søndag 16. desember 2012

Hvordan jeg ble vaksinert mot religion

... og lærte å tvile på alle som har funnet sannheten med kjempestor S
Jeg har flere ganger nevnt bokklubben Energica her på bloggen. Det hender jeg kikker innom nettsiden deres, sånn for å holde meg litt oppdatert om hva som skjer i den alternative verden. Det meste av det jeg har funnet der oppfatter jeg som temmelig virkelighetsfjernt. Min manglende entusiasme for det alternative har antagelig en del å gjøre med at jeg ble grundig vaksinert mot alt som minner om religion i barndommen, da jeg vokste opp blant pinsevenner. Og når jeg sier vaksinert, her er noe jeg fant på siden til Energica: Hun mener at vaksinene utgjør et vibrasjonsmessig budskap fra alle sykdommene de skal beskytte mot, og at vibrasjonene blir liggende i kroppen. Med litt uflaks møter man en vakker dag en vibrasjon i den ytre verden som vekker gjenklang med en av disse indre vibrasjonene. Som eksempel nevner hun at hos 90 prosent av de pasientene hun har behandlet for anoreksi, har tilstanden oppstått i løpet av seks måneder etter at de fikk BCG-vaksine i tenårene. Ofte, sier hun, viser det seg at vaksiner i stedet for å beskytte individet mot å pådra seg sykdommen, tenner slumrende ubalanser som er overlevert fra forfedre som enten har hatt lidelsen eller som har vært bærere av sykdommen.

Nå fikk verken jeg eller mine klassekamerater anoreksi eller annen elendighet som følge av BCG-vaksinen. Men vi hørte mange skrekkhistorier om denne vaksinen på forhånd, den skulle visst være riktig så smertefull. Så vi gikk i flere år og grudde oss, sånn sett ble det en skikkelig nedtur. Det var jo bare et lite stikk, kan ikke huske at det gjorde vondt i det hele tatt. Vaksineringen mot religion var derimot et adskillig mer langvarig og smertefullt prosjekt. Med foreldre som var pinsevenner ble jeg tatt med på kristne møter og sendt på søndagsskole. Det var det jeg hørte og opplevde her som førte til at jeg ble grundig vaksinert mot all form for blind tro.

Det er merkelig hvordan enkelte ting fra den tiden har satt seg fast. På søndagsskolen fikk vi blader med noe som sikkert skulle være særdeles oppbyggelig lesestoff. Jeg kan huske en historie om en gutt som var så uheldig at faren hans ikke var kristen, noe som medførte at han alltid var full og dessuten voldelig. Han mishandlet sønnen da han var helt liten, som følge av dette fikk gutten pukkelrygg, hvorvidt dette henger på greip har jeg ikke nok kunnskap til å vite. Uansett, på grunn av pukkelryggen ble gutten mobbet av jevnaldrende. Men så reddet gutten noen ut av et brennende hus og ble en helt. I mellomtiden hadde faren blitt kristen, noe som betydde at han var blitt snill og edru. Så i siste avsnitt var alt bare fryd og gammen. I ettertid har jeg tenkt på hvordan denne historien kunne oppfattes av barn som ble mishandlet av kristne foreldre.

Noe annet som har festet seg godt i hukommelsen opplevde jeg da ble slept med på et møte på kveldstid. Oppe på talerstolen sto det en mann og fortalte en historie fra Afrika. To menn satt på et tog, den ene var kristen og den andre var tilhenger av Darwin og evolusjonsteorien. Nå fantes vel strengt tatt ikke ordet evolusjonsteori i pinsevennenes vokabular, det het de som trodde vi stammet fra apene. Noe man anså for å være totalt idiotisk. Tilbake til de to mennene på toget, de stoppet på en stasjon der det befant seg noen aper. Og da hadde taleren kommet fram til kveldens store vits, da sa nemlig den kristne til darwintilhengeren at skal ikke du av her, her er jo slektningene dine. Dette var tydeligvis rasende festlig, men i salen satt det en trassig drittunge som overhode ikke lo. Jeg gremmet meg, dette syntes jeg var i overkant dumt. I dag vet jeg at det faktisk var dumt, vi deler størsteparten av genene våre med sjimpansen og de andre store apene, enten vi liker det eller ikke. Allerede da likte jeg tanken på at jeg var en del av naturen og i slekt med våre medskapninger, at naturen var noe vi skulle ta vare på, ikke noe vi skulle bekjempe. For pinsevennene var det motsatt, de var satt over naturen, den var noe vi kunne bruke og misbruke etter eget forgodtbefinnende. Dyrene var sjelløse maskiner vi kunne herje med som vi ville. Når det gjaldt evolusjonsteorien så hørte jeg det ble sagt at dersom vi hadde stammet fra apene, hadde det ikke fantes aper. Disse gleder seg muligens over at vi er i ferd med å utrydde våre nærmeste slektninger, jeg synes det er forferdelig trist.

Det står i bibelen, gnålte man når noen skulle fordømmes, det være seg homofile, samboende eller kvinner med for korte skjørt. Nå hadde jeg en formening om at det i den samme bibelen sto noe om at man skulle elske sin neste som seg selv og gjøre mot andre som man vil andre skal gjøre mot seg. Interessant nok var dette noe man aldri maste om at sto i bibelen. Jeg kan aldri huske at dette var et tema, det hadde kanskje gjort meg noe mer velvillig innstilt dersom det hadde vært det. Noe man derimot var opptatt av var misjonering. Misjonærer lot til å være en høystatusgruppe blant pinsevennene, fordi de dro ut og frelste folk som tilba «stokk og stein». Ingen av landene misjonærene dro til ble omtalt med navn, de ble bare kalt misjonsmarken, og overalt på denne misjonsmarken tilba man altså stokk og stein.

Dette og mye annet, som en debatt om det var synd å klappe i hendene eller ikke, gjorde at jeg i svært ung alder hadde fått nok. Heldigvis hadde foreldrene mine vett nok til å la meg gå. De fikk nok en og annen kommentar fra de andre pinsevennene om at de hadde latt meg slippe unna så lett. Da jeg noen år senere gikk på folkehøyskole hadde moren min fått noen spørsmål om de ikke hadde foretrukket at jeg gikk på en kristen folkehøyskole. Hun hadde svart at det måtte jeg bestemme selv. En av grunnene til at kristendommen ikke kastet alt for mørke skygger i barndommen skyldtes nok i stor grad at foreldrene mine hadde slekt og venner som ikke var kristne. Det er nok verre for dem som vokser opp i familier der hele slekta er herlig frelst, som jeg har hørt enkelte kalle det.

Heldigvis drev ikke pinsevennene egen skole, nå tror jeg uansett ikke foreldrene mine hadde sendt meg på noe slikt. For noen år siden skrev lokalavisen om en kristen skole som hadde dukket opp i nærmiljøet. Det var intervju med en lærer, han innrømmet at de måtte lære elevene om Darwin og utviklingslæren, men samtidig fortalte han at han lærte elevene at det var slikt andre trodde på og at det riktige var at Gud hadde skapt jorda for seks tusen år siden. Det jeg kom til å tenke på da jeg leste dette, var min aller første historietime på barneskolen. Vi begynte med norgeshistorie, på første side sto det at de første menneskene kom til Norge for cirka ti tusen år siden. Jeg regner med at unger på en kristen skole må lære det samme, da har man gud bedre et forklaringsproblem.

Hvor godt vaksinert jeg har blitt og hvor fremmed pinsevennkulturen er for meg, merket jeg da jeg for noen år siden var ble invitert til en sammenkomst på bedehuset der jeg hadde gjennomgått det effektive vaksineringsprogrammet. Fordi det var noen andre som var invitert jeg hadde lyst til å treffe, heller ikke disse tilhørte miljøet, takket jeg ja. Det jeg hadde håpet skulle bli en hyggelig prat med gamle kjente ble et hodepineframkallende mareritt. For det skulle spilles musikk må vite og man hadde skaffet noen skikkelige forsterkere siden sist. Så der satt vi og fikk knapt vekslet et ord, mens noe som liknet på DDE med kristne tekster dundret ut i all sin herlighet. Jeg husket det jo, musikken jeg ble utsatt for i yngre år, to og et halvt grep på gitaren, falsk sang og pinlig banale tekster, men i det minste hadde ikke volumet vært så vanvittig. Folket rundt oss lot til å sette pris på spetakkelet, det ble klappet og hoiet, de på scenen var visst store stjerner, så for mange var sikkert denne kvelden et skikkelig høydepunkt. Jeg har aldri følt meg så til de grader på feil sted, jeg hadde neppe mer til felles med disse menneskene enn med de apene de ikke vil innrømme at de er i slekt med. Det var en lettelse å kunne forlate stedet, riktignok med en dundrende hodepine.

Jeg ble ikke bare vaksinert mot pinsevennene og kristendommen, men mot all tro fri for vett og forstand, slikt som sitatet over fra bokklubben Energica. Jeg er blitt sjokkert over hvor langt uti tåkeheimen alternativbevegelsen har bevegd seg. Jeg har skrevet om min oppvekst blant pinsevenner en gang før, da nevnte jeg at det ble sagt at man ikke skulle tenke, man skulle tro. Noe av det jeg aldri har greid å tro på er at det finnes en gud et sted der ute som sitter og følger med på hva den enkelte av oss foretar seg. I min barndom var pinsevennene veldig opptatt av slikt som skjørtelengder og sminke, kanskje guden de trodde på hadde målebånd og målte skjørtelengden din for å avgjøre om du skulle sendes til himmel eller helvete, man kunne nesten få det inntrykket. Folk må få lov å tro hva de vil, også på guder med målebånd, men man bør kunne kreve at toleransen skal gå begge veier. Problemet er at det gjør det ofte ikke. Det er ikke folks tro i seg selv som har skremt meg, men skråsikkerheten og den manglende respekten for annerledes tenkende. Nå har jeg sett folk som har stirret seg blinde på egen fortreffelighet med tilhørende manglende respekt for andre også blant andre grupper, det kan være medlemskap i et bestemt politisk parti eller noe annet som gjør at de anser seg som langt bedre enn oss andre. Her på bloggen har jeg vært inne på såkalte positive tenkere som gjerne stempler annerledes tenkende som negative, noe som ikke er positivt. Kommer man i en diskusjon med slike er det like vanskelig å nå fram som det er overfor religiøse fanatikere. Jeg har prøvd begge deler og det er akkurat like håpløst. Det kan se ut som om folk blir ugreie å ha med å gjøre når de har funnet sannheten med kjempestor S, uansett hva denne sannheten måtte gå ut på.
 

42 kommentarer:

  1. Her ljomer det i gjenkjenning ja.
    For jeg hører også til de vaksinerte, har bakgrunn som ligner din, ikke pinsevenn, men en annen menighet.

    Sannheten med stor S må folk gjerne ha funnet for seg, så lenge de respekterer min rett til å velge mine verdier, ikke sannheter, for meg.
    Jeg reagerer på all slags fundamentalisme jeg, innen religion, vitenskap, politikk, hva det nå måtte være.

    Å ja, det kalles noe så enkelt som respekt dette.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, så lenge folk har respekt for andre og forstår at det som er fint for meg nødvendigvis ikke er fint for andre, kan de få lov å tro på akkurat hva de vil.

      Slett
    2. Naert beslektet med dette fenomenet, det aa finne sannheten med stor S, er en tendens til aa dele individer inn i grupper, basert paa personers standpunkt i et bestemt spoermaal. Et omraade der dette saerlig gjoer seg gjeldende er meningsutvekslinger om politikk og samfunnsspoersmaal.

      Jeg kan nevne to selvopplevde eksempler der jeg ved tilfeldigheter ble tilhoerer ved to aapne markeringer utendoers.

      Den ene var en markering til stoette for Israel. Taleren paa det aktuelle tidspunktet var en relativt kjent journalist/skribent. Han beskrev hvordan han hadde vaert svaert venstreorientert i sin ungdom paa Blindern paa begynnelsen av 70-tallet, men at han til slutt hadde blitt voksen han ogsaa. Gaar det ikke an aa vaere ordentlig voksen har selv om man har standpunkter langt til venstre? Flere andre kommentarer han kom med om div. spm. indikerte at han antok at tilhoererne delte hans standpunkter paa en rekke spm. som ikke var relatert til markeringens tema. Og hvilken relevans har dette i en markering for Israel? Og kan ikke venstreorienterte ogsaa stoette Israel? Det var jo faktisk det gjengse de foerste 30 aarene eller saa. Kan ikke hoeyreorienterte stoette palestinerne og/eller araberstatene?


      Noe lignende skjedde noen aar foer da jeg hoerte en appell fra en kjent samfunnsdebattant paa en markering mot krigen i Irak. Taleren anntok at alle delte hennes venstreorienterte syn paa alle saker. Hva er logikken og relevansen i dette?

      Slett
  2. Jeg ble alvorlig traumatisert i mitt første møte med psykiatrien. Det er 2 år og fire måneder siden og det har vert et sant helvete å leve med den opprinnelige problemtatikken, og med alvorlig traume i tillegg. Jeg var gjennomsyret av frykt uten stopp i 20 timer i døgnet (sov firetimer) i ett år, fremmedgøring, stolte ikke på noen mennesker, var i konstant beredskap og miste evnen til å føle glede. Ble på nytt feilbehendlet med stor doser avhengightesdannende Benzodiazepiner. Jeg visse at dette var farlig, men var i sjokk ved først møtet og klarte ikke å beskytte meg slik jeg vanligvis gjør, men begynte raskt med en tøff avvenning på toppen av traume. På det verste følte jeg meg mentalt torturert. Det jeg synes er så rart er at de bruker de samme mekanismene som fundemantale kristene "Gud sier, bibelen sier". I psykiatrien gjemmer de seg bak forskning sier og kognitiv adferdsteori. Og passer du ikke inn i boksen, og har en mer kompleks problematikk, så kjører de over deg for de vet best, selv om resultat (altså meg) endte opp med et alvorlig traume, og en forverret grunnlidelse, samt legeforskrevet rusavhengighet. Men alltid er det pasienten som har skylden, fordi behandler ikke evner å se personen bak symptomene. Eller å se forskjell på frykt som skal behnandles kognitiv, og frykt som trenger behnadling med forutsigbare rammer, tillit og trygghet. Og først da kan pasienten ta de første stegene ut i verden og delta i samfunnet som før. Det de aldri kan ta i fra meg var at før denne behandlingen så var jeg i full jobb, famile, og mange gode venner. Etter behandlinge var jeg så trumatisert at jeg ikke var istand til å jobbe de første ukene, og er ennå et stykke fra full stilling. Traumene og absinens gjorde det også vanskelig å opprettholde sosial kontakt, og det sosiale nettverket smuldrer bort. Jeg er så dybt sjokkert at dette skjer i helsevesenet uten at det får noen konsekvenser for de som gjennomfører behandlingen. Og når de aldri ber om unnskylding så oppleves det som et nytt overgrep. Men det aller verste er at det er vi som pasienter som betaler prisen, en pris som i verste fall kan bli for høy for noen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har lest flere triste historier om hvor dårlig folk har blitt behandlet i psykiatien, jeg håper virkelig jeg beholder den psykiske helsa såpass at jeg slipper å havne i noe slikt selv. Det er forferdelig at folk skal bli behandlet på den måten. Jeg får inntrykk av at de som holder på med dette er like sterke i sin tro som pinsenvenne er i sin, da nytter det ikke å si hva man mener, for motparten mener å vite at h*n har rett.

      Slett
    2. Har dere hoert gode ting om psykiatrien ogsaa?

      Slett
    3. Synes mye av det jeg har lest har vært overveiende negativt. Det kan jo være at de positive erfaringene kommer fram på samme måte. Men det er tydelig at det er mange som har opplevd mye vondt i psykiatrien.

      Slett
  3. Kakofonien du ble utsatt for på bedehuset var nok "heaven metal", inspirert av "heavy metal"! Ordspillet er kanskje det eneste morsomme med det... :-(

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje det :) Særlig himmelsk låt det ikke. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å bli utsatt for musikk jeg absolutt ikke kan fordra, særlig ikke når det er så vanvittig høyt.

      Slett
  4. Jeg tror både på Gud og Jesus og hele greia, men er veldig fremmed for den type kristendom som du beskriver, men dessverre så veit jeg at det har vært mye slikt opp gjennom.

    Jeg er IKKE fundamentalist og slike som Laila vokste opp med ville nok syns jeg er altfor liberal til å kunne kalles kristen. Egentlig sliter jeg litt med ordet kristne nettopp pga den type kristne som Laila beskriver. Vil vel heller kalle meg Jesustroende eller noe slikt da det forhåpentligvis ikke knytter seg så mye negativt til det ordet.

    Jeg tror nok den typen miljøer var mer vanlig før. Miljøer jeg har vanket i har ikke vært slik, selv om det var nok uskrevne regler der og for hva man skulle mene, hvordan man skulle være osv. Som regel havner jeg litt på skeiva ovenfor sånt uansett hvilket miljø det er snakk om. Nå går jeg i en helt alminnelig kirke med kvinnelig prest attpåtil - det er jo en styggedom for enkelte. Var i alle fall.

    Toleranse må gå begge veier, helt sant. Men jeg har også opplevd en god del fordommer fra folk som ikke tror. De har klare oppfatninger av at troende(kristne) er slik og sånn, og disse oppfatningene kan være veldig karikerte og ikke stemme med virkeligheten. Eller de kan dessverre bunne i opplevelser som Laila beskriver. Ofte blir ikke jeg oppfattet som troende nettopp fordi de ikke klarer å plassere meg inn i båsen. Og det er kanskje like greit.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei igjen -oppdaget nettopp at vi er to Inger her nå - jeg er hun som har kommentert en stund allerede. Kaller meg Inger E heretter da for å unngå forvirring.

      Slett
    2. At ikke alt er lov å si og mene, tror jeg nok forekommer i flere typer miljøer. Eller rettere sagt, jeg vet det av egen erfaring.

      Husker enkelte av pinsevennene var veldig skeptiske til kirken, da de ikke hadde den rette tro, som det bare var pinsevennene som hadde. Mulig det har gått seg til litt med årene.

      Det viktigste er vel hvordan man er som menneske, at man oppfører seg skikkelig mot andre og aksepterer at vi er forskjellige.

      Slett
    3. Det er sant.
      Prøver på det hver dag. Tror jeg lykkes sånn noenlunde. Men fy søren så fordomsfull jeg selv kan være også selv om jeg liker å tro noe annet.
      Jeg har jo nettopp begynt i et nytt oppdrag og der jobber det en ung mann som går i pen skjorte med pen bukse , pen frisyre og i det hele tatt. Riktig forretningsmann. Hva er det der for en tørrpinn tenkte jeg......men har oppdaget i at mannen er tvers i gjennom hyggelig og koselig. Rett og slett en knakende trivelig kar. Der fikk jeg den.....

      Slett
    4. Mer eller mindre fordomsfulle er vi nok alle sammen. Derfor tror jeg det er viktig å møte forskjellige typer mennesker, så ser vi at fordommene våre ikke alltid stemmer. Jeg har også jobbet sammen med mennesker som jeg har trodd har vært noe helt annet enn det de har vist seg å være.

      Slett
    5. "Toleranse må gå begge veier, helt sant. Men jeg har også opplevd en god del fordommer fra folk som ikke tror. De har klare oppfatninger av at troende(kristne) er slik og sånn, og disse oppfatningene kan være veldig karikerte og ikke stemme med virkeligheten."

      Helt enig med deg her. Et gjennomgaaende tema i denne bloggen er at personer boer vurderes som enkeltinidivider og ikke en del av en gruppe.

      Jeg tror at mange fordommer har en viss rot i virkelighten i den forstand at visse fenomener er mye mer vanlig i enkelte grupper enn andre. Uansett saa sier dette imidlertid svaert lite om enkeltindivider. Videre saa tror jeg at gapet mellom frekvensene av fenomener i ulike grupper stort sett er klart mindre enn mange vanligvis forestiller seg, og jeg har i utgangspunktet saapas tiltro til menneskers intelligens at jeg ikke kan tro at saerlig mange tror at gapene er svaert store.

      Slett
    6. Ja, vi er alle enkeltindiver med rett til å bli sett for den vi er, ikke den andre tror vi er fordi vi tilhører en bestemt gruppe. Når jeg skrev om pinsevennene var det skrekkeksemplene jeg tok opp, fordi det er dem som har festet seg i hukommelsen. Ikke alle var slik, men det var kanskje de mest ekstreme som var de mest høylydte, samme synes jeg å ha sett blant folk fra arbeiderklassen.

      Slett
  5. De som har funnet "sannheten" med stor "S", har jeg erfaring med. Først gjennom en søkende periode, i barne- og tenåringstid, og kristne foreninger, som jeg ikke ble så veldig lenge i.

    Mere søken førte meg til bokklubben Energica, og mennesker, som hadde funnet "sannheten" i det alternative, og ikke bare det, de kunne helbrede også!
    Fri og bevare meg, fra alle disse, som sender "lys og varme" via sosiale medier, legger ut bilder med lysvesener, som mest sannsynlig er støv på linsen. Blir matt!!

    Da jeg søkte hjelp innen psykiatrien, så var det ikke mye bede der heller.
    De hadde sin egen tro, og hadde "sannheten" både for meg, og om meg.

    Jeg er kurert i lange baner, og styrer unna alt som ligner fanatisme og tro.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har inntrykk av at "energicanerne" er vel så ekstreme som mange kristne. Jeg hadde kontakt med noen for en del år siden, en av dem kunne "se" hva andre tenkte, det de tenkte var stort sett feil og vedkommende så det som sin oppgave å irrettsette dem.

      Som jeg har vært inne på har jeg flere ganger vært innom nettsiden til Energica og jeg må si jeg er blitt sjokkert over ekstremt mye av det er. Man kan lure på hvorfor folk er syke når det er så lett å bli frisk. Rik kan man visst også bli.

      At det er mye gærent i psykiatrien har jeg skjønt etter hva jeg blant annet har lest i blogger og som vi også ser i den ene kommentaren jeg har fått her. Det er skremmende for man oppsøker ikke psykiatrien for moro skyld og de fleste har sikkert mer enn nok å slite med fra før.

      Slett
    2. Siterer Laila:
      Jeg har inntrykk av at "energicanerne" er vel så ekstreme som mange kristne. Jeg hadde kontakt med noen for en del år siden, en av dem kunne "se" hva andre tenkte, det de tenkte var stort sett feil og vedkommende så det som sin oppgave å irrettsette dem.

      Skrekk og gru - dette høres ut som en psykopat. Eller et menneske som burde vært i psykiatrien i alle fall. Huff.

      Slett
    3. Jeg leste en gang en artikkel der skribenten mente at mye av alterntivlitteraturen fremelsker egenskaper som minner om psykopatens. Denne personen hadde lest mange slike, det kan ha noe med saken å gjøre, vedkommende var i hvert fall fullstendig fri for selvkritikk. Denne personen trodde på veldig mye rart og var fullstendig skråsikker i sin sak.

      Slett
    4. Jeg haaper ingen legger for mye i det jeg kommer til aa skrive, men jeg foeler at det boer skrives. Det er aspekter ved en psykopatpersonlighet, slik jeg som lekmann oppfatter den, som er sunnere enn de tilsvarende sidene ved en gjennomsnittelig ikkepsykopats personlighet, uten at det samme er tilfelle for helheten. Jeg tenker spesielt paa tendensen til ikke aa foelge alle konvensjoner, handle paa tross av andres motstand(i de tilfellene der andre bryr seg med ting de strengt tatt ikke har noe med) og i visse sammenhenger ikke la seg paavirke foelelsemessig av hva andre synes om en.
      (Psykopater er jo i visse sammenhenger opptatt av aa oppnaa beundring).

      Jeg erkjenner selvfoelgelig at psykopatens tilboeyelighet til aa skade andre og manipulasjon er svaert destruktiv.

      Slett
    5. Her kommer du inn på et tema jeg har liten kunnskap om, men jeg gjør meg noen tanker. Jeg er forhåpentligvis ikke psykopat, men heller ikke jeg er særlig opptatt av å følge alle konvensjoner, i noen tilfeller bryr jeg meg heller ikke om andres motstand, eksempelvis når det gjelder folks reaksjoner på at jeg aldri har ønsket meg barn. Jeg vet noen blir lei seg når de opplever at de ikke blir akseptert for slike valg, mens jeg bare rister oppgitt på hodet. Men det er en forskjell på ikke å bry seg om alt folk tenker om en og det å såre og trampe på andres følelser. Jeg kan være langt "tøffere i trynet" overfor ressurssterke mennesker som har problemer med å godta at andre er annerledes enn dem selv, enn overfor de mange sårbare og fortvilte menneskene jeg har møtt i arbeidslivet.
      Men som sagt, psykopater har liten kunnskap om og jeg har vært så heldig at jeg ikke har hatt nærkontakt med noen.

      Slett
    6. Sjansen for at du har.hatt nærkontakt med psykopater er stor. Så vidt jeg forstår varierer anslaget for andelen psykopater i befolkningen mellom 1 og 5%.Kan hende er noen av de vanskelige personene du har her i bloggen psykopater? Selv om du ikke har vært utsatt for det værste. Du kan også ha møtt psy. som har vist seg fea sin beste side.

      Slett
    7. Da jeg skrev nærkontakt tenkte jeg på noe litt nærere enn noen jeg tilfeldigvis har møtt på jobb. Hadde mistanker til hun som var min nærmeste overordnede på et lager. Hun var mest skremmende når hun var i det hyggelige hjørnet, det var ikke så ofte, men da var det ikke grenser for hvor sukkersøt hun var. Det var ikke så store makten hun hadde, men du verden hvor mye hun gjorde ut av den lille hun hadde. Psykopat eller ikke, ei grusom dame var hun uansett.

      Slett
    8. Jeg skjønner ikke hva Herox vil frem til her. Det er en del av en sunn personlighet at man har integritet, dvs at man er "indrestyrt" heller enn "andrestyrt", styrt utefra av andres syn og meninger. Det betyr selvsagt ikke at man skal overkjøre andres oppfatninger. Er det folk man respekterer, faller det naturlig å lytte til hva de mener om en sak, enten man nå er enig eller ei.

      Psykopater er klart "indrestyrte", men det skyldes at de ikke har interesse av andres syn på en sak. Det er ikke noe sunt trekk ved personligheten deres, og Herox' oppfatning av at dette særtrekket ved psykopater skulle gjøre personligheten deres "sunnere" enn ikke-psykopaters, må sies å være helt urimelig.

      Slett
    9. Ja, det er sunt å være "indrestyrt", men samtidig kan man være åpen for at andre kan ha rett og man selv ta feil. Man må også være villig til å høre på dem man er uenig med.

      Jeg har snakket med folk som har levd tett på psykopater i mange år, det har vært svært belastende. Kvinner som har bodd sammen med psykopater har fortalt at andre ikke har forstått hvorfor de har brutt ut, han var jo så hyggelig og sjarmerende. De som har levd sammen med dem har sett hvor lite hyggelige og sjarmerende de i virkeligheten har vært.

      Slett
    10. Anonym,

      Jeg kan se at jeg uttrykte meg litt uheldig i mitt innlegg. La meg reformulere det.
      Man kan lett tenke seg situasjoner der en psykopat handler paa en mer sunn maate enn det mange ikkepsykopater gjoer.

      Slett
  6. Jeg er også oppvokst med kristenfundamentalisme. Først da jeg begynte på grunnfag ved Teologisk Fakultet, UiO, oppdaget jeg at det fantes ikke-fundamentalistisk kristendom, som f.eks. ikke brukte Bibelen som en kokebok i etikk. Veldig spennende også for en kulturinteressert å lære om historiske sammenhenger der bibeltekster ble til, samt ulike måter de er blitt fortolket på opp gjennom historien. Du kan si at studiet vaksinerte meg mot fundamentalisme, men ikke mot religion.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er vel gjerne fundamentalismen heller enn religionen i seg selv jeg og en del andre reagerer negativt på. Jeg så også at pinsenvennene brukte Bibelen etter som det passet dem, noe som stort sett betydde det som kunne brukes til å fordømme dem som ikke var maken til en selv.
      Ellers må jeg si jeg har mindre problemer med å forstå at man tror det finnes enn gud enn at man tror jorden ble skapt for seks tusen år siden.

      Slett
    2. Fundamentalister beskylder gjerne andre for å trekke det som passer dem ut av Bibelen - og ser ikke at de nettopp gjør det samme selv. Bibelen er en sammensatt bok (egentlig flere bøker) som ikke kan brukes sånn.
      Liker som sagt ikke fundamentalisme selv, hverken av religiøs eller annen art.
      Jeg tror verden er skapt, men ikke for seks tusen år siden. Tror ikke så mange av mine troende venner heller tror det, bortsett fra kanskje en...men hun er oppvokst i en meget fundamentalistisk sammenheng og har egentlig gjort en kjempejobb med å fri seg fra mange forestillinger derfra.

      Slett
    3. Man må vel være rimelig fundamentalistisk for å kunne tro at verden ble skapt for seks tusen år siden, det finnes gode beviser for at det ikke er tilfelle. Det er vel helst slike som mener at all form for vitenskap er en styggedom, i min barndom hørte jeg jo det ble sagt at man ikke syntes det var bra at ungdom studerte, da dette kunne få dem til å miste troen. Mennesker som ikke ønsker å ta til seg kunnskap har jeg møtt også i andre sammenhenger, det er dem jeg gjerne omtaler som de som vet så lite at de tror de vet alt.

      Slett
    4. Ja jeg tror ikke den ble skapt for bare seks tusen år siden bare aå det er sagt. Tror ikke mange i Norge tror det. I USA derimot....

      Slett
    5. Ja, det er nok mye mer utbredt i USA. Jeg vet at han som startet meningheten som har drevet skolen jeg nevnte i denne bloggposten, har vært mye i USA og er sterkt inspirert av amerikansk kristenfundamentalisme. Etter hva jeg har fått med meg er han også med i Kristent Samlingsparti. At slike driver skoler synes jeg er betenkelig.

      Slett
    6. Helt enig!

      Slett
  7. Hvis det virkelig er en gud som sitter der oppe med maalebaand; hvor vil du havne da?

    SvarSlett
    Svar
    1. Akkurat når det gjelder skjørtelengde tror jeg at jeg har mitt på det tørre, da jeg ikke har en kroppsfasong som ville kle miniskjørt. Men det spørs vel om det ikke er andre ting guden med målebånd ville kunne ta meg på.

      Slett
    2. Si ikke det, jeg kan forestille meg Laila i et ultrakort denimminiskjoert! :-)

      Slett
    3. Verst for deg, det ville ikke være noe vakkert syn :)

      Slett
  8. Guds målebånd er mye romsligere enn menneskers......tror nå jeg da...

    SvarSlett
    Svar
    1. Uansett hvor kort miniskjoertet er? :-)

      Slett
    2. Hvor romslig man tror Guds målebånd er, har nok mye å gjøre med hvor romslig man er selv.

      Slett
    3. Kanskje shortslengden til gutta er vel så vikitg....just sayin'

      ;)

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.