torsdag 8. november 2012

Den rette innstillingen

Positiv skal man være
Det er nå tre år siden jeg slet meg gjennom et kurs på Reaktorskolen, bloggpostene jeg skrev underveis blir fremdeles lest og kommentert. Med ujevne mellomrom dukker det opp en spesiell type kommentarer, den som skriver sier vedkommende går eller har gått på Reaktorskolen, skolen blir gjerne lovprist, samtidig som jeg får mitt pass påskrevet og det er ingen vakker påskrift. Jeg er negativ, har feil innstilling, ikke motivert for å komme i jobb, osv. osv. osv…
Det er interessant er at jeg aldri har fått tilsvarende kommentarer under det jeg har skrevet om mine erfaringer fra arbeidslivet, heller ikke fra det jeg har skrevet ellers om NAV. Merkelig nok later det ikke til at noen som har gått på Reaktorskolen og er fornøyd, kan skrive om det uten å komme med regla om hvor negativ undertegnede er. Nå må det sies at jeg verken blir såret, fornærmet, krenket eller noe som helst annet av disse beskyldningene. Det jeg opplevde på Reaktorskolen var ille, når folk blir sendt til slike steder er det fordi de er i klørne på NAV. Noe som betyr at folk er i en vanskelig situasjon, enten det skyldes arbeidsledighet, sykdom eller noe annet som er ugreit. Da er det siste man behøver å bli tråkket på, psyket ned, bli fratatt det man måtte ha av overskudd og selvtillit. Jeg kan ikke se at det er negativt å si fra når man ser noe som er gærent, særlig ikke når det går utover dem som har nok å slite med fra før.

Kommentarene der jeg stemples som negativ osv. representerer en type argumentasjon jeg dessverre synes det blir stadig mer av. I stedet for å komme med saklige argumenter stempler man motstanderen som negativ. De kan til tider bli ganske snodig, som en kommentar jeg fikk under en bloggpost der jeg skrev at vi hadde blitt tvunget til å skrive seks jobbsøknader i løpet av en dag. Da var det en som skrev følgende: Jeg er absolutt ikke enig i det du sier. Det er ingen som blir tvunget til å sende ørten søknader i løpet av 5-6 timer. Det handler om å sette seg klare mål for uken, sine egne mål for deretter å jobbe mot å oppnå disse. Her er altså den som kommenterer uenig i det jeg faktisk opplevde. Vedkommende mener også å vite at jeg hadde feil innstilling og ikke var klar for å komme i jobb. For å bruke denne type argumentasjon i en annen sammenheng. Jeg skrev en gang om en vaskejobb jeg hadde på en jernbanestasjon, der en stor del av jobben besto i å vaske doer. Jeg vasket doer i flere timer hver dag, dette var som man kanskje skjønner ikke spesielt festlig. I hvert fall forsto vennene mine det, derfor fikk jeg forståelse for at livet ikke var helt topp akkurat da. Det var ingen som sa at det er jeg ikke enig med deg i, det er ingen som må vaske doer i flere timer hver dag, med tilhørende beskyldninger om feil innstilling. Heller ikke mine kolleger forventet at jeg skulle synes jobben var morsom, det virket ikke som de syntes det selv heller.  Dessuten beklaget de seg støtt og stadig over alle helseplagene jobben hadde påført dem, så dette var nok en skikkelig negativ gjeng.
I en annen kommentar kan man lese: du skriver at du en gang da ved Aetat hadde kurs.....litt lenge siden du hadde disse erfaringene kanskje, med påfølgende beskyldninger om å være bitter. I teksten hadde jeg skrevet at kurset gjennom Aetat holdt en helt annen standard, det var med andre ord mye bedre. Siden kommentatoren stempler meg som bitter, vil jeg tro h*n mener jeg ikke var fullt så bitter da jeg gikk Aetat-kurset og det var derfor jeg var mer fornøyd med det. Når en person har gått to kurs, er fornøyd med det ene og misfornøyd med det andre, er det antagelig flere enn meg som ville tro at det ganske enkelt skyldes at det ene kurset var bedre enn det andre, men noen følger tydeligvis en helt annen type logikk.
Jeg skal prøve å følge denne logikken med et tenkt eksempel. I år var jeg på en flott ferie, der jeg besøkte byer som Paris, San Sebastian og Barcelona. Jeg lå på gode hoteller, spiste nydelig mat, drakk god vin og opplevde i det hele tatt mye fint. Da jeg kom hjem var jeg glad og fornøyd og syntes jeg hadde hatt det alle tiders. For å bruke et muligens mer moteriktig begrep, jeg var positivt innstilt til ferien. Men hvis jeg nå blir mer uheldig med neste års ferie, jeg havner i en nitrist, grå by hvor det regner og blåser uavbrutt, ligger på et møkkete hotell med vond seng, kakkelakker og veggdyr. Jeg spiser mat som smaker pyton og ender opp med matforgiftning. Når jeg kommer hjem er jeg selvfølgelig kjempesur og synes jeg har hatt en møkkaferie. Jeg vil etter all sannsynlighet møte sympati og medfølelse fra folk jeg kjenner. Det ville jeg antagelig ikke gjort dersom jeg hadde hatt venner av samme slag som den jeg har sitert ovenfor. Denne personen ville nok mene at det ikke var ferien det var noe i veien med, men derimot at jeg hadde greid å bli drabelig bitter og negativ det siste året. Min manglende entusiasme overfor kakkelakker, matforgiftning og annen elendighet skyldtes feil innstilling fra min side, med den rett innstillingen er nok både kakkelakker og veggdyr trivelige skapninger.


Disse menneskene som anser seg som så veldig positive burde spørre seg om hvor positivt det er å stemple andre som negative fordi de har andre meninger eller erfaringer enn en selv. At noe blir kritisert betyr ikke at den som kommer med kritikken er negativ, bitter og har feil innstilling. Hvis jeg oppfører meg dårlig overfor andre kan jeg ikke skylde på at andre er negative når de ikke liker oppførselen min.

23 kommentarer:

  1. Jeg liker prallellene du viser til her. En skulle tro, at når noen reagerer negativt på et kurs, så skulle det skape nysjerrighet blant de som holder et slikt kurs, i stedet for motstand. Hvordan skal de kunne forbedre seg, hvis de ikke lytter til de som tar kurset?
    Er arrogansen virkelig så stor, at de ikke har noe å forbedre, eller lære?

    Ikke riktig de samme som reaktorskolen, men jeg har med meg noen lignende erfaringer med psykisk helsevern, der de vet best.

    Når det gjelder den som har kommentert til deg, så kan man jo begynne og undres på, om vedkommende holder slike kurs selv?

    Å bestride andre menneskers opplevelser, det er å ikke lytte, eller kunne se seg selv, i en del sammenhenger.

    Fortsatt fin kveld til deg Laila.

    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. Det burde vært et krav at alle som skulle jobbe med mennesker i en eller annen sammenheng var i stand til å lytte til andre.

      I hvert fall i et par tilfeller tror jeg der er ansatte ved Reaktorskolen som har skrevet kommentarene. Jeg synes liksom jeg kjenner igjen holdningene og måten å uttrykke seg på. Det virker også som man er personlig fornærmet, noe en tilfeldig kursdeltaker neppe ville bli.

      En riktig god kveld til deg også.

      Slett
  2. Negativ er det nye slem leste jeg et sted. Og det stemmer...det er en hersketeknikk å stemple andre som negative. Selvsagt finnes det negative mennesker, men du Laila er ikke blant dem!

    SvarSlett
    Svar
    1. Negativ er det nye slem, det er så sant! Etter det jeg har sett av folk som anser seg selv som positive er de ofte veldig gode til å bruke hersketeknikker.
      Takk for at du ikke regner meg blant de negative:)

      Slett
    2. Legger inn en lenke til blogginnlegget mitt: "Negativ er det nye slem":

      http://ingridvaa.blogspot.no/2011/11/negativ-er-det-nye-slem.html

      Slett
    3. Takk for lenken, absolutt interessant lesning.

      Slett
    4. Ja, det er bra at noen har innsigelser! "Meretes tilstandskontroll" virker bare dum. Det hun er ute etter, er at folk skal fornekte sine egne følelser. Noe psykologien absolutt fraråder. Vil du ikke vedkjenne deg dine følelser, og ta det derfra, ender du opp som en person uten kontakt med deg selv eller andre. Uheldig for alle du kommer borti, og tragisk for deg selv.

      Hvis noen er deprimert, er det faktisk ikke - slik Merete synes å tro - fordi de har glemt å poste et brev, medmindre det dreier seg om et svært viktig brev, og da er det grunn til å være lei seg også. Meretes råd om å "skifte fokus" er bare teit. Sitter vi midt oppe i en situasjon, kan vi ikke tillate oss å "skifte fokus" uten å virke særdeles arrogante på omgivelsene, som uansett vil dra oss meget kontant tilbake til den foreliggende situasjon, som er den vi er lei oss for. I tillegg har omgivelsene virkelig "fått noe" på oss.

      Har nettopp lest biografien om ABB. Da Breivik var to år gammel, var moren hans opptatt av de "ugjerninger han kunne finne på" overfor sin søster. Ikke rart naboer og psykologer fikk bakoversveis av en mor som fryktet "ugjerninger" fra et to år gammelt barn mot en åtte år gammel jente. Wenche Behring omtalte det lille barnet som en voksen mann med skumle hensikter. Tretti år senere var fantasien blitt virkelighet, men hadde den trengt å bli det? Skulle toåringen bare "skiftet fokus", fordi barnevernet ikke fulgte opp psykologens inntrengende anmodning om å fjerne gutten fra hjemmet? ABB ble jo eldre etterhvert, og ingen skal påstå han ikke prøvde å skifte fokus: Skolegang, tagging, firmaer og lovbrudd. Både han og resten av landet kunne nok vært tjent med at han heller hadde gått inn i seg selv, til barndommens mørke kjerne. Men legg merke til at helt frem til Borchgrevink skrev boken sin om ABB, ble alt dette fortiet både av pressen og - enda verre - i rettssalen.

      Slett
    5. Enig, Meretes tilstandskontroll får meg bare til å riste oppgitt på hodet. De ekspemplene hun kommer med, som å brekke en negl eller glemme å poste et brev, er så bagatellmessige at det blir latterlig.

      Slett
  3. Godt mulig at folk fra Reaktorskolen følger med på bloggen din. Ansatte på arbeidsmarkedsbedrifter vil gjerne beholde jobbene sine, der de kan tillate seg nærmest hva det skal være overfor de som henvises dit av Nav, med tvungent oppmøte attpåtil.

    Jeg ble henvist til Designtrykkeriet i Bergen, som nå er oppkjøpt av A2G, for utprøving av restarbeidsevne. Opprinnelig het det Døves trykkeri og har kanskje vært en bra arbeidsplass for døve og tunghørte.

    Designtrykkeriet hadde imidlertid skiftet over til å følge opp attførings-/AAP-klienter for Nav. Stedet tilbød sosiale utflukter der man ble kjent med andre kursdeltakere. Det hadde selvsagt ingenting med attføring eller restarbeidsevne å gjøre, og var en fullstendig avsporing av uføresaken min.

    På eget initiativ gikk jeg rundt og spurte om praksisplass, og fikk napp hos en kommunal etat. Men "konsulenten" (litt av en betegnelse) på Designtrykkeriet insisterte på å være med på jobbintervjuet. Han ville selvsagt skape inntrykk av at det var HAN som fikset dette, enda det stod jeg sannelig for selv. Også de andre kursdeltakerne måtte skaffe seg praksisplasser selv.

    Hans nærvær satte meg selvsagt i et merkelig lys hos de som skulle intervjue meg, som om jeg ikke kan snakke for meg selv! Skal en vurdere om folk har restarbeidsevne, må de selvsagt fikse slike vanlige ting som et jobbintervju på egen hånd. Ellers har jo Nav selv innrømmet at de er uføre.

    Kommunal etat er ingen vernet bedrift, jeg hadde altså "praksis i ordinær virksomhet", som er eneste fornuftige måten å finne ut hvilken restarbeidsevne folk faktisk har.

    Designtrykkeriet hadde selvsagt ingenting å gjøre med praksis i ordinær virksomhet. Likevel insisterte "konsulenten" på at han måtte "følge meg opp", som om jeg skulle være et spesialtilfelle.

    - til tross for at han ikke en eneste gang kontaktet meg tilbake de gangene jeg henvendte meg til ham. (Det gjaldt kontrakten Nav hadde inngått med Designtrykkeriet på mine vegne.)

    - og til tross for at mitt eneste problem er at jeg på grunn av sykdom ikke kan løfte, sjaue eller stå bøyd. Men jeg har heller aldri hatt noen jobb der dette har vært nødvendig, og i kommunen skulle jeg gjøre kontorrelatert arbeid, slik jeg er utdannet til og har min arbeidserfaring fra.

    Designtrykkeriet var døv på det øret, de var virkelig "Døves trykkeri"! "Konsulenten" innkalte meg til samtale, og prøvde å presse meg til å fornye en kontrakt om at jeg arbeidet i attføringstiltak på Designtrykkeriet, der jeg bare hadde vært innom noen få ganger og aldri utført et sekunds arbeid! Ren løgn for å innkassere penger på meg og sykdommen min.

    Jeg anførte at selve kontrakten så merkelig ut. "Konsulenten" svarte likegyldig at den «så ut til å være et sånt skjema som tidligere ble brukt til AFP»! Hva har jeg med AFP å gjøre? Ikke en gang kontraktene var det orden på. Den første jeg fikk, var skrevet ut på et mannsnavn, mens kontrakten med mitt navn, ble gitt til en mann! Hele stedet var gjennomsyret av respektløshet for brukerne. Under brannalarmen var det ingen varsling for døve, slik at en arbeider ble gjenglemt der han satt. Grøten vi fikk servert til «julesamling», var svidd og smakte helt motbydelig. Det var riktignok skiver med julebrød med brunost; men den ansatte som satt ved siden av meg, stappet seg med skiver uten å sende fatet videre, slik at verken jeg eller de andre brukerne lenger nede ved bordet fikk noe. Som vanlig bare overså han oss, bordskikk var helt fraværende (selv om han ved en annen anledning skrøt voldsomt av den ulovlige utbyggingen han foretok av hytten sin).

    Da jeg gav beskjed om at jeg ikke var med på sånt, sa "konsulenten" at "det var en side ved meg at alt skulle være så korrekt". Dette er altså også en feil ved meg! Og dette kom fra en ansatt ved et attføringstiltak, som terper på hver minste ting klientene kunne ha misforstått eller gjort feil. I likhet med Nav tåler de ingen slinger i valsen selv. (Fortsetter under)

    SvarSlett
  4. Skal skattebetalerne virkelig trenge å punge ut til virksomheter som livnærer seg på løgn og bedrag? "Konsulenten" hadde allerede gjort stor skade i saken min. Som sagt satte han meg i et uheldig lys hos kommunen fra starten av, ved å tvinge seg med på intervjuet. Jeg fikk aldri de avtalte arbeidsoppgavene, ble satt til å brette esker(!) i stedet, og siden det ble gjort så stort nummer av at jeg kom fra Nav (noe som var helt unødvendig), ble jeg møtt med en kald skulder av mange. Jeg henvendte meg til verneombudet som sørget for å få tingene i orden.

    Avdelingslederen min i kommunen ble rasende over dette og klaget på meg til Designtrykkeriet, som iallfall gav det beste beviset for at attføringsvirksomheter er noe av det verste du kan komme ut for. De skrøt av hvordan de skulle hjelpe folk i arbeid, men "konsulenten" der la all skyld på meg som en negativ (høres det kjent ut?) og umulig person. Han ringte verneombudet privat i ferien hennes for å spa opp dritt om meg. Det fikk han ikke, men hun fikk en demonstrasjon av hva og hvem jeg hadde vært ute for.

    Da jeg sa fra til "konsulenten" om de problemene verneombudet hadde fortalt meg at hun hadde hatt med nettopp den avdelingslederen jeg ar så uheldig å komme ut for i kommunen, ble jeg avvist med at den avdelingslederen "virket så ryddig". Hva visste «konsulenten» om det?? Tilfeldigvis ble jeg senere kjent med flere som hadde jobbet sammen med akkurat den avdelingslederen der han tidligere var ansatt. Der hadde han sparket til en kvinnelig kollega, kunne de fortelle meg, og måtte ha juridisk hjelp siden hun gikk videre med saken, med full støtte fra ledelsen der. - Dessverre fikk jeg først vite dette senere, men det gav meg overtaket på omtalte avdelingsleder, siden jeg tydelig har vist at jeg har kontakt med hans tidligere kolleger. Han skjønner helt sikkert at «episoden» har vært et tema.

    Det tragiske her er at denne mannen klarte å få seg jobb i kommunen, attpåtil ble forfremmet til avdelingsleder, og at akkurat han tok imot folk fra Nav. Nå hadde jeg, i tillegg til kronisk sykdom og dårlig økonomi, tre imot meg:
    1. Saksbehandleren ved Nav, som mente jeg skulle attføres til gartnerarbeid, enda dette ikke var "hensiktsmessig" (lovens formulering) siden jeg ikke kan stå bøyd, og siden jeg allerede har en utdannelse som er hensiktsmessig i forhold til min helse;
    2. Designtrykkeriet; og
    3. avdelingslederen der jeg var på tiltak.
    Det var så tungt at jeg kan si helt sikkert at jeg aldri hadde klart meg gjennom den perioden uten støtte fra venner. Og dette skal være Nav som "gir folk nye muligheter"? Det eneste saksbehandleren var opptatt av, var å "få noe" på meg så hun kunne avslutte saken min og skjule sin egen opptreden. (Fortsetter under)

    SvarSlett
  5. Nav måtte til slutt respektere at jeg ikke ville ha noe mer med Designtrykkeriet å gjøre, selv om "konsulenten" hevnet seg med en rapport om meg som han senere måtte trekke tilbake. Rart at en sånn konsulent-knøl tør å lyge om ting han må vite at det er lett for meg å motbevise, f.eks at jeg skulle ha dårlig utdannelse. Jeg har ingen dårlig utdannelse, og det er svært interessant at attføringsvirksomheter ser et poeng i å sette klientene sine i dårligst mulig lys.

    Enda mer opprørende er det at Nav betaler dem for dette, og sender regningen videre til skattebetalerne - i siste rekke oss selv. Jeg sparte altså det offentlige for betydelige utgifter ved å være i "direkte" arbeidspraksis i kommunen, men har aldri fått noen takk for det – minst av alt fra Nav, som burde vært nærmest til det.

    Nav er en avskrekkende motpart. Sender de deg til en attføringsbedrift, har du ytterligere en motpart som nærmest utrettelig prøver å "få noe" på deg. Hvordan dette må oppleves av folk med psykiske problemer, tør jeg ikke tenkte på. Attføringsbedriftene skal liksom være en "bro til arbeidslivet". Jeg vet av egen erfaring at de tvert om gjør hva de kan for å sverte deg hos den bedriften der du er utplassert, og som du for øvrig selv må finne frem til. - Gudskjelov har Hordaland fylkeskommune solgt seg ut av attføringsbedriftene, og de har mistet avtaler de tidligere hadde om produksjon av veiskilt og fruktkurver. Firmaet Beredt er så beryktet at en del saksbehandlere hos Nav nekter å sende folk på AAP dit.

    For Designtrykkeriet hadde det vært svært så bekvemt å ha en rusfri, uproblematisk person som meg sittende i lokalene sine måned etter måned, slik at de kunne håve inn penger ved å påstå at det ikke lot seg gjøre å plassere meg noe sted. - Fy faen for svineri!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nok en hårreisende historie om hva man komme ut for. Det er nok mange som jobber i både attføringsbedrifter og steder som Reaktorskolen som hadde fått problemer på en vanlig arbeidsplass. På Reaktorskolen fikk vi beskjed om å føre opp nøkkelegenskaper, eller hva de nå kalte det, på CVen. Ett av ordene vi skulle bruke var strukturert, læreren vi hadde var overhode ikke strukturert. Han svimet rundt, forsvant og ble borte i evigheter. En gang han hadde vært borte veldig lenge og tiden nærmet seg for at vi skulle gå hjem, var det en av de andre kursdeltakerne som ringte ham opp og spurte om han husket oss. Det var læreren vi hadde i data som fortalte at vi skulle fylle ut evalueringsskjema siste dagen. Vi måtte mase på jobbsøklæreren for å få skjemaene, det kan jo være at han ikke øsnket at vi skulle få mulighet til å si hva vi mente. Hadde det ikke vært for datalæreren, som for øvrig var både flink og hyggelig, hadde vi aldri sett noe til evauluerinsskjemaene. På avslutningsdagen dukket det opp en som hadde vært hjelpelærer de dagene vi hadde hatt data, en tidligere elev. Det var meg en sann fryd å takke ham, høyt og tydelig, for de dagene og si at de hadde vært de absolutt lyspunktene, mens jobbsøklæreren hørte på.

      Slett
  6. Forundrer meg ikke! :-)

    I mitt tilfelle falt bitene på plass, siden
    1. en kvinnelig avdelingsleder på huset ordnet med at jeg ble overført til hennes avdeling, slik at jeg slapp unna avdelingslederen med "fortid", og
    2. jeg fikk rede på denne "fortiden" hans. Verneombudet fulgte også opp saken min. Men slik flaks er det ikke alle som har.

    Jeg er like provosert som deg av gnålet om å være "positiv" og "strukturert", når disse egenskapene er totalt fraværende hos Nav og attføringsbedriftene selv. Jeg har aldri møtt så mye rot og negativitet/fiendtlighet noe sted som nettopp hos disse.

    "Konsulenten" hos Designtrykkeriet gikk så langt overfor meg at han i sluttrapporten løy om at min fastlege skulle ha skrevet at jeg har en asosial personlighetsforstyrrelse.

    At jeg skulle ha en personlighetsforstyrrelse, har da aldri vært noe tema verken hos min fastlege eller andre, og konsulent-knølen måtte trekke dette tilbake, siden jeg truet med å gå til rettslige skritt. Det var likevel sjokkerende å oppleve hvor langt attføringsbedrifter går for å ødelegge brukernes sjanse for å komme tilbake i arbeidslivet. Hva oppnår de med dette, når de tar seg betalt for å gjøre det motsatte?

    Å hevne seg ved å lyge folk psykiske sykdommer på, sier jo også noe om attføringsbedriftenes holdning til psykisk syke, og deres arroganse overfor brukerne.

    Få ting opprører meg mer enn snakk om at det offentlige må ta ansvar for attføringsbedriftene, for det gir slikt "kjempeutbytte" i form av "folk som ellers ville falt ut av arbeidslivet". Men attføringsbedriftene yter da ikke hjelp til noe slikt! Også saksbehandleren min i Nav var svært ivrig etter å få klistret på meg en psykiatrisk diagnose, i stedet for den medisinske diagnosen jeg faktisk har. Da kunne hun nemlig få gjennomslag for sin påstand at jeg var "for psykisk syk" til attføring, og avslutte hele saken min: Mindre jobb på henne.

    Jeg måtte kontakte sivilombudsmannen, som slo fast at Nav skulle forholde seg til det som stod i legeerklæringen min (medisinsk diagnose), ikke en psykiatrisk diagnose som var en ren påstand fra attføringsbedriften, Navs saksbehandler og en tilfeldig kommunal avdelingsleder (som altså tidligere hadde sparket til en kollega). Det kom også pålegg om tvungent skifte av saksbehandler. Jeg hadde ved fire anledninger forlangt å få en annen saksbehandler, men dette ble bare ignorert av Nav. Nå kom kravet utenfra, og jeg fikk i stedet en normal og hyggelig person å forholde meg til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da jeg gikk kurs gjennom Aetat for mange år siden hadde vi også jobbsøk i noen dager. Det utviklet seg til en interessant samtale mellom lærer og kursdeltakere. Hun snakket om at mange psykopater ender opp som sjefer og får man en sjef som er psykopat er det bare en ting å gjøre mente hun, å finne seg ny jobb. Nå skal man vel ikke se bort fra at det er en del psykopater i NAV-systemet og om det ikke alltid er lett å finne seg ny jobb, er det umulig å finne et nytt NAV.

      Slett
    2. Skrekk og gru!! Heldigvis har ikke jeg vært borti så graverende ting fra NAV ( eller Aetat den gang). Min saksbehandler på attføring var fornuftig og grei og attføringskursene var også greie. Men når attføringen var over ble jeg sendt på to jobbsøkerkurs med noen måneder mellom hvert og de var så som så. Ikke så graverende som fortalt her og kurslederne var i grunn OK, men det var en del "pisspreik" og til tider lite forståelse for psykiske barrier man måtte ha. Jeg ble også fortalt at jeg var blitt vurdert fjernet fra det ene kurset siden jeg ikke var aktiv (positiv?) nok var det vel.....ikke at jeg kan skjønne det. Jeg var så aktiv jeg bare kunne ut fra mine forutsetninger. Jeg opplevde også en ekstrem tenk positivt - dame på Aetat. Joda hun skulle sende meg på jobbsøkerkurs hun...men kunne jeg sende henne en prøvesøknad og CV først så hun fikk se hvordan jeg skreiv. Ja det kunne jeg jo....og da hun fikk den kvitterte (kvitret) hun med at den var jo såååååååååå bra - Skulle tro du har gått på jobbsøkerkurs!!! Say no more.

      I alle fall opplevde jeg nok til å prøve å unngå NAV for ettertiden så sant det lar seg gjøre. Jeg opplevde stigmaet som følger med å slite i det systemet også. Og stigmaet er så sterkt at selv nå når jeg skal begynne i nytt oppdrag om noen dager ikke helt klarer å nyte å bare ha litt fri mens jeg venter på å begynne. Jeg føler nemlig at naboer og andre som måtte se at jeg er hjemme på dagtid tenker sitt.....Jasså hun går og slenger igjen nå ja...hva er det med det kvinnfolket?! Ikke at jeg egentlig tror noen ofrer det en tanke, men ubehaget har satt seg fast i meg i alle fall.

      Slett
    3. Ikke aktiv nok, det er jo noen som mener at det viktigste er at man sender mange søknader, om jobbene er relevante eller ikke spiller mindre rolle.

      Nyt fridagene dine og gi blaffen i eventuelle nysgjerrige naboer. Men det du skriver minner meg om at jeg har lest at folk som lever på trygd har grudd seg til å gå ut av døra i de periodene der det har vært mye snakk om trygdesnylting.

      Slett
    4. Ja, egentlig tror jeg ingen bryr seg. I dag har dessuten folk så mange rare arbeidstider. Men det å ha vært sykemeldt og på attføring - som naturlig nok medførte at jeg i lange perioder ikke hadde noe å gå til - har satt seg i kroppen og cellene.

      Slett
    5. Hvis naboene ser at du går hjemme, må det jo bety at de er hjemmeværende selv? Da kan de jo vanskelig si noe...

      Men HER, folkens, er en med rett innstilling:

      http://www.tv2.no/play/underholdning/tkn/slik-faar-du-en-fin-arbeidsdag-paa-face-677481.html

      Jeg fikk meg iallfall en god latter!

      Slett
    6. Hvis naboene ser at du går hjemme, må det jo bety at de er hjemmeværende selv? Da kan de jo vanskelig si noe...

      Helt sant anonmym, men hvis man har småbarn og sånt veit du så har man alibi for alt, absolutt alt......

      Slett
    7. Hehe, morsom video. Bare det er fint på "face" så er det vel ikke så farlig med resten.

      Enig med Inger, har man småbarn har man alibi for absolutt alt.

      Slett
  7. Jeg husker enda at jeg leste posten din om Reaktorskolen for noen år siden og ble helt sjokkert. Det er min store skrekk at NAV skal begynne å herse med meg og sende meg rundt på slike tiltak i øst og vest som kun er til for at noen skal si de har gjort jobben sin. Det har jo ofte veldig lite med virkeligheten å gjøre.

    Ellers mener jeg å se den samme tendensen som deg og andre - negativ er det nye slem! Jeg leser til og med om bedrifter hvor man vil "forby klaging". Hvorfor det? Hvis folk klager, så er det som regel en grunn til det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det har svært lite med virkeligheten å gjøre. Dessuten koster det penger, penger som kunne vært brukt på langt bedre vis. Jeg har blitt forferdelig sliten av mange av jobbene jeg har hatt, men den psykiske belastningen jeg opplevde på Reaktorskolen var langt verre. Foruten at jeg kjente at det slet veldig på den psykiske helsa var jeg plaget med en forferdelig spenningshodepine mens jeg gikk det kurset. Selv de mest stressende jobbene jeg har hatt hatt, der jeg har betjent lange køer med grinete kantinekunder eller rødglødende sentralbord, har ikke påførst meg noe tilsvarende.

      Når du sier det har jeg også hørt om bedrifter der man "forbyr klaging". I mange av de jobbene jeg har hatt har det vært all grunn til å klage. Eksempelvis når man må jobbe for tre hele dagen og det ikke er tid til pauser. Negativ er helt klart blitt det nye slem. Det de "positive" burde tenke over er at kanskje det at noen er kritiske, eller "negative", til at ting er som de er, er det som bringer verden framover.

      Slett
  8. Et kinesisk ordspråk sier at det er det hjulet som knirker, som blir smurt! :-)

    Hvis man ikke klager, blir jo ingenting bedre. Å ikke klage, er å medvirke til at ting fortsetter å være ugreie. Tar du da ting opp senere, risikerer du også å få slengt i deg: "Hvorfor sa du ikke fra før nå?"

    Ledelse er også et emne for forskning:
    http://www.bt.no/jobb/La-det-skure-ledelse-er-det-verste-2794759.html

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.