mandag 31. januar 2011

Mennesker jeg har jobbet sammen med

Gode og grusomme kolleger
For en tid siden skrev jeg opp alle arbeidsplassene jeg kan huske jeg har vært innom i løpet av min omflakkende yrkeskarriere. Jeg kom til godt over sytti, dessuten kan det være noen som er glemt. Da sier det seg selv at jeg har møtt mange mennesker. Mange av disse var det en sann glede å møte, andre var ikke fullt så hyggelige. Størsteparten av arbeidsplassene jeg har vært innom har vært kantiner, det var da jeg holdt på med det at jeg hadde alle disse kortvarige oppdragene for diverse vikarbyråer.

For mange år siden arbeidet jeg ganske lenge på en kantine der jeg hadde et særdeles godt forhold til dem jeg jobbet sammen med. Det var alltid trivelig å komme på jobb, om det var mye å gjøre støtte vi hverandre og ingen sluntret unna. Det var dager med latter og moro og en og annen mer alvorlig prat, jeg kunne være meg selv og ble respektert for den jeg var.

Det har ikke alltid vært sånn, noen år senere jobbet jeg ett par uker på en kantine hvor det var langt fra hyggelig å være. Jeg merket det med en gang jeg kom, de ansatte virket uvennlige og lite villige til å forklare hvordan ting fungerte. Jeg la også merke til den vemmelige væremåten de hadde overfor en annen vikar som jobbet der. De snakket til henne på en nedlatende måte, det var tydelig at de ikke likte henne og de hadde ikke folkeskikk nok til å legge skjul på det. Jeg og den andre vikaren fant tonen umiddelbart, noe som de andre nok ikke syntes talte til min fordel. Det var ingenting gærent med vikaren de andre tydeligvis foraktet dypt og inderlig, men hun var annerledes enn dem og det ble ikke tålt. Hun var en ung kunstnersjel med drømmer om et helt annet liv, men uten økonomi til å virkeliggjøre drømmene sine. Hun var engasjert og spennende å prate med, når vi to snakket sammen så de andre stygt på oss. De fast ansatte var virkelig kollegene fra helvete, ikke gadd de svare skikkelig når jeg spurte dem om noe, det hang visst noen lapper et sted om hvordan ting skulle gjøres. Den ene av dem hadde det med å fly i hælene på meg for å irettesette meg så fort jeg gjorde noe som var feil, som å plassere noe to centimeter fra der det pleide å stå. Når jeg hørte dette uvesenet hyle ”Laila”, da det ikke noe godt i vente. Dessuten var hun sur på vikarene fordi de stort sett forsvant ut igjen temmelig raskt, hvorfor det var sånn lot det ikke til at hun tenkte over.
Som oftest har jeg greid å finne ett eller annet å prate med kolleger om, men med disse var det umulig, det eneste de kunne snakke om var realityserier, siden jeg aldri har sett en slik serie i hele mitt liv var det vanskelig å føre noen form for samtale. De var uopplyste, humørløse, manglet folkeskikk og var i det hele tatt en ualminnelig lite sjarmerende gjeng. Det ble to tunge uker, der det eneste lyspunktet var samtalene jeg og den andre vikaren stjal oss til midt i galskapen. Dessuten skulle jeg på ferie mandagen etter jeg var ferdig der, noe som gjorde elendigheta lettere å takle.

Grønnsakene
Andre det heller ikke var særlig stas å jobbe sammen med var de utslitte. Grønnsakene, som jeg pleide å omtale dem som når jeg snakket med venner. Det kan muligens virke ondsinnet, men det var ren, skjær overlevelsesstrategi. Fleipen ble en måte å takle redselen for selv å ende som grønnsak. Grønnsakene var ikke vemmelige på noen måte, de var bare for slitne til å være aktivt hyggelige. Jeg husker et slikt sted jeg jobbet, det eneste disse slitne stakkarene greide å få sagt mellom slagene, var at de som spiste der alltid var så fæle til å klage. Jeg fikk så vidt smakt på noe av maten, rakk å kaste innpå noe mens jeg jobbet, pauser var det dårlig med, men maten virket i hvert fall mer enn en god nok. Ikke rart disse var apatiske, vanvittig arbeidstempo og ikke annet enn klager å få for den gode maten de slet seg ut på å lage.

Jeg husker et annet tilfelle, hvor en godt voksen kvinne som også framsto som grønnsak plutselig kviknet til da jeg fortalte at jeg skulle på et engelskkurs rett fra jobben. Da begynte hun å fortelle om en ferietur til England, med ett var hun som en annen person, den hun kunne ha vært dersom dagene hennes ikke hadde vært så forferdelig slitsomme.

Heldigvis var det mange som verken var utslitte eller vemmelige. På mange av kantinene var vi bare to som jobbet, da fikk jeg ofte god kontakt med den jeg jobbet med. Selv der jeg bare jobbet en eller to dager kunne jeg ofte bli godt kjent med den jeg jobbet sammen med. Mange var riktig så pratsomme og snakket i vei om familieforhold, kjæledyr, ferieturer, hobbyer og hva det måtte være. En gang jobbet jeg sammen med ei som skulle rett på en kunstskole etter jobben, andre har kommet strålende på jobb en mandags morgen fordi det gikk så bra på hundeutstillingen i helgen. Noen ganger har folk vært glødende engasjert etter å ha sett en politisk debatt på tv kvelden før. Og jeg har hørt mange historier om spennende og opplevelsesrike ferieturer. Alle har så visst ikke vært grønnsaker.

Kantinekongene
De aller fleste kantinene jeg har vært innom har vært drevet av diverse kantineselskaper, noe som medførte at det nå og da dukket opp en fra selskapet som holdt oppsyn med at alt gikk for seg som det skulle. Kantinekonger, kalte jeg dem gjerne. Disse har vært av sterkt varierende kvalitet, fra de hyggelig og skikkelig til de mindre hyggelige og til tider direkte uskikkelige. En av de bedre møtte jeg da jeg jobbet på en kantine for ISS, siden jeg har skrevet ett og annet negativt om dem før, så må det sies at alt var ikke negativt. Denne møtte jeg på en kantine der det var helt fint å jobbe og han som kom innom virket på alle måter som en hyggelig og oppegående fyr som viste interesse for hvordan folk hadde det og som det gikk an å føre en vettug samtale med. Den verste møtte jeg, logisk nok, på det som må ha vært den mest grusomme kantine jeg noen gang har jobbet, ekstremt tempo og null pauser. Heldigvis så jeg ham bare en gang i løpet av tiden jeg jobbet der. Den gangen husker jeg til gjengjeld godt. Vi var to vikarer, han målte oss opp og ned, og gryntet bifallende og kom med en uttalelse om at ”døm som døm vanligvis fikk så ut som døm akkurat var rista ned fra trærne”. Dette var antagelig ment som et kompliment, men at det så ut som det var en stund siden jeg var ”rista ned fra trærne” greide jeg ikke å oppfatte som spesielt positivt.

Sjefen som sjefet
På en annen kantine møtte jeg Sjefen med kjempestor S. Det var et sted jeg heldigvis bare var innom for én dag. Sjefen ankom en stund etter at vi hadde begynt å jobbe, han spankulerte rundt med magen fram, ganske tykk rundt midten, og viftet med feite pekefingre, mens han kommanderte ”du der går dit og du der går dit”. Han ga begrepet ”å sjefe” en ny og dypere mening. Vi var to vikarer som var utkommandert for dagen, etter noen timer greide vi å snike oss til en liten ordveksling, men da kom Sjefen umiddelbart, siktet på oss med pekefingrene og kommanderte atter en gang ”du der går dit og du der går dit”. Stedet var dog såpass sivilisert at det holdt seg med spisepauser, da fant vi vikarene oss en plass for oss selv og fikk endelig snakket sammen. Vi var begge voksne mennesker med lang fartstid i arbeidslivet, men ingen av oss hadde sett noe liknende denne Sjefen. Vi var faktisk så dypt rystet og sjokkerte at vi kunne konkurrert med selveste Siv Jensen.
Etter spisepausen trakk Sjefen seg tilbake på kontoret, antagelig for å sjefe videre i enerom. Da ble det strakt mye triveligere, så fort folk slapp å bli overvåket av Sjefen var de riktig så pratsomme og hyggelige.

Stort sett godt arbeidsmiljø
Jeg har møtt alt fra de totalt uopplyste til de langt mer kunnskapsrike og reflekterte, noen har vært morsomme, med en herlig evne til å se det komiske i forskjellige situasjoner, noen har vært grinete og hatt sans for å herse med andre. Jeg har heldigvis aldri opplevd at det har vært mobbing på noen av stedene jeg har vært, det kan ha vært gnisninger og tilløp til baksnakking, men aldri i så stor grad at det kan sies å ha vært et problem.

Noe jeg også har vært glad jeg har sluppet unna er folk som skryter. Nå vil kanskje mange si at folk fra arbeiderklassen neppe kan ha noe å skryte av. Da vil jeg si at mange av dem jeg har jobbet sammen med har hatt mer å vise til enn dem som var i et miljø jeg var innom for en del år siden. Men du verden hvor de skrøt! Ikke minst om sin egen toleranse og godhet. Og når folk er så smekkfulle av godhet så må man vel bare vise forståelse for at de har litt problemer med å godta oss andre, som ikke er renner over av verbal nestekjærlighet. Det nærmeste jeg noen gang har vært mobbing opplevde jeg i dette ”tolerante” miljøet. Jeg er inderlig glad for at jeg har sluppet å jobbe sammen med slike, men disse tilhørte da heller ikke  arbeiderklassen. Nå er det nok av intolerante folk blant arbeiderne, men de skryter i det minste ikke av egen toleranse.

Heldigvis har jeg møtt flere hyggelige folk enn det motsatte. I perioder har det vært litt tungt at jeg ikke alltid har hatt særlig mye til felles med dem jeg har jobbet med, da har det blitt litt ensomt, selv om folk har vært greie nok. Derfor har jeg satt ekstra pris på dem jeg virkelig har følt et fellesskap med. Det er særlig to stykker jeg aldri vil glemme, den ene jobbet jeg sammen med på kantine, den andre på lager. Dessuten er det mange av de andre vikarene jeg har møtt som jeg har satt stor pris på, i likhet med meg selv har det vært flere andre som har hatt drømmer om et annet liv, men som har blitt fanget i en tilværelse med evige bekymringer om penger som ikke strekker til, med slit og strev og få muligheter til å utfolde seg og bruke evnene sine.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.