfulle og pliktoppfyllende folk som gjør så godt de kan både på jobben og ellers. Kanskje godhet er viktigere enn god musikksmak?

Til slutt, det hadde vært fint om det ble slutt på gnålet om danseband og frossenpizza hver gang det er snakk om klasser. Virkeligheten til arbeiderklassen i dag dreier seg om helt andre ting, som hardt arbeidstempo med påfølgende helseproblemer, liten kontroll over egen arbeidsdag samt problemer med å ha råd til brukbar bolig. Etter hvert som boligprisene har økt er dette neppe bare et problem for arbeiderklassen, men det vil uansett være de lavest lønte som sliter mest. Mangel på autonomi er noe alle som havner i klørne på NAV antagelig vil få oppleve og der havner ikke bare folk fra arbeiderklassen.

Den rette innstillingen

Positiv skal man være

Det er nå tre år siden jeg slet meg gjennom et kurs på Reaktorskolen, bloggpostene jeg skrev underveis blir fremdeles lest og kommentert. Med ujevne mellomrom dukker det opp en spesiell type kommentarer, den som skriver sier vedkommende går eller har gått på Reaktorskolen, skolen blir gjerne lovprist, samtidig som jeg får mitt pass påskrevet og det er ingen vakker påskrift. Jeg er negativ, har feil innstilling, ikke motivert for å komme i jobb, osv. osv. osv…

Det er interessant er at jeg aldri har fått tilsvarende kommentarer under det jeg har skrevet om mine erfaringer fra arbeidslivet, heller ikke fra det jeg har skrevet ellers om NAV. Merkelig nok later det ikke til at noen som har gått på Reaktorskolen og er fornøyd, kan skrive om det uten å komme med regla om hvor negativ undertegnede er. Nå må det sies at jeg verken blir såret, fornærmet, krenket eller noe som helst annet av disse beskyldningene. Det jeg opplevde på Reaktorskolen var ille, når folk blir sendt til slike steder er det fordi de er i klørne på NAV. Noe som betyr at folk er i en vanskelig situasjon, enten det skyldes arbeidsledighet, sykdom eller noe annet som er ugreit. Da er det siste man behøver å bli tråkket på, psyket ned, bli fratatt det man måtte ha av overskudd og selvtillit. Jeg kan ikke se at det er negativt å si fra når man ser noe som er gærent, særlig ikke når det går utover dem som har nok å slite med fra før.

Kommentarene der jeg stemples som negativ osv. representerer en type argumentasjon jeg dessverre synes det blir stadig mer av. I stedet for å komme med saklige argumenter stempler man motstanderen som negativ. De kan til tider bli ganske snodig, som en kommentar jeg fikk under en bloggpost der jeg skrev at vi hadde blitt tvunget til å skrive seks jobbsøknader i løpet av en dag. Da var det en som skrev følgende: Jeg er absolutt ikke enig i det du sier. Det er ingen som blir tvunget til å sende ørten søknader i løpet av 5-6 timer. Det handler om å sette seg klare mål for uken, sine egne mål for deretter å jobbe mot å oppnå disse. Her er altså den som kommenterer uenig i det jeg faktisk opplevde. Vedkommende mener også å vite at jeg hadde feil innstilling og ikke var klar for å komme i jobb. For å bruke denne type argumentasjon i en annen sammenheng. Jeg skrev en gang om en vaskejobb jeg hadde på en jernbanestasjon, der en stor del av jobben besto i å vaske doer. Jeg vasket doer i flere timer hver dag, dette var som man kanskje skjønner ikke spesielt festlig. I hvert fall forsto vennene mine det, derfor fikk jeg forståelse for at livet ikke var helt topp akkurat da. Det var ingen som sa at det er jeg ikke enig med deg i, det er ingen som må vaske doer i flere timer hver dag, med tilhørende beskyldninger om feil innstilling. Heller ikke mine kolleger forventet at jeg skulle synes jobben var morsom, det virket ikke som de syntes det selv heller.  Dessuten beklaget de seg støtt og stadig over alle helseplagene jobben hadde påført dem, så dette var nok en skikkelig negativ gjeng.

I en annen kommentar kan man lese: du skriver at du en gang da ved Aetat hadde kurs.....litt lenge siden du hadde disse erfaringene kanskje, med påfølgende beskyldninger om å være bitter. I teksten hadde jeg skrevet at kurset gjennom Aetat holdt en helt annen standard, det var med andre ord mye bedre. Siden kommentatoren stempler meg som bitter, vil jeg tro h*n mener jeg ikke var fullt så bitter da jeg gikk Aetat-kurset og det var derfor jeg var mer fornøyd med det. Når en person har gått to kurs, er fornøyd med det ene og misfornøyd med det andre, er det antagelig flere enn meg som ville tro at det ganske enkelt skyldes at det ene kurset var bedre enn det andre, men noen følger tydeligvis en helt annen type logikk.
Jeg skal prøve å følge denne logikken med et tenkt eksempel. I år var jeg på en flott ferie, der jeg besøkte byer som Paris, San Sebastian og Barcelona. Jeg lå på gode hoteller, spiste nydelig mat, drakk god vin og opplevde i det hele tatt mye fint. Da jeg kom hjem var jeg glad og fornøyd og syntes jeg hadde hatt det alle tiders. For å bruke et muligens mer moteriktig begrep, jeg var positivt innstilt til ferien. Men hvis jeg nå blir mer uheldig med neste års ferie, jeg havner i en nitrist, grå by hvor det regner og blåser uavbrutt, ligger på et møkkete hotell med vond seng, kakkelakker og veggdyr. Jeg spiser mat som smaker pyton og ender opp med matforgiftning. Når jeg kommer hjem er jeg selvfølgelig kjempesur og synes jeg har hatt en møkkaferie. Jeg vil etter all sannsynlighet møte sympati og medfølelse fra folk jeg kjenner. Det ville jeg antagelig ikke gjort dersom jeg hadde hatt venner av samme slag som den jeg har sitert ovenfor. Denne personen ville nok mene at det ikke var ferien det var noe i veien med, men derimot at jeg hadde greid å bli drabelig bitter og negativ det siste året. Min manglende entusiasme overfor kakkelakker, matforgiftning og annen elendighet skyldtes feil innstilling fra min side, med den rett innstillingen er nok både kakkelakker og veggdyr trivelige skapninger.

Disse menneskene som anser seg som så veldig positive burde spørre seg om hvor positivt det er å stemple andre som negative fordi de har andre meninger eller erfaringer enn en selv. At noe blir kritisert betyr ikke at den som kommer med kritikken er negativ, bitter og har feil innstilling. Hvis jeg oppfører meg dårlig overfor andre kan jeg ikke skylde på at andre er negative når de ikke liker oppførselen min.

Hvordan skrive flotte brev ved hjelp av svadagenerator

For en tid siden oppdaget jeg at det finnes en svadagenerator på nettet. Dette er jo særdeles gledelig for oss lavt utdannede som på grunn av vår manglende utdanning ikke behersker språket så godt, ifølge dem som har greie på det kan vi knapt nok uttrykke oss i det hele tatt. Og det må nok innrømmes,  når det gjelder svada føler jeg at jeg ikke er helt på høyden. Men med hjelp av svadageneratoren er det nå mulig for oss alle å framstå som drevne byråkrater, med setninger som er totalt uforståelige. Dette kan jo komme til nytte. Jeg har tenkt at dersom jeg skulle være så uheldig å havne i NAV-mølla igjen, skal jeg benytte meg av svadageneratoren når jeg skriver til dem. Da gjør jeg det slik at jeg putter inn en setning med svada mellom hver setning tenkt ut i eget hode. Resultatet blir ganske sikkert imponerende, her er et eksempel på hvordan et slikt brev vil kunne bli:

Jeg sendte en søknad om dagpenger for fire måneder siden, men har foreløpig ikke mottatt noe svar. Vedrørende en gjeldende avklaring innhentes instrumentet hva angår behovene. Etter fire uker prøvde jeg å ringe dere, men enten var det ingen som tok telefonen eller den jeg snakket med visste ingenting om saken. Med tanke på en betydelig ressursbruk identifiseres fokus i forhold til ressurssituasjonen. Omsider fikk jeg kontakt med en person som heter Tom Skallerud, ifølge Skallerud er det mulig at papirene forsvant en dag dere hadde gått tom for toalettpapir. Sett på bakgrunn av en kostnadseffektiv kvalitetssikring realiseres erfaringsutvekslingen i relasjon til evalueringen. Skallerud sa at på grunn av svikt i rutinene når det gjelder innkjøp av toalettpapir hadde man som en nødløsning gjort bruk av innkomne papirer til det formålet. I forhold til en resultatorientert mobilitet spores oppfølgingen i relasjon til føringene.  Jeg fikk derfor beskjed om å sende en ny søknad. Gitt en optimal effekt utvides økningen i forlengelsen av vesentligheten.
Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om, sendte en ny søknad. Sammenholdt med en særlig oppgaveløsning styrkes oppfølgingen i relasjon til verdiene. Etter flere uker uten svar prøvde jeg å kontakte dere både på e-post og telefon, uten resultat. Under henvisning til en vesentlig tidshorisont stimuleres kriteriene på tvers av forholdene. Jeg møtte da opp på kontoret deres og fikk etter flere timers venting snakke med en person som heter Silia Imbe. Avhengig av en løpende avklaring konkretiseres kriteriene i forhold til tilgjengeliggjøringen.  Imbe mente papirene antagelig hadde blitt tatt med da dere reiste på et seminar i Las Vegas og at de hadde blitt borte underveis. Uten hensyn til en særlig treffsikkerhet spores informasjonsflyten i relasjon til egenarten. Jeg fikk beskjed om å sende en ny søknad. På grunn av en sømløs tidshorisont tilgjengeliggjøres strategien parallelt med evalueringen.
Jeg sendte nok en søknad, men har fremdeles ikke fått noe svar. Grunnet en løpende overveielse identifiseres tilstedeværelsen innenfor konsekvensaspektet. Jeg har ringt, sendt mailer og møtt opp i egen person, men ingen later til å ha sett søknaden. I betraktning av en betydelig avveining balanseres strategien med henblikk på realitetsorienteringen. Jeg har blitt fortalt at siste søknad muligens er blitt kastet ved en feiltagelse og fått beskjed om å sende en ny. Sammenholdt med en proaktiv ressursbruk iverksettes risikofaktorene som en følge av en samlet vurdering. Det har jeg nå gjort og jeg håper på et snarlig svar. I og med en vesentlig oppgaveløsning kommuniseres fokus innenfor rammen av løsningen.

Flott, ikke sant? Dette brevet ble ikke helt ulikt noen av dem jeg mottok fra daværende Aetat, den gangen jeg sloss med dem i håp om å komme over i levelig jobb. Særlig de brevene der svaret var nei, var stappfulle av meningsløs svada, gjerne med henvisninger til hundre og ørten paragrafer i tillegg, for virkelig å vise at man hadde retten på sin side. Det var synd jeg ikke hadde tilgang til svadageneratoren den gang, da kunne jeg ha tatt igjen med samme mynt, eller rettere sagt samme svada.