torsdag 8. januar 2009

Kunsten å være lavstatus

Jeg har innsett at jeg er å betrakte som et lavstatusmenneske. Jeg har lav utdanning, og har hatt en lang rekke dårlig betalte og slitsomme jobber. Etter hva jeg har skjønt, etter å ha lest en hel masse aviser, gjør dette at jeg kommer inn under begrepet lavstatusgrupper, dette ordet ser ut til å ha danket ut et begrep som arbeiderklassen, som omtrent ikke brukes lenger, det er i hvert fall lenge siden jeg kan huske å ha sett det.
Jeg har ikke mye sans for ordet lavstatusgrupper, jeg synes det er stigmatiserende og hadde foretrukket uttrykk som f eks lavtlønnet. I begrepet lavstatus ligger det at jo nettopp at man har lav status, og da er fort gjort å tenke at man også har lav verdi. Interessant er det også at man hele tiden snakker om lavstatusgrupper, ikke om mennesker. Men siden grupper består av mennesker, det er tross alt ikke dyr man snakker om her, så må jo de menneskene som til sammen utgjør disse lavstatusgruppene være å betrakte som lavstatusmennesker.

De som ynder å bruke dette begrepet, mener selvfølgelig selv at de er høyt hevet over lavstatusfolket. Vi er hele tiden ”de andre”, de man skriver om, aldri til. Etter hva jeg har skjønt tar man det som en selvfølge at representanter for de laverestående ikke leser det som blir skrevet om dem. Jeg mistenker de høyerestående for rett og slett for å tro at vi omtrent ikke kan lese, som om det å lese er noe man lærer på universitet og høyskoler. Selv hadde jeg nå ikke tyngre for det enn at jeg lærte å lese umiddelbart etter at jeg begynte i første klasse. Det kan være at disse høystatusmenneskene lærte å lese først mye senere, men dette vet jeg jo selvfølgelig ingenting om, så jeg skal ikke komme med noen påstander i så måte.

Det som er sikkert, er at det er mange som mener de vet veldig mye om dem som utgjør disse lavstatusgruppene. Siden jeg som før sagt er en av dem, har jeg lest dette med svært stor interesse, det er jo kjekt å vite hvordan man selv er. Og jeg må si jeg til tider er blitt svært forbauset over det jeg har lest. Men siden de høyerestående klasser ikke er i besittelse av fordommer, men derimot kunnskap, det er vi laverestående som har fordommer etter hva jeg har skjønt, så må jo det jeg har lest medføre riktighet.

Det jeg har kommet fram til er omtrent som følger:
Lavstatusmennesket leser stort sett ikke bøker, og skulle det være såpass bra til å lese at det greier å stave seg gjennom en bok eller to er det kiosklitteratur av typen Isfolket.
Leser det aviser, leser det VG. Samtlige lavstatusmennesker kjøper Se og Hør, da de er langt mer opptatt av ondsinnet sladder enn av politikk og sånn.
Når det gjelder politikk, stemmer lavstatusfolket stort sett Fremskrittspartiet, dersom de i det hele tatt stemmer. Når de ikke stemmer, skyldes visst dette at de er så desorienterte at de har problemer med å finne fram til et valglokale, valglokalene må følgelig være oppe i mer enn en dag for at lavstatusmenneskene skal greie å finne veien dit.
Når lavstatusmennesket hører musikk, hører det uten unntak på danseband. Når det hører på radio hører det på P4, det hører aldri på P2.
De laverestående lever usunt, og spiser lite grønnsaker, men skal visstnok være glade i kinakål. De er også glade i kjøttkaker og annen typisk norsk mat, de liker ikke eksotisk og krydret mat.
Lavstatusmennesket er fysisk inaktivt, da det foretrekker å sitte foran tv-en og spise godteri og røyke, framfor å bedrive noen form for trening. Lavstatusmennesket ser i det hele tatt mye på tv, og da ser det helst reality og såpeserier, det er ikke interessert i programmer med kultur- eller utenriksstoff.
De lavereståendes ferievaner består av camping og Syden, gjerne Gran Canaria.

Dette er sånn omtrent det jeg har funnet ut så langt om livet til de laverestående klasser.
Sant og si synes jeg det er mer enn nok, men fortsatt lesing av aviser og Internett vil sikkert bringe flere overraskelser om meg selv og mine jevnbyrdige i tiden framover.
Mens jeg venter på det, kan jeg jo lære meg å lage kjøttkaker og finne ut hvor man får tak i billige billetter til Gran Canaria.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.