Arbeidermusikk 6

Kanskje på tide å runde av serien med arbeidermusikk. Det skal gjøres på staselig vis, da vi tillater oss å tøye begrepet arbeidermusikk en smule, for å si det forsiktig. Händels Water Music ble bestilt av kong George den første, som skulle på båttur på Themsen i juli 1717.

Grunnen til at jeg tar med denne musikken her, skyldes et minne jeg har fra en lørdag for noen år siden. Den gangen hadde jeg en jobb som innebar at jeg jobbet alene på lørdager. Det var ganske deilig å være alene på jobben, selv om det ikke var helt fritt for farer. Det var en viss mulighet for at jeg kunne bli klemt under høye og uhåndterlige traller som skulle trilles ned et høyt trinn. Dersom en av dem hadde veltet over meg, hadde jeg blitt liggende fastklemt til mandag morgen. Det holdt på å gå galt en gang, så dette var en jobb som bød på litt mer spenning i hverdagen enn jeg satte pris på. På den positive siden slapp jeg unna P4 og annen skvalderradio, noe jeg helt klart anså som en fordel.  
Jeg hørte stort sett på P2 hele dagen, og dersom det var noe som ikke falt i smak, kunne jeg bare sette på en medbrakt CD.

Et av programmene jeg hørte på var Ring inn musikken, der folk kan ringe inn og ønske seg klassisk musikk. Mye bra musikk, men mange av dem som ringte inn var plagsomt taletrengte. Jeg var tross alt på jobb og ville ha musikk til arbeidet og var lite interessert i innringernes til tider svært lange utredninger om hvorfor de ønsket akkurat den musikken. Derfor var det så befriende da en ringte inn og ville høre noe fra Water Music, av den enkle grunn at han ble i godt humør av det. Det er vel absolutt god nok grunn, jeg blir også i godt humør av denne musikken. Nå vet ikke jeg hvilken bakgrunn fyren som ble i så godt humør av Water Music hadde, men jeg fikk en følelse av at han befant seg nærmere meg både når det gjaldt klasse og alder. De fleste andre som ringte inn denne lørdagen lot til å være langt over arbeidsfør alder og hadde nok også en helt annen klassebakgrunn.

I enkelte miljøer er kanskje ikke det at man hører på musikk man blir i godt humør av noe man snakker høyt om. Det er lett å få inntrykk av at man ikke skal være i godt humør i det hele tatt. Når jeg leser uttalelser av disse synserne som har fått en del pepper her på bloggen, synes jeg de framstår som både humørløse og selvhøytidelige. Kanskje en av de få gledene de har her i livet er gleden over at de har bedre smak og finere vaner enn den simple allmuen. I så fall får man jo bare unne dem denne gleden.
Jeg har mer enn én gang lest skriblerier om hvor synd det er på arbeiderklassen fordi vi har så elendig smak. Det hender synserne koster på seg litt nedlatende medfølelse overfor oss på grunn av andres avsmak for det vi angivelig skal ha sans for. Musikken vi liker, bøkene vi leser, i det hele tatt alt vi liker er feil, skriver synseren, og tenker selvfølgelig på danseband, kioskromaner og annen vederstyggelighet. Dette er også feil, de fleste av oss får ha våre laverestående vaner i fred. For når leste man at det er teit å lese krim eller høre på Bruce Springsteen, barokkmusikk eller hva det nå måtte være? Til og med den irske musikken jeg er så glad i, får jeg ha i fred for synserfolket.

På ett område skal jeg for øvrig gi synserne rett, jeg skjønner meg ikke på samtidsmusikk. For noen år siden hadde jeg en jobb der jeg gikk rundt i et nybygg og klargjorde pc-er. Det medførte at de måtte slåes av og på hele tiden. Ett eller annet sted på disse maskinene befant det seg noen høyttalere av relativt dårlig kvalitet, dette var den gang man brukte Windows XP. Bygget hadde mange store kontorlandskap, når jeg hele tiden måtte restarte et enormt antall pc-er i samme rom, oppsto det et spetakkel av en annen verden. Da hendte det at jeg tenkte at dette minnet jo mye om samtidsmusikk. Så da kan jeg gi synserne den gleden at de har rett på ett område, samtidsmusikk har jeg ikke peiling på, og det bekymrer meg ikke i det hele tatt. Det finnes så mye annet fint å høre på, som for eksempel Water Music.