tirsdag 28. mai 2013

Idiotforklart, oversett, forhatt

På tide med litt selvmedlidenhet
Jeg henger litt med geipen for tiden. Grunnen er at jeg har funnet ut at jeg er særdeles lite populær person, jeg er idiotforklart, oversett og regelrett forhatt. Idiotforklart fordi jeg tilhører arbeiderklassen, for en stund siden ble jeg f eks. gjort oppmerksom på at jeg ikke forstår et fnugg av det jeg leser i avisen jeg abonnerer på. Siden jeg nå en gang er fullstendig tett i pappen, hadde jeg faktisk ikke skjønt at jeg ikke skjønte noe av det jeg leste. Helt til Kjetil Rollnes var så elskverdig å gjøre meg oppmerksom på de faktiske forhold i en kommentar i Dagbladet, der han fortalte at Klassekampen er en avis av så høy kvalitet at den er uleselig for oss lavt utdannede. Etter å ha lest avisen i flere år hadde jeg ikke fått det med meg, snakk om å være treg i oppfattelsen!

Som singel er jeg fullstendig oversett, jeg er temmelig sikker på at heller ikke i årets valgkamp kommer vi single til å bli snakket særlig mye om. Det vedder jeg sykkelen min på, men siden jeg nå i tillegg til all den andre elendigheten har uflaks, er det best å vedde den sykkelen jeg kjøpte på salg til tre tusen kroner og som jeg bruker til å frakte ting med. Grunnet min evinnelige uflaks tar jeg ikke sjansen på å vedde den betraktelig dyrere godsykkelen.
Jeg er også barnfri, noe som heller ikke er særlig akseptert. Derimot har jeg hatt hund, med min berømmelige uflaks var det mange aktive hundehatere som skrev innlegg i lokalavisen på den tiden. Det var ikke grenser for hva slags slyngler og drittsekker vi hundeeiere var, fordi noen var hensynsløse og ikke tok opp dritten etter bikkjene sine, var selvfølgelig alle sånn. Jeg tok for øvrig alltid opp møkka etter bikkja, overholdt båndtvangen og sørget i det store og hele for at min fredsommelige golden retriever ikke var til plage for omgivelsene.

Så til det verste, jeg er syklist. Selv om jeg har en viss erfaring med hvordan det er å tilhører diverse upopulære grupper, har jeg aldri følt meg så forhatt som jeg gjør når jeg ser det folk skriver på nettet om syklister. Jeg kom med noen eksempler i en tidligere bloggpost, her er flere:
Et tips til @Kathinkathink; snu spyleveske "spruteren" ut mot fortauet, så spyler du hver gang det kommer en syklist, det er gøy! Hihi :)

Samer og syklister har i grunn mye til felles.  Begge kler seg i klovnedrakt og lager kvalm for oss som betaler skatter og avgifter
Å herregud, kom brått på hvor mange kreative metoder det finnes for drap av syklister <3 font="">

Det burde bli innført en lov: Syklister som sykler VED SIDEN AV SYKKELSTIEN, dem er det lovlig å kjøre over og så rygge over etterpå.
Jeg lurer på om syklister sykler fordi de ikke fikk kjærlighet som barn.

I dag så jeg en syklist bli påkjørt av en bil. Det var så spennende!
Jeg er så jævlig lei syklister. Ønsker dere alt vondt i verden. Fittetryner.

Alt hentet fra Sykkelhat på Twitter. Når det gjelder hobbypsykologen som lurer på om syklister sykler fordi vi ikke fikk kjærlighet som barn, dersom man regner det at man ble oppdratt til å ha et minimum av folkeskikk som mangel på kjærlighet, så var nok min barndom en smule kjærlighetsløs. Så tøft hadde jeg det, at jeg verken fikk lov å omtale mine medmennesker som «fittetryner», komme med rasistiske uttalelser om eksempelvis samer eller true noen på livet. Ikke nok med det, jeg ble lært opp til at andre mennesker også har rett til å eksistere. Jeg ble med andre ord utsatt for mye sosialistisk grums i barndommen.
Jeg trodde jeg hadde god trening i det å tilhøre upopulære grupper, lese lite flatterende uttalelser om sånne som meg når jeg åpner en avis eller går inn på nettet. Jeg har aldri brydd meg om at jeg i egenskap av barnfri er egoistisk, ja noe i nærheten av et uhyre, ifølge enkelte. Det har jeg greid å le av. Det satt litt lenger inne å le av beskrivelsene av lavt utdannede som lallende tullinger som slafser i seg grandiosa og knapt greier å stave seg gjennom siste nummer av Se og Hør. Men med litt, eller rettere sagt mye, øvelse har jeg greid å se det komiske i det. At single blir oversett er irriterende og gjør dessuten livet vanskeligere, siden det ikke legges til rette for at også vi skal ha et noenlunde godt liv. Likevel har det ikke vært noe i dette som har inneholdt regelrette trusler. Det har vært nedlatende, fordomsfullt, til tider dumt, men aldri direkte skremmende. At det finnes folk som mener jeg fortjener å bli kjørt over, som sier at det finnes mange kreative måter å drepe meg på, det føles spesielt hyggelig. Alt dette hatet bare fordi jeg beveger meg på et miljøvennlig framkomstmiddel, som gir meg mye glede og som ikke utsetter andre for støy og forurensning.

Til slutt en video alle bilavhengige burde ta seg tid til å se og tenke litt over.

 

21 kommentarer:

  1. Artig video! Til det du ellers skriver, får jeg bare gripe til det gamle ordtaket: «Til lags åt alle kan ingen gjera»!

    Bilister føler seg også forhatt, det er bompenger og parkeringsbøter for et godt ord selv om de er i en situasjon der de ikke har alternativer til bilkjøring…

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er en bra video, hvis alle tenkte over eget bilbruk og lot bilen stå når det finnes alternativer, ville alle fått det bedre.

      Samme hva man gjør, vil det sikkert være noen som synes det er gærent. Men det hatet mot syklister som kommer til syne i uttalelser som dem ovenfor, synes jeg er ganske skremmende.

      Slett
  2. Jeg tilhører også omtrent alle utgrupper som tenkes kan - singel ,uten barn, eier ikke egen bolig, jobb gjennom vikarbyrå, uten bil og lapp osv. osv. Dessuten er jeg ikke interessert i sånt man skal være interessert i, men er heller opptatt av sære ting i følge samfunnet. Pluss at det er andre ting ved meg som gjør at mange betrakter meg som rar.

    Jeg er riktignok ikke muslim, lesbisk (selv om enkelte sikkert tror det), fra romfolket eller NAV-klient (skjønt når man jobber via vikarbyrå veit man aldri om man om noen måneder plutselig må på NAV....) - men bortsett fra det er jeg alt man ikke skal være. Vi burde kanskje lage en klubb for sånne som oss ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. De særes forbund? Det høres ut som en god ide, til sammen er det sikkert en god del særinger der ute. Jeg vil tro det er en del som sliter for å passe inn, som prøver å leve opp til andres forventninger selv om de egentlig ønsker noe annet. Det kan være slitsomt å være annerledes enn flertallet. Særlig da jeg var yngre fikk jeg høre at jeg var negativ siden jeg ikke var sånn som de andre, ikke ønsket jeg meg barn og ikke ville jeg kjøre bil.

      Slett
    2. Du var nok i godt selskap! En av tre unge føler seg ensomme, at de ikke passer inn: http://www.bt.no/nyheter/lokalt/venn/Felles-front-mot-ung-ensomhet-2892379.html

      Det var nok ikke annerledes før heller, men den gangen brydde vel folk seg katten om hvordan unge hadde det.

      En velkjent hersketeknikk å kalle noen "negative" fordi de ikke har samme interesser som en selv...

      Slett
  3. Jada er man ikke sånn som man skal være må man regne med å få passet sitt påskrevet!
    Jeg tror også det er ganske mange som på ulike måter sliter med å passe inn. Noen har kanskje psykiske utfordringer som gjør det, mens andre er helt friske - bare ikke opptatt av A4-ting. Det kan også være en kombinasjon.
    I Norge er vi veldig A4-fokuserte føler jeg. I mange andre land tror jeg spillerommet er litt større.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg føler at det forventes av oss som ikke er helt A4 at vi skal være på de andres banehalvdel, det har i hvert fall jeg opplevd. Det kan bli både slitsomt og kjedelig.

      Det kan godt være at nordmenn er mer A4-fokuserte enn en del andre. Vet ikke om det kan ha noe å gjøre med at mange nordmenn går lite ut og treffer andre. Mange har samme jobben omtrent hele livet og vanker med folk som er mer eller mindre lik dem selv.

      Slett
    2. Det med andres banehalvdel kan jeg skrive under på. Og det er meget slitsomt og kjedelig ja.
      De andre har verken evne eller vilje til å bevege seg bare noen cm inn på vår banehalvdel.
      Jeg tror velstanden vi har her i Norge (selv om jeg godt veit at veldig mange - meg selv inkludert - ikke er velstående)gjør oss "satte". Dessuten er vi få og det fører gjerne til mindre mangfold?

      Slett
    3. Så da er det ikke bare meg som har opplevd at det forventes at man skal oppholde seg på andres banehalvdel. Jeg forstår ikke hvorfor folk er så redde for å høre noen snakke om noe annet enn akkurat det som befinner seg i deres egen lille verden.

      Det at vi er såpass få her i landet, har nok en del å si. Jeg jobbet en gang sammen med en annen vikar som hadde bodd en stund i London, hun syntes blant annet det var mer akseptert å være singel der enn det er her. Der det er mange mennesker blir det nødvendigvis også en del som ikke er helt A4.

      Slett
    4. England er nok i en særklasse i det å akseptere ulikheter. Det er mitt inntrykk. Mange originaler der. Selvsagt har de store klasseforskjeller og sosiale regler for ditten og datten, men alt i alt tror jeg det er større aksept for å være litt utenfor allfarvei.
      Har alltid likt meg der borte. Skal bort en tur igjen i sommer.

      Slett
    5. Vikaren som hadde bodd i London, drømte om å flytte til England for godt.

      Jeg liker meg også godt i England, men har jo vært mest i Irland. Der er det mindre forhold, men synes alltid jeg er blitt godt mottatt. Ingen reagerer på at jeg surrer rundt i Dublin alene og sikkert ser litt rar ut.

      Slett
    6. Nordmenn er da ikke spesielt A4-fokuserte? Det kommer selvsagt an på lokalmiljøet også, folka du går blant til daglig.

      Men nordmenn er nok preget av å være en gammel sjøfartsnasjon, gutter ble sendt til sjøs straks etter konfirmasjonen. Ikke mye heimfødinger her, og jentene grep også sjansen til å se seg om:

      http://www.forskning.no/artikler/2010/oktober/268161

      Håndverkere var nødt å vandre i læreårene sine før de fikk ta svennebrev. Virkelig fastboende var vel bare bønder (derav ordet «bonde», egentlig «boende»). I nyere tid har Agder og Rogaland hatt et stort islett av folk som hadde bodd eller var født og oppvokst i USA - klart det gav luft under vingene. Noe tilsvarende er ukjent i f.eks Danmark.

      Jeg bodde i lengre tid i Danmark, og det er virkelig snevert. Blir du bedt til et kaffebord, må du forsyne deg i denne rekkefølge: 1. Påsmurte boller. 2. Formkake. 3. Wienerbrød. 4. Bløtkake. 5. Småkaker. Jeg fikk raskt med meg dette, men min far var høflig og tok det som stod nærmest. Det gjorde han ikke igjen, men ventet til han hadde sett hva andre forsynte seg av! Men folk glemte det ikke, på samme måten som de var helt hodeløst sjokkerte over at jeg aldri hadde gått på danseskole, for ALLE danske barn gjør det. Ja, det trenger ikke være noen dårlig idé heller, men i Norge er det altså ingen som mister pusten av at et barn ikke går på danseskole.

      Det var bare ett eksempel på nordmenns mer tolerante tilnærming til livet, som jeg setter stor pris på.

      Slett
    7. Jeg har ikke vært særlig mye i Danmark, det du skriver høres unektelig svært snevert ut. Men det finnes sikkert tilsvarende miljøer mange steder.

      Slett
  4. Det der med å være på andres banehalvdel hadde det vært interessant om du ville skrive mer om - kanskje en hel bloggpost?

    Selv har jeg nå i laaaaaaaaaaaaang tid måtte høre på uendelige utredelser om leilighetskjøp, leilighetspriser, oppussing, interiør, møbler,fliser, maling, tapet osv.osv.osv.
    Couldn't care less for å si det på godt norsk. Ellers må man ofte høre om barn og barnebarn, bilkjøp osv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, den menyen kan man fort gå lei av...

      Når du har nådd punktet hvor du virkelig ikke makter mer, kan du si med stor overraskelse i stemmen: "At du gidder!" Det har jeg prøvd med stort hell.

      Slett
    2. Og innkjøp av gardiner, potteplanter osv...
      Det blir fort kjedelig, det er sikkert. Jeg gruer meg til folk jeg kjenner får barnebarn, da kommer det til å bli virkelig ille.

      Jeg har et forferdelig minne fra en middag der flere andre tilstedeværende hadde veldig perfekte barnebarn. De var så sabla perfekte fordi de ble så godt fulgt opp av foreldrene sin, de perfekte barna til de like perfekte besteforeldrene. De ble såååå godt fulgt opp, vet ikke hvor mange ganger de sa at de perfekte barnebarna ble godt fulgt opp. Da de sa det for femte gang, hadde vi andre fått det med oss, de hadde kunne ha stoppet da, men det gjorde de ikke. Maten satte seg fast i halsen etter hvert, verste middagen jeg har vært med på. Men da måltidet var over hadde vi fått med oss at barnebarna deres ble godt fulgt opp og at de var verdens mest perfekte barnebarn.

      Jeg har vært inne på tanken om å skrive en bloggpost om det å være på andres banehalvdel og hvordan det er å være annerledes enn flertallet av dem man har kontakt med.

      Ja, vi burde kanskje bli flinkere til å si "at du gidder", tror mange ville fått hakeslepp dersom jeg hadde gjort det. Dessuten kan det hende jeg hadde fått en uvenn eller flere for livet. Enkelte forventer at andre skal vise voldsom interesse for alt de sier, mens de selv ikke viser tilsvarende interesse for det andre sier. Det har hendt jeg har glemt meg bort og begynt å snakke om noe som interesserer meg, men da har jeg blitt fort avbrutt.

      Slett
    3. Høres som en slitsom middag ja. Synd for vertskapet som sikkert hadde gjort seg flid…

      Langt ut i måltidet ville det vært fristende å si: «Dumt at de ungene trenger så mye oppfølging da. Det er så mye enklere med normale barn.»

      Jeg hørte ikke ordet «oppfølging» før jeg ble voksen, tror ikke du finner det i ordlister fra 1980. Uansett er «oppfølging» noe man reserverer for særtilfeller, normale barn vokser og trives jo bare de får nødvendige materielle goder og et trygt miljø. Ikke nødvendig med noen «oppfølging» der.

      Slett
    4. Det var ikke noe vertskap til den gyselige middagen, heldigvis. Dette er noe jeg opplevde på en arrangert ferietur for mange år siden. Etter hvert ble vi flinkere til å velge bordkamerater.

      De fantastiske barnebarna var faktisk voksne, da skulle det i hvert fall ikke være nødvendig med noen oppfølging.

      Slett
    5. Det ergerlige er at man ofte kommer på alt det lure man burde svare lenge etterpå.
      Uansett hadde et slikt svar neppe blitt godt mottatt hehe.

      Slett
  5. Jeg tror at hvis jeg hadde sagt "at du gidder" hadde de knapt hørt det og fortsatt i samme duren. For det er nemlig nok av likesinnede som elsker å snakke om samme tema. Så at jeg sitter der og kjeder vettet av meg tror jeg går dem hus forbi.

    Jeg har også glemt meg bort noen ganger og begynt å bable om mine ting, men merker fort at A4-gjengen ikke henger med.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har hørt folk si at de ikke skjønner at andre ikke er interessert i akkurat det samme som dem selv. Det er for så vidt en innrømmelse av at de ikke skjønner så mye, men det er ikke sånn det er ment. De som ikke er interessert i det samme blir gjerne karakterisert som kjedelige.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.