Jeg har akkurat lest et stykke i Klassekampen om de lavt utdannedes begredelige liv. Overskrifter som Taper på alle områder og Oftere syke er ikke lystelig lesning for oss som tilhører denne gruppen. Interessant er det også å merke seg at en avis med et slikt navn nøyer seg med å slå fast de etter hvert velkjente fakta, uten å ta opp om noe kunne gjøres for å endre de triste forholdene som beskrives.
Man har intervjuet professor i sosiologi Ivar Elstad, som sier at de med lav utdanning blir oftere syke og har høyere dødelighet enn de med høy utdanning. Dette er vel gammelt nytt, professoren har flere forklaring på hvorfor det er sånn, og sier blant annet:
Den mest åpenbåre er at god utdanning styrer folk inn i et livsløp som gir dem bedre helsevilkår, med mindre belastende arbeid også videre. I tillegg må vi ikke glemme at utdanning er en ressurs som lærer den som har det for eksempel å snakke med en lege.
Og da lurer jeg virkelig på hvor mange års høyere utdanning som må til for at man skal kunne bli i stand til å snakke med en lege. Det er altså derfor det står så dårlig til med oss lavt utdannede, vi klarer ikke fortelle legen hva som feiler oss. Så vet vi det, og jeg kan føre opp det å snakke som en av de tingene jeg ikke er i stand til.
For å være noe mer saklig, jeg vet at det er noen lavt utdannede som kanskje ikke er så flinke til å snakke for seg, dog har de fleste jeg har jobbet sammen med vært såpass taleføre at de neppe har hatt problemer med å gjøre rede for seg overfor en lege. Og leger bør vel strengt tatt være i stand til å takle forskjellige typer mennesker og forskjellige måter å uttrykke seg på.
Professoren advarer for øvrig mot stigmatisering av dem med lav utdanning, og sier til slutt: Man må vokte seg vel for å påføre dem som har sosiale problemer enda et problem ved at de får et stempel som tapere på toppen av alt det andre de sliter med.
Man kan altså antyde at folk er så tafatte at de ikke er i stand til å snakke med en lege, men man må for all del ikke stigmatisere dem.
Dette føyer seg inn i en lang rekke av håpløse ting jeg har lest, og jeg synes i høyeste grad det er stigmatiserende. Da jeg jobbet på kantiner abonnerte jeg på Dagsavisen, som i perioder var raus med nedlatende karakteristikker av folk med lav utdanning. Hver gang jeg leste slikt tenkte jeg at nå ble de fyrt opp ytterligere, disse som var overlegne og vemmelige mot oss som serverte dem mat. Dem var det dessverre en del av, og jeg har fått mine doser med spydigheter og nedlatende kommentarer opp gjennom årene.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor man ikke spør dem det gjelder når man skal skrive om de lavt utdannedes miserable tilværelse. Svaret har jeg kanskje fått i før nevnte stykke i Klassekampen. Når man går ut fra at folk ikke er i stand til å snakke med en lege, ligger det vel i sakens natur at man regner med at de heller ikke klarer å svare på spørsmål fra en journalist.
Jeg vil tro at enkelte med høyere utdanning vil ha lettere for å bli tatt seriøst hos en lege fordi de kan ordlegge seg annerledes (i noen tilfeller) og derfor vil få bedre hjelp. Men dette sier mer om hva slags leger stakkars folk har å forholde seg til, enn utdanningsnivået i landet.
SvarSlettDessverre finnes det nok tilfeller der lavt utdannede ikke har fått god nok hjelp av leger, fordi de ikke er flinke til å uttrykke seg. Det er stor forskjell på kunnskapsnivå og væremåte blant folk med lav utdanning, for noen kan det nok være vanskelig å hanskes med folk med høyere utdanning. Det jeg skulle ønske var at man ble flinkere til ikke å generalisere så mye som man gjør når det skrives om lavt utdannede/arbeiderklassen.
SvarSlettEnig, er luta lei av at det automatisk trekkes en sammenheng mellom lav utdanning og lavt dannelsesnivå. Det er mange med lav utdanning og dårlig betalt jobb som elsker klassisk musikk, har Goethe i bokhylla og leser tyngre tidsskrifter. Det er også forbausende mange med høy utdanning som er kulturelle ignoranter. Det er kanskje litt mer overraskende, siden en regner med at de har hatt større sjanse til å "bade i fin kultur.."
SvarSlettJeg er selv veldig glad i klassisk musikk, særlig barokkmusikk. Og jeg har lest noen bøker, har blant annet Kafka og James Joyce i bokhylla. Hører jeg på radio foretrekker jeg P2, orker ikke skrik og hyl-stasjoner med reklame og spetakkel. I avisen har jeg lest at jeg digger danseband og reality-serier, kjenner meg ikke helt igjen i det, for å si det forsiktig. Selvfølgelig er det en del blant arbeiderklassen som liker slike ting, men det gjelder langt fra alle. Så igjen, jeg ønsker man kunne slutte med denne evinnelige generaliseringen!
SvarSlett