torsdag 10. desember 2009

Mitt nye liv som avisløs

For noen måneder siden sa jeg opp Dagsavisen, en avis jeg hadde abonnert på i en evighet, nærmere bestemt helt siden den het Arbeiderbladet. Lenge var jeg helt avhengig av denne avisen. Frokost på lørdag med Dagsavisen var en ukentlig høytidsstund, som for øvrig noen ganger ble spolert av et forvirret avisbud. Det hendte nemlig at det var helt andre aviser enn min kjære Dagsavis som ble halt opp av postkassa på lørdag morgen. På de verste lørdagene var det Vårt Land som befant seg i kassa, det var totalt nedtur, lørdagen var spolert. Stemningen sto heller ikke i taket de lørdagene det desorienterte budet hadde gitt meg Finansavisen, også de lørdagene ble triste. Noen ganger var det Aftenposten jeg hadde fått utdelt, der fant jeg i det minste noe leselig, men det var kun de lørdagene budet hadde greid å gi meg riktig avis som ble slik som en lørdag skulle være.

Da jeg jobbet på kantiner solgte ofte disse VG og Dagbladet, da leste jeg, eller rettere sagt bladde gjennom, disse avisene i pausene, dersom det var pauser, ingen selvfølge på kantiner. De framkalte kun oppgitt hoderisting fra min side, kjendisstoff og generelt tullball, nei huff! Da satte jeg ekstra pris på å krype opp i sofaen med Dagsavisen når jeg kom hjem. Noen ganger hadde jeg også med meg Dagsavisen på jobb, det hendte at jeg jobbet sammen med folk som ikke hadde hørt om den før. Andre ganger hendte det jeg lånte den bort i en pause eller to til folk som vanligvis ikke leste aviser av det slaget, da følte jeg at jeg bedrev regelrett folkeopplysning, spredte litt kunnskap ned i det folkedypet som til vanlig ikke leser andre aviser enn VG.

Men etter hvert begynte det å skje noe, Dagsavisen og jeg gled liksom fra hverandre, den begynte i økende grad å bli en kilde til mer irritasjon enn glede. På den tiden ordet ”lavstatusgrupper” var på sitt mest populære, var Dagsavisen en svært flittig bruker av dette vederstyggelige begrepet. Noe som gjorde at jeg følte at folk som meg kun ble skrevet om, og da i svært nedlatende vendinger, og overhode ikke for. Siden dette tross alt var avisen som en gang hadde hatt navnet Arbeiderbladet syntes jeg at avisen burde vise arbeiderklassen så vel respekt som en smule oppmerksomhet. Det var det lite av, og avisen innrømmer da også at den ikke er for arbeidsfolk, går man inn på nettsiden deres og klikker seg inn på ”annonsere”, kan man lese følgende: 115.000 personer leser Dagsavisen hver dag. Nærmere 80.000 av våre lesere, leser ikke Aften. Tør du gå glipp av denne kjøpesterke målgruppen?
Leserne av Dagsavisen.no er høyt utdannede mennesker med god inntekt, med hovedvekt fra Oslo og Akershus. Våre lesere interesserer seg bla. for reiser, kultur, uteliv, interiør, bil, mat, livsstil, friluftsliv etc.

Det kan se ut som det er lenge siden denne avisen var for arbeidsfolk, Dagsavisen er altså avisen for dem som har råd til maldonsalt i maten.

Da jeg sist vinter opplevde at det ble dårlig med oppdrag fra vikarbyrået jeg jobbet for, og forsto at jeg måtte melde meg arbeidsledig, var jeg forståelig nok svært interessert i hvordan det sto til med dette uhyret som heter Nav. Da var det ikke mye hjelp å få av Dagsavisen, mens nettet og andre aviser var fulle av historier om folks skremmende møter med Nav, på denne tiden fikk ikke arbeidsledige pengene sine og det var kriser og katastrofer på løpende bånd, men Dagsavisen var forbløffende taus om alle problemene med Nav. Der var man visst mest redd for at arbeidsledigheten skulle forårsake at den rød-grønne regjerningen skulle tape det kommende valget, at arbeidsledige gikk personlig konkurs på grunn av manglende utbetalinger av dagpenger lot til å bekymre avisen i langt mindre grad.

Til slutt kom Dagsavisen diltende etter og ble med i hylekoret mot Nav. Da hadde vel arbeidsledigheten blitt så omfattende at man muligens innså at også noen av avisens høyt utdannede lesere med god inntekt hadde mistet jobben, og disse bør man jo holde seg inne med. Da het det seg blant annet i en leder: Det er også en skandale at arbeidsledige henvises til «sosialen». Der har de ingen ting å gjøre. Sosialtrygd er for folk som ikke eier nåla i veggen. Folk som mister jobben har både leilighet, litt penger i banken og kanskje en bil. For å komme igjennom nåløyet på sosialkontoret blir de fratatt alt de eier. Det er så grusomt at det burde være forbudt ved lov.
Umiddelbart var jeg for så vidt enig da jeg leste dette, men samtidig aner jeg en smule, og kanskje mer enn en smule, forakt overfor disse som ikke eier nåla i veggen. At det finnes mennesker som ikke eier ei nål, og antagelig heller ikke noen vegg til den nåla de ikke har, ser det ikke ut at Dagsavisen bryr seg nevneverdig om. Nå har vel ikke de nålløse råd til å abonnere på noen avis, og er uansett ingen gruppe det er noe stas å skryte av overfor potensielle annonsører. ”Våre abonnenter eier ikke nåla i veggen”, det sier seg selv, dette er ingen gruppe det er verdt å bruke tid eller oppmerksomhet på.

Nå hørte heller ikke jeg til noen av gruppene Dagsavisen lot til å synes det var noe stas med, så jeg fant ut at tiden var inne for å avslutte mine mange år som trofast abonnent. Jeg trodde jeg skulle komme til å savne den litt, men det forventede savnet har uteblitt. Jeg prøvde et tre ukes gratis abonnement på Aftenposten, men her var det mer papir enn lesestoff. Dette er ikke en avis en bare kan ta opp av postkassa og putte i sekken, slik jeg pleide med Dagsavisen. Jeg fant ut den gjør seg best på nett. Å lese aviser på nettet er både gratis og miljøvennlig, men jeg merker at det blir mer overfladisk lesning. Det var lettere å konsentrere seg om tyngre utenriksstoff når jeg leste det på papir, enn når jeg sitter og dingler foran pc-en. Det har hendt jeg har unnskyldt meg med at det skjer jo så mye, kan ikke ha greie på alt, når jeg har hoppet fra vesentlige begivenheter i det store utland til innenlands tullball. Egentlig en farlig tanke, den kan representere det første steget ned i uvitenhetens mørke kjeller. Hvordan det kan gå med mennesker som har tilbrakt for mye tid der har jeg hatt rikelig mulighet til å observere.

I det store og hele lever jeg godt som avisløs, forhåpentligvis vil nettaviser og P2 sørge for at jeg ikke blir totalt analfabet. Likevel, jeg skulle gjerne holdt meg med avis, men den avisen jeg ønsker meg finnes ikke. En avis som skrev mer om arbeiderklassens virkelighet. En avis som var opptatt av singles levekår. En avis som når det var snakk om for mange sykmeldte og trygdede, spurte noen av dem det gjaldt hva grunnen for dette var, i stedet for bare å moralisere og intervjue virkelighetsfjerne forståsegpåere om folkets angivelige dovenskap. En avis som så dem som til vanlig ikke blir sett. En avis med solid utenriksstoff og absolutt intet om kjendiser og deltakere i diverse tv-serier. Man kan jo alltids drømme….

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.