torsdag 8. juni 2017

Bøllekurs for barnfrie, femte og siste leksjon

For snart fire år siden begynte jeg på et bøllekurs for barnfrie, i løpet av den tiden har jeg prestert fire leksjoner. Et svært saktegående kurs, med andre ord, og jeg legger meg flat og innrømmer at jeg må være tidenes tregeste kursarrangør. Så da tror jeg det er like greit å avslutte hele kurset, så dette er altså siste leksjon, dersom noen fremdeles skulle være interessert.


Jeg er jo så bøllete at jeg ikke er glad i barn. Det er det nok mange som synes er ille, da blir man lett oppfattet som et forferdelig dårlig menneske. Det som er interessant, er at jeg kan huske fra barndommen at mange voksne mennesker kom med vemmelige bemerkninger om at jeg var bortskjemt, av den grunn at jeg var enebarn. Jeg var også forholdsvis høy, og også det måtte jeg tåle kritikk for. Dette kom fra godt voksne mennesker som selv hadde barn, og sikkert mente selv at de var glad i barn. Jeg har aldri sagt noe sånt til et barn, det er ingen som kan noe for hvor høy man er, eller hvor mange barn foreldrene dine har fått. Jeg mener det er mer bøllete å kritisere unger for noe de ikke kan noe for, enn å si til andre voksne mennesker at man ikke er særlig glad i barn.  

En annen ting er bøllete foreldre, jeg har sett enkelte som ser ut til å ha holdningen at her kommer jeg med barna mine og så får alle andre bare passe seg. Jeg har blant annet vært utsatt for slike på kafe, mer enn én gang, og det har endt med at jeg og andre har vært nødt til å gå før vi hadde tenkt. Jeg har også vært utsatt for dem på diverse kollektive transportmidler, unger som sparker i ryggen på setet jeg har sittet, veldig ubehagelig. Jeg har så en gang en unge på toget, med digre møkkete støvler på beina, som sto og hoppet i setet. En unge på kafe som slo rundt seg med en stang, knuste et glass og holdt deretter på å knuse vinglasset mitt. Og blir de snakket til? Nei! Eller da jeg for en del år siden var i matbutikken en lørdag formiddag og noen foreldre hadde sparkesykkelopplæring for ungene sine mellom reolene i butikken. Et skrekkeksempel fra biblioteket, en far løp rundt bokhyllene med ungen sin og hylte og skrek. I det tilfelle var det rart ikke de ansatte snakket til ham, men det kan vel hende de ikke turte, han så ut som han mente han eide hele verden og hadde muligens lagd bråk om barnet hans ikke skulle få lov å utfolde seg på biblioteket.  


Jeg kan avslutte dette usedvanlig trege kurset med et sitat av W.C. Fields: Madam, there's no such thing as a tough child - if you parboil them first for seven hours, they always come out tender. W.C. Fields skal på spørsmålet om han likte barn, ha svart at ja, hvis de er godt tilberedt. Det kan man jo svare hvis noen spør. Og da erklærer jeg bøllekurset for barnfrie for avsluttet.




2 kommentarer:

  1. Kjenner meg godt igjen i dette! En gang måtte jeg gå ut i veien fordi to kolleger kom imot meg på fortauet, hver med sin barnevogn.

    Ikke snakk om å gå i gåsegang, selv om det kom folk imot. Jeg hilste ikke.

    Syntes det fikk rekke at jeg måtte gå ut i trafikken fordi de breiet seg med doningene sine. Det var liksom en soleklar rett når de kom der med krapylet sitt.

    Jeg også er enebarn, men hørte aldri noe negativt fra voksne om det. Derimot har de spurt – også etter at jeg ble voksen – om jeg savnet søsken, om jeg trodde jeg ville hatt glede av søsken.

    Det err reflekterte spørsmål, og de snakker gjerne litt rundt hvordan de selv har det med søsken. Noen har hatt et godt forhold til sine, andre ikke.

    Derimot er jeg blitt spurt av andre barn om jeg var bortskjemt. Da jeg lurte på hvorfor, svarte de at jeg «måtte jo ikke dele med noen».

    Det var jo lett å tilbakevise. For selvsagt måtte jeg dele med mine foreldre!

    En annen sak var at uten søsken er det færre å dele med; men så hadde ikke vi så mye å dele heller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det å bli presset ut av veien av barnevogner, tror jeg mange har opplevd.

      Da jeg vokste opp var det først og fremst svært godt voksne mennesker som gnålte om hvor bortskjemt jeg var, jeg opplevde lite snakk om det fra andre unger.
      Jeg synes det er helt greit ikke å ha søsken, jeg har sett søskenkrangler på nært hold, blant annet i forbindelse med arveoppgjør. Det har ikke sett pent ut, for å si det sånn.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.