Siden jeg fremdeles har en og annen leser, og det ser ut til å være litt krefter igjen i pc-en, prøver jeg å skrive en post til. De som er innom bloggen, vil antagelig ha interesse av en kommentar av Snorre Valen med tittelen Den norske myten om usårbarhet. Jeg plukker ut noen gullkorn: Norge har i lang tid vært et slags «to tredelssamfunn» – et samfunn der majoriteten har hatt det godt og trygt, og der de som faller utenfor (eller blir holdt tilbake) ikke har vært mange nok (eller ressurssterke nok) til å utgjøre noen særlig politisk kraft. Dermed har ulikhetene kunnet øke i Norge over lang tid uten at det har gitt særlige politiske utslag. Og dette: Vi vet i det hele tatt ikke særlig mye om hvordan et land som Norge tåler en utvikling der mange flere enn før opplever at politikken ikke er der for dem – slik vi i verste fall risikerer i månedene og årene som kommer. Det har nærmest blitt automatikk i å avvise erfaringene med fremmedgjøring og demokratisk svekkelse i land som USA, Storbritannia, Ungarn og Polen med at «det kan ikke skje her, vi er jo Norge». Og til slutt: Jeg går med en ekkel følelse av stadig økende avstand mellom realitetene rundt oss på den ene siden, og språket det politiske Norge bruker på den andre.
Jeg har jo erfaring med å være en av de uheldige som
opplever at politikken ikke er der for dem, som Valen så treffende sier. Til
tross for stadig dårligere råd tviholder jeg på abonnementet mitt på
Klassekampen så lenge det går. Der har jeg lest om andre som også i høyeste
grad opplever at politikken ikke er der for dem, som de som er nødt til å stå i
matkø på Fattighuset. I en av artiklene i serien de hadde om dette, kunne vi lese
at arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen vil løse problemet med å
øke overføringene til Navs drift. – Det viktige for oss er at Nav må styrkes
varig for å sikre tettere oppfølging av brukerne. Det handler om å gi den
individuelle oppfølgingen, så folk får tettere oppfølging knyttet til sine
behov. Hun vil gjennomføre en tillitsreform i Nav, slik at Nav-ansatte får mer
ansvar og mer tid til å følge opp den enkelte. – Slik kan brukerne bruke
energien sin på det som er viktig. Det høres ut som at det er viktig at han du
forteller om, får bruke energien sin på inntektsgivende arbeid, sier Persen.
Jeg har dessverre sett at flere enn arbeidsministeren mener at løsningen er å gi Nav-ansatte mer ansvar. De mener det ville bli bedre dersom Nav-ansatte får bruke skjønn, men hva hvis du er så uheldig å møte en Nav-ansatt som ikke skjønner noe som helst, og dem er det dessverre en del av. Jeg tror at i møte med Nav-ansatte er det ikke alltid hvor god man er til å snakke for seg det kommer an på, heller hvor flink man er til å legge seg helt flat. Og jeg har fått erfare at de gjerne gir avslag dersom man søker om noe, uansett hvor viktig det måtte være. Da jeg var på DPS fikk jeg god hjelp av en flink sosionom, men selv da ble det avslag da hun søkte om noe som var absolutt nødvendig. Hun klarte å ordne opp i det, men jeg hadde aldri klart det på egen hånd. Det får meg til å tenke på saken i fjor sommer, han som søkte om støtteda strømmen var slått av, og fikk beskjed om han fikk skaffe seg gratis grillpå Finn. I den forbindelse leste jeg at det ikke var sjelden at folk fikk slike beskjeder, men som oftest ble de gitt muntlig. Slike personer er det altså arbeidsministeren vil gi mer makt og myndighet over mennesker som står i svært vanskelige situasjoner. Ellers så jeg at det var noen som lurte på hvorfor i all verden et stort parti som Arbeiderpartiet ikke har bedre folk enn Marte Mjøs Persen. Jeg har lurt på det samme selv.
Nå har det vært sagt Nav-tiltak kan virke mot sin hensikt,
at de gjør det vanskeligere å få jobb. Det er kanskje ikke så rart, for
arbeidsgivere jeg har snakket med har vært svært skeptiske til alt som har med
Nav å gjøre. Jeg har skrevet mye om kursene jeg gikk i regi av først Aetat, og
deretter Nav. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man ikke er mer opptatt av å se på
effektene kursene, får de folk i jobb, og hvis ikke, hva kunne ha vært gjort
bedre? Da jeg gikk kurs for å ta datakortet, var vi som gikk der fornøyd med
kurset, men vi ville gjerne lært mer om hvordan vi ville møte programmene i
arbeidslivet. Kanskje et oppfølgingskurs med praktiske arbeidsoppgaver hadde
vært en ide? Da jeg gikk arkivkurs, snakket vi om at vi ikke ante hvordan en
arbeidsdag i et arkiv ville være. I forbindelse med arkivkurset er det noe jeg
har tenkt på i det siste, jeg leverte kursbevis på det vikarbyrået jeg var
innmeldt. En stund senere ble jeg oppringt om et langvarig arkivoppdrag, mener
å huske det var snakk om nesten ett år. Dessverre framgikk tydelig at det
krevdes helt andre kunnskaper enn det kurset hadde gitt meg, og det måtte jeg
være ærlig om. Det gjorde forferdelig vondt å takke nei til den jobben, men jeg
kunne ikke juge på meg kunnskap jeg absolutt ikke hadde. Hvis kurset hadde gitt
meg den kunnskapen jeg trengte, kan det være at jeg hadde vært et helt annet
sted i dag, enn i den håpløse, fullstendig ødeleggende situasjonen jeg befinner
meg i nå.
Det er noen dager siden jeg
begynt å skrive, men så ble det stopp. Det er ikke er bare tingene mine som går
i stykker, jeg begynner for alvor å kjenne på at jeg har hatt det altfor
vanskelig altfor lenge. Jeg har omtalt den såkalte arbeidslinja som
straffelinja, nå kan slå fast at den også er en ødeleggelseslinje. Dessverre er
den nok også til tider en dødslinje, lurer på hvor mange av selvmordene her i
landet hvor fattigdom og Nav spiller en rolle. Det kommer det neppe til å bli
forsket på, jeg kan ikke noe for at jeg har en liten mistanke om at ikke alle selvmord
anses som like tragiske. Jeg ville ikke bli overrasket om antall selvmord
kommer til å øke i tiden framover, til vinteren når folk må velge mellom mat og
varme, kanskje ikke har råd til noen av delene. Jeg vet av iskald erfaring sist
vinter at å fryse ikke er bra for verken psykisk eller fysisk helse.
Siden forrige avsnitt har jeg hatt nok en skrivepause, den har jeg blant annet brukt til å titte innom Twitter. Der var det noen som hadde delt en kronikk fra Avisa Nordland, den har enkelt og greit tittelen Fattigdom, og er skrevet av Christian Torset. Har begynner kronikkforfatteren med å fortelle at vaskemaskinen hans har gått i stykker, noe som ikke var noe problem, da han bare kunne kjøpe ny. Som jeg har nevnt før, vaskemaskinen min også har gått i stykker, men jeg har ikke mulighet til å kjøpe ny, så jeg er nå henvist å vaske alt som skal vaskes for hånd. Det er ubeskrivelig slitsomt, siden jeg er plaget med såre og vonde hender fra før, er det også direkte smertefullt. Som jeg også har nevnt, kjøleskapet røk noen dager før vaskemaskinen, foreløpig virker fryserdelen, så det går på et vis, men det blir veldig vanskelig. Samtidig har pc-er og mobil som synger på siste verset, alt dette skaper utrolig mye angst og stress. Hver gang jeg slår på pc-en jeg bruker når jeg skriver, har jeg hjertet i halsen, siden tastaturet driver og kobler seg fra den andre, er jeg helt avhengig av denne for å skrive. I tillegg kommer bekymring for tenner, å vite at jeg aldri kommer til å råd til å gå til igjen er stress så det holder. En skikkelig tannhelsereform som hadde gjort at folk hadde hatt råd til den tannbehandlingen de trengte, ville betydd mye for både fysisk og psykisk helse for folk med dårlig råd, og dem ser det ut til å bli mange av framover
Nå var jo planen min å dø over to
år siden, fordi jeg visste at jeg ikke ville takle livet som lutfattig, noe jeg
heller ikke gjør. Det har vært sagt at selvmord er den mest oppriktige form for
selvkritikk, siden jeg ikke hadde fått til livet mitt, var det like greit å avslutte
det. Dessverre greide jeg ikke engang det, for det hadde vært en helt grei avslutning
på livet. Når det snakkes om selvmord er det aldri snakk om hvor utrolig kjipt
det er å overleve selvmordsforsøk, når man virkelig har ment alvor. Nå har jeg
egentlig hatt mye mer lyst til å leve, enn å dø. Men når leve betyr en smertefull
og ydmykende grønnsaktilværelse langt under fattigdomsgrensa, med tannverk og
null mulighet for livsutfoldelse, virker døden som et ganske greit alternativ. Jeg
har aldri hatt det så vanskelig som jeg har det nå, hvis jeg er i live om ett år,
vil jeg ha det vanskeligere, og sånn vil det fortsette. Jeg er heldigvis ikke
redd for å dø, bare for å mislykkes med nok et forsøk, men det skulle ikke være sånn
at valget står mellom døden og grønnsaktilværelsen.
Jeg savner virkelig å leve, å
være et menneske i verden, med mulighet til å bruke de evnene jeg tross alt har.
Jeg tror mange av oss som har vært ute noen iskalde vinternetter, kunne ha mye
å bidra med. Jeg har sett mange eksempler på det, gode og snille mennesker som
har mye å komme med, dersom noen ville lytte. Vi som har fryst oss gjennom
kalde vinternetter, vet hvor sabla kaldt det er blitt i samfunnet vårt. Jeg tror
det er flere enn meg som ønsker seg et samfunn med mer solidaritet og samarbeid,
og mindre konkurranse og den sterkestes rett. Kanskje vi trenger litt av det i
tiden framover.
Det får holde i denne omgang, kanskje
jeg skriver en post til, om pc-en vil.
Poenget med folketrygdloven var jo nettopp at folks rettigheter IKKE skulle overlates til en tilfeldig byråkrats "skjønn" (dvs. innfall og tilfeldige påfunn). Tenk om rettsvesen, kemner og skattemyndigheter skulle bedømme den enkelte sak ut fra "skjønn"? Da hadde vi fått den forskjellsbehandlingen vi har sett hos Nav, der ett kontor gir avslag, mens et annet kontor innvilger samme saken - bedømt etter samme lovverket, som på mystisk vis leses ulikt av forskjellige byråkrater.
SvarSlettÅ gi NAV mer ansvar er galskap satt i system.
SvarSlettHele NAV bør legges ned og erstattes av en etat som virkelig hjelper folk til å få jobb, bolig eller hva det nå enn måtte være. Som formidler betalt arbeid i stedet for endeløse praksisplasser som aldri fører noe sted.
Jeg sammenligner NAV litt med Mattilsynet. Mattilsynet skal ha ansvaret for alt med dyrevelferd å gjøre. Alle veit at det ikke fungerer og at et skikkelig dyrepoliti ville vært bedre. Samme greia med NAV. Funker ikke og må erstattes.
Det kommer neppe til å skje da.....
Lisbeth og Inger, veldig enig med dere begge to.
SvarSlett