torsdag 12. mars 2009

Irland!!!

En hibernofils bekjennelser
For noen dager siden fant jeg ut at jeg er hibernofil. Det var en lettelse å endelig få et navn på det, eller en ”diagnose” om man vil. Gjennom mange år har jeg reist til Irland så fort lommeboka har tillatt det, jeg har massevis av cd-er med irsk musikk, og har drukket bøttevis av Guinness og annet godt irsk drikke. Jeg har hele tiden trodd at denne tilstanden må ha hatt et navn, på samme måte som man har begreper som frankofil og anglofil. Og jeg hadde altså rett, og kan nå slå fast at jeg lider av hibernofili.
Skjønt noen lidelse er det vel ikke akkurat, heller en kilde til mye moro. Så får det heller være at enkelte kanskje rister litt oppgitt på hodet når jeg stikker til Irland for gudene vet hvilken gang, mens jeg fremdeles verken har vært i Bergen eller København.

Georgianske rekkehus i Dublin
Det er ofte Dublin som er målet når jeg rømmer fra hverdagen, den byen er blitt mitt tilfluktsted, dit jeg drar for å slappe av og få disse dosene med irsk musikk og moro som jeg etter hvert er blitt så avhengig av.
Dublin er ingen spesielt vakker by, men den har sjarm og atmosfære. Dublin har fargerike og flotte dører, kunstferdige lyktestolper og nydelige parker, dette er med på å gi den særpreg og gjør den til en trivelig by å vandre rundt i. Og skulle man bli tørst når man vandrer rundt er det aldri langt til nærmeste pub.
Pubene er vel sant å si hovedgrunnen til denne iveren etter å reise til Dublin, det er tross alt grenser for hvor interessert jeg er i dører, lyktestolper og parker. Jeg har hatt mange uforglemmelige kvelder på puber i Dublin, og også andre steder i Irland, ikke minst da jeg var i Galway for noen år siden. For meg som er ekstremt glad i irsk musikk, er bare det å kunne høre slik musikk i tilnærmet ubegrensede mengder en lykke i seg selv, og når man kan gjøre det i godt selskap i tillegg, da har jeg alt jeg kan ønske meg for øyeblikket. For irene er virkelig hyggelig selskap, de fleste av dem i hvert fall, noen håpløse individer finnes overalt, også i Irland. Miserable menn på desperat jakt etter damer er ikke akkurat noe ukjent fenomen, vi har nok av dem her i landet, jeg har aldri hatt noe problem med å takle irske menn av samme håpløse slag. Og de utgjør et mindretall, og jeg har hatt mange underholdende samtaler på pubene, det blir mye usaklig prat, latter og moro.
Noe irene synes er utrolig artig er de norske ølprisene, det ler de godt av. Jeg husker en fredagskveld på O’Donoghue’s pub i Dublin der jeg snakket med noen irske gubber som lo så de skrek da de hørte hva en Guinness kostet i Oslo. Dette lot til å være det morsomste de hadde hørt på lenge, da latteren omsider stilnet var det en som fortalte at han kjente noen som hadde vært på Island, der var ølet enda dyrere, mer latter, nordboernes ølpriser var virkelig festlige greier!

Musikere på O'Donoghue's
Det første spørsmålet jeg har fått når jeg har kommet inn på en pub er hvor jeg kommer fra, deretter hva jeg heter, et annet og litt snodig spørsmål jeg har fått flere ganger er hvor mange søsken jeg har. Da jeg må svare som sant er, at jeg ikke har noen søsken, jeg er faktisk enebarn, vedkommende som spør har derimot gjerne et enormt antall søsken.
Noe annet jeg har fått høre mange ganger er at skandinaver er så flinke i engelsk. Irene later til å være voldsomt imponert over engelskkunnskapene våre, de kan neppe ha hørt norske politikere snakke engelsk. Sist gang jeg var i Dublin ble jeg en kveld omringet av en flokk unge menn på en av pubene i Temple Bar. Også disse ga uttrykk for at de syntes det var utrolig imponerende at jeg, som var fra Norge, kunne stå der og snakke engelsk. Jeg forklarte at vi vel ikke har noe valg da resten av verden stort sett ikke skjønner hva vi sier, og det hele endte nok en gang med at det ble konkludert med at skandinaver er så flinke i engelsk.
I tillegg til at vi nordmenn har gode engelskkunnskaper og dyrt øl, er vi også vikinger. Aller første gang jeg var alene på pub i Dublin ble jeg omtalt som viking, og jeg har etter hvert vent meg til at når jeg er i Irland, da er jeg viking. Dette er ikke gærent ment, irene påstår selv at de overhode ikke har noe imot vikingene. Noe som muligens skyldes det faktum at det var vikingene som grunnla Dublin. På en av mine senere turer til Dublin fant jeg ut at det var på tide å få med seg en omvisning på Jameson-destilleriet. Da jeg kjøpte billett ble jeg spurt hvor jeg var fra. Da jeg svarte Norge, fikk jeg høre at dette var flott, det var vikingene som kom hjem igjen!

Guinness smaker alltid godt

Og jeg føler da også at jeg kommer hjem når jeg ankommer Dublin, det er alltid godt å være tilbake. Noe av det første som må gjøres er å gå innom en pub og ta en Guinness, dette svarte, tjukke brygget som er selve smaken av Irland. Da kan jeg senke skuldrene og slappe av, og kjenne på den gode følelsen over å være framme og glede meg til dagene jeg har foran meg.
Det er mye å glede seg over, ikke minst alle de spennende og flotte restaurantene, her er det bare å ta for seg av mat fra mange forskjellige land, Nepal, Marokko, India, Malaysia, Libanon, Mexico, for å nevne noen. Jeg har spist Irish Stew en gang, det måtte gjøres, jeg hadde liksom litt dårlig samvittighet når jeg satt og koste meg med krydret og spennende mat og følte at jeg heller burde ha smakt på Irish Stew. Så jeg følte meg lettet da dette pliktløpet var overstått, vondt kan man ikke si at det var, da det omtrent ikke smakte noe som helst. Jeg har snakket med folk som har likt det, smaken er som kjent forskjellig.
En annen ting jeg i økende grad har fått sansen for er å gå på pub på dagtid, sette meg i en krok med en øl og koble helt av. Meget avslappende, men for å framstå som noenlunde edruelig går jeg aldri på pub før klokka tolv, det har riktignok hendt jeg har gjort ett og annet unntak, jeg er ingen prinsipprytter.



Glendalough
Nå har jeg ikke brukt all tiden jeg har vært i Irland på å subbe rundt i Dublins gater, på vei fra en pub til en annen. Det hadde unektelig vært trist om de eneste synsinntrykkene jeg hadde fått på alle disse turene var en endeløs rekke med Guinnessglass. Irland har absolutt andre ting å by på. Historiske steder som Clonmacnoise og Glendalough med sine klosterruiner, rundtårn og keltiske kors likner ikke noe jeg har sett andre steder. Ikke minst gjorde Glendaloch et formidabelt inntrykk, navnet betyr dalen med de to innsjøer, den har et vakkert landskap og en mystisk og særegen atmosfære. Da jeg kom til Glendaloch regnet det i bøtter og spann, som det ofte gjør i Irland, men så letnet det, sola brøt nølende gjennom skylaget og skinte forsiktig ned på gamle ruiner og gravsteder, mens tåkedottene drev mellom åssidene.
En tur til den over fem tusen år gamle Newgrange var også vel verdt å få med seg, å gå inn i denne eldgamle bygningen var en fascinerende opplevelse.
Den vakre innlandsbyen Kilkenny med den imponerende borgen Kilkenny Castle er et annet uforglemmelig minne. Det er flere gamle kirker i byen, og en av dem, St. Canice’s Cathedral, har et rundtårn rett ved siden av seg som man kunne bestige mot å betale ett pund, dette var før euroens tid. Jeg syntes det var en stålende ide å gå opp i dette rundtårnet, i hvert fall før jeg hadde gjort det. Etter turen opp i rundtårnet kunne jeg slå fast følgende: et rundtårn er atskillig høyere enn det ser ut fra bakken, blåser det på bakken blåser det langt hardere på toppen av tårnet, dessuten oppdaget jeg at jeg har et aldri så lite snev av høydeskrekk.
Utsikten var det for øvrig ingenting å utsette på.

Kilkenny Castle
Dette er noe av det jeg har opplevd av historiske steder i Irland, nå noen ord om Galway, Irlands fjerde største by, beliggende på Vestkysten. Galway er en sjarmerende by, med fargerike bygninger, koselige gågater og mange herlige puber. Det er en by til å bli i godt humør av. Jeg hadde noen riktig fine kvelder på pubene i Galway, i selskap med en særdeles hyggelig og inkluderende lokalbefolkning og med mye god musikk.
En grunn til at jeg satte ekstra pris på disse kveldene var at jeg hadde et heller dårlig minne fra en kveld på pub i Galway første gang jeg var i Irland. Den gangen dro jeg på en arrangert tur med buss, og vårt første stoppested var et hotell like utenfor Galway. Den ene kvelden vi var der skulle vi på pub inne i sentrum. Det ble en heller pinlig affære, da vi ankom puben viste det seg at vi var for mange til å få plass i den forholdsvis lille puben, de måtte åpne et rom innenfor selve puben til oss. Der ble vi plassert, og tilbrakte kvelden med å sitte og se på de innfødte, som for øvrig lot til å ha det riktig så festlig, vi som satt der og følte oss som skikkelig teite turister på tur hadde det derimot ikke så veldig morsomt. Dette var min aller første kveld på pub i Irland, det var en formidabel nedtur! Heldigvis har jeg hatt rikelig anledning til å ta igjen for denne flausen senere.

Pub i Galway
Begge gangene jeg har vært i Galway har jeg vært en tur oppe i Connemara, et område med vill og vakker natur, og som det viste seg første gangen jeg var der, forferdelig mye dårlig vær. Da var det mørkt som i den berømmelig sekken midt på dagen, tåka hang nedover fjelltoppene, og regndråpene som falt i strie strømmer var på en størrelse jeg inntil da ikke hadde trodd var mulig. På min andre tur til Connemara var det derimot sol og nydelig vær. Denne turen bød på et hyggelig gjensyn med Kylemore Abbey, et eventyrlig slott vakkert beliggende ved en innsjø. Stedet gjorde et fantastisk inntrykk første gang jeg var der, selv om været var dårlig og det var tettpakket med turister. Nå skinte sola og det var stille og rolig, da turistsesongen ikke hadde startet ennå, noe som gjorde det hele ytterligere praktfullt.
 
Kylemore Abbey
 Etter denne nydelige vårdagen i Connemara skulle jeg ha en rolig kveld i Galway før jeg dro til Dublin dagen etter. Den ble ikke så rolig som planlagt, jeg ble påspandert store mengder Guinness av noen svært hyggelige innfødte, det ble en i overkant festlig aften, og turen til Dublin dagen etter desto mer slitsom. Etter å ha krysset den irske øya i temmelig dårlig forfatning, var jeg i relativt god form da jeg gikk av bussen i Dublin. Det tok ikke lang tid før jeg satt på en av pubene i Temple Bar og syntes den foregående kveldens fest og moro var verdt den noe ubehagelige bussturen. Resten av tiden i Dublin brukte jeg til å gå på forskjellige museer, blant annet Dublin Writers Museum, og å ta farvel med byen, dette skulle være min siste tur til Irland.
 
Statue av James Joyce i Dublin
Vel hjemme fra Irland satte jeg meg til å lese Dubliners av James Joyce, jeg hadde kjøpt boka for to euro, og den var vel verdt pengene. Jeg lovte meg selv at om jeg noen gang dro tilbake skulle jeg kjøpe Ulysses, og lese den!
Det gikk ikke mer enn drøyt to år før jeg nærmest ved en tilfeldighet havnet tilbake i Dublin, og gjensynet ble enda gledeligere enn forventet. Da jeg dro derfra denne gangen, uten Ulysses den har jeg fremdeles verken kjøpt eller lest, var jeg i motsetning til forrige gang fast bestemt på å komme tilbake igjen så fort som mulig. Hvilket jeg gjorde, jeg har vært i Dublin flere ganger senere. Det er alltid noe å foreta seg på dagtid, en omvisning i et gammelt hus, et galleri jeg ikke har besøkt før, eller en tur til en av idylliske landsbyene utenfor Dublin.
Og om jeg aldri har orket å gi meg i kast med Ulysses så har jeg i det minste vært med på en litterær pubcrawl ledet av to talentfulle skuespillere, en underholdende og annerledes kveld.
Ellers setter jeg stor pris på de kveldene som overhode ikke er annerledes enn de pleier å være i Irland, de før omtalte kveldene på pub med musikk og moro.

Dører i Dublin
 Jeg har innsett at jeg er kraftig angrepet av hibernofili, jeg har alltid lyst til å reise tilbake til Irland. At jeg en gang mente jeg var kurert er i ettertid vanskelig å fatte, sjelden har jeg tatt så feil som da jeg trodde jeg forlot Dublin for siste gang.
Særlig på dårlige dager ønsker jeg at jeg var i Dublin eller Galway og kunne søke tilflukt i en krok på en pub og drukne mine sorger i en Guinness eller flere. Når jeg først er i Irland ligger for øvrig sorger og bekymringer igjen hjemme, og når jeg tar en Guinness er det heller for å feire at jeg er kommet ”hjem” nok en gang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.