fredag 13. august 2010

Deprimert etter første runde på nett

Avarsel voldtektsfare!
Så var jeg tilbake i verden igjen, eller på nett, som det også kalles. Mens jeg befant meg i nettløs flyttetåke har verden seilt sin egen sjø, uten at jeg har fulgt særlig godt med. Litt avislesning riktignok, men uten det helt store engasjementet. Etter en liten runde på nettet kunne jeg konstatere at her var det svært lite å glede seg over, snarere heller det motsatte. ”Advarer mot voldtektsfare” kunne jeg lese på sidene til Aftenposten, som de fleste vel har fått med seg er det Hanne Kristin Rohde, leder i vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet, som kommer med denne advarselen. Hun vil skremme kvinner litt, sier hun, og påpeker blant annet at man ikke legger mobilen sin synlig i bilvinduet. Da må det også gå an å tenke preventivt når det gjelder voldtekter, mener hun, og det må vel bety at kvinner må sørge for ikke å være synlige. Holde seg inne, med andre ord.

Rockefestivaler, ikke for arbeiderklassen
Det var de dårlige nyhetene på vegne av kjønn, så kommer de evinnelige klassegreiene. Også her er det dårlige nyheter, men det er det jo alltid. Siste nytt er at også rock ligger for høyt for arbeiderklassen, rock er jo blitt kultur etter hvert, og kultur er ”sosialt ulikt fordelt”, følgelig ingen rockemusikk for folk fra de laverestående klasser. Dette ifølge Kjetil Rolness’ stykke i Dagbladet, som har tittelen Middelklassen er opptatt av likestilling. Selvfølgelig nevnes danseband, det gjøres det jo alltid når man snakker om arbeiderklassen, og om ikke det skulle være nok, så er arbeiderklassen også travelt opptatt med å gå på countryfestivaler, dersom jeg har skjønt Rolness rett. Det var jeg virkelig ikke klar over, men så visste jeg jo heller ikke at arbeiderklassen ikke gikk på rockefestivaler, du verden hvor uvitende jeg er. Nettopp derfor er det så fint med slike kunnskapsrike mennesker fra middelklassen, som kan opplyse oss laverestående om hvordan ting virkelig er. Vi har jo så lite kunnskap at vi ikke en gang selv er klar over hvordan musikksmak vi har.

Ut i fra dette kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg må tilbringe høsten innendørs, for å unngå voldtektsfaren, og bruke tiden med å høre på danseband og country. Ikke direkte lystelige framtidsutsikter, med andre ord. Mulig det finnes slik musikk på Spotify, så her er det vel bare å kvinne seg opp, vise seg som en god representant for arbeiderklassen og høre på country og danseband til jeg spyr. Eller?

Jeg stikker!
Møtet med den begredelige verden der ute gjorde at jeg fikk lyst til å flykte fra alt sammen, ikke minst de stadig mer nedlatende og regelrett fjollete tingene som skrives om folk som meg selv. Flukt måtte altså arrangeres, det var på tide med noen dager i Dublin igjen, for å komme til sans og samling. Fluktplanene snublet litt i starten, det så ut som jeg var nødt til å bytte fly i København, akkurat det er noe jeg hater. Dessuten er disse evinnelige flybyttene på Kastrup en vemmelig påminnelse om at jeg aldri har klart å komme meg til den byen, jeg har bare vært på flyplassen, men der har jeg til gjengjeld vært nok. Heldigvis greide jeg til slutt å finne plass på direkteflyet, og det til og med begge veier, stor lettelse. Jeg fikk også plass på ønsket hotell til rimelig pris, humøret steg betraktelig. Livet blir liksom litt lettere å leve med flybillett til Dublin liggende i skuffen.

Hvordan min velutviklede sans for irsk musikk passer inn i disse klassegreiene har jeg ikke peiling på. Det store spørsmålet er vel om det er å betrakte som kultur eller ikke. For å være ærlig, det interesser meg midt i ryggen. Jeg setter pris på at det er en musikkform jeg får ha i fred for synserne, ikke minst nå etter at det er slått fast at selv mye av rockemusikken ikke er noe for meg.

Uansett, om drøyt to uker kan jeg pakke ned pass og paraply og stikke av gårde. Vel hjemme igjen får jeg rydde opp i CD-hylla. Der er jeg redd det befinner seg en del som jeg i egenskap av lavtstående individ fra arbeiderklassen ikke tåler å høre, og det verste er at en del av denne musikken har jeg også hørt framført på rockefestivaler. Det er riktignok noen år siden jeg var på festival sist, den gangen var jeg lykkelig uvitende om at sånt bare var for middelklassen. Jeg forstår det slik at det er uhyre viktig for en del middelklasseindivider at de ikke liker noe av det samme som en del fra arbeiderklassen gjør. Så kan man jo gjøre seg noen tanker om hvorfor det er sånn.

Det må være lov å drømme
Jeg ble altså deprimert av første runde på nettet. Man kan jo alltids drømme om bedre tider. Med tanke på at enkelte mente det var for få kvinnelige artister på årets Øyafestival setter jeg inn litt musikk med en kvinnelig artist jeg har sans for, Joanne Shenandoah. Det finnes faktisk mange spennende kvinnelige artister. Jeg aner ikke om Rolness og andre mener dette er passende arbeidermusikk, og det spiller da heller ingen rolle. Denne er for de der ute som drømmer om en bedre verden, jeg håper det fremdeles finnes noen.


video

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.