torsdag 19. februar 2009

Kjære Dagsavisen

Vi har fulgt hverandre gjennom mange år, du og jeg. Faktisk helt siden den gangen du het Arbeiderbladet. Du har holdt meg med selskap på badestrender, kaffebarer, og uterestauranter når jeg har tatt meg en øl i sommervarmen. Jeg har kost meg med deg på morgenen i helgene, og jeg har hatt deg med på jobb. Jeg ble jo til og med mobbet av en arbeidsgiver på grunn av deg, han kalte meg ”sånn sosialist” fordi jeg leste deg, og han likte ikke ”sånne sosialister”. Jeg har lært ett og annet av deg, noen ganger har du provosert meg, og noen ganger har vi vært enige. Det er vel som det skal være mellom venner, du har jo vært som en trofast venn gjennom alle disse årene. Men noen ganger vokser venner fra hverandre, og det er det jeg tror er i ferd med å skje mellom oss nå.
Jeg tror rett og slett ikke vi passer så godt sammen lenger, at vi begynner å bli såpass grunnleggende uenige at det kanskje er på tide at vi går hver vår vei. For det er jo sånn blant venner, selv om man kan være uenige så busta fyker til tider, er det en nødvendig at man har noen viktige ting til felles. Det har jo hendt Dagsavisen, at jeg noen ganger har følt at du ikke har likt meg noe særlig, at du kanskje har sett litt ned på meg. Og det liker jeg ikke så godt, det skjønner du sikkert.

Jeg synes også at du har fått en tendens til å gjenta deg selv, og da blir det jo litt kjedelig. Du er så veldig opptatt av alt som har med barn og skole å gjøre, og det er gjerne når du skriver om slike ting at du har lett for å si ting opp igjen. Og du er kanskje litt sånn som så mange på venstresiden er for tiden, du er så forferdelig opptatt av de veletablerte barnefamiliene, og lite opptatt av en del andre grupper. Du bryr deg f eks ikke om oss som er single, oss snakker du aldri om. Og jeg synes at du, som en gang het Arbeiderbladet, kanskje burde være litt mer opptatt av de menneskene som er nettopp arbeidere. Dessverre ser det ut til at du i liten grad er det, og de gangene du skriver om folk fra arbeiderklassen kan du være ganske nedlatende, og det synes jeg ikke du skulle være.

I de siste dagene har det vært mye snakk om NAV, om hvor dårlig det fungerer og hvor mange som lider på grunn av den dårlige behandlingen de får av NAV. Du har jo nevnt det du også, men det er noe med måten du uttaler deg på, jeg synes ikke du er så bekymret for brukerne av NAV som jeg synes en avis som deg burde være. Du har ikke skrevet særlig mye om mennesker som har fått livene sine ødelagt av NAV, jeg har faktisk en aldri så liten følelse av at du er mer opptatt av de ansatte i NAV enn av brukerne.
Du har nettopp hatt et stykke om noen damer som jobber i NAV, og som synes det er plagsomt med kritikken de får, men du sier ikke så mye om hvor plagsomt det er for dem som ikke får de pengene de har krav på. Og dem er det mange av om dagen, vet du. Jeg tror nok kanskje at du foretrekker disse NAV-damene framfor sånne som meg, og da blir jeg litt sur på deg. Du har et bilde av NAV-damene som ikke liker å bli kritisert, disse damene ser unektelig temmelig annerledes ut enn det jeg gjør. Jeg er jo en sånn dame som bruker neglelakk, og det kom jo fram for en tid siden at noen av dem som jobber i NAV ikke liker damer med neglelakk. Kanskje ikke du gjør det heller.

Jeg må innrømme at jeg litt skuffet over deg, Dagsavisen, jeg skulle ønske du hadde skrevet mer om hvordan det er å bli arbeidsledig, nå som så mange blir det. I stedet fortsetter du bare med alt barnestoffet ditt, kanskje du egentlig drømmer om å skifte navn til Barneavisen. Før jul holdt du det jo gående med førstesider om småbarnsfedre hver eneste dag, helt fram til Israel begynte å bombe Gaza sønder og sammen, da kom du tydeligvis til å tenke på at det er en verden bortenfor de norske barnefamiliene.



Husker du da Fremskrittspartiet gikk ut og sa at de ville ha deg bort, de syntes ikke du var noe å samle på fordi du angivelig bare ble lest av den såkalte kultureliten? Det syntes jeg var morsomt, ikke at de ville ha deg bort, men at jeg plutselig tilhørte kultureliten. Vanligvis blir jo folk som meg omtalt i langt mer foraktelige vendinger, der har dessverre også du syndet, så det var en god avveksling å bli omtalt som elite. Fremskrittspartiet mente at folk fikk lese VG i stedet for deg, den er vel avisen for ”folk flest”, og det er jo som kjent disse som kalles ”folk flest” som stemmer på det partiet.
Men som du sikkert har fått med deg, jeg liker ikke VG, jeg synes det er en forferdelig dum avis. Når jeg har stått i kassakø i butikken og lest de vanvittige overskriftene de har på førstesidene sine, har jeg mange ganger ikke visst om jeg skulle le eller grine. Og da jeg jobbet på steder der de solgte både VG og Dagbladet og hadde mulighet til å lese disse avisene i pausene, da ble jeg ofte veldig oppgitt over det som sto der. De skrev stort sett om mennesker jeg ikke visste hvem var, og som jeg heller ikke var interessert i å vite noe om. Det var som oftest folk som var med i forskjellige tv-programmer, gjerne realityserier, og det har vi jo fremdeles felles, det er ingen av oss som er særlig opptatt av sånt.

Jeg skal innrømme det, Dagsavisen, at jeg i det siste har tenkt å si deg opp neste gang abonnementet går ut, og kanskje prøve Aftenposten en periode i stedet. Dette hadde jeg ikke trodd for noen år siden, men jeg har lest en del i nettavisen deres, og der har jeg funnet mye interessant. Jeg kan berolige deg dersom du tror jeg har gått over til å stemme Høyre, det har jeg ikke. Jeg stemte ikke ved forrige valg i det hele tatt, det var litt trist, men det var ingen jeg kunne stemme på. Jeg synes venstresiden har sviktet litt, og det synes jeg nok dessverre du har gjort også. Jeg synes du skulle skrive mer om de økende klasseskillene, du som en gang hadde det ærverdige navnet Arbeiderbladet, burde absolutt være bekymret når klasseforskjellene øker. Kanskje det er fordi du holder med den nåværende regjeringen, og synes det er litt flaut at de ikke har greid å gjøre noe med det.

Uansett Dagsavisen, vi har hatt mange interessante stunder sammen, og det hender fremdeles at du kommer med ett og annet jeg synes er riktig bra. Jeg vet jeg kommer til å savne deg, og jeg håper at du kommer til å utvikle deg i en retning som gjør at jeg igjen får lyst til å ha deg som venn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.