Laila synger ut

Arbeidermusikk 5

2012-01-29T00:47:00.005+01:00

Lørdagskveld, eller var det natt? Jeg føler meg uansett litt utenfor for øyeblikket. Jeg har nemlig fått med meg at der ute har folket sittet og sett på Melodi Grand Prix, og det har ikke jeg. Nå har det seg jo sånn at jeg ikke har tv, men siden «moroa» antagelig også sendes på nett-tv, er dette neppe noen gyldig unnskyldning. Før i tiden, i min barndom, sånn cirka i steinalderen, var det en norsk finale, og en internasjonal finale, og så var man ferdig med det. Nå later det til at MGP-sesongen starter rett over jul og varer til sommeren.

Men det har seg jo slik at fordi om man ikke har tv, så slipper man på en måte ikke unna, man har jo tross alt pc. Og på slike kvelder er det ikke mulig å nærme seg Facebook eller Twitter uten å bli rimelig godt oppdatert over tingenes tilstand. Slik det også var for ett par uker siden da det som kjent ble en del baluba i forbindelse med Spellemannsprisen. Dette hadde jeg ikke tenkt å si noe om, da hele seansen etter hvert minnet mest om fjortiser på fyllefest. Så vel ordbruk som oppførsel ga meg assosiasjoner i den retning. Eksempelvis har jeg aldri trodd at det å tømme øl i hodet på folk er en god metode for å bekjempe rasisme eller annen styggedom. Så jeg hadde ikke tenkt å si noe om det. Nå har vel de som har lest litt på denne bloggen muligens fått med seg at undertegnede har litt ømme tær når det gjelder musikk, eller sagt på en annen måte, når synserfolket kommer trekkende med danseband i forbindelse med arbeiderklassen, da blir undertegnede en smule irritert, eller fly forbanna, som det heter i dagligtale. De siste dagene har jeg hatt en ekkel følelse av at det sitter en synser ett eller annet sted og planlegger en kronikk hvor ordet arbeiderklasse blir nevnt i samme åndedrag som Plumbo. Og det blir litt i overkant, slikt vil man rett og slett ikke ha noe av, et sted får grensen tross alt gå! Den som lurer på hvorfor jeg vil ta dette ekstra ille opp, kan klikke her. Gjør man det, vil man få den høyst tvilsomme gleden av å lese en tekst av dette bandet. Og det er alt annet enn trivelig lesning. Om teksten er grusom, så er den da på rim, Klokka nærmer seg 2, får jeg 'kke dame nå så må jeg runke på do. Nå har jeg tatt to minutters pause, mens jeg har gjemt hodet i en pute, dette er bare pinlig. Også jeg som har ansett tekstene til DDE som det definitive lavmål.

Når jeg har subbet rundt på puber i Dublin for å få mine tiltrengte doser med irsk musikk, har jeg ikke følt meg spesielt kulturell, men sammenliknet med overnevnte tekst framstår tekstene til eksempelvis The Wild Rover og Whiskey in the Jar som litterære perler.
Og da skal det bli litt irsk musikk, et band som er oppkalt etter en bok, novellesamlingen Dubliners av James Joyce. Det er muligens bare oss som er mer enn bare litt interesserte i irsk musikk som er klar over hvor det irske bandet Dubliners har navnet sitt fra. Jeg kjøpte for øvrig boka for to euro i en liten, støvete bokhandel i Dublin, den var vel verdt pengene, særlig den siste novellen, The Dead, gjorde inntrykk, må bare leses.

Ellers må det sies at jeg foretrekker et band som er oppkalt etter en bok, framfor et band oppkalt etter et produkt til å åpne tette rør.

Bloggen er tre år i dag!

2012-01-08T14:27:00.001+01:00

Siden jeg feiret «bloggbursdag» da bloggen fylte ett og to år, må vel også treårsdagen markeres. En liten kikk på det jeg har gjort på bloggen i det siste, viser at det er blitt mye musikk og en del bilder, og mindre om arbeiderklassens slit og strev. Det er liksom grenser for hvor mye man kan, og orker, skrive om hvor slitsomt det er med hardt og ensformig arbeid, lav lønn og respektløse arbeidsgivere. Når jeg startet bloggen var det ikke bare for å skrive om slit og luselønn, men også fordi jeg var lei av framstillinger av de lavt utdannede som tullinger som kun brukte fritiden til å sitte klistret foran tv-en for å se på totalt innholdsløse programmer eller rave rundt på campingplasser, iført grilldresser mens de gauler «her blir det liv, rai rai».

Når jeg sjekker statistikken i bloggen min, så framgår det at det er de postene jeg har skrevet om erfaringer fra arbeidsliv og Nav som har hatt flest treff. På toppen troner Ute av reaktoren som i skrivende stund har 1017 treff, deretter følger bloggpostene jeg har skrevet om vikarbyråer og ISS. I det siste har jeg tenkt en del over hva jeg holder på med, ikke utenkelig arbeidsgivere kan ha vært innom, og i så fall har de neppe satt pris på det de har lest. Et av de kravene som stilles til folk i lavtlønte jobber, ikke minst i vikarbyråer, er at man skal være lojal overfor arbeidsgiver. Man kan vel ikke si at jeg framstår som nevneverdig lojal i disse tekstene. Det kan nok ha sin grunn at jeg fremdeles ikke har kommet over en annen blogg som tilsvarer min egen, det jeg holder på med kan fort få ubehagelige konsekvenser, og jeg har vært inne på tanken å legge ned hele bloggen. Det har jeg liten lyst til, den virkeligheten jeg har beskrevet kommer sjelden fram, derfor tillater jeg meg å tro at det er viktig at noen tar sjansen på å skrive om det. Det handler om ytringsfrihet, men av en type det sjelden eller aldri snakkes om. Det er mulig at jeg i perioder må stenge bloggen, når det er ekstra stor fare for at en arbeidsgiver skal finne på å ta et aldri så lite søk på meg. Det skal innrømmes at jeg ikke liker det, jeg liker i det hele tatt ikke å passe kjeften min. Derfor skal bloggen få lov å halte videre, selv om det ikke er helt risikofritt.

I løpet av de tre årene som er gått har det blitt en del fortellinger om det jeg har opplevd i arbeidslivet, som var det jeg først og fremst ville skrive om da jeg startet bloggen. Så har det dukket opp ting jeg ikke tenkte på da jeg startet, som at noen mener at mobbere har seg selv å takke. At noen kan få seg til å komme med slike påstander kunne jeg ikke forutse, jeg har fremdeles vanskelig for å fatte at det går an. Annet jeg ikke tenkte på å skrive om var slikt som har med det alternative å gjøre, jeg har blant annet skrevet ett par bloggposter om bokklubben Energica, også der støter jeg på påstander jeg har vanskelig for å forstå det går an å komme med. Jeg var ikke klar over at man hadde havnet så langt ut på viddene som det kan se som man har. Som singel hadde jeg tenkt å skrive litt om singles situasjon, det har jeg da også gjort. Uten at det har hjulpet, det virker som om vi single blir stadig mer og mer usynlige. Med tanke på hvor mange vi er, synes jeg dette er ytterst merkelig. Jeg ser at en del har kommet inn på bloggen med å søke på barnfri. Etter å ha tatt noen søk på ordet selv, ser jeg at det blir stadig mindre akseptert å velge ikke å få barn. Også dette synes jeg er merkelig, det burde bli større aksept for at folk velger forskjellige typer liv, ikke mindre. Det har jeg planer om å skrive mer om. Det blir sikkert også flere historier fra arbeidslivet, flere utblåsninger om synsere som ikke klarer å si arbeiderklasse uten samtidig å nevne ordet danseband.

Da feirer jeg min tredje bloggbursdag, mens jeg kikker meg litt engstelig over skulderen, av skrekk for at en og annen arbeidsgiver skal finne ut om mine illojale skriblerier. Som seg hør og bør på en bursdag må det jo være litt musikk, og da tror jeg vi trår til med selveste Van Morrison.

Vivaldi for fullt orkester og klirrende tralle

2012-01-05T09:47:00.002+01:00

Et (u)musikalsk minne fra arbeidslivet

For drøyt ti år siden var jeg på min første, og så langt eneste reise, til Italia. Jeg dro på en arrangert tur, reiste rundt i en uke, og det er en av min absolutt fineste ferieturer. Ikke bare vare det mye flott å se og oppleve, jeg møtte også noen særdeles hyggelige mennesker. Etter å ha holdt på å bli nedkjørt av diverse kjøretøyer med to og fire hjul i Firenze, syntes vi det var en befrielse å komme til Venezia. De to kveldene vi var der, gikk vi til Markusplassen, der vi koste oss med å høre på de gode orkestrene som spilte der. Spesielt godt husker jeg hvor fint det var å sitte på en kafé og høre et orkester spille fra De Fire Årstider av Vivaldi. Siden jeg er veldig glad i barokkmusikk, og Vivaldi jo var fra Venezia, var akkurat det å høre denne musikken spilt en nydelig sommerkveld på Markusplassen, en av disse gode opplevelsene som er så fine å ta med seg tilbake til hverdagen.

Musikere på Markusplassen

For ikke lenge etterpå var det atter hverdag, og av det heller grå og triste slaget. Jeg har før vært inne på de fæle klærne jeg har vært nødt til å iføre når jeg har jobbet på kantiner, de såkalte taperuniformene. Dette er klær som det later til er designet for at de skal være så ukledelige som mulig, slik at den som er så uheldig å være nødt til å iføre seg dem skal føle seg mest mulig elendig til mote. På denne tiden jobbet jeg for et vikarbyrå som virkelig hadde lykkes bedre enn de fleste med akkurat det. Det var et kostyme i et blått, nylonliknende stoff, et forkle som dekket hele overkroppen, og ei grusom bukse med ikke direkte god passform.
Mens jeg ventet på et oppdrag på et sentralbord, som jeg gledet meg til blant annet fordi jeg da slapp å bære den gyselige taperuniformen, ble jeg sendt noen dager på en kafé, som krevde at jeg var iført den forhatte uniformen. Bortsett fra at jeg følte meg som en vandrende dass, var jobben av de bedre. Hyggelige kolleger og ditto kunder, og ikke alt for hardt arbeidstempo. Så en dag skulle et orkester komme å spille på stedet, og det de skulle framføre var nettopp De Fire Årstider av Vivaldi. Jeg skulle selge kaffe og kaker til tilhørerne, og syntes det var storveis, ikke minst fordi jeg trodde jeg skulle stå der og selge under hele konserten. Men det skulle jeg ikke, når konserten begynte måtte jeg opp på kaféen igjen. Jeg solgt kaffen og kakene fra ei tralle, den tok jeg ikke med meg opp, fordi det klirret noe infernalsk i kopper og kar som sto på tralla. Og man kan jo ikke forstyrre en flott konsert med høylydt klirring fra ei skranglende tralle. Men det kunne man, eller retter sagt det måtte man, for oppe på kaféen trengte man visstnok tralla, og man trengte den veldig, akkurat nå!

Så da måtte jeg tusle ned igjen, nølende gikk jeg bort til den forbaskede tralla, og tok ett par steg, KLIRRR, sa tralla. Jeg prøvde å ta et steg til, så forsiktig som mulig, KLIIIRRRR! Jeg kunne da virkelig ikke ødelegge denne flotte musikken med denne grusomme klirringen. Men de måtte jo ha tralla, de måtte absolutt ha tralla. Så jeg måtte prøve et steg til, KLIIRRR, og et til, KLLIIRRRR! Det må være de mest ydmykende steg jeg har tatt i hele mitt liv, der sto orkesteret og spilte den nydeligste musikk, og her gikk jeg, iført den grusomme taperuniformen min, trillende på denne fordømte tralla, KLIRRR, KLLIIIRRR. Jeg befant meg på alle måter veldig langt fra Markusplassen, der jeg for ikke lenge siden hadde vært fin dame som satt på kafé og hørte på den samme musikken som den helsikes tralla nå gjorde hva den kunne for å overdøve. KLLIRRR, KLLIRRRR! Mens jeg tok mine slukørede steg, og tralla klirret i vilden sky, passerte det gjennom det stakkars hodet mitt, all dritten jeg hadde lest om arbeidsfolk, eller lavstatusgruppene som man yndet å omtale oss om den gang. Det dukket opp alt sammen, Se og Hør, danseband og resten av regla, nå ble jeg vel oppfattet som prototypen på denne foraktede gruppen, der jeg klirret meg vei i min grusomme taperuniform. Omsider hadde jeg klirret meg fram til heisen og kunne puste lettet ut, jeg var reddet!

I ettertid har det blitt en morsom historie, noe jeg har fortalt til andre og som vi har ledd godt av. Men der og da var det overhode ikke morsomt. Antagelig hadde jeg ikke oppfattet episoden som like morsom dersom jeg ikke hadde hørt den samme musikken like før, under totalt andre forhold. Da kan det være følelsen av ydmykelse, som jeg følte mens jeg gikk der, hadde blitt hengende ved på en annen måte. Nå kunne jeg riste av meg den, og se det komiske i den enorme kontrasten det var mellom de to opplevelsene. Slike kontraster har jeg opplevd en del av, og man skal ikke se bort fra at jeg har lært ett og annet av dem.

Godt nytt år!

2012-01-01T21:02:00.001+01:00

Da er det nye året i gang, får håpe det blir bedre enn det gamle. I stedet for å skrive en lengre utredning om kriser og katastrofer, vil jeg heller starte det nye året med å dele ett par videoer. Disse satte i hvert fall meg i bedre og mer optimistisk humør.

Da ønsker jeg alle et fortreffelig nytt år!

Nå er det jul igjen!

2011-12-23T23:03:00.004+01:00

Så var det jul igjen. Inne har jeg pyntet, så her er det julestemning, men ute er det heller trist. Grått og vått har det vært i hele dag. Så da får man låne litt julestemning fra foregående år, her er ett par bilder.

Det er rart hvordan tiden går, på dette bildet var min gode turkamerat Støver'n ung og masete, på den tiden anså han seg som æresmedlem i så vel trekkhundklubben som hylekoret, bikkja var med andre ord heller slitsom. Nå er han voksen og rolig, trekking og hyling er det heldigvis slutt på.

Jeg har ikke stresset før jul, det overlater jeg til andre. Jeg har heldigvis få jeg kjøper julegaver til, så jeg behøver ikke å pese rundt i butikker når det er søndagsåpent, nattåpent, muligens døgnåpent, hva vet jeg. Folk er lei av julegavemaset, kunne jeg lese for en stund siden. Men ikke mer lei enn at bilene har stått i kø på søndager utenfor det digre kjøpesentret rett ved her jeg bor. En søndag det var fint vær gikk jeg en tur, koste meg, på veien hjem gledet jeg meg til å komme inn og lage meg et krus med gløgg. Da så jeg enorme bilkøer fra to kanter, det var søndagsåpent må vite, og da skulle det handles og stresses. Jeg kunne levende tenke meg hvordan ståa var der inne, med køer, mas og ungeskrik, jeg gikk hjem, satte på litt musikk tente levende lys og nøt min velfortjente gløgg i sofaen.

Folk skal jo være snille mot hverandre i jula, men i dag leste jeg ikke oppfattet som spesielt snilt. Anniken Haugli, byråd i Oslo for helse- og sosiale tjenester er bekymret fordi frivillige organisasjoner gir de narkomane mat, klær og et sted å sove.

Du kan ta toget inn til Oslo S og du får bokstavelig talt utdelt sprøyter og brukerutstyr. Du kan kjøpe landets billigste heroin. Og du kan spise gratis frokost, lunsj og middag sju dager i uka i dette området. Og du kan også få andre nødvendigheter som du trenger. Jeg tror også at det er med på å opprettholde og sementere miljøene, sier Haugli til TV 2.

Stikk i strid med det undertegnede alltid har trodd, er altså det å være narkoman et liv i sus og dus. Jeg har gått forbi dem om morgenen, på vei til en eller annen drittjobb, forhutlede skikkelser som ser ut som de har det alt annet enn bra, og i min grenseløse naivitet har jeg trodd at disse tross alt har hatt det mye verre enn meg, men jeg har altså tatt feil. Eller har jeg det? Men dette var kanskje ikke uventet, fra før vet vi at det skal være fælt å være syk eller arbeidsledig, fattigdom og elendighet er det som skal til for å få deg frisk eller komme i jobb. Så hvis de narkomane bare får det enda verre, så tar de nok til vettet og begynner et nytt og bedre liv. Kanskje man skulle ønske seg en ny tidsånd til jul, den nåværende begynner å bli rimelig ekkel.

Over til noe hyggeligere, litt irsk julemusikk. Bells of Dublin med Chieftains har skapt god julestemning hjemme hos meg gjennom mange år.

Og da gjenstår det å ønske alle som har vært innom bloggen i løpet av året en riktig god jul!

Arbeidermusikk 4

2011-12-14T17:07:00.001+01:00

Da er vi kommet fram til den siste "arbeidermusikken" før jul. På tide med et kvinnelig innslag, og valget falt på Fast Car med Tracy Chapman, fra debutplata som enkelt og greit het Tracy Chapman og utkom i 1988. På den tiden var vi mange som var luta lei av tomhodede syngedamer med store pupper og små stemmer, da var det forfriskende med ei talentfull og ujålete jente som skrev gode melodier og meningsfylte tekster. Fast Car var en stor hit den gangen, og det var fint å høre den igjen.

Blogging med tomt hode

2011-12-09T00:01:00.005+01:00

Joda, jeg har visst en blogg, det hadde jeg nesten glemt. Mens jeg har fylt opp pc-en igjen, kan det se ut som om hodet mitt har blitt tilsvarende tomt. Så nå sitter jeg her med en pc som stort sett inneholder det den bør inneholde, og et hode ikke inneholder noe som helst. Hodet mitt er omtrent like tomt som smørhyllene i butikken. Jeg har nemlig omsider fått med meg at vi mangler smør her i landet. Jeg har også fått med meg at dette delvis skyldes folkets økende appetitt på alt som smaker av lavkarbo. Mangelen på smør i butikkene skyldes altså blant annet at folket slanker seg.

Selv fikk jeg nok av lavkarbo den gangen jeg måtte stå på stand og demonstrere produktene til Fedon. Demonstrering av mat i butikker er noe av det jeg har foretatt meg i min miserable yrkeskarriere. Det var egentlig ganske artig, helt til jeg fikk en telefon om at nå skulle jeg ut og pushe matvarene til «han derre Fedon». Den gangen var ikke folket like lavkarbofrelst, for å si det forsiktig. Så det ble kjeft å få, dette var vi forberedt på. Før vi skulle ut og fungere som fotsoldater i krigen mot karbohydratene, måtte vi gjennom et aldri så lite kurs, hvor mye av tiden gikk med til å lære å motta kjeft på riktig måte. Behovet var absolutt til stede, selv om jeg hadde rimelig god trening fra før, etter å ha betjent diverse misfornøyde kantinekunder. Nok om lavkarbo, lover at det ikke skal skrives mer om det her på bloggen, det er liksom nok av det andre steder.

Jeg har selvfølgelig fått med meg debatten om debatten om debatten om… Den orker jeg heller ikke si særlig mye om, den har vært annet enn hyggelig, og det beste er antagelig å holde kjeft om saken. Når det kastes skitt både herfra og derfra, er det lett for oss som verken tilhører den eller den andre siden å få noe på seg.

I stedet for å mene noe om noe som helst, har jeg prøvd å oppdatere datakunnskapene mine. For å komme skikkelig i gang fant jeg ut at det var nødvendig med lærebøker. Bokhandel ble oppsøkt, jeg tuslet bort til hyllene der det hadde stått databøker sist gang jeg var der. Men der sto det ingen bøker om data, derimot enorme mengder med bøker om selvhjelp, selvutvikling, mystikk og gudene vet hva. Men jeg skulle ikke utvikle selvet, jeg skulle utvikle dataferdighetene mine. Etter litt virring rundt i butikken fant jeg en liten hylle med databøker, den var ikke like imponerende som selvhjelpsavdelingen, men jeg fant det jeg skulle ha. Kunnskap er ikke gratis, åtte hundre kroner fattigere ruslet jeg ut av butikken. Og det var bare to bøker, jeg kommer til å trenge flere.

Den dagen jeg kjøpte disse bøkene, var samme dag som Hanne Bjurstrøm var ute og sa at sosialklienter ikke skulle få mer penger, og det til tross for at NAV anbefaler at de bør få mer å leve av. Noe som vil si at gode lærebøker er noe en sosialklient bare kan drømme om, selv om det kan være et viktig middel til å lære noe som er nyttig i arbeidslivet. En sosialklient må muligens søke på jobber i vikarbyråer, slik jeg har vært nødt til å gjøre, og kanskje også en lagerjobb. Der støter en gjerne på en database, som kan virke temmelig forvirrende sånn med én gang. Da er det en enorm fordel å være vant til å ta seg fram i diverse dataprogrammer, og jo raskere en klarer det man skal gjøre, jo større er sjansen for å få fortsette. Man leies ofte inn for noen få dager i første omgang, og da er det viktig at man gjør en god jobb, ellers er det ut med deg og inn med noen andre. Fattigdom er muligens lærerikt, man skjønner ett og annet som det kan se ut som Bjurstrøm har gått glipp av, men det er ikke en type kunnskap man har bruk for i arbeidslivet.

Skal jeg komme med noen konklusjon her, må det bli at folket spiser smør og bedriver selvutvikling, debatter om debatter kan være ubehagelige, og at kunnskap er dyrt, men nyttig.

Pc-løse dager

2011-11-26T00:19:00.000+01:00

Jeg mener jeg flere ganger har omtalt meg selv som pessimist her på bloggen, men støtt og stadig viser det seg at jeg heller er i overkant optimistisk. Sånn som i forrige uke, torsdag leverte jeg omsider pc-en på verksted, der den skulle gjennomgå en skikkelig overhaling og oppgraderes til siste versjon av Windows og Office. Jeg regnet med at jeg skulle ha den hjemme igjen allerede på fredag, da det flere ganger før har skjedd at jeg knapt har kommet hjem før jeg har fått beskjed om at den er ferdig. Slik gikk det ikke denne gangen, jeg fikk den riktignok tilbake på fredag, men først en uke etter.

Etter som dagene gikk begynte jeg å lure på hva som hadde skjedd. Jeg opplevde mye tull for noen år siden da det var noe veldig gærent med min forrige pc, og jeg fikk den hjem flere ganger i meget stusselig forfatning. Hver gang skyldtes det kommunikasjonssvikt, helt til dette ordet var blitt så tynnslitt i kantene at man skyldte på miskommunisering. Jeg lurte på om det var noe slikt som hadde inntruffet også denne gang, men den sene leveringen skyldtes visst ombygging denne gang. Onsdag kveld kikket jeg innom for å se, da holdt de på å kjøre recovery, den ville bli ferdig om en eller to dager. Det var den tiden det ville ta å legge inn Office og Photoshop. Nå har det seg sånn at jeg har lagt inn både Office og Photoshop selv noen ganger, greit nok at det tar sin tid, men to dager har det nå aldri tatt. Uansett, nå er den omsider hjemme igjen, jeg har lastet inn Spotify og lagt inn det meste av det som befant seg på den eksterne harddisken. Så gjenstår installering av skriver og diverse annet som trengs, jeg får ta det etter hvert. Å installere programmer er litt som å se på maling tørke, ganske kjedelig. Jeg har lastet ned enorme mengder med tillegg til Photoshop, pensler og annet som er veldig kjekt å ha, men som er utrolig trøttsomt å få på plass igjen.
Å være uten pc har også vært kjedelig. Jeg fikk liv i stereoanlegget igjen, det var det lenge siden jeg har brukt. Og jeg har lest, jeg har fremdeles mange uleste bøker i hylla, så jeg har ikke lidd noen nød. Dessuten har jeg begynt å strikke på en genser, og håper at denne faktisk blir en genser, og ikke et digert telt, slik som den jeg ble ferdig med for en stund siden. Jeg ville ha en stor og romslig genser, og sånn sett fikk jeg vel det jeg ønsket meg. Synd at jeg er så lite interessert i camping, nå som jeg har strikket meg telt.

Når det som gjenstår av programmer er på plass, og kjipe handlinger som betaling av regninger er gjort, gjenstår oppgradering av egne datakunnskaper. Jeg var en gang ganske flink med office-programmene, men nå kan jeg omtrent bare skrive i Word og legge sammen i Excel. Jeg hadde Office-2003 på pc-en da jeg leverte den, og den nye versjonen er jo ganske annerledes. Jeg har brukt 2007-versjonen, på jobb og kurs. Mitt første møte med den versjonen var rimelig brutalt, jeg var på jobb og fikk i oppgave å lage en tabell, to stykker satt og så på og skulle fortelle meg hva som skulle legges inn. Da gjaldt det å se smart ut, selv om jeg ikke følte meg sånn. Men det gikk, det var jo ganske logisk lagt opp, og de som så på var ikke særlig bevandret i Word, så de syntes visst jeg var riktig så flink. Nå får jeg prøve å bli flink igjen, en gang syntes jeg det var ganske artig å holde på med de forskjellige programmene i Office, selv Excel syntes jeg var greit, selv om egentlig ikke kan fordra tall.

Det er uansett godt å ha maskinen hjemme igjen, det var litt tomt i huset uten.

Det sosialistiske familieparti

2011-11-09T23:46:00.003+01:00

Noen ord fra en som er singel, usynlig og provosert
For en stund siden skrev jeg en bloggpost med tittelen Tomme ord om singelpolitikk. Disse tomme ord tilhørte Audun Lysbakken, bloggposten omhandlet et stykke han skrev i 2007 hvor han avsluttet med følgende ord: Alle snakker om familiepolitikk. Nesten ingen snakker om singelpolitikk. Det kommer til å forandre seg. Kan bli ubehagelig for KrF. Vi andre skal være klare.

Store ord og fleskefett setter seg ikke fast i halsen, som man pleide å si der jeg vokste opp. Noe som sikkert er riktig, derimot kan begge deler ha en kvalmende effekt. Som singel og barnfri har jeg blitt lettere kvalm av å se Lysbakken i fri dressur de siste dagene. Alle snakker om familiepolitikk, det skal være sikkert og visst, siste nå er også pappagrupper! Dersom det fremdeles finnes noen barnfrie og single blant SVs velgere er det neimen ikke Lysbakkens skyld.

SV har jo et noe merkelig navn, Sosialistisk venstreparti, det er liksom ikke så mange sosialistiske høyrepartier, eller hva? Så hva med å skifte navn til Sosialistisk barneparti, Barnslig venstreparti eller Sosialistisk familieparti?

Og når jeg først er i gang, det snakkes hele tiden om småbarnsfamilier, men vi er da virkelig ikke en nasjon av småbarnsfamilier. For det er jo sånn at unger vokser opp, følgelig er heller ikke de som får barn småbarnsforeldre hele livet. Og for dem som har store barn er det kanskje andre ting som viktige, boligpolitikk for eksempel, det er ikke alle som har råd til å sponse barna sine med bolig.

Lysbakken vil sikre småbarnsmødre en times ammepause om dagen. Dette forutsetter at folk bor like ved der de jobber. Det er det mange som ikke gjør, hva med dem som bruker minst en time for å komme seg til jobben, det er det faktisk en del som gjør. Hvor lang ammepause har Lysbakken tenkt å dele ut til disse? SV vil jo at folk skal reise kollektivt, hvis jeg har oppfattet dem riktig. Og da er det gjerne sånn at det går en ekspressbuss morgen og ettermiddag, skal man hjem midt på dagen er man derimot henvist til en somlebuss som kan bruke tre ganger så lang tid på veien, dette vet jeg av egen erfaring. Følgelig lurer jeg litt på hvordan disse ammepausene skal fungere i praksis.

Lysbakken er antagelig SVs neste leder, selv har jeg ingen planer om å bli SV-velger igjen. Partiet holder seg fremdeles med det noe baktunge slagordet ulike mennesker – like muligheter. Og da lurer jeg virkelig på hvem de ulike menneskene er. Dessuten lurer jeg veldig på hvor vi single som føler at vi hører til på venstresiden skal gjøre av oss.

Arbeidermusikk 3

2011-11-06T00:20:00.001+01:00

De som har lest litt på denne bloggen har sikkert fått med seg at jeg har et spesielt forhold til Irland og irsk musikk. Og da må det selvfølgelig dukke opp noe irsk i serien med arbeidermusikk. Jeg har valgt sangen Ordinary Man med en av mine favorittartister, Christy Moore. Som det framgår av introduksjonen er dette egentlig en engelsk sang, uten at det gjør noe. Det er ikke sjelden man hører så vel engelske som skotske sanger bli spilt på irske puber, denne har jeg hørt mange ganger. Fin sang, og en god tekst, som dessverre er svært aktuell i disse dager.

Tabloider nok en gang

2011-11-04T23:19:00.001+01:00

Pc-en min skal om ikke lenge gjennomgå en skikkelig oppgradering, i den forbindelse driver jeg og rydder opp litt. Det ligger en del ting og tang og flyter bortover, som ikke nødvendigvis behøver å bli med videre. Og da kom jeg over disse forsidene til Dagbladet, som jeg har lagret til skrekk og advarsel. Disse har jeg faktisk tenkt å ta vare på, fremdeles til skrekk og advarsel.

Når jeg fikk se disse var det noe jeg begynte å lure på, og som kanskje noen har svar på. Det sies jo at løssalgsavisene må ha slike forsider for at folk skal kjøpe dem. Så det jeg lurer på er om det virkelig er noen som, når de ser slikt som dette skrike mot seg, tenker at i dag må jeg simpelthen kjøpe Dagbladet, dette må jeg virkelig lese mer om. Eller om folk bare kjøper dem av gammel vane, eller uvane, alt etter som man ser det. Dessuten lurer jeg på om det er tilfeldig at det er reklame for piller mot hodepine nederst på den ene forsiden. Man kan jo lure…

Arbeidermusikk 2

2011-11-04T15:20:00.003+01:00

I annen del av serien med arbeidermusikk er det på tide å tørke støv av en av min ungdoms helter, Bruce Springsteen. Den utvalgte låta, som burde passe bra i denne sammenhengen, er Factory fra Darkness of the Edge of Town, utgitt i 1978. Jeg var en stor fan av Springsteen i første halvdel av åttitallet, men så kom det en periode der jeg syntes han ble litt kjedelig. Da han kom med We Shall Overcome – The Seeger Sessions i 2006 ble interessen vakt på nytt, et utrolig bra album, etter min mening. Jeg har også stor sans for Working on a Dream, som utkom i 2009.

Arbeidermusikk 1

2011-10-30T01:08:00.001+02:00

Jeg har tenkt å starte en serie her på bloggen med arbeidermusikk. Jeg har jo luftet mine frustrasjoner her både titt og ofte over synsernes evinnelige hang til å koble arbeiderklassen med dansebandmusikk. Jeg har også innsett at dette er noe jeg burde tatt med godt humør, men det har jeg altså ikke klart å gjøre. Det har vel å gjøre med at disse påstandene dukket opp samtidig med at lønna ble mindre og arbeidspresset større, og da er det ikke alltid at ens humoristiske sans er helt på topp. Nå er vel egentlig det å krangle med folk på grunn av at de liker en annen type musikk en meg selv noe jeg har lagt bak meg. Livet har tross alt lært meg at folk ikke behøver å være duster og idioter fordi om de har en annen musikksmak enn det jeg har. At enkelte synsere ikke later til å ha kommet til samme erkjennelse får være deres sak.

I stedet for å hyle, skrike og bære meg over gnålet om at samtlige i arbeiderklassen digger dansebandmusikk, skal jeg heller finne fram noen låter som er relevante når det er snakk om arbeiderklassen. Nå er det jo ikke slik at musikken man hører på må ha relevans til den hverdagen man opplever. Kommer jeg sliten hjem etter en hard dag på jobben hører jeg gjerne på rolig klassisk musikk. Kanskje fordi det er en type musikk som løfter meg ut av hverdagen, og det kan det absolutt være et behov for.

Det kan synes naturlig å starte med Working Class Hero med John Lennon. I ungdommen hørte jeg mye på Beatles og John Lennon, sånn sett kan man si jeg ble tidlig gammel, allerede i tenårene satt jeg og surmulte over at mye, om ikke alt, var bedre før. I hvert fall syntes jeg at mye gammel musikk var bedre enn det som ble spilt på den tiden. Uansett, jeg hadde kanskje ikke verdens dårligste musikksmak i ungdommen, jeg synes fremdeles at dette låter veldig bra.

Tabloide uvesentligheter

2011-10-27T23:39:00.001+02:00

I dag sto jeg nok en gang i kassakø og nok en gang skrek tabloidenes førstesider mot meg. De var neppe verre enn de pleier, det er vel snarere slik som dette de har det med å være.

Et ord fra gamle dager dukket opp i hodet mitt, ordet var folkeopplysning, noe dette neppe kan sies å være. Så hva kan det kalles? Folkeformørkning eller folkefordumming? Folkeinnskrenkning, kanskje? Sex og flatere mage, det er viktig det. For det skjer jo ikke noe særlig av betydning i verden, eller hvordan var det nå egentlig?

Men det skal de ha, tabloidene, at dersom det finnes noen her i landet som ikke har fått med seg hvordan denne helsikes terroristen ser ut, så er det ikke deres skyld.

En vakker dag i oktober

2011-10-09T23:49:00.003+02:00

Det er sent på kvelden, det er søndag og det har regnet i dag. Tenk det, regnvær på en søndag, og det i verdens beste land å bo i! Sånt går da rett og slett ikke an! Jeg dropper forsøket på å være surmaget sutrekopp av den sorten som regjerer i diverse kommentarfelt rundt om på nettet. Etter å ha gått en tur, som startet før det begynte å regne og som ble avsluttet i regn, la jeg meg på sofaen og leste den siste boka til Karin Fossum mens jeg tømte i meg noen av de evinnelige tekoppene jeg har det med å innta. Og det var jo slett ikke så verst.

Nå har det jo vært mye fint vær i det siste, og for ett par dager siden gikk en fin tur med min alltid like entusiastiske turkamerat, Støver’n. Jeg nøt de flotte fargene, og Støver’n fant tydeligvis mange spennende lukter, så vi koste oss begge to. Jeg tok noen bilder på vår vei, noe Støver’n synes det er litt kjedelig at jeg gjør, siden det innebærer stopp, og det er han ikke alltid like begeistret for. Men stort sett kommer vi til en slags enighet om det meste, Støver’n og jeg. Høsten er jo en fin tid for bilder, og her er noen av bildene jeg tok.

Skal vi snakke om klasse?

2011-09-27T20:53:00.004+02:00

Forsøk på å få i gang en debatt
I sommer fikk jeg følgende forslag fra en som har kommentert mye her på bloggen i det siste: Ville forresten vært artig med en diskusjon på bloggen som tar opp dette med klasseforskjeller generelt. Hva er klasseforskjeller? Hva skaper dem? Er det store forskjeller mellom mennesker i ulike sosiale klasser? etc.

Og det kunne jo være interessant, men akkurat da var det ferietid, så jeg lovte å komme tilbake til saken når folk hadde kommet seg ut av feriemodusen. Så kom den 22. juli, deretter var det valgkamp, og midt oppe i valgkampen stakk jeg en tur til England. Nå da valget er over og man har fordøyd resultatet, får vi prøve om det er mulig å få til en debatt her på bloggen. Dette er jo ikke av de mest trafikkerte eller kommenterte bloggene, så det spørs om det blir særlig futt i debatten, men det koster ingenting å prøve. Alle kommentarer mottas med stor takk, og det hadde vært spennende om noen som nettopp har disse holdningene til arbeiderklassen som jeg har tatt opp så mange ganger, hadde lagt igjen en kommentar.

Jeg kom for en tid over en kommentar i Aftenposten som er relevant i sakens anledning, den kan leses her. Jeg har til det kjedsommelige gitt uttrykk for at jeg er inderlig lei av at når man skriver om arbeiderklassen så nevner man alltid slikt som danseband, Se og Hør, camping osv. Arbeideren framstilles som en tulling i grilldress, som slafser i seg grandiosa, stemmer Fremskrittspartiet, og som i det store og hele er fordomsfull og kunnskapløs.

Fordi jeg har jobbet så mange steder, har jeg møtt veldig mange fra arbeiderklassen. Det jeg har følt jeg har hatt felles med alle disse menneskene har vært opplevelsen av ikke å bli verdsatt, arbeidsgivere som ønsker å få oss til å yte mest mulig mot minst mulig lønn. At vi må bytte helse mot lønn, jeg har møtt langt flere med ødelagt helse enn ihuga dansebandentusiaster. Vi har delt frustrasjoner over at vi opplever stadig større arbeidspress og mindre kontroll over egen arbeidsdag. Samtalene om problemer med å finne billig nok bolig har vært langt flere enn dem om hva som står i siste nummer av Se og Hør. Det er dette jeg har hatt felles med mine kolleger, det er slike erfaringer som har knyttet oss sammen, i langt større grad enn vår angivelig dårlige smak og usunne vaner.

Dette nevnes i liten grad når man skriver om arbeiderklassen, en grunn er antagelig at den som skriver ikke har vært der selv, og følgelig vet lite om hvordan hverdagen til arbeidsfolk faktisk er. Som leser får jeg en følelse av at det viktigste er å ta mest mulig avstand, og å fortelle alle som gidder å høre på hvor mye bedre smak og vaner man selv har. Arbeiderklassen omtales gjerne som om det var én person, og dessuten en riktig så endimensjonal en. Hele arbeiderklassen framstilles som en ansiktløs masse, ikke som enkeltpersoner med egne følelser, drømmer og interesser, anonyme pappfigurer man kan latterliggjøre og tråkke på. Det ser ikke ut til at de som skriver tar i betraktning at også folk som tilhører arbeiderklassen kan komme til å lese det som skrives.

Det som har slått meg er at disse som skriver slikt selv framstår som en smule endimensjonale, som om de mangler egen identitet, påstandene er de samme, selvgodheten er den samme. Språkbruken er ofte fantasiløs, slik som stykket til Hjelseth, som hadde tittelen Å ta arbeiderklassen på alvor, det gnistrer ikke akkurat av originalitet. Mulig man kan mene det er småpirk å påpeke en fantasiløs tittel, men når folk slår seg på brystet og hevder egen fortreffelighet, så burde man kanskje forvente noe mer velformulert enn dette?

Nå er det jo slik at de fleste fordommer har et snev av sannhet i seg. Jeg har møtt noen av disse arbeiderne som er slik som det blir beskrevet, men jeg har også møtt så utrolig mange som har vært helt annerledes. Og jeg har møtt dem som har såkalt dårlig smak, men som har vært de snilleste og hyggeligste menneskene man kan tenke seg. De pliktoppfyllende og samvittighetsfulle menneskene som står på i jobbene sine, er hjelpsomme og gode mot kolleger, de fortjener så visst ikke å bli rakket ned på fordi musikken de liker ikke er bra nok, eller fordi de kanskje drar på camping i stedet for spennende reiser til fjerne himmelstrøk.

Når man leser om klasser, får man inntrykk av at det ikke er noen kontakt mellom de forskjellige klassene, og det virker utelukket av at folk fra forskjellige klasser kan ha noe som helst til felles. Og ser man på den før omtalte teksten til Hjelseth, så sier han jo også at han har absolutt ingen ting til felles med arbeiderklassen, hverken hva angår livsorientering, verdier, interessefelt eller praksisformer. For deler av arbeider- og middelklassen er det litt annerledes. Jeg har møtt mange fra middelklassen jeg har hatt mye til felles med. Det kan dreie seg om felles smak når det gjelder musikk, felles holdninger på en rekke områder, men også rett og slett at man er på bølgelengde og forstår hverandre. Jeg har møtt folk med samme sans for humor som meg selv, og det er jo alltid artig. Men det forutsetter jo at man faktisk har en viss humoristisk sans, noe enkelte kan se ut til å mangle.

Så hvorfor er det sånn at når jeg leser om arbeiderklassen så er det svært vanskelig for meg å kjenne meg igjen i det som skrives? Noen som har meninger om det? Ellers er alle kommentarer som har med klasse og klasseforskjeller å gjøre velkomne.

En oppdatering: Da jeg hadde lagt ut denne bloggposten kom jeg over en artikkel fra Haugesunds Avis med overskriften Harry. Her kan man blant annet lese: I verdens rikeste land eser middelklassen ut. En middelklasse som trenger noen å se litt overbærende ned på.

Middelklassekulturen kjennetegnes av redselen for å være harry, mener sosialantropolog Runar Døving. Fenomenet er det sosiologer kaller distinksjoner, forskjeller. Slik stripene på uniformen viser hvilken grad i militæret du tilhører, brukes smak for å skille deg ut fra dem du ikke vil identifisere seg med. Middelklassen er spesielt opptatt av dette. De streber oppover ved å markere avstand, forteller Døving til Haugesunds Avis.

Mat brukes i en del tilfeller for å markere avstand. Man vil ikke være harry, og tar dermed avstand fra visse typer matretter som grandiosa og ketchup, forteller han.
Pizza Grandiosa, selve symbolet på harry mat. Det er ikke nødvendigvis smaken som gjør den så foraktet i enkelte kretser.

Pizzaen kom til Norge via middelklassen, og har siden spredd seg inn blant folk flest. Studiene mine viser at mens de er mest opptatt av hvordan pizzaen smaker, så er middelklassen mest opptatt av det som omgir pizzaen, om den er bakt i stenovn eller lignende.

Min opptagelse av å studere fenomenet var at de som selv ikke har problemer med å spise for eksempel Grandiosa ikke brydde seg om at noen foraktet retten. Mange visste ikke at den var problematisk. Av det utledet jeg at samfunnsgruppene snakket forbi hverandre, at de ikke tilhørte samme smaksunivers, føyer han til.

Er det noe håp om en mentalitetsending? At middelklassen blir så trygg på seg selv at den slipper å konsentrere seg om alle andre? Neppe. Ifølge Døving kommer det stadig nye generasjoner som vil lære seg den gode smak.

Jeg kom også over en masteroppgave i sosiologi av Thale Jacobsen Åsli, den har tittelen Den norske arbeiderens livsverden. Jeg har bare kikket litt på den, det som slo meg var språket til arbeiderne som intervjues, det er snakk om tolv industriarbeidere i alderen 21 – 30 år. Her noen eksempler:

Dem må liksom få et pluss i boka, men så innser dem jo det sjøl at det ikke var så bra allikavel, det forslaget. Men det er noen som skal prøve å vise seg fram mest mulig og så - for det, samma hvor mye vi sier at det ikke går liksom, vi som har drivi med det.

Nei, altså du må gjøre jobben din. Må gjørra’ det du skal, det… - sitter du på ræva, og andre.., holdt jeg på å si - må gjørra’ arbeidet for deg.., da stiller’u…. Alle må ta en del av kaka lissom, alle må bidra. Nå er vi lissom tre støkker på ene sida som skal gjørra’ akkurat det samma alle tre, og da deler vi på å gjørra’ det og passer på at ingen må gjørra’ alt, og noen bare sitter der, for daa - da kan hende det fort blir litt kjekling og - og lissom ja, ”du hakke gjort no’ i dag”.

Det spørs lissom, kjenner jeg personen og sånn lissom, så, men jeg hadde nok ikke engasjert en jeg ikke kjenner tel det, trur jeg lissom.

Jeg har sett tilsvarende språk andre steder når arbeidere siteres, og jeg reagerer på den påfallende klønete ordbruken. Jeg kan ikke se at det er noe forskjell på språket til de tolv arbeiderne, jeg tar et lite forbehold da jeg leste rimelig lettvint gjennom. Nå er det ikke denne oppgaven i seg selv jeg er opptatt av, derimot at det så å si alltid er slikt hjelpeløst språk som brukes når folk fra arbeiderklassen siteres. Det stemmer ikke helt med mine egne erfaringer, noen er ikke gode til å ordlegge seg, det er riktig. Men det er også mange som har en helt annen formuleringsevne. Det er store forskjeller, på samme arbeidsplass har jeg møtt folk som er det man på en pen måte kaller enkle og har et språk som ikke er langt fra dette, mens andre er langt mer kunnskapsrike og velformulerte.

Dersom jeg hadde hatt et språk som befant seg i nærheten av dette, ville jeg fått store problemer de gangene jeg har vært nødt til å ta kontakt med f eks Arbeidstilsynet og Jussbuss som følge av problemer med arbeidsgivere. Jeg ville også hatt problemer med å kommunisere med størsteparten av de menneskene jeg har hatt kontakt med på fritiden.

Så nok en gang blir det vanskelig å kjenne seg igjen.

Usmakelig bok

2011-09-19T22:50:00.001+02:00

I våres snublet jeg over nettsiden til den meget alternative bokklubben Energica, noe som resulterte i en heller fleipete bloggpost. Vanligvis reagerer jeg med oppgitt latter og ditto hoderisting når jeg kommer over slikt. For noen dager siden kikket jeg tilfeldigvis innom siden til denne bokklubben igjen. Kanskje for å få noe å le av, der jeg satt og slet med en hardnakket forkjølelse jeg hadde pådratt meg borti England, den var riktignok på hell, men formen var fremdeles laber, så noe måtte jeg jo finne på mens jeg ventet på å komme tilbake til normal form. Men denne gangen greide jeg ikke å le, jeg ble provosert og dessuten trist.

Forfatteren av boken jeg leste om denne gangen ble etter det som står en gang rammet av en alvorlig kreftsykdom. Etter å ha prøvd så vel tradisjonell som alternativ behandling skal hun angivelig greid å helbrede seg selv i løpet av et øyeblikk. Vidundermetoden heter visstnok thetahealing, og det er denne healingen som er tema for boka. Her er noe av det man kan lese om boka: På thetainivå kan du oppleve spontan fysisk helbredelse, sier Vianna, og hun vet hva hun snakker om. Det skjer når vi gjennom direkte kommunikasjon med skaperen befaler en forandring av inngrodde negative budskap som jevnlig overføres fra sinnet til kroppen. Hvis kroppen ikke mottar spontan helbredelse når befalingen er fremsatt, foreligger det en underbevisst programmering som blokkerer. Denne programmeringen må da finnes og forandres, noe som kan gjøres ved hjelp av teknikkene som beskrives i detalj i boken. Dersom man orker å lese mer, kan man gjøre det her.

Jeg kan le av det alternative til en viss grad, men ikke når man lover alvorlig syke mennesker helbredelse. Jeg vet om mennesker på min egen alder som har fått beskjed om at de har en uhelbredelig sykdom, at det ikke er noe håp, at de kommer til å dø. Dette har vært mennesker midt i livet, som ennå har så mye ugjort. Hvordan det føles å få en slik beskjed tror jeg er vanskelig å tenke seg. Jeg kan forstå at man blir desperat, at man ønsker å prøve absolutt alt, selv om man innerst inne vet at det er håpløst.

Da jeg leste omtalen av denne boka oppfattet jeg den som kynisk og usmakelig, og et hån mot alvorlig syke mennesker. Finnes det virkelig ingen grenser for hva slags nonsens det går an å gi ut i bokform?

Vakre Cambridge

2011-09-13T23:38:00.000+02:00

Jeg kom hjem fra England i midten av forrige uke, og oppdaget til min store overraskelse at det bare var noen få dager igjen til valget. Det hadde jeg overhode ikke tenkt på mens jeg var i England. Men jeg tenkte så det knakte på søndag, og tror jeg kom fram til noe som er til å leve med. Nå gidder jeg rett og slett ikke å angre på valget jeg gjorde.

Men over til turen, jeg dro først til Cambridge. Da jeg for mange år siden var på språkkurs i Oxford håpet jeg at jeg skulle få anledning til å ta et tilsvarende kurs i Cambridge. Slik gikk det dessverre ikke, men nå ville jeg i hvert fall se byen. Og det angrer jeg ikke på, for Cambridge er utrolig vakker, koselige smågater og storslåtte bygninger. Også er det jo lettvint og greit å reise i et land der de snakker forståelig språk. Verden er heldigvis så logisk innrettet at folk snakker engelsk i England.

Nå har det seg jo sånn at enkelte mener at jeg i egenskap av å tilhøre arbeiderklassen ikke er i stand til å si et kvekk på engelsk, jeg skal sågar være så dårlig i engelsk at jeg ikke en gang er i stand til å betale for meg på undergrunnen i London. Heldigvis er dette bare tullball, ellers hadde det blitt vanskelig, for dette var det første som måtte gjøres etter at jeg hadde landet på Heathrow. Skulle jeg liksom stått der og sagt at dessverre, siden jeg tilhører arbeiderklassen så er det for vanskelig for meg å betale for billetten. Fyren i billettluka måtte jo trodd jeg var idiot, forresten det er vel akkurat det jeg er, hvis man skal tro det som skrives.

Nå kreves det jo ikke rare kunnskapene for å kjøpe billetter, verken på undergrunnen eller til toget. Og når jeg først er i gang, kan jeg jo stresse litt mer med disse arbeiderklassegreiene. Dette burde være unødvendig, men det ser det dessverre ikke ut til at det er. Som jeg vel har vært inne på før her på bloggen, så har jeg ikke noe ønske om å framstå som voldsomt smart, for det er jeg ikke. Men det er forskjell på å kunne litt, og ikke å kunne noe i det hele tatt. Det kreves ikke store kunnskaper for å kjøpe billetter, bestille mat, sjekke ut og inn av hoteller. Dessuten synes jeg folk i England stort sett snakker veldig tydelig, et resultat av mange turer til Irland, der folk ikke tar det så nøye med klar og tydelig uttale.

Uansett, det var fint å komme til Cambridge, se noe nytt uten at det bød på de store utfordringene. Det er deilig å være i en vakker by, glede seg over praktfulle bygninger og koselige gater. Jeg hadde satt av to hele dager i Cambridge, det var akkurat passe, da syntes jeg at jeg hadde fått med meg det vesentlige, og dro videre til London, det er det alltid nok å foreta seg. Her er noen bilder fra Cambridge, en by jeg trygt kan anbefale.

Om å ta arbeiderklassen "på alvor"

2011-08-28T17:41:00.001+02:00

Om en kronikk jeg ikke greide å ta "på alvor"
Under søndagsfrokosten i dag fikk jeg meg en god latter. Jeg satt og bladde i helgens utgave av Klassekampen, og der dukket det jaggu opp en kronikk om arbeiderklassen, en av disse akk så typiske tekstene jeg har omtalt så mange ganger før her på bloggen. Den tiden da jeg ble irritert, lei meg, forbauset eller regelrett forbanna, ser med andre ord ut til å være over. Nå satte det meg egentlig i påfallende godt humør, kanskje fordi det tok tankene vekk fra at det snart er på tide å pakke kofferten. Undertegnede har nemlig tenkt å rømme landet for noen dager, og lider av en tilsynelatende uhelbredelig pakkeangst.

Kronikken er skrevet av Arve Hjelseth, som for øvrig har vært nevnt her en gang før. Dagens mesterverk har en tittel så original og velklingende at jeg rett og slett gir meg helt over, Å ta arbeiderklassen på alvor. En av grunnene til at jeg ikke helt greier å ta Hjelsets skriblerier på alvor, er blant annet skriften over overskriften, der står det nemlig: I likhet med store deler av venstresiden, har jeg absolutt ingenting til felles med arbeiderklassen. La meg også nevne at det hele er illustrert med et bilde av en campingvogn.

Hjelseth skriver innledningsvis at for å få fram et poeng kan det av og til lønne seg å være sparsom med nyansene. Nå har det seg vel slik at man alltid er svært sparsom med nyansene når man omtaler arbeiderklassen. Han begrunner hvorfor han absolutt ikke har noe til felles med arbeiderklassen med følgende: "…ser jeg nesten aldri på TV, bortsett fra fotball. Jeg blar aldri i Se og Hør, heller ikke hos tannlegen. jeg hører nesten utelukkende på P2, i hvert fall ikke på P4. Jeg leser aldri kioskromaner. Jeg har ikke campingvogn på Larkollen. Jeg her helt ubehjelpelig når det kommer til praktisk arbeid…"

Litt overraskende at han ikke sier at han ikke hører på dansebandmusikk eller spiser grandiosa, men det er sikkert bare en forglemmelse. Uansett, han har jo fått med seg mange nok av de velkjente påstandene man bruker når arbeiderklassen skal omtales. Under dette skriver han: Hva slags grunn skulle jeg ha til å tro at gjennomsnittsnordmannen deler – eller bør dele – de livsanskuelser som følger av måten jeg lever på?

Da må jo svaret bli at det har han overhode ingen grunn til. Et annet spørsmål han burde ha stilt seg er om det virkelig er gjennomsnittsnordmannen han har beskrevet. Kanskje Hjelseth og andre synsere burde spørre seg om det bildet de gir av den såkalte gjennomsnittsnordmannen, noe som vel betyr arbeiderklassen, er like unyansert og meningsløst som det bildet Christian Tybring-Gjedde og andre i Frp, tegner av innvandrere. Hvordan hadde reaksjonene blitt dersom man innledet en kronikk med å bedyre at man har absolutt ingen ting til felles med innvandrere?

I kjølvannet av 22. juli har det vært mye snakk om at vi må unngå å gjøre innvandrere til de andre, og det advares mot generalisering. Men hvorfor er det så veldig greit at arbeiderklassen hele tiden gjøres til de andre, de man absolutt ikke har noe til felles med? Og tror man at man får de mest innvandringsskeptiske blant arbeiderklassen til å bli mindre skeptiske, når det er greit å omtale dem på en langt mer stigmatiserende måte enn det som er tillatt når det gjelder innvandrere?

Jeg og Arve Hjelseth har nok – ganske riktig – ingenting til felles, til tross for at det – jeg vil nesten si dessverre – ser ut til at det er en del vi begge to ikke gjør, som å lese kioskromaner og Se og Hør, høre på P4 eller ha campingvogn på Larkollen. I tillegg må sies at jeg ikke har TV, og overhode ikke er interessert i fotball. For øvrig har jeg sett at en del arbeidere er svært opptatt av fotball, så der ser det ut som om den godeste Hjelseth har noe til felles med arbeiderklassen.

Hjelseths budskap er at man ikke skal påtvinge arbeiderklassen middelklassens verdier og karriereorientering. Han nevner sosiologen May-Len Skilbrei, som har vist at arbeiderklassemødre ofte håper at døtrene deres velger yrker som likner deres egne. Dette påpekte Skilbrei også i boka Klassebilder, der nettopp hennes bidrag fikk ganske mye juling her på bloggen. Det var en tekst som var temmelig ubehagelig lesning for en arbeiderkvinne. Det var da den stakkars arbeiderhjernen min gikk helt i spinn og hentet fram et bilde av en gorilla i Dublin Zoo. Men hjernen min var kanskje ikke så til de grader på villspor som man først kunne tro. Det dreier seg om å bli beglodd av skapninger som ikke forstår hva man er for noe, men i motsetning til en gorilla, kan man spørre arbeideren om hva vedkommende tenker på og hvordan h*n har det. En annen ting er at denne flotte gorillaen synes å takle det å bli beglodd av måpende turister og hylende unger med en verdighet de færreste av hans tilskuere er i besittelse av. Slik jeg har sett en verdighet og evne til å takle slit og smerte blant mange av mine kolleger, samtidig som man må finne seg i å bli omtalt i nedlatende vendinger av synsere som framstår som om de aldri har snakket med en eneste representant fra arbeiderklassen.

Arbeiderklassen drømmer verken om professorat eller sosial klatring, men om tilværelser som ikke nedvurderes av myndigheter og livsstilsdommere, og som ikke trues av svekkede rettigheter for vanlige arbeidstakere, skriver Hjelseth, en rimelig god iakttakelse, særlig med tanke på at den er skrevet av en som later til å tro at samtlige arbeidere holder seg med campingvogn på Larkollen. Men det må legges til at det er mange som ønsker seg over i bedre jobber, fordi folk endrer seg, og fordi arbeidslivet har endret seg. Dagens voksne arbeidere var unge i en tid da det ikke var fullt så vanlig at arbeiderungdom tok utdanning, dessuten har kanskje det som var en grei jobb for en del år siden, endret seg til det verre, med større arbeidspress og mer kontroll ovenfra. Jeg har møtt mange som har ønsket seg mer interessant og mindre slitsomt arbeid, noe det aldri snakkes om når arbeiderklassen omtales.

Selv om jeg lo godt av stykket til Hjelseth, blir jeg også en smule oppgitt. Det er trasig å lese denne regla med Se og Hør osv igjen og igjen, men der er ikke bare det. Det er noe med den totale mangelen på nye tanker og ideer, der innhold så vel som ordbruk virker slitent og resirkulert.

Jeg betviler ikke at Arve Hjelseth vil arbeiderklassen vel med sin kronikk, men når man blir så ivrig etter å understreke at man overhode ikke har noe til felles med dem det gjelder, blir det en svært klam og ikke særlig velkommen omfavnelse.

Nok om det, kanskje på tide å tenke litt over hva jeg skal pakke ned i morgen. Nei, jeg skal ikke på camping på Larkollen, ei heller til noe eksotisk og spennende reisemål. Jeg skal bare en liten tur til England, noe som burde bli spennende nok, siden jeg har lest at jeg i egenskap av arbeiderklasse-individ har store problemer med å snakke engelsk.

En oppdatering: Mens jeg koste meg i England har artikkelen til Hjelseth kommet på nett og kan leses her. Takk til Sigrun som gjorde meg oppmerksom på det, ellers hadde jeg ikke oppdaget det.

Valgets kvaler

2011-08-24T12:00:00.002+02:00

Hva stemmer man når man er usynlig for samtlige partier?
Så var valgkampen i gang. Det kan se ut som om enkelte lokalpolitikere er rimelig desperate i år, jeg har nemlig opplevd at man prøver å bestikke stemmekveget med godsaker av ymse slag. På lørdag mottok jeg en karamell fra SV, som til og med var pakket inn i SV-papir. Rett før overrekkelsen av karamellen, ble jeg for første gang forsøkt påpakket propaganda fra Fremskrittspartiet. Det forundret meg, ikke minst fordi jeg gikk og trillet på sykkelen min, trodde ikke dette partiet var særlig glad i syklister.
Noen som muligens er blitt veldig glade i syklister, eller bare veldig desperate, er Høyre. De prøvde nemlig å stoppe meg da jeg syklet forbi, ville jeg ha kaffe? Nei, det ville jeg ikke. Men ville jeg ha bolle da? Nei, jeg ville ikke det heller. Når man nærmest løper etter syklister og skriker at de kan få bolle, da må man være desperat.

Ved kommunevalget for fire år siden stemte jeg ikke. Med unntak av det første året jeg hadde stemmerett, er dette den eneste gangen jeg ikke har stemt. Dette er ikke året for å tilbringe valgdagen på sofaen, mer demokrati osv, men jeg lider virkelig valgets kvaler. Singel, barnfri, bilfri, tilhører arbeiderklassen og har sett mer dritt i arbeidslivet enn de fleste, dessuten er jeg altså syklist. Flere ganger usynlig, med andre ord.

Under foregående valgkamper har man sett politikere fra venstresiden som klør seg i hodet og ikke skjønner hvorfor så mange fra arbeiderklassen holder seg hjemme på valgdagen. Da jeg lot være å stemme for fire år siden, var det ikke fordi jeg befant meg på sofaen, men derimot på jobb. Det var stort sett der jeg var akkurat på den tiden, sent og tidlig, hverdag som helg. Selve valgdagen var det kveldsskift, flere av mine kolleger hadde heller ikke stemt. Hadde disse politikerne som ikke skjønner hvorfor så mange arbeidere ikke stemmer, kommet og tatt en prat med oss, kan det hende de hadde skjønt hvorfor det er sånn. Men det gjorde de selvfølgelig ikke.

Det var for øvrig det året da jeg, som den hjelpsomme og snille personen jeg er, hadde skrevet en lang mail til Audun Lysbakken i SV, der jeg i det vide og brede la ut om hvorfor det hadde seg sånn at vi lavt utdannede og lavt verdsatte ikke stemmer. Han hadde nemlig gitt uttrykk for at han lurte på akkurat det. Jeg tror nok ikke hadde satte særlig pris på svaret. Det hele endte, som det framgår av denne bloggposten, at jeg fikk beskjed fra en fyr på partiets svartjeneste at jeg satte meg ned og syntes synd på meg selv. Det er muligens dette som er å ta folk ”på alvor”.

Jeg tok det derimot ikke særlig alvorlig, selv om jeg ble ærlig og redelig forbanna sånn umiddelbart. Men du verden for en god historie å fortelle venner og kolleger. Det ble ledd mye av den historien i etterkant, men det var en ganske ond latter, det må sies. Det handler vel også om kulturforskjeller, ikke mellom folk fra forskjellige land, men mellom forskjellige typer nordmenn. Jeg er vant til kundekontakt i privat sektor, hadde jeg sagt noe tilsvarende det vedkommende på SVs svartjeneste skrev til meg, til noen av dem jeg var satt til å betjene, hadde det for å si det mildt gått meg ille. Hadde jeg gjort noe slikt mens jeg jobbet for et vikarbyrå, hadde det vært ut på dagen, og jeg hadde neppe fått noe nytt oppdrag fra samme arbeidsgiver. På den tiden jeg fikk dette svaret, så jeg vikarer bli kastet ut fra jobben med øyeblikkelig virkning, uten at vi skjønte hvorfor det skjedde. Noen med litt makt hadde bare en dårlig dag. Sådan er hverdagen for vikarer, det er vel dette som er å være ”fleksibel”.

Sist vinter fikk vi skandalen med Adecco, og da oppdaget man at det finnes noe som heter vikarer, og jaggu hadde de det visst litt ugreit også. En av dem som fant tiden inne til å mene noe om vikarer var Inga Marte Thorkildsen, som kjent også fra SV. På bloggen sin skrev hun en post som heter Møte med en tidligere Adecco-ansatt. Her kan man blant annet lese:

Tenk deg at du ikke vet om du får lønn til å betale husleia i slutten av måneden. Tenk deg at du alltid må være tilgjengelig og aldri kan planlegge helga, neste kveld, neste uke. Tenk deg at du ikke får lån i banken, fordi inntekten din er for utrygg. Tenk deg at du alltid må strekke deg enda litt lenger, uansett dagsform, for at du skal bli valgt igjen av arbeidsgiveren også neste dag. Tenk deg at du aldri vet hvor du skal jobbe neste gang og at ingen egentlig bryr seg om hvem du er, hva du er opptatt av og hva du ønsker i livet ditt. Du har rett og slett ikke noe arbeidsfellesskap, og du får ingen lønn mellom oppdragene. Tenk deg at ingen gir tilbakemeldinger på den jobben du gjør, og at de fleste ser på deg som laveste sort arbeidstaker.

Dette er en helt korrekt beskrivelse av vikarers hverdag, det skal hun ha. Men legg merke til hvordan hun skriver. Hun skriver om vikarene, og til noen andre, det later til at hun tar det for gitt at ingen som selv er i en slik situasjon leser det hun skriver, det er i hvert fall ikke vikarene hun henvender seg til. Akkurat slik man også skriver om andre som befinner seg på de nederste trinn i arbeidslivet. Og da er det kanskje ikke noe rart at mange avstår fra å stemme. Fordi ingen henvender seg til dem. Det er dette som er å være usynlig.

Når politikerne på venstresiden klør seg i sine mer og mindre kloke hoder og ikke forstår hvorfor mange fra arbeiderklassen ikke stemmer, burde de kanskje også tenke litt over hvordan de oppfører seg overfor arbeidere dersom de skulle støte på noen i privatlivet. Det er antagelig flere enn meg som har opplevd noe som kan minne om mobbing, fra folk som er med i styre og stell for et parti på venstresiden. Når trakasseringen går nettopp på at man ikke er fin nok, ikke vellykket nok, så gjør det seg svært dårlig. Slikt kan sikkert skremme noen fra å stemme, man har liksom ikke så lyst til å bruke en stemmeseddel der man ser navnet på en som har vært svært ubehagelig mot deg.

Med slike erfaringer i bagasjen, ble jeg ikke overrasket da jeg mottok den tåpelige mailen fra SVs svartjeneste. På samme tid fikk jeg for øvrig høre noen hjerteskjærende betroelser fra kolleger, blant annet en stygg historie om en sliten vikars opplevelser i møte med de ansatte ved et sosialkontor. Av hensyn til vedkommende som fortalte meg det, kan jeg ikke gå i detaljer, men tro meg, det var ille. Og når det gjelder SV, så er det vel ikke til å komme utenom at dette er et parti der mange har nettopp den type jobber. Det er med andre ord ikke helt utenkelig at navnet til en av dem som hadde vært så fæle mot min stakkars kollega, kunne dukke opp på SVs liste ved kommunevalget.

Det kan i det hele tatt se ut til at litt selvransakelse er på sin plass blant en del politikere på venstresiden. Ikke at jeg tror det blir noen, de er gjerne veldig fornøyde med seg selv, og later til å være svært imponert over egen evne til verbal nestekjærlighet.

Så hva skal jeg stemme? Ved valget for to år siden greide jeg det mesterstykket å angre mitt valg allerede på veien til valglokalet. Da stemte jeg Arbeiderpartiet, mest som en motstemme mot Fremskrittspartiet. Jeg hadde hatt mareritt om Siv Jensen som statsminister, og det var min skyld, fordi jeg ikke hadde stemt. Slikt ville man jo ikke være skyld i, derfor gjorde jeg som flere andre jeg kjenner, ga en motstemme. Og det er vel det vi gjør, en del av oss, vi stemmer ikke på noen, vi stemmer mot noen andre. Nå får jeg bruke tiden fram til valget til å finne ut hvem som blir den heldige mottaker av min motstemme i år. Det blir ikke lett.

Kjerringa mot strømmen

2011-08-17T23:40:00.001+02:00

Jeg har ved enkelte anledninger brukt ord som saueflokk og saueflokkmentalitet på denne bloggen. Noe som ikke har vært ment som kritikk av sauer, jeg er glad i dyr, men derimot vært ment som kritikk av folk som lider av en sådan mentalitet. Og dem synes jeg det til tider det er litt for mange av. Dessverre har jeg en lei følelse av at det blir stadig flere av dem.

Det er selvfølgelig enkelt å være enig med flertallet, og i mange miljøer er man ikke særlig tolerant overfor de annerledes tenkende. Jeg vokste opp i et miljø der de fleste var annerledes enn det jeg selv var, noe som til tider var et slit. Man skulle ikke like annen type musikk eller ha andre holdninger, sistnevnte betydde vel helst at egentlig at man ikke skulle mene noe i det hele tatt. Jeg var negativ, fikk jeg vite, og hadde jeg fått en krone hver gang jeg ble beskyldt for akkurat det, så hadde jeg vært rik i dag.

Etter hvert ble jeg flinkere til å passe kjeften min, og mindre skråsikker i min sak. Men å være enig med flertallet, bare fordi det er flertallet, er noe jeg fremdeles har liten sans for.

For noen dager siden kom jeg over et dikt av André Bjerke, det heter Kjerringa mot strømmen, jeg har hørt eller lest diktet en eller annen gang for lenge siden. Siden jeg ofte har følt meg som kjerringa mot strømmen, synes jeg det passer å sette det inn her.

KJERRINGA MOT STRØMMEN

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d’Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, Hun er firhetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

André Bjerke

Debatten etterpå...

2011-08-14T01:21:00.002+02:00

Det har vært stille her på bloggen i det siste. Det har stokket seg litt i hodet mitt, det har vært så mye. Først den forferdelige fredagen, deretter møtte man vold og terror med blomster og lys, en vakker og sivilisert måte å reagere på. Så kanskje grusomhetene ville føre noe godt med seg, en mer saklig og skikkelig debatt, blant annet. Nei, nok en gang tok jeg feil. Det skjønte jeg da Petter Nome kom trampende inn på banen med Til dere som har fostret en drapsmann. Hadde det vært islamister som hadde stått bak terroren, så hadde vi antagelig hørt tilsvarende fra en eller flere i Fremskrittspartiet. Et parti jeg alltid har syntes vært usmakelig, men nettopp derfor mener jeg andre bør holde seg til en mer renslig retorikk. Så har det gått slag i slag, til bunnen er nådd så langt, og det kommer, kanskje ikke uventet, fra dette partiet, altså Fremskrittspartiet. Enkelte lokalpolitikere legger nå skylda på Arbeiderpartiet for det som har skjedd, ofrene fra terrorhandlingene skal angivelig være de første ofrene for norsk innvandringspolitikk. Og da føler jeg at jeg befinner meg midt oppi den rene, skjære galskap, den kommer jo fra alle kanter.

Når jeg har vært på jobb har det hendt at jeg hørt noen som har sagt at de ikke vil jobbe sammen med utlendinger. Det har gjerne vært på arbeidsplasser der man har hatt behov for en vikar, så har enkelte hylt opp om at de ikke vil ha en utenlandsk vikar. Dette har som oftest blitt begrunnet med en konkret historie, der det har framgått at vedkommende har hatt en eller flere uheldige erfaringer med folk fra andre deler av verden. Da har jeg hørt på det vedkommende har sagt, ikke sagt imot, da det godt kan være at det stemmer. Men når kollegaen har snakket ferdig, har jeg fortalt om konkrete positive erfaringer jeg selv har hatt med utenlandske arbeidskamerater. Dette har fungert, kollegaen tror på det jeg sier, og mumler gjerne noe om at de er vel ikke like alle sammen. Jeg tror mer på den metoden enn å beskylde vedkommende for å lide av fremmedfrykt, islamofobi og rasisme, for deretter å slå i bordet med at innvandrere er en ressurs.

Jeg har jobbet sammen med så vel muslimer som frp-velgere, antagelig i motsetning til mange av dem som er ute og synser og mener til de store gullmedaljer. Jeg har opplevd at man kan få sans for folk som er veldig forskjellige fra en selv. Jeg har skrevet om høylytte og brautende frp-velgere som kan være en pest og en plage. Men jeg har også opplevd at det slett ikke alltid er sånn, noen av dem som stemmer Fremskrittspartiet er hyggelige folk, men de er frustrerte og oppgitte, føler at de ikke blir sett, noe de heller ikke blir. Jeg synes det er tilgivelig for en som føler seg venneløs politisk sett, å la seg lure av falske venner. Dette er ikke de samme som oppfatter nettet som et digert offentlig toalett de kan fylle opp med dritten sin, det er heller snakk om forsagte mennesker som ikke sier stort, som går gjennom livet med bøyd nakke og lua i hånda, som må finne seg i dårlig behandling fra arbeidsgivere samtidig som de blir latterliggjort og stigmatisert i media. Det kan være de samme som snakker varmt om en utenlandsk kollega, som blir rasende når en asylsøker blir kastet ut av landet på brutalt vis. Og som jeg også har sett, hisser seg voldsomt opp når en vikar blir dårlig behandlet av byrået sitt, og mener at vedkommende burde organisere seg så fort som mulig. Dette er ikke ment som noe forsvar av ledelsen i Frp, men synserne på venstresiden bør avstå fra å latterliggjøre samtlige av partiets velgere, heller spørre seg om de ikke har sviktet litt selv.

Jeg tilhører en gruppe som ikke har det med å ytre seg om innvandring i det offentlige rom. Muligens er det snakk om det tause flertallet, vi som ikke holder oss med konspirasjonsteorier eller skjeller og smeller i samtlige kommentarfelt vi kommer over. Vi som heller ikke bruker ord som ressurs, mangfold, eller beskylder andre for å lide av fremmedfrykt eller islamofobi så fort de kommer med en negativ bemerkning om innvandrere. Når slike som meg snakker sammen om slike temaer, snakker vi gjerne om konkrete erfaringer, både positive og negative. Vi har møtt folk fra forskjellige land som vi har likt godt, men så kommer det vanskelige, vi har også negative erfaringer. Og dem skal man vel helst ikke snakke om. I mange tilfeller gjelder det dårlige erfaringer med utenlandske naboer. Selv har jeg bare positive erfaringer med utenlandske kolleger, jeg har møtt utrolig mange hardt arbeidende og hyggelige folk fra mange forskjellige land, folk som har gjort tunge dager lettere å komme gjennom. På den annen side har jeg dessverre dårlige erfaringer med utenlandske naboer, og det er langt fra hyggelig. Det har vært folk som bråker, søpler og har et meget avslappet forhold til alt som heter husordensregler. Når man bor i et nabolag hvor man opplever slikt, så er det ikke snakk om at alle ens utenlandske naboer oppfører seg på den måten. Men det er dem som bråker man hører, og det er søpla til dem som søpler man må vasse i. Da blir man sur, og når man kommer sammen med venner hender det at man blåser ut. Men slike samtaler likner likevel ikke det man leser på nettet, da det fort blir snakk om de gode erfaringene, om de hyggelige og flotte menneskene vi også har møtt. Noen kan være svært oppgitt over enkelte naboer, samtidig som de har et svært godt forhold til en eller flere utenlandske naboer, som heller ikke setter pris på oppførselen til disse andre. Uansett, når man snakker om slike erfaringer gjøres det oftest lavmælt, mens man kikker seg rundt i skrekk for at et eller annet ekstremt politisk korrekt menneske skal komme hoppende fram og skjelle en ut, og det hviskes at det er jo ikke lov å si det men…

I det siste har jeg tenkt at kanskje vi som forholder oss til det vi faktisk opplever burde begynne å delta i nettdebattene. Det er en enorm forskjell på å si at man har en og annen negativ opplevelse, til det jeg lest av kommentarer. Uansett hva den ovenstående artikkelen måtte inneholde, greier enkelte å gulpe utav seg en smørje av beskyldninger mot muslimer, sosialister, feminister, klimahysterikere og gudene vet hva. Den totale mangelen på respekt for andre mennesker er skremmende, og man kan jo lure på hvorfor de framstår så til de grader hatefulle. De jeg har møtt i arbeidslivet som har gitt uttrykk for holdninger som ligger nært opptil dette, har ikke vært de som har hatt det verst. Mens den fattige og fortvilte vikaren lavmælt forteller at hun knapt har råd til å betale husleia, sitter velfødde mennesker som er fast ansatt og har en lønn å leve av, samt hus, bil og hytte, på pauserommet og skriker ut sitt sinne over fartsgrenser og annet som ikke er mye å bære seg for.

Nå er den forsinkede valgkampen i gang, jeg håper den blir noenlunde saklig og ordentlig, men jeg er slett ikke sikker. Vi får håpe det beste, både for valgkampen og den videre debatten framover.

Heller naiv, enn full av hat

2011-07-24T00:10:00.000+02:00

På fredagskvelden skulle jeg begynne på den siste boka til Jo Nesbø, ta et glass hvitvin, kose meg på sofaen og gi blaffen i det elendige været. Nå ble det ikke helt sånn, kvelden ble alt annet enn koselig, og Jo Nesbø får vente til senere.

Så våknet jeg på lørdag til nyheten om at over åtti ungdommer var drept på Utøya. Det hele er så ufattelig, så grusomt at det ikke er mulig å sette ord på det. Og når man ikke har noe fornuftig å komme med, da er det kanskje like greit ikke å si noe. Kanskje jeg kunne finne noe musikk som passet for anledningen, tenkte jeg, og da fant jeg denne.

Til ungdommen, det diktet betydde mye for meg den gangen jeg selv var ungdom, og hadde en bok som het Ord mot våpen, hvor dette diktet sto. Det var den gangen jeg gikk rundt med jakkemerke mot atomvåpen. En gang ble jeg stoppet av en godt voksen mann som skrek til meg i fullt sinne at jeg var naiv. Kanskje jeg var det, og kanskje det ikke er det verste man kan være. Heller naiv, og tro at man kan forandre verden på fredelig vis, enn å være så full av hat at man dreper et uhyggelig antall uskyldige mennesker.

Nå kommer barnetimen?

2011-07-09T00:38:00.004+02:00

For en tid siden skrev jeg en bloggpost der jeg henviste til et stykke av nåværende barne- familie- og likestillingsminister Audun Lysbakken skrev for noen år siden. Med tanke på disse fagre ord skulle man kanskje tro at SV ville trå til skikkelig for oss single. Men den gang ei, en kikk innom partiets nettside bekrefter mine mistanker om at så ikke er tilfelle. I det hele tatt er det å lete etter noen ord om oss single på den nettsiden som å lete etter den berømmelige nåla i høystakken. Og det gidder man vel ikke bruke særlig mye tid på. Det som derimot umiddelbart spratt fram var et forslag fra stortingsrepresentant Gina Barstad om å gi småbarnsforeldre en time fri fra jobben hver dag, en halvtime til far og en halvtime til mor, for å gjøre hverdagen deres enklere. En halvtime kan være gull verdt om morgenen, sier Barstad. Jo da, det kunne nok være gull verdt for noen og en hver, ikke minst for de av oss som ofte må pese til første buss om morgenen klokka seks, det hadde vært mye triveligere å ta bussen halv sju i stedet.

Men så er det hvordan dette vil fungere på arbeidsplassen da. La oss kikke litt på hvordan dette ville fungert i noen av jobbene jeg har hatt. Jeg har jobbet på kantiner, i mange tilfeller alene. På kantiner er det slik at morgenen ofte er den travleste tiden, da skal det lages enorme mengder mat, kasse skal gjerne klargjøres, ofte ankommer det matvarer som skal ryddes på plass. På mange kantiner er tempoet så heftig at hvert minutt teller, og man må gjøre flere ting på en gang, her er det knapt nok tid til å trekke pusten. Dersom man skulle komme en halvtime senere på jobb ville det være umulig å være ferdig til folk skal spise. Siden kantiner gjerne drives av eksterne byråer er det ikke aktuelt at en av de andre ansatte i bedriften kan steppe inn og gjøre det man ikke ville få gjort i løpet av denne halvtimen.

På kantiner der man er to eller flere er arbeidsoppgavene tilsvarende, tempoet er fremdeles heftig, og man er helt avhengig av hverandres innsats, skal en komme en halvtime senere, vil tempoet bli enda hardere. Og hva hvis flere av de ansatte på kantina er småbarnsforeldre?

Når jeg har jobbet på sentralbord har disse åpnet klokka åtte om morgenen, og det presis. Den første kunden ringer gjerne inn ett minutt over, og da tar man umiddelbart telefonen, høflig og morgenfrisk. Dersom man ikke ankommer før klokka halv ni, er antagelig den samme kunden fly forbanna og ord om hva i all verden er dette slags bedrift og liknende blir skreket inn i ditt stakkars øre. Dersom dette gjentar seg er det store muligheter for at kunden finner en annen leverandør av de varer eller tjenester firmaet du jobber i tilbyr. Men en av de andre ansatte kan vel betjene sentralbordet så lenge? Ja, antagelig må de det, men vedkommende som må steppe inn har sikkert mer enn nok å gjøre med sine egne arbeidsoppgaver, og da kan det fort bli stress, eller enda mer stress enn det allerede er. Og igjen, dersom det er mange småbarnsforeldre i bedriften blir det forferdelig masse stress, og stress er det vel mer enn nok av på de fleste arbeidsplasser.

Gina Barstad synes sikkert hun er veldig lur, og at dette er særdeles velsmakende valgflesk. Det er det nok en del andre som ikke synes. Dette gjelder ikke bare oss om ikke har barn, men også de som har store eller voksne barn, både på jobb og privat har jeg hørt slike gi uttrykk for at de er lei av måtte ta et helt annet hensyn til dagens småbarnsforeldre enn det de selv opplevde da deres egne barn var små.

Selvfølgelig, det er valgår i år, så dette var vel strengt tatt ikke uventet. Det er store muligheter for at forslag som omhandler barnefamilienes ve og vel kommer til å stå i kø i tiden framover. Det er like sikkert som at vi single kommer til å bli tiet i hjel nok en gang.

Høyhælt status

2011-07-07T15:36:00.004+02:00

Ubehagelig skal det være
Jeg har akkurat hatt en opprydning i stua, det var på tide, aviser og annet lå og fløt på bord og alle andre steder der ting kan legges. Da kom jeg over Klassekampen fra lørdag 25. juni, den lå brettet opp på en artikkel med tittelen De røde sålers seiersgang. Da jeg leste dette stykket den aktuelle lørdagen fikk jeg et aldri så lite hakeslepp. Først og fremst fordi en avis som Klassekampen brukte tre sider på å skrive om sko, eller rettere sagt torturinstrumenter forkledd som fottøy. Det dreier seg om Louboutin-sko, inntil denne lørdagen hadde jeg levd i lykkelig uvitenhet som disse skoene, i min lavhælte verden råder merker som Dr. Martens, Ecco og Puma. ”Hva er det som får kvinner til å bruke tusenvis av kroner på ubehagelig fottøy?”, står det over selve stykket, og det lurer jaggu jeg på også.
Louboutin-sko omtales som ”statement-sko” kan man lese, og er dessuten kjent for sine røde såler. En av ”statement-skoene” er avbildet, det gir meg umiddelbart en fornemmelse av smerte, så blir det da også opplyst under bildet at skoene kun har én funksjon, å være sexy.

Mannen bak disse skoene, Christian Louboutin, har ingenting til overs for at ting skal være behagelige. ”Behagelig er et av de verste ordene som finnes – da ser jeg for meg en kvinne som sitter der helt opphovnet med spritflaska i hånda, og har det helt dritt. Et virkelig deprimerende syn, men hun synes likevel livet er fint, fordi hun har på seg behagelige sko.”
Det var jo litt av et spark til oss lavhælte, men særlig velrettet kan det vel ikke sies å være, jeg kjenner meg liksom ikke helt igjen.

Ellers kan man lese at skoene er blitt brukt i tv-serien ”Sex og singelliv”, en serie undertegnede aldri har sett, men som det har vært umulig å unngå å høre om. Av det jeg har fått med meg framstår serien som totalt uinteressant for en lavhælt kvinne som meg. Man har annet å gjøre, om enn ikke å sitte der opphovnet og drikke sprit. Uansett, tv-serien har visst vært med på å gjøre skoene voldsomt populære.

”Hver enkelt sko er en fortelling om kvinnelighet som bæreren vil vise fram når hun går rundt med røde såler. De gir automatisk status”, sier sosiolog og trendviter Emilie van Hauen. Hun sier videre at når du kjøper så dyre sko viser du at du virkelig verdsetter deg selv. Nå finnes det vel andre måter å verdsette seg selv på, som kanskje ikke gir samme status, men som kan være mer givende enn å snuble rundt på ekstremt høye hæler. Som turen til Riga jeg nylig kostet på meg, ikke den billigste turen jeg har vært på, men den ga meg opplevelser som var vel verdt pengene. Men det har nok ingenting med saken å gjøre, for lenger ned kan man lese at den samme van Hauen holder jevnlige foredrag med tittelen ”Får jeg sex med disse skoene?”.

Så hva skal en stakkars kvinne med lavhælte sko og tilsvarende status si til alt dette? Burde jeg bli så deprimert at jeg kreket meg bort til skapet hvor det står en flaske irsk whiskey og drikke til jeg hovner opp? Overhode ikke, jeg skammer meg ikke over skotøyet mitt, og skal fortsette å bære mine lavhælte sko og støvler med stolthet. Og hva er nå galt med fottøy som dette?

Der lot jeg meg lure, gitt

2011-06-29T18:00:00.001+02:00

Og det var kanskje ikke rart...
Vel, da får jeg bare innrømme at vedkommende som hadde lagt igjen kommentaren med de to sitatene nevnt i forrige bloggpost, har funnet på sitatene selv, følgelig ble jeg lurt da jeg trodde de var reelle. Det er vel da en får at er det ikke sant, så er det iallfall godt jugi. Jeg trodde faktisk at jeg hadde sett det ene av sitatene et sted selv. Det jeg har sett har vært noe som har vært til forveksling lik disse sitatene, dem har jeg dessverre sett en del av.

I mars i fjor skrev jeg et innlegg med tittelen Bare elendighet, her siterer jeg professor i sosiologi Ivar Elstad som blant annet sier …utdanning er en ressurs som lærer den som har det for eksempel å snakke med en lege. Videre sier den samme professoren: Man må vokte seg vel for å påføre dem som har sosiale problemer enda et problem ved at de får et stempel som tapere på toppen av alt det andre de sliter med. Og da er det kanskje ikke rart jeg trodde sitatene i foregående bloggpost var hentet fra virkelighetens verden.

Videre kan jeg henvise til min bloggpost skrevet for snart ett år siden, der jeg skrev om boka Klassebilder. Der stykket til May-Len Skilbrei var smertefull lesning for en som er har vært nødt til å slite på kantiner iført en grusom taperuniform, ta imot nedlatende bemerkninger, bane seg vei mellom fremmede mennesker mens man triller på digre traller fylt opp med enorme mengder uappetittelig oppvask. Da jeg leste det stykket var jeg i det minste glad jeg hadde sluppet å betjene Skilbrei i løpet av min triste karriere som kantinearbeider, for hun hadde nok ikke vært særlig hyggelig å ha med å gjøre. Dessverre har jeg møtt tilsvarende, både i privatlivet og på jobb, og det har vært langt fra trivelig.

Egentlig er det jo bare morsomt at jeg lot meg lure, jeg må si kommentatoren min har gjort en god jobb med disse sitatene sine, på mange måter rommer de selve essensen av det som skrives om oss lavt utdannede. Og som samme person sier: Det er vanskelig å fri seg fra tanken at det er en slags form for posisjonering der det gjelder å sette seg selv over andre. Samme tanke har slått meg mer enn én gang.

Manglende refleksjonsnivå

2011-06-28T11:51:00.000+02:00

Eller gamle påstander om igjen

For en stund siden fikk jeg en interessant kommentar som inneholdt to sitater som er ganske typiske for sitt slag, de er som følger:

Sosiolog1:"Vi har en stor gruppe mennesker som står svakt på arbeidsmarkedet på grunn av lav kompetanse. Denne gruppen finner det, i tillegg mange andre problemer, nær sagt umulig å sette ord på sin egen situasjon på grunn av manglende refleksjonsnivå. Vi må imidlertid vokte oss for å stigmatisere disse og sette dem i bås."
Sosiolog2:"Folk uten utdanning kan tro at det er deres egen skyld at de ikke greier å kommunisere med offentlige instanser. Dette er et problem alle offentlige funksjonerer med kommunikative oppgaver bør være obs på."

Jeg synes disse to sitatene er så fortreffelige at de fortjener mer oppmerksomhet enn de ville fått dersom de bare skulle ligge i kommentarfeltet. Stor takk til vedkommende som kom med dem. Egentlig taler de så godt for seg selv at ytterligere kommentering burde være unødvendig, men jeg greier ikke å la være. Først en liten pause, som brukes til rå latter, for egentlig finner jeg dette ustyrtelig komisk, om enn en smule tragikomisk.

Rå latter unnagjort, vi fortsetter. Når man skal tråkke på de lavt utdannede, for det er vel egentlig det man gjør, så må man ty til uttalelser som slett ikke alltid stemmer, de overnevnte sitatene er i stor grad å betrakte som det reneste, skjæreste vrøvl. Og man kan jo lure på hvem som lider av manglende refleksjonsnivå. Ønsker man derimot å henge ut enkelte andre, så holder det å sitere dem.

Men når den rå latteren har stilnet, så dukker det opp en ubehagelig følelse. For det man gjør er å ta verdigheten fra mennesker, den skal ha sterk rygg, som greier å gå rakrygget når man støtt og stadig må lese slikt om seg selv. Og man ikke bare leser slikt, jeg har møtt folk med tilsvarende holdninger ansikt til ansikt. Jeg pleier å omtale slike mennesker for de innbilt snille. I egne øyne er de nemlig selve inkarnasjonen av snillhet og godhet, men de går ikke av veien for å strø om seg med spydigheter og nedlatende bemerkninger til andre, som de anser for å være mindre gode enn dem selv. Jeg har opplevd de spisse stemmene, de foraktelige snøftene, selvgodheten, og jeg er mer enn en gang blitt overrasket av at folk med høyere utdanning kan ha så lite selvinnsikt, og vel nettopp manglende refleksjonsnivå.

De som strør om seg med slike uttalelser i det offentlige rom burde kanskje tenke over at det sitter en del lavt utdannede der ute og leser det de skriver. Med det resultat at man får svært gode kunnskaper om hva disse tenker og mener, og man blir ikke alltid spesielt imponert. Nå er jeg blitt svært lite hårsår etter hvert, og det har hendt jeg har tenkt at hadde enda disse fornærmelsene hatt en smule snert i seg, hadde de innehatt en viss grad av originalitet, så hadde man kanskje fått litt mer respekt for dem som framsatte dem. En velformulert og snedig fornærmelse kan egentlig være ganske artig. I stedet er det resirkulert og selvhøytidelig, saueflokkmentalitet på laveste nivå. Jeg har for øvrig ingenting imot sauer.

I høst en gang kom jeg over et stykke om den dumme arbeiderklassen, eller noe sånt, tror det var på nettsiden til Aftenposten. Stykket var illustrert av en grandiosa-pizza, utrolig originalt altså. Bildet skapte en svært uheldig assosiasjon hos undertegnede, da den minnet svært mye om ei spyruke noen hadde vært så elskeverdige å avlevere rett utenfor min dør en lørdagsnatt. Likevel, jeg greide ikke lenger å hisse meg opp, det ble bare for dumt.

Når jeg leser det sosiolog2 sier, tenker jeg umiddelbart på den kontakten jeg har hatt med Nav-ansette. Som vel er å anse som offentlige funksjonærer med kommunikative oppgaver. Jeg har flere ganger lest at jeg skal ha så utrolig vanskelig for å kommunisere med disse. Nå har det seg jo slik at en del Nav-ansatte er vanskelige å kommunisere med, fordi de ønsker å være det. Når de bevisst nekter å høre hva man sier og bare gnåler om sitt, så er det selvfølgelig vanskelig å nå fram, det blir som å stange hodet mot en mur, man får forferdelig vondt i hodet, men ellers skjer det lite. Nå har jeg snakket med folk med høyere utdanning som har opplevd akkurat det samme, uansett hvor høy utdanning man måtte ha er det vanskelig å kommunisere med en murvegg.
Men ikke alle Nav-ansatte er murvegger, nå har jeg møtt dem som har prøvd å være det, men hvor jeg har klart å banke løs på en slik måte at veggen har slått sprekker. Noe som er ytterst merkelig, da jeg visstnok ikke greier å kommunisere med offentlige instanser. Utover det har jeg faktisk sittet på kontorer hos Nav og snakket med ansatte i fred og fordragelighet, og overhode ikke hatt kommunikasjonsproblemer. Bestemt kroppsspråk og fast blikk, det samme som man bruker overfor ei ulydig bikkje i trassalderen, gjør gjerne susen.

Så dersom slike som kommer med påstander som nevnt ovenfor, samt det evinnelige gnålet om grandiosa/grilldress/danseband, skulle lese dette er min oppfordring at dere får finne på noe nytt. Skal dere absolutt trampe på de lavt utdannede, så gjør det i det minste med litt stil, prøv å tenke sjøl, i stedet for å resirkulere gamle og slitne påstander nok en gang. Og for å gå over til å være litt mer alvorlig, husk at dere tramper på andres verdighet, kanskje dere skulle finne noe annet å uttale dere om, eller holde kjeft, kanskje det aller beste alternativet.

Å lære eller ikke lære

2011-06-23T00:13:00.003+02:00

Endelig fikk jeg tatt et kurs igjen
I vinter fikk jeg gjort noe det var lenge siden jeg hadde gjort, og som jeg har virkelig har savnet. Jeg fikk omsider tatt et kurs igjen, i engelsk grammatikk. Jeg lærte faktisk ett og annet, og som vanlig fant jeg ut at det er uendelig mye jeg ikke kan. Noe som er viktig i seg selv, de mest påståelige og ufordragelige menneskene jeg har møtt har vært slike som vet så lite at de tror de vet alt.

Gjennom flere år var kurs et viktig bidrag til å holde ut hverdagen. Jeg gledet meg alltid til kurskveldene, få mulighet til å lære, og til å møte mennesker jeg ofte hadde mer til felles med enn dem jeg jobbet sammen med på dagtid. Nå var det jo ikke alltid jeg jobbet sammen med noen i det hele tatt, og da ble kurskveldene ekstra viktige. Slik var det jeg tok mitt første datakurs, Windows- 95, det begynner å bli noen år siden. Da jobbet jeg på en kantine der jeg var alene, det var et nitrist sted, uoppusset og stygt. De ansatte var riktignok hyggelige, og ga ikke meg skylden for de triste omgivelsene og det elendige mattilbudet. Uansett, på den tiden visste jeg ingenting om data, og innså at det var på tide å sette meg inn i dataverdenens mysterier. Så jeg meldte meg på kurs, og en ny og spennende verden åpnet seg. Det var en fantastisk gjeng som gikk på det kurset, det ble mye moro underveis. Ingen av oss hadde særlig peiling fra før, men vi lærte, og læreren syntes vi var flinke, ingen ble hengende etter.

Jeg syntes data var fantastisk spennende, en kveld fikk vi til og med lov å prøve oss på Internett, du verden for en opplevelse! At det var tregt som den seigeste sirup gjorde ikke noe, det var jo slik det var den gangen. Etter et kurs i Word, som også var store greier den gangen, var det slutt på datakursene for en stund, og jeg tok noen kurs i engelsk, veldig givende det også. Deretter var jeg tilbake på datakurs, og da var det selveste godprogrammet Adobe Photoshop det var snakk om. Utrolig flinke lærere og nok en gang møtte jeg flotte og interessante mennesker, disse kveldene var en sann fryd.

Så dumpet jeg ned på kantinejobb dagen etter kurset, måtte stå og sortere kniver og gafler som skulle vaskes opp, kniver til høyre, gafler til venstre, kniver til høyre... Da kan man snakke om nedtur. De fleste jeg gikk sammen med på kurset i Photoshop brukte programmet på jobb, som jeg misunte dem. Jeg hadde gitt alt i verden for å få fem minutter med det programmet i løpet av arbeidsdagen. Eller et hvilket som helst dataprogram, alt hadde vært bedre enn kniver til høyre, gafler til venstre…

Jeg lærte meg det grunnleggende i Excel og Access hjemme på egen hånd, med hjelp av bøker. Så da jeg fikk skreket meg til kurs for å ta datakortet gjennom Aetat gikk alt som en lek, og jeg gjorde det mye bedre på testene enn jeg hadde trodd jeg var i stand til. Det var en merkelig følelse å plutselig være best i klassen, det hadde det ikke vært særlig mye av da jeg gikk på skolen. Også her gikk jeg sammen med en flott gjeng, det ble noe trivelige uker med nyttig læring og fellesskap med hyggelige mennesker. Som jeg koste meg de ukene, og hvor utrolig annerledes alt var enn da jeg gikk på det kurset på Reaktorskolen som jeg har skrevet så mye om her på bloggen. Noe som også føltes godt de ukene, var at jeg visste hva jeg skulle gjøre i noen dager eller uker framover. Like før det hadde jobbet en dag er, en dag der, og gjerne noen dager uten jobb mellom. Da var det godt å vite at i morgen, og neste uke, skal jeg på kurs.

Det vil vel ikke være vanskelig for deg å få jobb, du er jo så flink med data, fikk jeg høre av dem jeg gikk sammen med. Men det viste seg at det ikke var så enkelt, og jeg prøvde å overtale Aetat til å gi meg flere kurs, fordi arbeidsgivere jeg hadde snakket med hadde sagt jeg trengte litt mer enn selve datakortet for å komme over i annen type jobb. Det var ikke mye jeg trengte, fikk jeg beskjed om, men litt var det. Så jeg brettet opp ermene og gikk i nærkamp med det grå folket hos Aetat. Der var det selvfølgelig nei, nei og atter nei. Noe av det som gjorde meg forbanna var forskjellen på hvordan man kan oppføre seg på jobb. Her hadde jeg stått på diverse kantiner og beklaget, og beklaget enda mer, når det var utsolgt for karbonade sånn at folk måtte kjøpe pølse i stedet. Jeg slåss for en bedre framtid, for å få mulighet til en jobb som jeg kunne leve av, og ikke minst med, i mange år framover. Og det fikk jeg ikke hjelp til, da kunne man gudbedre beklage det, for det var mye verre enn å måtte spise pølse i stedet for karbonade. I stedet var tonen heller triumferende, det lot til at man hadde stor glede av å si nei, nei, nei…

Så da var det ut og søke drittjobber igjen, og bedritent ble det, og ingen flere kurs, før nå i vinter. Det jeg hadde håpet den gangen, var å komme over i en jobb som ga meg overskudd nok, både økonomisk og ellers, til å fortsette videre utdanning på fritiden. En slappfisk av en Aetat-ansatt lente seg tilbake i den gode stolen han satt i og sa at jeg fikk ta opp studielån og koste utdanning selv. Men jeg hadde så lite penger, og manglet det meste, blant annet et brukbart sted å bo, så det var ikke noe alternativ. Så det ble slaving på lager, luselønn og skiftarbeid, mye av kunnskapene jeg hadde ervervet meg forsvant. Du verden som jeg savnet kursene og det påfyllet det hadde gitt meg i hverdagen.

Jobben ble et sted der jeg mistet kunnskap, i stedet for å lære noe. Skulle jeg vedlikeholde datakunnskapene mine måtte det skje på fritiden. Og det er noe med å komme hjem etter en slitsom dag på jobben og sette seg ned for å øve på programmer av typen Excel, det er liksom ikke det som frister mest. På lageret dreide det seg mye om pappesker, det hendte jeg tok meg i det, her sto jeg og diskuterte esker med, om ikke iver og glød, så i hvert fall et visst engasjement. Pappesker ble en viktig del av livet, hvilke som egnet seg til å putte hva oppi var et hett tema, men særlig verdifull kunnskap var det ikke. Så jeg savnet en jobb der jeg kunne få bruke noe av det jeg kunne, og gjerne lære noe nytt.

Den gangen jeg var til samtale hos Nav som endte med at jeg ble puttet i reaktor for åtte smertefulle uker, reagerte hun jeg snakket med veldig positivt på engelskkursene jeg hadde tatt. Så kan man jo lure på hvorfor ikke Nav sender folk på slike kurs i stedet for kurs av den typen jeg ble sendt på. Å være god i engelsk, både skriftlig og muntlig er ofte krav man kommer over når man leser jobbannonser. Og det er slett ikke alle som er så stive i engelsk, det har jeg sett på kursene jeg har gått, og der har jeg stort sett gått sammen med mer velutdannede folk enn meg selv. Mange føler seg usikre, og sliter med blant annet uttale. Jeg har hatt en fordel med alle turene mine til Irland, jeg er vant til å måtte svitsje over til engelsk med jevne mellomrom, og er vant til å snakke med folk som har språket som morsmål, til tider med særpreget uttale. Noe som har vært en stor fordel når jeg har jobber på sentralbord, på de stedene jeg har vært innom har man hatt mye kontakt med utlandet og følgelig må man snakke en del engelsk på telefonen. For dem som ferierer på hytta eller andre steder der det snakkes lite engelsk, blir det ikke like enkelt, mange hadde nok hatt godt av å friske på kunnskapene sine. Noe som sikkert hadde ført til større selvtillit og at man lettere tok sjansen på å sende en søknad der gode engelskkunnskaper er et krav.
I det hele tatt mener jeg Nav i langt større grad burde sende folk på kurs med matnyttig læring, i stedet for tullballkurs der man må sitte flere dager i strekk og høre læreren snakke om å ha vondt i ”auen”, slik jeg måtte da jeg gjennomgikk reaktorkurset.

De som har forlest seg på idiotforklaringene om arbeiderklassen vil kanskje tro at det vil være vanskelig for en som meg å henge med på kurs der de fleste har mer utdanning og annen type jobber. Vil ikke en tulling med arbeiderklassebakgrunn bli hengende etter, vil de kanskje tenke. Svaret er absolutt nei, jeg har aldri hatt problemer med å henge med, verken på data- eller engelskkurs.

Kurset i vinter tok jeg først og fremst for å komme i gang igjen, samt for å trimme hjernen litt, det ga mersmak og jeg håper jeg får tatt nok et kurs til høsten.

Riga-turen

2011-06-19T23:55:00.005+02:00

Turen til Riga var absolutt vellykket. Jeg hadde noen fantastiske dager, og kom hjem med hodet fullt av nye inntrykk. Det var deilig å se noe nytt igjen, og Riga var virkelig en vakker by. Hotellet lå rett ved gamlebyen, og selv om jeg reiste sammen med andre, noe som var veldig hyggelig, så tok jeg meg noen runder på egen hånd. Det var spennende å vandre rundt i ukjente gater og lure på hva som dukket opp rundt neste sving.

Det var virkelig noen begivenhetsrike dager, jeg var i operaen og overvar en orgelkonsert i en kirke, smakte på rigabalsam, falt ikke i smak, drakk latvisk øl, som absolutt falt i smak og spiste god mat på mange trivelige restauranter. Det ble også turer ut av Riga, til Rundale-slottet og Latvias etnografiske friluftsmuseum. Og selvfølgelig tok jeg massevis av bilder, her er et lite utvalg.

Fra gamlebyen

Svarthodenes hus

Den russisk-ortodokse kirken

Rundale-slottet

Fra friluftsmuseet

Mange gode opplevelser og mange fine minner å ta seg videre. Utrolig deilig å oppleve slike dager da alt klaffer og alt er fint.

Hjelp - jeg skal utenlands!

2011-06-05T21:45:00.001+02:00

Nå skal jeg være dum turist med kart, guidebok og språkproblemer
Fri og bevares, om noen dager skal jeg reise utenlands. Det er lenge siden sist, så dette blir uvant. Nå var jeg jo i Dublin for ikke lenge siden, men det regnes ikke som utenlands. Jeg har kanskje reist litt for mye til Irland når det å reise andre steder føles som litt av et prosjekt. Nå greide jeg faktisk å komme meg til London for vel tre år siden, da jeg satt på Gardermoen, hørte jeg flyet til Dublin bli ropt opp, og det var veldig rart å ikke skulle være med. Men du verden så trivelig det var da jeg kom fram, og jeg storkoste meg de dagene jeg var der. Nå hadde jeg jo vært der før, og for den som er vant til å være i Irland er det ikke store overgangen å være i England. Så heller ikke London anses som utlandet.

Men nå skal jeg reise til Riga, og det er så absolutt utlandet. Jeg har kjøpt en guidebok, veldig lenge siden jeg har kjøpt noe sånt. Men sikkert kjekt å ha. Så nå skal jeg være sånn dum turist med kart og språkproblemer. Heldigvis er det bare tull dette at kvinner ikke kan lese kart. Jeg er faktisk god til å lese kart, mener jeg å huske, og har rimelig god retningssans, også noe jeg mener å huske. Det begynner jo å bli en stund siden jeg hadde bruk for disse ferdighetene. Retningssansen sviktet for øvrig totalt for mange år siden da jeg var i Firenze, da måtte jeg nærmest leies til hotellet, følte at jeg gikk i en labyrint, for øvrig en særdeles praktfull labyrint, det må sies.

Det var kanskje bra at jeg ikke gikk på egen hånd i Firenze, men ellers setter jeg pris på å gå litt rundt alene når jeg er i fremmede byer. Vandre gatelangs og suge inn atmosfæren, stoppe opp når jeg ser noe interessant, ta bilder, sette meg ned på en uterestaurant, slappe av og nyte omgivelsene. Eller, når jeg er i Dublin eller London, sette meg på en pub og se ut på regnet. Jeg har vært værfast på noen puber på de kanter, men der må man regne med litt regn, så det klager man ikke over.

På Wikipedia kan man blant annet lese dette om latvisk mat: Tradisjonell latvisk mat er ofte ganske fet og uten bruk av mye krydder. Ikke direkte oppmuntrende, men den som har overlevd en hel drøss med irske frokoster overlever det meste. Håper bare jeg slipper slike uhumskheter som jeg ble servert da jeg hadde vært på omvisning på bryggeriet i Plzen i Tsjekkia. Jeg bestilte gulasj, den var ikke mye å rope hurra for i seg selv, men det var ikke det verste, det lå en uhyggelig klump på tallerkenen. Den var gråaktig, på en måte marmorert, og så direkte livsfarlig ut. Men er man først ute på tur får man smake på de lokale spesialiteter, uansett hvor skremmende de måtte se ut. Så jeg tok noen biter, smakte ikke fullt så grusomt som det så ut, men godt var det ikke. Synet av den grusomme saken har festet seg i hukommelsen, jeg vil for alltid tenke på den som den uhyggelige klumpen i Plzen, og vil helst slippe å støte på noe liknende igjen. I rettferdighetens navn må det sies at maten jeg ellers fikk servert i Tsjekkia var helt grei. Og ølet deres fikk jeg absolutt sansen for.

Dover - hvite klipper og møkkete hotell

Så får man håpe de er noenlunde flinke til å vaske hotellrom i Riga. Jeg har nemlig et skrekkelig minne når det gjelder møkkete hotellrom. Jeg overnattet en gang på et hotell i Dover. De fleste forbinder vel Dover med hvite klipper, jeg derimot forbinder Dover med et baderom der ingenting var hvitt. Det første jeg så da jeg kom inn på badet var den grønne randen i badekaret, en velvoksen sak som så ut som den hadde vært der en stund, må ha vært flere centimeter høy. Deretter så jeg den brune vasken, over den var det et speil det nok var noen år siden det hadde gått an å speile seg i, ikke akkurat speilblankt. Tappert kløv jeg opp i det motbydelige badekaret og fikk tatt en nødvendig dusj. Da jeg skulle tørke meg så jeg flere brune flekker på håndkleet. Jeg var inderlig glad om morgenen da vi forlot Dover og England med båt. Det siste jeg så av England var de berømte klippene, de virket påfallende hvite akkurat da.

Uansett, jeg gleder meg til å få nye inntrykk og til å være forvirra turist med kart og guidebok.

Det stakkars språket vårt

2011-05-26T14:58:00.004+02:00

Lyst til å jobbe som norsk lærer?

Da jeg begynte med denne bloggen fant jeg ut at jeg ikke var så god i norsk som jeg hadde trodd. Etter mange år hvor jeg ikke hadde skrevet annet enn e-poster, jobbsøknader og ett og annet brev, viste det seg fort at jeg hadde overvurdert mine ferdigheter i morsmålet en smule. Blant annet er fant jeg ut at jeg ikke er særlig stødig når det gjelder kommaregler og en del annet. Når jeg har stått fast har det hendt at jeg har sjekket språkspalten til Per Egil Hegge i Aftenposten. Foruten at det er lærerikt er det også særdeles fornøyelig lesning.

Om jeg ikke er en kløpper i norsk, er det mange som er langt verre. Jeg har vært inne på det før, i forbindelse med jobbsøking. Og det er mye fælt ute og går i jobbannonser. Da jeg kom over en annonse der man søker etter norsk lærer, lurte jeg på om man må være etnisk norsk, eller om det holder med norsk statsborgerskap. Eller var det norsk stats borger skap?

En ting er at det er mange merkelige plakater i butikkene, som når man har salg som følge av vår rengjøring. De skal få ha rengjøringen sin i fred for meg, jeg vil ikke ha den. Det er ille, likevel synes jeg det er verre med all galskapen i jobbannonsene. Man skulle jo tro at det var noenlunde velutdannede folk som har skrevet disse. Jeg vil anta at man i før nevnte annonse var ute etter en norsklærer, og gudene skal vite at behovet for slike ser ut til å være til stede.

Det heter seg jo at når man skriver en jobbsøknad så skal gå nøye gjennom den før den sendes, slik at man oppdager eventuelle skrivefeil. Det burde vel være en selvfølge. Når jeg har skrevet en slik søknad, eller noe annet som er å betrakte som viktig, går jeg alltid fra den og kommer tilbake en stund etterpå. Da finner jeg ofte både skrivefeil og klønete formuleringer jeg ikke så i første omgang. Det er jo en smule merkelig at de som står bak disse annonsene, som ofte både skal på trykk i aviser og legges ut på nettet, ikke sjekker litt bedre for feil. Jeg har lest og hørt jobbsøkertips der det heter seg at man skal gjøre det man kan for å framstå som en som passer inn i miljøet på arbeidsplassen. Blant annet skal man, hvis mulig, forhøre seg om klesskoden på stedet. Kanskje det samme gjelder skrivekoden, hvis man kan bruke det uttrykket. Så dersom man søker jobb på et sted der man sverger til særskriving i stor stil, så bør kanskje det benyttes i søknaden? Men det hadde sittet langt inne for undertegnede å beskrive seg selv som oppe gående med gode norsk kunnskaper, for å få en jobb som butikk selger.

Det er selvfølgelig ikke bare i jobbannonser man har mulighet til å studere det språklige forfallet, her er to annonser fra Facebook.

Og når jeg først er inne på språk, jeg er i ferd med å bli drevet til vannvidd av ”forholdismen”. Kanskje man kan si at jeg er i ferd med å bli sprø i forhold til alle disse som sier i forhold til hele tiden. Det går jo ikke an å høre en debatt i dette landet uten at man hører i forhold til i ett sett. Og da fungerer den stakkars hjernen min slik at jeg til slutt kun hører i forhold til blablalbla, i forhold til blablabla. Og dette sies av politikere og andre framstående personer i samfunnet. Det later til at dersom et uttrykk kommer på moten, så skal det fortrinnsvis sies tre ganger i hver eneste setning. Her et skrekkeksempel fra den før omtalte språkspalten til Hegge: Årsaken er mangler i forhold til de krav som er stilt i forhold til lover og forskrifter i forhold til det å ha sikkerhetssertifikat. (Direktør i Jernbanetilsynet til Moss Avis)

I annonsen der man søker etter norsk lærer går det fram at denne skal undervise fremmedspråkelige elever. Det kan se ut til at det er flere enn dem som trenger å lære bedre norsk.

Bjurstrøms kamp mot fattigdommen

2011-05-19T11:11:00.003+02:00

Her gjelder det å bite tenna sammen
Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm hadde en kronikk i Klassekampen 6. april med tittelen Kampen mot fattigdom. Jeg leste den, grøsset, og tenkte ikke mer på den akkurat da. Jeg hadde annet å tenke på for øyeblikket, som å pakke kofferten, jeg skulle dra til Dublin dagen etter. Men særlig en setning festet seg, den er som følger: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb.

Det er en ting jeg lurer i forbindelse med dette. Jeg har sett mange slike som Bjurstrøm sier biter tenna sammen. Det jeg også har sett er at når folk har bitt tenna sammen tilstrekkelig lenge, da blir de gjerne litt slitne, eller rettere sagt de blir forferdelig slitne. For disse sammenbitte naboene, de er gjerne veldig pliktoppfyllende, de går på jobb også når de er syke, de står på og gir alt de har, til de en dag ikke orker mer. Siden det ofte skjer lenge før de har oppnådd pensjonsalder, så er det store sjanser for at de ender på trygd. En trygd som altså skal være liten, og da er det jeg lurer på om man virkelig kan si at det skal lønne seg å jobbe. Eller er det slik at det lønner seg å sluntre unna så langt det går, ta så mange tredagers som det lar seg gjøre, sykmelde seg så fort man føler seg litt dårlig, slik at man kan holde ut lenger i arbeidslivet, og følgelig slippe å bli straffet fordi man ikke orker mer.

Nå er det vel slik at også mange av dem som lever på trygd må bite tenna sammen, for å holde ut et liv med sykdom og smerter. Om jeg har hatt mange grusomt slitsomme jobber har jeg aldri misunt dem som er trygdet som følge av sykdom. Det er tøft å holde ut hverdagen i slike jobber, men man har tross alt fritid, er man alvorlig syk er man det hver time på døgnet, hver eneste dag. Jeg kan ikke se at Bjurstrøm sier noe om dem som er for syke til å jobbe, her er det arbeid over hele linja, ja selvfølgelig, dette er jo selveste arbeidslinja. Greier man ikke å komme seg opp om morran, får man trilles inn på jobben i sykesenga, alle skal som kjent med!

Det er langt fra den virkeligheten jeg har sett, og den politikerne snakker om. Problemet er vel at de lever så altfor langt fra det livet mange andre lever. Nå skriver jeg om arbeiderklassens kår på denne bloggen, fordi det er det jeg selv har opplevd. Men jeg har snakket om erfaringene mine fra arbeidslivet med folk som har helt andre typer jobber, men som også har tøffe tak på jobben, og vi forstår hverandre, uti fra egne erfaringer er det ikke vanskelig å forstå den andres situasjon. Jeg har også snakket med folk som ikke har særlig mye erfaring fra arbeidslivet, eller har langt ”snillere” jobber, da blir det mindre forståelse. På samme måte er det når det gjelder Nav, om man har arbeider- eller middelklassebakgrunn, man skal gjennom samme smertefulle kverna. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om vi hadde hatt noen politikere som selv hadde erfaringer fra så vel tøft arbeidsliv som utrivelige møter med Nav.

Jeg skal komme med et par eksempler fra den virkeligheten det later til at politikerne har liten kontakt med. Jeg snakket en gang med en grafisk designer som hadde vært gjennom flere store ryggoperasjoner. Hun var femti prosent uføretrygdet, kunne få hundre prosent, men ønsket å jobbe. Det var ikke enkelt, hun kunne ikke fortsette som grafisk designer, fordi dette var en jobb der man ikke bare måtte jobbe hundre prosent, men fortrinnsvis hundre og femti. De jobbene der det var mulig å jobbe femti prosent, var gjerne kantinejobber og liknende, disse jobbene var umulig for en med ødelagt rygg. Så fikk hun kjeft av Nav fordi hun ikke var flink nok til å søke jobber, hun hadde opplevd et møte med en Nav-ansatt som hadde vært riktig så ufin.
Da jeg for mange år siden gikk på datakurs gjennom Aetat, gikk jeg sammen med en mann på vel seksti år. Han hadde høyere utdanning, hadde hatt gode jobber, og hans største ønske var å komme i jobb igjen. Men han var for gammel for arbeidsgiverne, til tross for at det var tydelig at han fremdeles hadde mye igjen å gi.

Blant all svadaen (jeg ber om unnskyldning for at jeg her kom i skade for å kalle en spade for en spade) bet jeg merke i følgende: Det er medmennesker uten selvtillit som varsomt må trenes til å mestre det vi andre tar for gitt. Da lurer undertegnede på hva Bjurstrøm har tenkt å gjøre for gi disse ”medmenneskene” bedre selvtillit, rakke ned på deres valg av møbler kanskje? Eller er det Nav som skal gi folk bedre selvtillit? Med min erfaring fra kurs i regi av Aetat for en del år siden, og senere i regi av Nav, kan det se ut som om man i økende grad gjør hva man kan for å plukke av folk den selvtilliten de måtte ha. Etter det første kurset gikk jeg ut med rak rygg og en optimistisk innstilling til videre jobbsøking, etter det senere kurset med Nav, krabbet jeg ut med en selvtillit som hadde ramlet ned et sted under nullpunktet og tidenes verste spenningshodepine.

Det aner meg at Bjurstrøms angivelige kamp mot fattigdom ikke kommer til å bli særlig hard. Kanskje hun burde ha funnet en annen tittel på innlegget sitt? Noe som minner meg om et stykke en stortingsrepresentant fra samme parti som Bjurstrøm tilhører, en gang hadde i Dagsavisen. Det hadde følgende flotte overskrift: Fattigdom er viktig for Arbeiderpartiet.

Trist munn og kråkeføtter?

2011-05-14T00:29:00.002+02:00

Det har vært snakk om at folk på vestkanten er penere enn folk på østkanten. Selv er jeg bosatt østafor østkanten, og da kan man muligens trekke den slutning at på disse kanter er folk alt annet enn pene. Det kan være det stemmer, men det er det i så fall noen som prøver å gjøre noe med. Det har nemlig grodd opp et stort antall velværesjapper i området, og uti fra hva jeg har skjønt betyr velvære å se bra ut. Jeg trodde en gang at velvære betydde å føle seg vel, men etter å ha bladd gjennom noen glossy dameblader hos frisøren har jeg forstått at når det er snakk om velvære dreier det seg først og fremst om å være så vakker som mulig.

Noen meter borti gata befinner det seg ei sjappe der man kan få fikset på utseendet. I vinduet henger det et stort bilde av et halvt kvinneansikt, som for øvrig er ganske pent, men antagelig ikke pent nok. For her er det fullt opp av piler mot forskjellige områder av ansiktet, som viser hva man kan få fikset på, og det er stort sett det meste. Det jeg festet meg ved første gang jeg så dette bildet var at en av de utallige feilene man kunne få fikset var ”trist munn”. Da jeg så dette hisset jeg umiddelbart opp, fordi jeg tenkte på trist munn som en følge av at man føler seg trist. Og da mener jeg at man må gå til sakens kjerne, altså gjøre noe med selve tristheten, og ikke bare pynte på fasaden. Er det ikke typisk for tiden vi lever i, tenkte jeg, at det er det samme om man føler seg trist, bare fasaden er i orden. Det viktigste er ikke å ha det bra, men å framstå som vellykket. Det kan være jeg tok feil, at trist munn betyr noe annet enn det jeg oppfattet det som. Ved en av de andre pilene står det nemlig ”kråkeføtter”. Og da kan man jo umulig mene virkelige kråkeføtter, altså føttene til slike fugler som sier kra kra. Jeg antar at man med kråkeføtter mener rynker i øyekrokene. Og det kan man selvfølgelig ikke gå rundt med, heldigvis later det til at det kan fikses på. Noe annet man også kan fjerne er ”smilelinjer”, det store spørsmålet da blir om det går an å være plaget med trist munn og smilelinjer på én gang.

Jeg ble faktisk ganske trist av dette bildet, trist over dette utseendehysteriet som later til å være på stadig frammarsj. Og er det virkelig stygt med f eks smilelinjer, er det ikke fint at folk har smilt seg til en og annen linje i ansiktet? Er spor av levd liv nødvendigvis stygt, noe som må fikses på? Selv foretrekker jeg det, framfor mennesker som ser ut som om de er laget av plast, med glatte fjes og tomme blikk. Mulig jeg er forferdelig gammeldags og i det store og hele gått ut på dato, men jeg synes faktisk at personlighet spiller en vesentlig rolle. Og hvis man skal bruke forferdelig mye tid på å bekymre seg over utseendet, så blir det mindre tid til å bruke på andre ting, og man kan ende opp med bli en ganske så kjedelig person. At jeg foretrekker folk med en og annen rynke og noen tanker i hodet, framfor tanketomme botoxfjes skyldes muligens at jeg har levd livet størsteparten av livet østafor østkanten.

Dikt for dagen

2011-05-01T11:54:00.001+02:00

Det er første mai, uten at det betyr at jeg skal ut og gå i tog. Likevel har jeg lyst til å markere dagen her på bloggen. Og da synes jeg den svenske poeten Jenny Wrangborg med diktet ”Vi som bär de här städerna” er en utmerket måte å gjøre det på.
Jeg hørte henne lese dette diktet på Manifest Analyses årskonferanse tidligere i vår, og det gjorde virkelig inntrykk. Diktet beskriver så til de grader den virkeligheten jeg har opplevd i arbeidslivet, det var nesten så jeg fikk klump i halsen. Det er jo ikke hver dag folk som meg hører sine egne erfaringer beskrevet på en så treffende måte.
Det er slike erfaringer som her beskrives som kjennetegner arbeiderklassen, i langt større grad enn dårlig smak og ditto evne til å uttrykke seg, slik skravleklassen later til å tro.

Tomme ord om singelpolitikk

2011-04-30T00:28:00.005+02:00

Det er faktisk valgår i år, hvilket det jo er annethvert år i dette landet. Under en valgkamp for noen år siden fant jeg ut at jeg er et dobbelt usynlig menneske. Eller sagt på en annen måte, jeg tilhører to grupper som begge stort sett er usynliggjort, jeg tilhører arbeiderklassen og jeg er singel. Utover det er disse to gruppene svært forskjellige. Mens arbeiderklassen regnes for å være helt like, samtlige er grandiosaslafsende individer med IQ sånn cirka på størrelse med skonummeret sitt, er de single derimot fullstendig ulike. Noen er som kjent likere enn andre, og de single er ulikere enn de andre, vi som er single er nok de ulikeste av alle. Vi er så ulike at intet politisk parti kan gjøre noe for oss. Det er i hvert fall det politikerne bruker som unnskyldning for at de ikke gidder å gjøre noe.

Vel, det hender at noen lover å gjøre noe for oss, uten at de har tenkt å holde det. På pc-en min har jeg en mappe som heter Politikk, oppi den igjen befinner det seg en mappe med navnet Dumt. Saken er at det meste jeg har lagret om politikk befinner seg i undermappa Dumt. Noe av det dumme som er lagret i Dumt er et stykke av nåværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken. Dette er skrevet før han ble minister for alt dette, det skriver seg fra mai 2007. Det ligger fremdeles ute på nettet, og kan leses her. Men siden jeg nå en gang har lagret det kan jeg likegodt sette det inn her.

Familien, familien, familien…

Denne uken har Ensliges Landsforbund 50-årsjubileum. Spørs om ikke de burde vurdere et navneskifte, det høres liksom så ensomt ut å være enslig. Men jubileet har gitt anledning til å diskutere noe det har vært dørgende stille om i norsk politikk en stund, levekårene til aleineboende mennesker.

På tirsdag ringte Dagsrevyen meg plutselig for å spørre om dette. Jeg la nemlig sammen med Åsa og Heikki fram et forslag på Stortinget om å få en stortingsmelding om levekårene til aleineboende og aleineforeldre i 2004 - eller singelmelding, på Dagbla-norsk. Det ble nedstemt den gangen, men på Soria Moria fikk vi gjennomslag for at dette skal tas tak i.

Det er selvsagt ikke sånn at det er synd på folk som bor aleine, ihvertfall ikke uten videre . Det politiske poenget her handler om noe annet, nemlig hvordan vi som samfunn håndterer endringer i familiemønsteret. Stadig flere mennesker velger andre måter å leve livet sitt på enn innenfor rammene til den tradisjonelle kjernefamilien. Da er det også et økende problem at alt fra velferdsordninger, via kommunale avgifter til størrelsen på pakningene i frysedisken er tilpasset et samfunn hvor kjernefamilien var alle livsveiers mål.

Folk som bor aleine eller er aleineforeldre er de som har vanskeligst for å få endene til å møtes blant folk med lav inntekt eller lav pensjon. Derfor er dette et politisk spørsmål. Avgiftene på kommunale tjenester som vann og renovasjon kunne for eksempel godt vært differensiert etter hvor mange mennesker som faktisk bor i en husstand og bruker tjenestene. Og det er snart ikke mulig å komme inn på boligmarkedet hvis ikke man er to mennesker, eller tjener fett. For mange som bor aleine er det kjempeviktig at vi gjør noe med det store underskuddet på rimelige utleieboliger i Norge. Eller at vi begynner å se på hvordan vi kan gjøre boligkjøpere i dette landet mindre prisgitt raskt svingende renter, for eksempel gjennom å legge til rette for at det blir mer gunstig med fastrentelån.

Alle snakker om familiepolitikk. Nesten ingen snakker om singelpolitikk. Det kommer til å forandre seg. Kan bli ubehagelig for KrF. Vi andre skal være klare.

Da jeg lagret dette i Dumt, var det ikke fordi det å love de single gull og grønne skoger, eller i hvert fall en viss bedring, er dumt i seg selv. Jeg lagret det i mappa med det lite flatterende navnet fordi jeg visste at dette kun var tomme ord. Og det å love noe man overhode ikke har tenkt å holde, det er dumt. Lysbakken skriver om at det kan bli ubehagelig for KrF, de har det muligens ubehagelig nok for tiden, men dette må da også være ubehagelig for SV. Så vidt jeg vet har ikke dette partiet singelpolitikk i det hele tatt, noe de for så vidt ikke er alene om. Men hvorfor være så stor i ord når man er så til de grader liten i gjerning?

Det snakkes om velgernes politikerforakt, men lite om politikernes forakt overfor velgerne. Å si at man skal gjøre noe for noen, som man overhode ikke har tenkt å gjøre for, kan sees på som et utslag av forakt overfor dem det gjelder, i dette tilfellet de single.

I barndommen lærte jeg at det var stygt å juge, og dessuten at dersom jeg jugde, ville ingen tro meg en annen gang, selv om jeg fortalte sannheten. Slik barnelærdom kan det se ut som om politikerne ikke har fått med seg, hadde de gjort det hadde det muligens vært mindre politikerforakt.

Litt musikk etter tur i det store, stygge kjøpesenteret

2011-04-26T22:26:00.011+02:00

Noen låter fra gamle dager hjalp mot kjøpesenterdepresjon
Jeg har akkurat vært innom det lokale kjøpesenteret. Jeg kan ikke fordra slike steder, men det hender jo man trenger ting, og det er ikke mye å få kjøpt utenfor dette senteret på disse kanter. Samtlige av butikkene jeg var innom spilte noe som antagelig var musikk, det låt ikke bra og jeg merket at jeg ble surere og surere. Musikk jeg ikke liker har den virkningen på meg, slik har det alltid vært. Og siden jeg, som sikkert mange andre særinger, sjelden har satt på pris på det som ligger øverst på hitlistene, samt det andre jeg kjenner liker, har det til tider vært et problem. Det er liksom ikke så lett å sitte en hel kveld og høre den ene skrekklåta etter den andre, samtidig som man skal virke blid og fornøyd.

Ikke bare såkalte festligheter på fritiden har vært et slit, jeg er blitt utsatt for mye ulyd på jobb. Jeg har særlig dårlige minner fra en tid på en kantine for mange år siden, her durte og gikk P4 hele dagen, for sikkerhets skyld var det på den tiden Celine Dion var veldig populær. ”Men liker du ikke Celine Dion?” sa folk, også så de på meg som om jeg var noe veldig rart, såntno gikk da rett og slett ikke an!

Jeg har med årene opparbeidet meg et solid hatforhold til låta Hotel California, og den dukker opp når man minst venter det. Jeg har ved flere anledninger blitt utsatt for låta i Irland, ikke på pub, men jeg har fått den servert som tilbehør til lunsj mer enn én gang, og det har jeg ikke satt særlig pris på. Skal folk aldri bli lei av denne grusomt lange og melodiløse låta? Er det ikke snart på tide å la elendigheta få hvile i fred og finne noe bedre å høre på?
Å mislike ei låt som mange tydeligvis har et heftig forhold til, av grunner som kan virke uforståelige, gjør selvfølgelig at man blir uglesett. Man er ”negativ” og i det store og hele ugrei.

Etter at jeg kom hjem fra kjøpesenteret, jeg fikk for øvrig tak i det jeg skulle, kom jeg til å tenke på at det egentlig er ustyrtelig komisk at jeg i voksen alder støtt og stadig leser at jeg, av klassemessige årsaker, simpelthen elsker danseband, og lite annet etter hva jeg har skjønt. Hvis noen hadde fortalt meg det da jeg var yngre og musikk var en svært viktig del av livet, da hadde jeg ikke trodd det var mulig. Så tette i nøtta kunne da ingen være, at de kunne påstå noe sånt, er nok det jeg ville tenkt.

Jeg hadde jo min ”storhetstid” når det gjelder musikk på åttitallet. På mange måter et usmakelig tiår, men tittet man litt bak det som lå øverst på hitlistene var det mye å glede seg over. Og i disse dager med Spotify og YouTube er det store muligheter for gjenhør med mange av de gode, gamle låtene fra den gang.
Det dårlige humøret jeg hadde opparbeidet meg i kjøpesenteret forsvant da jeg snublet over noen av disse gamle låtene på YouTube.
Først fant jeg denne låta med det irske bandet In Tua Nua, jeg hadde en plate med dem, og den ble mye spilt. Har ikke hørt dem siden jeg solgte hele platesamlingen for mange år siden, så dette var moro.

Deretter kom jeg over denne med Billy Bragg, kan huske jeg var på konsert med ham, og syntes det var forferdelig bra.

Til slutt denne, det engelske bandet The Men They Couldn’t Hang med Greenfields of France. En sang som er skrevet av skotten Eric Bogle, og som jeg i senere år har hørt mange ganger på irske puber. Hørte den nylig i Dublin, den gjør alltid inntrykk.

Hjemme igjen

2011-04-20T22:58:00.007+02:00

Og det har jeg egentlig vært en stund...
Nå er det en uke siden jeg kom hjem fra Dublin, og jeg fremdeles ikke kommet helt ut av bobla jeg befant meg i mens jeg var der. Noen ganger er det utrolig godt å la verden seile sin egen sjø, den går uansett sin begredelige gang uten at jeg gremmer meg over tingenes bedrøvelige tilstand. Det var deilig å slippe unna internett og aviser noen dager, jeg hadde med meg en krimbok, fin ferielitteratur. Merkelig dette at krim kan være så avslappende, men når jeg skal slappe av, da leser jeg krim.

Noe annet som er merkelig er hvor fort en ferie går, man drar av gårde og plutselig er man hjemme igjen. Da jeg kom hjem følte jeg for øvrig ikke at det kom så plutselig, hjemveien var et slit, med flybytte på Kastrup, hater det, og deretter kom ikke flyet seg av gårde når det skulle. Så satt man i flyet og ventet på at det skulle lette, og fikk en smakebit på hva jeg hørt folk som reiser til Syden har opplevd, skrekkhistorier om å måtte sitte flere timer inne i et fly og dessuten bli levende kokt. Nå slapp jeg å vente i flere timer, og man blir ikke kokt i København i april, så jeg hadde vel egentlig ingen grunn til å klage. Men så utrolig kjedelig, heldigvis hadde jeg ikke lest ut boka, så jeg leste og holdt tappert ut.
Så er man hjemme og graver fram en frossenpizza fra fryseren, og det virker som en evighet siden i går kveld, da man spiste himmelsk nepalsk mat og hørte levende musikk etterpå. Ferdigpizza og Spotify er liksom ikke helt det samme, men ingenting kan vare evig.

Vakker vårdag i Dublin

Før jeg dro tenkte jeg at nå får det bli lenge til neste tur til Dublin, men når jeg er hjemme igjen tenker jeg ikke helt sånn. Hadde vært morsomt med en tur på pub for å høre litt musikk igjen, har ikke de helt store mulighetene for slik avkobling i nærmiljøet. Det finnes puber her, bevares, men dem har jeg aldri vært innom, og slik skal det fortsette. Syklet forbi den ene dagen etter hjemkomst, bare fasaden er nok til at det går kaldt nedover ryggen på meg. Det ser ikke innbydende ut, for å si det sånn. For å se positivt på det, jeg bor faktisk midt mellom to bingolokaler, så her er burde det være muligheter for festligheter på fritida. Dessuten bor jeg like ved et stort og stygt butikksenter, som skal bli enda større og styggere etter hva jeg hørt, og dette virker som en svært populær plass å oppholde seg, så jeg burde sikkert ikke sitte her og sutre over tingenes tilstand.

Dublin viste seg fra sin flotteste side denne gangen, de første dagene var været nydelig. Varmt og sol, grønt og vakkert. På søndag morgen måtte jeg gå en runde i parken St. Stephen’s Green før jeg spiste frokost, bare gå rundt og nyte øyeblikket, et av disse øyeblikkene jeg har hatt i Irland, der ingenting spesielt skjer, men som gir inntrykk man kan ta med seg videre. Etter frokost vandret jeg rundt nok en nydelig park, Merrion Square, grunnen til at jeg gikk rundt er at her selger man malerier på søndager. Mye er temmelig dårlig, men innimellom finner man bilder som absolutt har noe ved seg. Hadde jeg hatt flere penger, bedre plass i kofferten, og ikke minst større veggplass hjemme, så kunne det fort blitt en handel eller flere.

Morgenvandring på St. Stephen's Green

De siste gangene jeg har vært i Dublin har jeg bestilt overnatting uten frokost, hvilket har vært en befrielse. De gangene jeg har spist frokost på hotellet, har det vært fordi jeg har kommet over svært gode tilbud hvor frokost har vært inkludert, når det er billigere med enn uten, da lider man seg gjennom frokosten, man får tross alt betalt for å spise, og det trenger man virkelig. For irsk frokost er ikke mye å rope hurra for, og er dessuten det samme som engelsk og skotsk frokost, jeg har prøvd samtlige og anbefaler ingen. Jeg leste en gang i en irsk avis at turistene klagde på uhumskhetene de ble servert til frokost i Irland. I stedet for å beklage at folk ikke satte pris på de gummierte eggene og det slappe og slafsete baconet, den vasne eggerøren og resten av elendigheta, så reagerte man heller med en sur bemerkning om at det var mange andre steder det heller ikke var god frokost. Akkurat slik ville nordmenn reagert på tilsvarende kritikk, var det jeg tenkte da jeg leste dette. For nordmenn og irer er på mange måter temmelig like, vi kommer fra små land i ytterkant av Europa, og er kanskje ikke så viktige som vi gjerne skulle ønske at vi var. Mens vi nordmenn har sagt nei til EU to ganger, har Irland sagt nei i to folkeavstemminger innad i EU, Nice-traktaten og Lisboa-traktaten og sånn sett greid å skape en del baluba. Vi er litt selvhevdende og trassige av oss. Irene er nok i snitt langt mer sosiale og lette og komme i kontakt med, jeg husker jeg en gang snakket med ei tysk jente i Dublin, hun bodde og jobbet i byen, og sa at hun mente at irene var de hyggeligste av alle europeere. Den tyske jenta var også pratsom og hyggelig, og en av de fine tingene med å oppholde seg i Irland, er at man ikke bare kommer i kontakt med irer, men også mennesker fra mange andre land. I Irland har jeg snakket med folk fra USA, Italia, Canada, England, Tyskland, Australia, Sverige, for ikke å snakke om den gangen jeg kom i kontakt med en gjeng med særdeles hyggelige nordmenn. Disse nordmennene var så sosiale at de inviterte meg med på pub, flotte folk som det var artig å møte.

Da jeg for en del år siden vanket mye på irske puber i Oslo så fikk jeg det inntrykket av vi ”norskinger” med sans for irsk musikk kanskje er litt mindre redde for fremmede enn nordmenn flest, har litt lettere for å slå av en prat med dem vi ikke kjenner fra før. I motsetning til steinansiktene som subber rundt i kjøpesenteret like ved her jeg bor.

Når man må forholde seg til et nærmiljø bestående av et grelt kjøpesenter, bingolokaler og svært lite innbydende puber, da er det kanskje ikke rart at det er lett å lengte tilbake til litt mer tiltalende omgivelser. Heldigvis går det an å slenge seg på sykkelen og tråkke av gårde, og da skal jeg ikke dra så langt før det er ett og annet å glede seg over. Og jeg skal en liten tur til Riga i juni, skal bli spennende å se noe nytt igjen, det er lenge siden sist.

Bermen og eliten

2011-04-02T00:18:00.020+02:00

Litt etter konsert-blogging om klasse og sånn
Det er fredagskveld, jeg kommer hjem etter å ha vært i byen og hørt på barokkmusikk, blitt løftet ut av hverdagen og over i noen annet og bedre for en liten stund. Vel hjemme slår jeg på pc-en. Kikker innom Facebook, og av en eller annen grunn også Twitter. Der har folk sett på Skavlan, som jeg konsekvent kaller ”kongen av pludring”. Hvis man tolker den betegnelsen dit hen at jeg ikke liker Skavlan, så er det helt korrekt. Jeg mener jeg en gang har lest at det er ”folket” som er på Facebook, mens ”eliten” er på Twitter. Nåvel, det er ingen kommentarer om Skavlan på Facebook, noen har derimot lagt ut noe klassisk musikk. Da kan man vel trekke den slutning at eliten ser på Skavlan mens bermen hører på klassisk musikk?

Det er lenge siden jeg har skrevet om klasse, av den grunn at det ikke er sunt for ens mentale helse å støtt og stadig utforske andres forakt overfor en selv. Noen ganger bør det dog gjøres, og det var jo noe av det jeg hadde til hensikt å skrive om da jeg startet denne bloggen.
Jeg har akkurat lest et stykke i Aftenposten som har tittelen ”Elite? Hvilken elite?” Arve Hjelseth, som har skrevet stykket kommer inn på de forskjellige elitene og later til å være bekymret for at dersom kultureliten spilles utover sidelinjen vil de andre elitenes handlingsrom øke.

Nå har det seg vel slik at kultureliten er travelt opptatt av å ta avstand fra arbeiderklassen, gjøre dem til ”de andre”, de som ikke er som oss. Og er det ikke slik at det er lettere å skade dem som er veldig annerledes enn en selv? Det er den økonomiske eliten som svinger pisken over ryggen på arbeidsfolk, i stadig økende grad, ettersom krav til tempo og effektivitet øker. Man har jo også et ønske om at lave lønningene skal bli enda lavere, hvilket de til en viss grad er blitt, det har jeg selv opplevd når jeg har jobbet for vikarbyråer. Den økonomiske elitens ønske om å utnytte arbeiderklassen med større arbeidspress og lavere lønninger passer kanskje godt sammen med den kulturelle elitens uttalelser om arbeidernes elendige smak og dårlige vaner. Hvis arbeiderklassen allikevel bare bruker pengene sine på grilldresser dansebandfestivaler, da er det kanskje ikke så farlig om de får litt mindre av dem?

Man nevner sushi og samtidsmusikk som eksempler på hva eliten liker, som kjent liker arbeiderklassen Grandiosa og danseband. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om mat, men kan si så mye som at jeg spiser ferdigpizza på dårlige dager, men ikke Grandiosa, fordi det tross alt finnes andre som smaker litt bedre. Uansett, ferdigpizza er ikke særlig stas, og derfor har jeg aldri hisset meg særlig opp over beskyldningene over å være en ihuga grandiosaspiser. Musikk derimot er noe jeg oppsøker for å få en god opplevelse, jeg har akkurat opplevd flott musikk, og det var musikk som fikk meg til å reise til Irland første gang. Og som til en viss grad er det som får meg til å reise tilbake, hadde det ikke vært for den er det store muligheter for at det hadde blitt tur til London i stedet for Dublin til uka. Derimot hadde jeg aldri reist verken til Oslo eller Dublin for å spise ferdigpizza. Musikken har gitt meg utrolig mange gode opplevelser, enten det var rockefestivaler i yngre år, eller konserter med klassisk og irsk musikk i senere år. Dersom ferdigpizza hadde løftet meg tilsvarende ut av hverdagen, måtte jeg ha hatt en usedvanlig trist hverdag. Dette som en forklaring på hvorfor jeg hisser meg langt mer opp over beskyldninger om dansbandlytting framfor spising av Grandiosa.
Sist sommer gikk jeg amok som følge av det evinnelige dansebandgnålet hver gang det var snakk om arbeiderklassen. I etterkant har jeg syntes jeg reagerte en smule barnslig, men så kan man jo spørre seg om det er så mye mindre barnslig hele tiden å bruke andres angivelige musikksmak som et argument for hvor lavtstående de er.

Når jeg leser hva som skrives om klasser, ser jeg for meg en mur. På den ene siden eliten, med samtidsmusikk, sushi og Dostojevskij, på den andre siden arbeiderklassen med Grandiosa, danseband, Se og Hør og grilldresser. I den virkeligheten jeg opplever er det ikke sånn. De fleste mennesker jeg har møtt har befunnet seg et sted midt mellom disse ytterlighetene, et sted der man hører på rock og leser krim den ene dagen og hører på klassisk og leser Hamsun den andre dagen.

Jeg ble en smule overrasket en gang for mange år siden, jeg var til stede ved en sammenkomst der de andre vel hørte inn under middelklassen. Godt voksne kvinner med rimelig gode jobber, og hva skjedde? Jo den ene etter den andre sto fram og bekjente at de så på Hotel Cesar. De gjorde med glimt i øyet og store doser selvironi, men de så faktisk på denne serien, som jeg en gang kom i skade å se en episode av, og syntes det var aldeles forferdelig. Men takke meg til folk som innrømmer sine ”synder” og har evne til å le av seg selv, framfor disse selvhøytidelige synserne som breier seg i det offentlige rom.

Arve Hjelseth skriver: Norske sosiologer har skrevet mye om den karrièreorienterte middelklassens strev med å kombinere selvrealiserende arbeid og familie, og på hvordan mat, bolig, design og interiør fungerer som raffinert identitets- og distinksjonsarbeid. Når vi forsker på arbeiderklassen, er det ofte med utgangspunkt i at de egentlig fortjener å få del i de spennende og utfordrende livene vi lever selv. Deres liv er ikke vellykket før det blir som vårt.
Da jeg leste dette slo det meg at uansett hvor mye kulturell og økonomisk kapital jeg hadde greid å skaffe meg, så hadde jeg neppe trivdes blant disse som jeg kaller den selvhevdende klasse, alternativt fasadeklassen. Dersom man skal bruke tid og krefter på å bygge opp en imponerende fasade, som deretter skal vedlikeholdes, det er ikke sikkert det som var god smak i går er det i dag, så må det bli lite tid og krefter igjen til annet. Jeg ville aldri trivdes i et miljø der det var viktig å ha finere og dyrere designmøbler enn andre, dra på mer spennende ferieturer eller lese bøker som gir anerkjennelse fra andre, framfor dem man selv har lyst til å lese. Og det hjelper vel lite om fasaden er fin dersom et ikke er noe fint bak fasaden.

Videre skriver Hjelseth: Vi har vært mindre flinke til å synliggjøre at arbeiderklassen ofte orienterer seg mot andre livsprosjekter, og at de med sitt utgangspunkt kan gi mening både til å vaske gulv og å kjøre lastebil. Jeg klør meg i hodet og må lese noe av dette en gang til, at de med sitt utgangspunkt kan gi mening både til.. En merkelig formulering, men jeg regner med at poenget er at arbeiderklassen kan finne det meningsfylt å vaske gulv og å kjøre lastebil. Dette minner meg om annet jeg har lest, der jeg ser for meg at den som skriver står foran et bur med et merkelig vesen inni, og lurer på hva vesenet er for noe, uten noen tanke på at det går an å spørre vesenet om saken. Det går faktisk an å snakke med renholdere og lastebilsjåfører, spørre dem om hva de selv synes om jobbene sine, men det later det ikke til at man har tenkt over. Dette er vel også en form for usynliggjøring.

Nå har det seg jo slik at jeg i kortere perioder har hatt vaskejobb, og der vasker man ikke bare gulv, jeg vasket f eks en gang doer på en jernbanestasjon, noe som var langt fra stas. Til poenget, i motsetning til Hjelseth, har jeg snakket med folk som har vaskejobb. Jeg tror ikke de fant det særlig meningsfylt, men det var det de kunne få. Eller det var det eneste de trodde de kunne klare, en stor del av dem som har slike jobber snubler nemlig ikke rundt i ringer av selvtillit. Dessuten har man først hatt en slik type jobb i en periode, er det vanskelig å få noe annet, selv om man prøver å kvalifisere seg til annet arbeid. Folk blir fort utslitt av å vaske, de jeg vasket sammen med hadde alle sammen større og mindre skader som følge av arbeidet, hvilket ingen av dem fant særlig meningsfylt.

På kantiner har jeg derimot jobbet sammen med folk som har vært interessert i matlaging, men også her er det mange som ønsker seg noe annet, ikke minst på grunn av hardt tempo og dårlig behandling fra arbeidsgiver.
Det er interessant at man ofte leser påstander som kan tyde på at den som kommer med dem har vanskeligheter med å forstå at det livet folk har nødvendigvis ikke er en følge av hva de har ønsket seg, men at mange bare må ta til takke med det de får.

Uansett, det er helg, og den skal nytes uten tv og bekymringer om fasaden er fin nok, kanskje bermen har noen fordeler i forhold til eliten?

Alternative spiraler har boblet opp fra jorda

2011-03-31T10:35:00.003+02:00

Nå kan du laste ned energi og få hjelp av irske gudinner
Etter å ha skrevet om det som vel kan kalles alternativ galskap, dukket det opp noen tanker jeg hadde planer om å skrive litt om. Jeg hadde tenkt å skrive om at jeg faktisk var ganske interessert i parapsykologi i ungdommen, ikke slik at det tok overhånd på noen måte, men jeg leste noen bøker om emnet og syntes det var interessant. Nå var disse bøkene rimelig saklige, og budskapet var at dersom man tok for seg såkalte overnaturlige fenomener, så ville det finnes en helt naturlig forklaring på det meste, men man ville stå igjen med noen få tilfeller som var vanskelige å forklare.
Jeg hadde også tenkt å skrive litt mer om forholdet jeg hadde til hunden min, om at det å leve tett på en ”annerledes tenkende” gjennom mange år, om kontakten vi hadde. For til en viss grad kan man kommunisere med dyr, og bikkja og jeg forsto hverandre godt etter hvert. Jeg ville skrive om hvordan det er å være ute i naturen sammen med en firbent venn, om å føle tilhørighet til dyr og natur. Jeg ville skrive om det å føle seg som en del av noe større, uten at det man føler tilhørighet med kan hjelpe en med verken sykdom eller personlig utvikling, for ikke å snakke om økonomisk velstand. Men at dette likevel kan føre til en følelse av lykke. Og om at selv om all kontakt med min kjære golden retriever ble kuttet i det øyeblikket hun døde, så har jeg utrolig mange fine minner som er gode å tenke tilbake på.

Dette og mer til skulle den planlagte bloggposten handle om, men så kom jeg plutselig til å tenke på at disse alternative menneskene jeg en gang hadde kontakt med snakket varmt om en bokklubb som het Energica. Dermed søkte jeg opp denne bokklubben, og da ble jeg sittende foran pc-en å gape. Boka som framkalte den uintelligente gapinga burde være av særlig interesse for meg, som om ikke lenge skal pakke ned pass og paraply og dra til Irland. Boka heter Minnenes spiral, og handler nettopp om Irland, eller rettere sagt den er et møte med den keltiske Dana-ånden, ifølge hva som står. Forfatteren bak dette mesterverket heter Frank MacEowen, og egentlig burde dette være gode nyheter for en som om få dager skal besøke Irland. Forfatteren forteller at boka ”har boblet opp fra kildene i den irske jorden”. Den bygger på keltisk åndelighet og irsk sjamanisme, spesielt det å leve på sjamansk vis med utgangspunkt i den opprinnelige irske åndeligheten. Han beskriver de transpersonlige dimensjonene ved Irlands åndelige landskap, hvordan man bruker sjamanske bevissthetstilstander for blant annet å kontakte forfedrene, han tar opp temaer som healing, menneskehetens sjel og dens forhold til jorden, den enkeltes hellige forbindelse til livet og hvordan vi på best mulig måte kan utnytte vår fulle kraft.

Her bobler det i jorda

Når den irske jorda har greid å boble opp denne boka, da kunne kanskje denne jorda slå seg sammen med de ”transpersonlige dimensjonene ved Irlands åndelige landskap” og hjelpe irene ut av den økonomiske krisa de befinner seg i akkurat nå. Og hvor i huleste var disse kreftene midt på attenhundretallet, da irene sultet i hjel fordi potetavlingene slo feil. Har forfatteren noen tanker om det?

Videre kan man lese en masse svada om reiser oppad og nedad spiraler, man kan også lese: Han har selv erfart at utøvelse av sjamansk åndelighet kan legge til rette for dyptgripende prosesser der vi utvikler disse kreftene i oss. Blant annet forteller han om informasjonsoverføringer i form av energi som ikke bare endrer vår bevissthet, men som også skaper forandringer på kroppens cellenivå. Han sier at enkelte av disse energiene er som ”nedlastinger”, der informasjonen blir lagret og deretter avdekket for utøveren under bestemte betingelser. Puh!
Dersom man orker mer, kan man også lese: Uansett om vi er bevisst på denne energien eller ikke, blir vi påvirket av det forholdet vi har til den. Vi kan oppleve å være i optimal flyt med livskraften – Dana – eller vi kan oppleve et brudd i de lysende båndene som forbinder oss med denne dimensjonen. Dana er en strøm av livsenergi som er tilgjengelig for alle. Vi har alle et grunnleggende forhold til den, selv om vi kanskje ikke bruker den irske betegnelsen. Navnet spiller ingen rolle, sier forfatteren, det som betyr noe, er den bevisste opplevelsen av energien.

Den irske gudinnen Dana, eller Danu, var modergudinnen av Tuatha Dé Danann (Folkene til gudinnen Danu). Man antar at hun en gang ble dyrket av keltiske stammer over hele Europa, og at hun blant annet har gitt navn til elven Donau. Det finnes også en gudinne ved navn Dánu i hinduistisk mytologi, navnet kan videre knyttes til greske Demeter. Med litt velvilje, eller uvilje, kan man oppfatte det slik at moderne mennesker kan få hjelp og støtte av den keltiske kusina til en av gudene på Olympen. Er det rart man blir sittende å gape?

Å fremsette slike påstander kan man tydeligvis tjene penger på, sikkert mye mer penger enn forfatterne av de langt mer saklige bøkene om parapsykologi jeg leste i ungdommen. Så jeg fikk en idé, kanskje jeg skulle prøve å tjene litt penger på slikt jeg også. Nå har jeg planer om å oppsøke et av de historiske stedene i Irland, sette meg ned mellom rundtårn og keltiske kors og få en skikkelig visjon. For deretter å dra hjem, skrive bok, og måke inn penger.

Sibu filosoferer

For å gjøre boka ekstra interessant, eller salgbar, tenkte jeg at jeg kunne spe på med noen dypsindige samtaler med dyr, noe som også later til å være populært, se forrige bloggpost.
Når døde kjæledyr kan komme med dyp livsvisdom, hva kan man da ikke forvente av levende skapninger som står oss mennesker langt nærmere genetisk sett. Derfor har jeg tenkt å foreta nok et besøk i Dublin Zoo, der jeg håper på dybdeintervjuer med orangutangen Sibu og gorillaen Harry. Disse karene ser unektelig svært kloke ut, så her må man kunne forvente mange dype tanker. Problemet er vel bare at dersom Sibu og Harry kunne snakke med oss, og hadde fulgt sånn noenlunde med i verdens begredelige gang, så er jeg ikke sikker på at det de hadde hatt å si hadde vært særlig salgbart. De tilhører begge arter som er utryddelsestruet, takket være oss mennesker. Det kan være de hadde vært sinte og kjeftet oss huden full. Det er lite sannsynlig at de hadde hatt tips om hvordan vi mennesker skal bli friske, rike og lykkelige, hvilket jo ser ut til å være den alternative litteraturens mål og mening. Det kan være de hadde påpekt at det er ytterst merkelig at man forventer hjelp fra så vel dyr, jorda, ja til og med selveste universet, men ikke selv er opptatt av å hjelpe andre. Kanskje de hadde sagt at det er tull å snakke om bevissthet og energier mens deres egne slektninger er truet av utryddelse og at vi mennesker i vår evige jakt på rikdom og lykke er i ferd med å ødelegge kloden vi lever på, og som vi deler med så mange flotte skapninger.

Følgelig gir vi blaffen i våre medskapninger og laster heller ned litt energi og en gammel gudinne eller to. Det er nok enklere sånn. Og selv tror jeg at denne turen til Irland blir som de andre jeg har hatt, helt fri for visjoner som bobler opp av den irske jorda. Så får jeg håpe det blir fint vær, og at den irske tåka ikke blir så tjukk at jeg mister oversikten fullstendig. Noe som kan se ut til å ha skjedd med forfatteren av omtalte bok.

Tvilsom engel til tross, dette er ingen alternativblogg

2011-03-28T11:39:00.003+02:00

Jeg lurer virkelig på hva jeg tenkte da jeg fant ut at jeg ville bruke den syngende engelen på bloggen min. Den har jo absolutt ingenting med noe av det som skrives her å gjøre, men siden det var den som ga meg ideen til navnet på bloggen så får den bare henge med videre.
Men på grunn av den finner jeg nødvendig med jevne, eller ujevne, mellomrom å si fra at dette ikke er noen form for engleblogg eller alternativblogg. Jeg har funnet tiden inne til å gjøre det nå, jeg har også gjort det én gang før.

Jeg var inne på tanken om å gjøre det i høst, da hadde jeg nemlig vært på messe i Lillestrøm, nei ikke den alternative. Messa jeg hadde vært på foregikk samtidig som denne, men her vær det snakk om kunst og håndverk og diverse annet. Litt mer interessant for undertegnede, og jeg kom hjem blid og fornøyd, med både skikkelig god rakfisk, dette var jo tiden for sånt, og fin ørepynt.
Jeg syntes jeg hadde hatt en god dag, men så satte jeg foran pc-en og kom tilfeldigvis over programmet til Alternativmessa, og fant ut at jeg hadde gått glipp av å høre selveste Einstein snakke. Og det på Lillestrøm, er jo ikke hver dag Einstein er på Lillestrøm, tenk hva jeg hadde gått glipp av. Nå har det seg jo sånn at Einstein har vært død en stund, men de alternative henger seg ikke opp i slike bagateller. Programmet ligger fremdeles ute på nett, her kan man lese: Einstein SPEAKS ! Join us for a talk with Albert Einstein, as channeled through Barbara With. Hear him speak on his newest series of lessons. Osv bla bla bla…

Videre lesning av programmet fortalte meg at jeg også hadde gått glipp av kontakt med min for lengst avdøde hund. Man kunne nemlig få kontakt med sine døde kjæledyr, om dette står det blant annet: Samtaler med døde dyr er ikke et ”møte med døden”, men et møte med noen som er glad i oss men som ikke lenger har en fysisk kropp. Vi har flere ganger blitt rørt til tårer over det de har formidlet, andre ganger har vi ledd av dyrenes humor!
Man kan også snakke med levende dyr, om dette kan man f eks lese: I dette foredraget får du vite hvordan det er mulig å snakke med dyr. Du får høre hva dyr har fortalt til Sissel, blant annet om sin livsoppgave og forholdet til eieren.
Nå har det seg jo sånn at jeg var eier av en golden retriever i tretten år, og har hatt kontakt med andre dyr både før og etter. Disse dyrene har verken vært humorister eller dypsindige filosofer. De forteller ikke vitser og de har ingen dype tanker om sin livsoppgave. Dersom man skaffer seg hund, eller et annet dyr, med slike forventninger blir man sannsynligvis dypt skuffet. Døde dyr kan også være hjelpere for sine kjære, står det. Hvordan de skal kunne være det, kan man jo lure på.

Dette programmet inneholder utrolig mye rart, blant annet latteryoga, selv lo jeg godt av hele programmet, men latteren ble etter hvert sittende fast i halsen, og jeg fikk en ganske så vond smak i munnen av det hele. Jeg har snakket med folk som har gått seg vill i den alternative tåkeheimen, og det har ikke vært spesielt hyggelig. Man kan le og riste oppgitt på hodet av samtaler med Einstein og døde dyr. Nå tror jeg faktisk at det som står om så vel levende som døde dyr kan gjøre skade, fordi det kan gi folk et helt feil forhold til dyr, og følgelig føre til uvettig behandling av dyr. Men det alternative kan også føre til feil forhold til andre mennesker, ikke minst til syke mennesker. Som jeg nevnte da jeg skrev om Barbara Ehrenreichs bok, Smile or Die, overhørte jeg en gang en person uttale at det bare er negative mennesker som får kreft. Dersom jeg skulle være så uheldig å få en alvorlig sykdom håper jeg virkelig at jeg ville slippe å være omgitt av folk med slike holdninger. Jeg ville heller ikke hatt noe ønske om å høre at jeg kunne blitt frisk ved hjelp av positive tanker, krystaller og annet tullball.

På samme måte som man mener at det går an å tenke seg frisk, kan man også tenke seg rik. Det er jo ikke den ting positiv tenkning ikke kan fikse. Men hvis nå alle greide å tenke seg til fett betalte drømmejobber, hvordan ville samfunnet fungert? Sett nå at alle hjelpepleiere, renholdere, butikkmedarbeidere, bussjåfører og andre i dårlige betalte og slitsomme jobber faktisk greide å tenke seg til rikdom og et liv i sus og dus?

Da skulle det være slått fast at dette ikke er noen alternativblogg. Så kan man jo lure på hva Einstein hadde å komme med på den alternative messa i Lillestrøm. Jeg aner ikke, og det kan i grunnen være det samme.

St. Patrick's day

2011-03-17T09:17:00.005+01:00

I dag er det St. Patrick’s day. I dag er det også akkurat tre uker til jeg nok en gang vender nesa vestover og stikker til Dublin. Mye har skjedd siden de første gangene jeg var i Irland, den gang var landet preget av økonomisk framgang og optimisme, slik er det som kjent ikke lenger. Irlands formidable nedtur burde være velkjent for de fleste.

For øvrig ble jeg en smule overrasket over folks manglende kunnskaper om landet etter mine første turer dit. Folk syntes det var rart jeg turde å dra dit, var det ikke farlig der, var det ikke krig? Farlig, hva i huleste? Det er ikke farligere å ferdes i Dublin enn i Oslo, hva i all verden var det folk tenkte på? Selvfølgelig tenkte de på problemene i Nord-Irland, som vel allerede da hadde begynt å roe seg. Jeg ble etter hvert vant til dette etter min mening håpløse spørsmålet, og den uopplyste fikk en aldri så liten innføring om tingenes tilstand. Det interessante var at jeg aldri fikk dette spørsmålet fra mine kolleger, som tilhørte den angivelig uopplyste arbeiderklassen. De lot i større grad til å forbinde Irland med puber og musikk. Jeg har for øvrig aldri vært i Nord-Irland, jeg har vært like ved grensa, og sett nord-irske bilførere kjøre villmann på irske veier, og så vidt fått et glimt av det som er på den andre siden. Jeg har også sett Belfast fra lufta, flydd like over.

I barndommen så jeg et innslag fra Belfast på tv som gjorde inntrykk, unger sto på hver sin side av gata og kastet stein og flasker på hverandre. Jeg tenkte på krig som noe de dumme voksne drev med, å se barn på min egen alder være så fulle av hat var derfor overraskende og dessuten skremmende. Men selv den gang visste jeg at Belfast lå i Nord-Irland og at det var underlagt Storbritannia. Resten av Irland hørte man ikke noe særlig om, jeg hadde en formening om noe grått og fattig, riktignok med fin musikk. Som barn var jeg veldig fascinert av England, jeg husker jeg hadde veldig lyst til å reise dit, Irland derimot var av liten interesse.

Slik var det helt til jeg var i slutten av tenårene og hørte et program fra Dublin på radio, og der spilte de irsk musikk, og da var det gjort. Riktignok tok det tid før jeg fikk utfoldet interessen skikkelig, irsk musikk var ikke lett å få tak i på den tiden, og det var mye annet jeg hørte på og likte. Så dukket Pogues opp, og jeg ble umiddelbart en lidenskapelig fan. Så lenge det varte, til jeg opplevde Shane MacGowan i alt annet enn edru tilstand på scenen, da var det ikke så morsomt lenger. Noen måneder etter nedturen på konserten med Pogues, dukket plutselig Dubliners opp i byen. Jeg fikk se det i avisen på morgenen, raste av gårde på konsert på kvelden, og så var jeg i gang for alvor. Da ble det flere konserter med irsk musikk, jeg begynte å gå på irske puber. Der møtte jeg så vel irer som nordmenn som hadde vært i Irland, og de var voldsomt entusiastiske, jeg måtte jo bare dra dit selv og oppleve det. Det gjorde jeg, og etterpå har jeg fortsatt med det. Så fort jeg har hatt hodet sånn noenlunde over vannet økonomisk sett har jeg skramlet sammen penger til en irlandstur. Det har vært kjærkomne avbrekk fra en hverdag som til tider har vært tøffere enn jeg egentlig har taklet. Jeg kunne brukt disse pengene på noe annet og mer nødvendig, skjønt nødvendig, positive opplevelser og pusterom fra et ofte slitsomt og trist liv kan vel sies å være nødvendig nok.

Det er mange år siden sist jeg var i Irland på våren, jeg kjenner jeg gleder meg voldsomt til å oppleve landet på den årstiden igjen. Og siden musikken er en så viktig del av det hele, her er en av de sangene jeg aldri blir lei, sunget av den fantastiske Luke Kelly, som dessverre døde så alt for tidlig, men som lever videre gjennom musikken og har en helt spesiell plass i hjertet til alle oss som er glade i irsk musikk.

Og til slutt et opptak fra fjorårets feiring i Dublin. Jeg lar denne være en hilsen til alle dem som forsuret min barndoms feiring av vår egen nasjonaldag, også kjent som syttende mai. Jeg tenker da selvfølgelig på disse som holder taler på dagen. Etter de innledende rundene med fedrene fra Eidsvoll, Henrik Wergeland, for ikke å snakke om taleren som greide å lire ut av seg at det var så flott at syttende mai falt inn på syttende mai, og ikke i november da det var så grått og trist, da var det mer enn én av min barndoms talere som med stort patos framsatte påstanden om at i alle andre land ble nasjonaldagen feiret med militærparader.

Påstanden burde herved være tilbakevist, og alle irer og andre med sans for Irland ønskes en fortreffelig dag!

Om å jobbe i et lite og useriøst firma

2011-03-15T11:17:00.004+01:00

Fra vondt til verre
Som det framgikk av forrige bloggpost kan det være noe ordentlig herk å jobbe for vikarbyråer. Etter min periode som Adecco-vikar trodde jeg at bunnen var nådd når det gjaldt uhederlige arbeidsgivere. Men som jeg dessverre har opplevd så altfor mange ganger, det er aldri så ille at det ikke kan bli verre.

Jeg var sliten av alt styret med vikarbyråene, og jeg hadde fått nok av å jobbe på kantiner. Mitt siste oppdrag på kantine var på et sted som var av de bedre, men i løpet av dagen måtte jeg stå flere timer med oppvask, da begynte jeg bokstavelig talt å brekke meg.

Derfor takket jeg ja da en slektning tilbød meg jobb i et firma som leverte fruktkurver til bedrifter. Det skulle fort vise seg at arbeidet var langt tyngre enn å jobbe på kantine. Det var også tyngre enn lagerjobbene jeg hadde senere. En vesentlig grunn til at denne jobben var så hard var at det ikke var tilrettelagt på samme måte som jeg opplevde på lager, dermed ble det mange unødvendig tunge løft. Dette gjorde også at sjansen til å skade seg var større enn på en bedre organisert arbeidsplass. At jeg ikke skadet meg skal jeg være glad for, da arbeidsgiveren neppe hadde sørget for at jeg var forsikret mot yrkesskader, noe jeg tross alt har vært når jeg har jobbet for vikarbyråer.
Jeg jobbet uten kontrakt, noe jeg skulle få svi for i etterkant. Jeg hadde ikke ordnet arbeidstid, jobbet ikke fem dager i uka, men lange dager de dagene jeg var på jobb.

Hvor amatørmessig arbeidsgiveren min var forsto jeg for alvor da jeg leverte skattekort. Han greide ikke å trekke skatt etter tabell, var det greit om han trakk meg trettiseks prosent? Nei, det var ikke greit, for det ville bli høyere skattetrekk enn når det ble trukket etter tabell, og det hadde jeg ikke råd til. Dermed endte det med at jeg regnet ut lønna mi selv, Skatteetaten har nemlig en utmerket side der man kan regne ut hvor mye skatt som skal trekkes. Jeg førte et nøyaktig regnskap over lønna i Excel, dette skulle komme godt med, skulle det vise seg.

Jobben utviklet seg etter hvert til et sant mareritt, arbeidet var det hardeste jeg noen gang har hatt, og arbeidsgiveren min ble stadig mer ugrei å ha med å gjøre. Han visste at det var vanskelig for meg å få jobb, og behandlet meg som søppel. Jeg ble hele tiden lovt at det skulle bli mer arbeid, men i stedet ble det mindre. Jeg begynte å se meg om etter noe annet, en dag ble jeg ringt opp av en arbeidsgiver mens jeg var på jobb. Dette hørte de andre, og like etterpå fikk de tak i en annen person som skulle ta over etter meg. Noe som førte til at jeg en ettermiddag fikk beskjed om at de trengte meg mer.

Til Forliksrådet
Etter at jeg var sparket ut fra jobben viste det seg at arbeidsgiveren nektet for at jeg skulle ha feriepenger. Han påsto at jeg hadde fått utbetalt noe som het ”fortløpende feriepenger”. For å få dette til å gå i hop het det seg nå at jeg hadde hatt tolv kroner lavere timelønn, og at disse kronene utgjorde de ”fortløpende feriepengene”. Hele diskusjonen mellom meg og arbeidsgiver foregikk på e-post, følgelig hadde jeg alt skriftlig. Jeg fikk også oversendt noen ytterst merkelige regnskap i posten. Jeg ble temmelig sjokkert over denne frekkheten, særlig med tanke på at jeg selv hadde regnet ut lønna, og levert regnskap med timelønn ganger timer minus skatt. Brev og e-poster inneholdt usannheter på løpende bånd, jeg kunne ikke fatte at det var mulig.

Dette fant jeg meg ikke i, jeg tok kontakt med Arbeidstilsynet, men fikk vite at de ikke behandler den slags saker. De henviste meg videre til Forliksrådet, og ga meg også tips at jeg kunne kontakte Jussbuss. Så jeg tok med meg alt jeg hadde av papirer, mine egne regnskap, arbeidsgiverens regnskap, som så langt mer tvilsomme ut, samt utskrift av e-poster og dro til Jussbuss. Han jeg snakket med der ristet på hodet over arbeidsgiverens merkelige regnskap, sa at det ikke var noe som het ”fortløpende feriepenger”. Jeg fikk gode og informative brosjyrer med nyttige tips om hvordan jeg skulle gå fram. Så da var det bare å dra hjem og ta fatt på den møysommelige prosedyren.

Det første jeg måtte gjøre var å sende et påkrav til arbeidsgiver, dette sendte jeg rekommandert, da det ble anbefalt. Som ventet fikk jeg ikke noe svar. Deretter skrev jeg selve forliksklagen, både den og andre papirer skulle sendes i tre eksemplarer. Jeg sendte med alt jeg hadde av regnskap og e-poster, det ble en solid bunke.
Denne prosessen var ikke enkel for en person uten noen form for juridiske kunnskaper, men jeg var heldig da jeg like før hadde vært nødt til å kjøpe ny pc med tilhørende printer og skanner. Den gamle hadde vært kjørt til den falt fullstendig sammen, slik er det når man har dårlig råd, man må tyne det man har til siste dråpe. Nå hadde jeg heldigvis datautstyr som virket, samt brukbare datakunnskaper. Uten pc og internett hadde det vært umulig å få til, det ligger mye informasjon om lover og regler på nettet, så jeg leste og lærte. Før dette var jeg knapt nok klar over at det eksisterte noe som het Forliksrådet.

Jeg har jobbet sammen med folk som ikke har hatt egen pc, eller noen særlig kjennskap til bruk av pc og internett. Disse hadde antagelig bare gitt opp, og latt arbeidsgiveren gå av med seieren. Som jeg har vært inne på flere ganger på denne bloggen har mange av mine kolleger vært mennesker med liten selvtillit, de hadde neppe orket å ta opp kampen med en uhederlig arbeidsgiver. Jeg hadde noen fordeler, jeg hadde sloss med arbeidsgivere før, jeg hadde tilgang til pc og nett og er noenlunde skrive- og talefør. Enkelte av dem jeg har jobbet sammen med hadde klart brasene vel så godt som meg, mens andre neppe ville gjort det. Personen som fikk jobben etter meg hadde utenlandsk bakgrunn, for en utlending må det nødvendigvis være langt vanskeligere å gjennomføre en slik prosess.

Det tok lang tid før jeg hørte noe fra Forliksrådet, omsider fikk jeg beskjed om at arbeidsgiveren min hadde fått en uteblivelsesdom. Noe som vil si at han tapte saken fordi han ikke hadde gitt tilsvar på forliksklagen. Jeg hadde altså vunnet over min forhenværende arbeidsgiver, men det betydde ikke at jeg fikk pengene han skyldte meg. Forliksrådet gjør ingenting for å kreve inn pengene, betaler ikke arbeidsgiveren må man selv sørge for å ta saken til Namsmannen. Som sagt, det er en møysommelig prosess.

Men kampen var ikke over
Selvfølgelig betalte ikke den uhederlige arbeidsgiveren, det som derimot dukket opp i postkassa var en lønns- og trekkoppgave som tilsa at han hadde betalt meg en sum som tilsvarte pengene han skyldte meg i løpet av foregående år. Da hadde det gått over ett år siden jeg hadde sluttet i jobben, og jeg hadde overhode ikke mottatt noen penger derfra i løpet av dette året. Nok en gang ble jeg sjokkert over denne arbeidsgiverens uhederlige framgangsmåte, jeg sto der med den feilaktige lønnsoppgaven og gapte, hva i all verden gjorde jeg nå?
Ny tur til Jussbuss, til alt hell hadde jeg kveldskift på lageret jeg jobbet på den tiden, så jeg hadde dagene fri til å slite med den elendige saken. På Jussbuss fikk jeg beskjed om å kontakte Skatteetaten, de trodde de ville se svært alvorlig på det.

For å ta kortversjonen, brev til Skattetaten, ikke noe svar. Telefon til Skatteetaten, verdens tregeste dame på tråden, neeeei de hadde omleeeegingeeer, jeg hadde kraaaav på svaaar når jeg hadde seeeeendt breeev, men som saagt de haaade omleggingeeer. Fri og bevares for slike som misforstår og er trege med vilje, for å motarbeide sine medmennesker. For øvrig måtte jeg også ta ett par telefoner til Forliksrådet, der var de hyggelige og hjelpsomme, i motsetning til dama hos Skatteetaten. Det som kom ut av den frustrerende samtalen med Skattetaten var at jeg måtte sende selvangivelse i posten med tilhørende forklaring. Jeg tok en telefon til banken min og ba om en erklæring på at det ikke hadde kommet inn penger fra arbeidsgiveren foregående år. Det fikk jeg. Deretter sendte jeg selvangivelse med det nødvendige tilbehør. Så var det tid for å begynne runddansen med Namsmannen. Telefon til Namsmannen, hyggelig mann forklarte hvordan jeg skulle gå fram, bare å ringe på nytt hvis det var noe jeg lurte på. Etter at jeg hadde tatt denne telefonen skulle jeg betale en regning, og hva så jeg da jeg logget meg inn i nettbanken, min uhederlige arbeidsgiver hadde betalt inn pengene.

Hva som gjorde at arbeidsgiveren plutselig betalte meg pengene fikk jeg selvfølgelig aldri vite. Selvangivelsen var sendt ett par dager før, at noen har gjort noe i forbindelse med den kan ikke være tilfelle. Det jeg antar er at en våken person hos Skatteetaten har tatt tak i brevet jeg hadde sendt dem, og tatt kontakt med arbeidsgiveren. Han jeg snakket med hos Jussbuss nevnte at det kunne bli et ettersyn, damen på Skatteetaten mumlet om det samme, i hennes munn het det riktignok eeeetteeersyyyn. Uansett, jeg hadde fått pengene, etter over ett års slit og var glad jeg slapp å gå videre til Namsmannen.

Fritt fram for snusk og fanteri?
Mens jeg holdt på med denne slitsomme prosessen slo det meg mange ganger at det nesten så ut til at det var lagt opp til at arbeidsgivere kan snyte sine arbeidstakere. Det er en krevende oppgave å få de pengene man har jobbet og slitt for, som meg er det sikkert mange som må ta slike jobber fordi man er lite attraktiv på arbeidsmarkedet og må takke ja til de jobbene man blir bydd, uansett hvor dårlige forhold man må jobbe under. Blant disse vil det være en del som ikke makter å gjennomføre det løpet jeg gjorde. Etter denne dyrekjøpte erfaringen begynte jeg nok en gang å jobbe for et vikarbyrå. Lønna var lav, men de snøt meg i det minste ikke, og jeg fikk jobb på et lager der jeg hadde gode kolleger. Å komme inn på jobb og se blide ansikter føltes godt etter å ha jobbet for en sjef som ble surere og surere og der jeg ble behandlet mer som slave enn arbeidstaker. På lageret fikk jeg også helge- og kveldtillegg, noe jeg ikke hadde fått i den andre jobben.

Jeg syntes Adecco var arbeidsgiveren fra helvete, men det jeg opplevde mens jeg jobbet for dette lille og useriøse firmaet var langt verre. Jeg er neppe den eneste som har erfart slikt, det er sikkert mange som opplever snusk og uverdige arbeidsforhold hos slike arbeidsgivere.

Opplevelser med Adecco

2011-02-25T10:58:00.006+01:00

Fra min tid som Adecco-vikar
Som jeg har skrevet om før, har jeg jobbet mye for vikarbyråer. Jeg har vært innom diverse byråer opp gjennom årene, alle har betalt dårlig, men de fleste har utbetalt avtalt lønn. Bortsett fra ett av dem, der jeg ofte opplevde at lønna ikke stemte, og da i betydning av at jeg fikk lavere lønn enn avtalt, og jeg hørte flere historier om andre som hadde opplevd det samme. Dette byrået var Adecco, derfor er jeg ikke overrasket over det som har kommet fram i det siste.

I en periode stemte lønna så å si aldri. Da var også lønnslippene jeg fikk litt spesielle, timelønna sto ikke oppført, kun samlet beløp og antall timer. Når jeg har jobbet for andre byråer har alltid timelønn stått oppført. Men det var jo ikke vanskelig å regne ut, og da fikk jeg gjerne et resultat som lå noen kroner under det som var avtalt. Jeg tok det opp med dem, de beklaget, men uten at det ble noen bedring. Til slutt skrev jeg en lang mail til Arbeidstilsynet, fikk et meget godt svar tilbake, og sendte hele greia videre til Adecco. Jeg ble innkalt til samtale på kontoret deres, hun jeg snakket med la seg nok en gang flat, og sa enda at dette var ”innmari flaut”. Jeg skulle få utbetalt det de skyldte meg, og noen dager senere fikk jeg en sum som så ut til å stemme sånn noenlunde. Jeg trodde det hadde ordnet seg, men så skjedde det nok en gang at lønna ikke stemte. Da begynte jeg å bli sliten, jobbene jeg hadde for Adecco var på kantiner, og de var ofte slitsomme nok i seg selv, om jeg ikke skulle slite for å få avtalt lønn i tillegg, og den avtalte lønna var så visst ikke mye å rope hurra for, eller til å leve av.

På den tiden fikk jeg et oppdrag på en kantine som helt klart var av de bedre jeg var innom mens jeg jobbet for Adecco. Jeg fortalte hva som foregikk, og fikk vite at de hadde hørt liknende historier før. Lederen på stedet tok det opp med Adecco, og det ble faktisk en bedring etter det. Da begynte de også å føre opp timelønn på lønnslippene.

Noe annet jeg opplevde var at jeg ble ringt opp en morgen om en jobb der jeg måtte stille umiddelbart, noe som for så vidt var vanlig, men i dette tilfellet hastet det voldsomt og stedet var vanskelig å komme til uten bil. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne ta taxi, så skulle de betale regningen senere. Jeg snakket enda med en av dem på telefonen på ettermiddagen, og fikk beskjed om hvordan jeg skulle gå fram for å få det dekket. Jeg så aldri noe til disse pengene.

Hva de forskjellige vikarene fikk i lønn lot til å variere sterkt. Eksempelvis jobbet jeg på samme sted først sammen med ei norsk jente i tjueårene, som fikk flere kroner mer i timen enn ei svensk som jobbet der like etterpå. Disse jentene var jevngamle og hadde tilsvarende erfaring med kantinearbeid. Den svenske jenta fortalte at da hun hadde klaget på den lave lønna, hadde hun fått høre at ”det er sånn lønna er hos oss”.

Jeg husker jeg en gang ankom en kantine, der løp det allerede en annen vikar rundt og jobbet for harde livet. Blid og hyggelig var han også, og de var godt fornøyd med ham på stedet. Han hadde langt lavere lønn enn meg, noe som antagelig skyldtes hans utenlandske bakgrunn. Jeg og en av de fast ansatte hadde en liten samtale på pauserommet i løpet av dagen, hun ga uttrykk for at hun syntes det var fælt med den lave lønna Adecco ga utenlandske vikarer. Hun fortalte også at det var stor forskjell på lønna til vikarene som var innom stedet, og at lønnsforskjellene var helt vilkårlige.

Jeg hørte historier fortalt av fast ansatte om vikarer som hadde beklaget seg over at lønna aldri stemte. Vikarer fortalte at de hadde jobbet overtid og ikke kunne forstå at de hadde fått så lite utbetalt i etterkant. En vikar hadde blitt sjokkert da hun hadde fått høre hvor lav timelønn hennes utenlandske kolleger fikk. Slik kunne jeg holde på, det var nok av triste historier om fortvilte vikarer som opplevde snusk og fanteri fra arbeidsgiveren sin.

Etter hvert ble det stadig lengre mellom oppdragene jeg fikk fra Adecco, noe som etter all sannsynlighet skyldtes at jeg ikke hadde stått med lua i hånda og funnet meg i snusket deres.

Mer om Adeccos dårlige behandling av vikarer kan leses her.

En av mine tidligere kolleger hadde blitt mobbet

2011-02-18T23:52:00.009+01:00

Men var det selvforskyldt?
Jeg hadde ikke tenkt å skrive mer om Jan Atle Andersen, da jeg synes han har fått mer oppmerksomhet enn han strengt tatt fortjener her på bloggen. Men så kom jeg til å se Debatten på NRK torsdag kveld, og mens jeg satt der og ergret meg over uttalelsene hans begynte jeg å tenke på en av dem jeg har jobbet sammen med som hadde blitt mobbet på sin forrige arbeidsplass. Ifølge Andersen er folk som har opplevd mobbing, i den grad han mener de i det hele tatt finnes, skyld i det selv, blant annet er de utstyrt med ”dårlig sosial intelligens”.

Kvinnen jeg kom til å tenke på da jeg så programmet møtte jeg på en vaskejobb jeg hadde for mange år siden. Hun var i femtiårene, hadde etter hva jeg forsto hatt vaskejobber hele livet. Hun fungerte som leder for renholderne på stedet, og var den jeg hadde mest med å gjøre. Det var hun som satte meg inn i arbeidsoppgavene første dagen, vi fikk etter hvert god kontakt. Hun fortalte meg om hvordan det hadde vært å bli mobbet, og at hun visste at den som hadde ledet an i mobbingen hadde funnet seg et nytt offer umiddelbart etter at hun hadde sluttet.

Det var to episoder jeg kom til å huske mens jeg så Debatten. En gang kom hun bort til meg for å fortelle at en som arbeidet i administrasjonen hadde sett meg mens jeg jobbet, og hadde syntes jeg gjorde en god jobb. Vedkommende hadde det visst ikke med å dele ut ros uten å virkelig mene det. Kollegaen min ville at jeg skulle vite at folk var fornøyd med innsatsen min, og det satte jeg pris på.

Den andre episoden jeg tenkte på, var en dag vi hadde forferdelig mye å gjøre. Det var det alltid, men denne dagen var det ekstra mye. I stridens hete kom kollegaen min til å være litt kvass overfor meg. Jeg tenkte ikke mer over det, slikt er fort gjort i et stresset øyeblikk. Men hun hadde tenkt på det, og senere på dagen kom hun bort til meg for å be om unnskyldning.

Var dette en person med lav sosial intelligens? Var dette en person som oppførte seg på en slik måte at hun selv var skyld i mobbingen hun var blitt utsatt for?

Mobbet, eller bare manipulerende hjelpeløs?

2011-02-11T10:18:00.004+01:00

Jan Atle Andersen er på banen igjen
Jeg ser at psykolog Jan Atle Andersen nok en gang er ute i mediene med sitt budskap om at mobbing er mobbeofferets ansvar. I et stykke i Aftenposten, under overskriften ”Mobbing i arbeidslivet en myte”, kommer han blant annet med følgende uttalelser: Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet. Dessuten kan man også lese: Han mener også at noen mennesker bruker sin egen svakhet som en metode for å skaffe seg makt.
«Noen har vært slemme mot meg, og andre må komme inn og hjelpe meg»
- Dette kan være en slags manipulerende hjelpeløshet, som enkelte mennesker lider av, sier Andersen.

For drøyt ett år siden skrev jeg en bloggpost om hvordan jeg reagerte første gang jeg leste slike uttalelser fra Jan Atle Andersen. En av grunnene til at jeg reagerte så sterkt som jeg gjorde var at jeg akkurat da hadde snakket med en person som hadde opplevd mobbing på arbeidsplassen, vedkommende hadde sluttet som følge av mobbingen. Dette var en person som overhode ikke framsto som en som led av ”manipulerende hjelpeløshet”, snarere tvert imot. Slik det heller ikke har vært med andre jeg har snakket med som har opplevd mobbing i arbeidslivet.

For ikke lenge siden dukket det opp flere anonyme kommentarer under denne bloggposten, skrevet av en person som tydeligvis var ute etter å forsvare Jan Atle Andersen, og som også fortalte at han (jeg er rimelig sikker på at det var en mann) selv jobbet med slikt. Jeg fant det derfor litt merkelig at vedkommende kommenterte anonymt. Det han skrev er til forveksling likt det Jan Atle Andersen lirer ut av seg.

Når jeg umiddelbart følte, ja jeg innrømmer at jeg "føler", at kommentarene var skrevet av en mann, skyldes nok det at det har hendt jeg har støtt på folk i det virkelige liv som har minnet meg om denne anonyme kommentatoren, og de har vært menn. Og de har manglet ører, riktignok har det sittet noen øreliknende utvekster på hver side av hodet på dem, men det er lite som har tydet på at de har virket. Selv om slike gjerne har det med å si jeg hører hva du sier, så gjør de ikke det. De er derimot utstyrt med munn, og den virker, de peprer deg fullstendig med sine utenatlærte lekser, og du har ingen mulighet til å komme til orde. De har rett, og innser du ikke det, er det noe alvorlig gærent med deg.

Da jeg leste siste kommentar fra min anonyme kommentator dukket det opp, som det ofte gjør i mitt hode, et minne som kanskje ikke hadde så veldig mye med saken å gjøre. Jeg har forresten skrevet om denne episoden før, ikke nok at jeg føler i hytt og pine, jeg gjentar meg selv også. Men til saken, det jeg kom til å tenke på var den gangen jeg rotet meg inn i en avdeling for selvhjelpsbøker i en bokhandel i Dublin, og denne avdelingen var enorm. Som den sure og negative kjerringa jeg vel er, syntes jeg alt sammen var noe ordentlig sprøyt og styrtet på dør. Lenger borti gata derimot, der fant jeg en liten, støvete bokhandel, uten en eneste glossy selvhjelpsbok, her kunne man kjøpe klassikere i paperback for to euro stykket, jeg tror det var langt mer livsvisdom å hente her enn i den enorme avdelingen for selvhjelpsbøker.

Er det nå så farlig å føle, enten det er i øst eller vest? Kan ikke bevissthet om egne følelser være med på at man tar hensyn til andre menneskers følelser? Og er det virkelig slik at det at man i visse situasjoner kan føle seg såret og lei seg, det samme som at man lider av manipulerende hjelpeløshet?

Advarsel livsfare!

2011-02-03T23:00:00.001+01:00

Det later til at det er stadig mer som blir farlig, at det er forferdelig mye mat som er farlig er jo en velkjent sak. Men det stopper ikke der, det er faktisk mye som er direkte livsfarlig. Her om dagen var jeg og kjøpte en ny printer. Vel hjemme pakket jeg den opp og skulle gjøre den klar for bruk. I esken lå det diverse papirer som skulle forklare hvordan dette skulle gjøres. Først åpnet jeg et hefte, som skulle leses før man begynte, dette inneholdt kun advarsler. Det første jeg leste var følgende: Det som følger er instruksjoner som, hvis de ignoreres, kan føre til dødsfall eller alvorlig personskade på grunn av feil bruk av ustyret. Ja vel, jeg hadde altså begitt meg ut på noe som var langt farligere enn først antatt. Når ble printere livsfarlige? Da var det nok best å lese videre, dersom dette skulle gå bra. Her var det varseltrekanter og Advarsel! og Forsiktig! over hele linja. En kunne jo bli redd av mindre. Mellom alle varseltrekantene sto det blant annet: Putt aldri hendene eller fingrene inn i maskinen mens den skriver ut. Av det som står videre, etter nok et stort antall varseltrekanter forstår man at det ikke er særlig lurt å ta en slurk blekk i det man setter inn blekkpatronen i skriveren og at det heller ikke er veldig smart å fyre i ovnen med blekkpatroner, da disse ikke skal kastet på åpen ild. Man lærer stadig noe nytt.

Heldigvis gikk det bra, printeren virker og jeg er fremdeles ved noenlunde god helse. Noe som er veldig bra siden jeg snart må vaske klær, og da er det viktig at helsa er i orden. I bruksanvisningen til vaskemaskinen står det blant annet: Dette apparatet er ikke beregnet til å bli brukt av personer (også barn) som har redusert fysisk eller psykisk helse…

Og da kan man vel bare slå fast at farer ligger på lur der man minst venter, og de blir stadig flere.

Mennesker jeg har jobbet sammen med

2011-01-31T09:47:00.005+01:00

Gode og grusomme kolleger
For en tid siden skrev jeg opp alle arbeidsplassene jeg kan huske jeg har vært innom i løpet av min omflakkende yrkeskarriere. Jeg kom til godt over sytti, dessuten kan det være noen som er glemt. Da sier det seg selv at jeg har møtt mange mennesker. Mange av disse var det en sann glede å møte, andre var ikke fullt så hyggelige. Størsteparten av arbeidsplassene jeg har vært innom har vært kantiner, det var da jeg holdt på med det at jeg hadde alle disse kortvarige oppdragene for diverse vikarbyråer.

For mange år siden arbeidet jeg ganske lenge på en kantine der jeg hadde et særdeles godt forhold til dem jeg jobbet sammen med. Det var alltid trivelig å komme på jobb, om det var mye å gjøre støtte vi hverandre og ingen sluntret unna. Det var dager med latter og moro, og en og annen mer alvorlig prat, jeg kunne være meg selv, og ble respektert for den jeg var.

Det har ikke alltid vært sånn, noen år senere jobbet jeg ett par uker på en kantine hvor det var langt fra hyggelig å være. Jeg merket det med en gang jeg kom, de ansatte virket uvennlige og lite villige til å forklare hvordan ting fungerte. Jeg la også merke til den vemmelige væremåten de hadde overfor en annen vikar som jobbet der. De snakket til henne på en nedlatende måte, det var tydelig at de ikke likte henne, og de hadde ikke folkeskikk nok til å legge skjul på det. Jeg og den andre vikaren fant tonen umiddelbart, noe som de andre nok ikke syntes talte til min fordel. Det var ingenting gærent med vikaren de andre tydeligvis foraktet dypt og inderlig, men hun var annerledes enn dem, og det ble ikke tålt. Hun var en ung kunstnersjel med drømmer om et helt annet liv, men uten økonomi til å virkeliggjøre drømmene sine. Hun var engasjert og spennende å prate med, når vi to snakket sammen så de andre stygt på oss. De fast ansatte var virkelig kollegene fra helvete, ikke gadd de svare skikkelig når jeg spurte dem om noe, det hang visst noen lapper et sted om hvordan ting skulle gjøres. Den ene av dem hadde det med å fly i hælene på meg for å irettesette meg så fort jeg gjorde noe som var feil, som å plassere noe to centimeter fra der det pleide å stå. Når jeg hørte dette uvesenet hyle ”Laila”, da det ikke noe godt i vente. Dessuten var hun sur på vikarene fordi de stort sett forsvant ut igjen temmelig raskt, hvorfor det var sånn lot det ikke til at hun tenkte over.
Som oftest har jeg greid å finne ett eller annet å prate med kolleger om, men med disse var det umulig, det eneste de kunne snakke om var realityserier, og siden jeg aldri har sett en slik serie i hele mitt liv var det vanskelig å føre noen form for samtale. De var uopplyste, humørløse, manglet folkeskikk og var i det hele tatt en ualminnelig lite sjarmerende gjeng. Det ble to tunge uker, der det eneste lyspunktet var samtalene jeg og den andre vikaren stjal oss til midt i galskapen. Dessuten skulle jeg på ferie mandagen etter jeg var ferdig der, noe som gjorde elendigheta lettere å takle.

Grønnsakene
Andre det heller ikke var særlig stas å jobbe sammen med var de utslitte. Grønnsakene, som jeg pleide å omtale dem som når jeg snakket med venner. Det kan muligens virke ondsinnet, men det var ren, skjær overlevelsesstrategi. Fleipen ble en måte å takle redselen for selv å ende som grønnsak. Grønnsakene var ikke vemmelige på noen måte, de var bare for slitne til å være aktivt hyggelige. Jeg husker et slikt sted jeg jobbet, det eneste disse slitne stakkarene greide å få sagt mellom slagene, var at de som spiste der alltid var så fæle til å klage. Jeg fikk så vidt smakt på noe av maten, rakk å kaste innpå noe mens jeg jobbet, pauser var det dårlig med, men maten virket i hvert fall mer enn en god nok. Ikke rart disse var apatiske, vanvittig arbeidstempo og ikke annet enn klager å få for den gode maten de slet seg ut på å lage.

Jeg husker et annet tilfelle, hvor en godt voksen kvinne som også framsto som grønnsak plutselig kviknet til da jeg fortalte at jeg skulle på et engelskkurs rett fra jobben. Da begynte hun å fortelle om en ferietur til England, med ett var hun som en annen person, den hun kunne ha vært dersom dagene hennes ikke hadde vært så forferdelig slitsomme.

Heldigvis var det mange som verken var utslitte eller vemmelige. På mange av kantinene var vi bare to som jobbet, da fikk jeg ofte god kontakt med den jeg jobbet med. Selv der jeg bare jobbet en eller to dager kunne jeg ofte bli godt kjent med den jeg jobbet sammen med. Mange var riktig så pratsomme, og snakket i vei om familieforhold, kjæledyr, ferieturer, hobbyer og hva det måtte være. En gang jobbet jeg sammen med ei som skulle rett på en kunstskole etter jobben, andre har kommet strålende på jobb en mandags morgen fordi det gikk så bra på hundeutstillingen i helgen. Noen ganger har folk vært glødende engasjert etter å ha sett en politisk debatt på tv kvelden før. Og jeg har hørt mange historier om spennende og opplevelsesrike ferieturer. Alle har så visst ikke vært grønnsaker.

Kantinekongene
De aller fleste kantinene jeg har vært innom har vært drevet av diverse kantineselskaper, noe som medførte at det nå og da dukket opp en fra selskapet som holdt oppsyn med at alt gikk for seg som det skulle. Kantinekonger, kalte jeg dem gjerne. Disse har vært av sterkt varierende kvalitet, fra de hyggelig og skikkelig til de mindre hyggelige og til tider direkte uskikkelige. En av de bedre møtte jeg da jeg jobbet på en kantine for ISS, siden jeg har skrevet ett og annet negativt om dem før, så må det sies at alt var ikke negativt. Denne møtte jeg på en kantine der det var helt fint å jobbe og han som kom innom virket på alle måter som en hyggelig og oppegående fyr som viste interesse for hvordan folk hadde det og som det gikk an å føre en vettug samtale med. Den verste møtte jeg, logisk nok, på det som må ha vært den mest grusomme kantine jeg noen gang har jobbet, ekstremt tempo og null pauser. Heldigvis så jeg ham bare en gang i løpet av tiden jeg jobbet der. Den gangen husker jeg til gjengjeld godt. Vi var to vikarer, han målte oss opp og ned, og gryntet bifallende og kom med en uttalelse om at ”døm som døm vanligvis fikk så ut som døm akkurat var rista ned fra trærne”. Dette var antagelig ment som et kompliment, men at det så ut som det var en stund siden jeg var ”rista ned fra trærne” greide jeg ikke å oppfatte som spesielt positivt.

Sjefen som sjefet
På en annen kantine møtte jeg Sjefen med kjempestor S. Det var et sted jeg heldigvis bare var innom for én dag. Sjefen ankom en stund etter at vi hadde begynt å jobbe, han spankulerte rundt med magen fram, ganske tykk rundt midten, og viftet med feite pekefingre, mens han kommanderte ”du der går dit og du der går dit”. Han ga begrepet ”å sjefe” en ny og dypere mening. Vi var to vikarer som var utkommandert for dagen, etter noen timer greide vi å snike oss til en liten ordveksling, men da kom Sjefen umiddelbart, siktet på oss med pekefingrene og kommanderte atter en gang ”du der går dit og du der går dit”. Stedet var dog såpass sivilisert at det holdt seg med spisepauser, da fant vi vikarene oss en plass for oss selv og fikk endelig snakket sammen. Vi var begge voksne mennesker med lang fartstid i arbeidslivet, men ingen av oss hadde sett noe liknende denne Sjefen. Vi var faktisk så dypt rystet og sjokkerte at vi kunne konkurrert med selveste Siv Jensen.
Etter spisepausen trakk Sjefen seg tilbake på kontoret, antagelig for å sjefe videre i enerom. Da ble det strakt mye triveligere, så fort folk slapp å bli overvåket av Sjefen var de riktig så pratsomme og hyggelige.

Stort sett godt arbeidsmiljø
Jeg har møtt alt fra de totalt uopplyste til de langt mer kunnskapsrike og reflekterte, noen har vært morsomme, med en herlig evne til å se det komiske i forskjellige situasjoner, noen har vært grinete og hatt sans for å herse med andre. Jeg har heldigvis aldri opplevd at det har vært mobbing på noen av stedene jeg har vært, det kan ha vært gnisninger og tilløp til baksnakking, men aldri i så stor grad at det kan sies å ha vært et problem.

Noe jeg også har vært glad jeg har sluppet unna er folk som skryter. Nå vil kanskje mange si at folk fra arbeiderklassen neppe kan ha noe å skryte av. Da vil jeg si at mange av dem jeg har jobbet sammen med har hatt mer å vise til enn dem som var i et miljø jeg var innom for en del år siden. Men du verden hvor de skrøt! Ikke minst om sin egen toleranse og godhet. Og når folk er så smekkfulle av godhet så må man vel bare vise forståelse for at de har litt problemer med å godta oss andre, som ikke er renner over av verbal nestekjærlighet. Det nærmeste jeg noen gang har vært mobbing opplevde jeg i dette ”tolerante” miljøet. Jeg er inderlig glad for at jeg har sluppet å jobbe sammen med slike, men disse tilhørte da heller ikke arbeiderklassen. Nå er det nok av intolerante folk blant arbeiderne, men de skryter i det minste ikke av egen toleranse.

Heldigvis har jeg møtt flere hyggelige folk enn det motsatte. I perioder har det vært litt tungt at jeg ikke alltid har hatt særlig mye til felles med dem jeg har jobbet med, da har det blitt litt ensomt, selv om folk har vært greie nok. Derfor har jeg satt ekstra pris på dem jeg virkelig har følt et fellesskap med. Det er særlig to stykker jeg aldri vil glemme, den ene jobbet jeg sammen med på kantine, den andre på lager. Dessuten er det mange av de andre vikarene jeg har møtt som jeg har satt stor pris på, i likhet med meg selv har det vært flere andre som har hatt drømmer om et annet liv, men som har blitt fanget i en tilværelse med evige bekymringer om penger som ikke strekker til, med slit og strev og få muligheter til å utfolde seg og bruke evnene sine.

Bloggen er to år i dag!

2011-01-08T16:33:00.006+01:00

I dag fyller bloggen to år. Det må jo feires, selv om bloggen vel er blitt noe forsømt i senere tid. I løpet av de to årene som er gått siden jeg tok de første vaklende steg uti bloggverdenen har jeg prøvd å finne andre bloggere med tilsvarende bakgrunn som meg selv. Det har jeg ikke klart, riktignok fant jeg en blogg som kaller seg Arbeiderklassen, etter å ha kikket litt på den sluttet jeg å lete etter andre arbeiderklassebloggere. Hvorvidt bloggeren bak denne bloggen bare fleiper eller virkelig mener det han skriver aner jeg ikke. Uansett har jeg møtt likende holdninger som det som kommer til uttrykk på bloggen, noe som viser hvor forskjellige folk fra arbeiderklassen faktisk er.

Det er for øvrig ikke det inntrykket man får når man leser det som skrives om arbeiderklassen, når jeg leser hva enkelte fra skravleklassen greier å trøkke ut av seg om arbeiderklassen vet jeg ikke om jeg skal le eller grine. Det beste er å le, ikke bare av det jeg leser, men også av dem som skriver det. Siden det er lett å få det inntrykket at dette er folk som ikke er i stand til å le av seg selv, så får andre gjøre jobben for dem.

I sommer ble jeg lettere hysterisk da disse selvhøytidelige og skråsikre menneskene hele tiden påsto at arbeiderklassen er så utrolig glade i dansebandmusikk. Det ble litt i overkant slitsomt støtt og stadig å møte på påstander om at jeg var forferdelig glad i en musikkform jeg strengt tatt ikke skjønner noe av, som for meg ikke låter som musikk i det hele tatt. Det kan være at jeg kom i skade for å trampe hardt og stygt på noen som liker slik musikk, i så fall beklager jeg det. I tidligere bloggposter har jeg nevnt de snille, gode og ofte sårbare menneskene jeg har møtt på enkelte arbeidsplasser, ikke alle av dem har såkalt god smak, disse ønsker jeg ikke på noen måte å latterliggjøre.
Og da synes jeg det passer bra med denne låta, siden det er bursdag i dag må man jo ha litt musikk.

Om ikke bursdagen feires med sjampanje, så blir det vel i hvert fall et glass rødvin eller to i kveld, det er tross alt lørdag og bloggbursdag på en gang. Nå er det slik at enkelte arbeiderklasseindivider forakter dem som liker rødvin. Sånn sett faller folk som meg mellom to stoler, på den ene siden andre arbeidere som forakter oss fordi vi har litt ”finere” smak enn de setter pris på, på den annen side disse andre som ser ned på oss fordi vi angivelig har så innmari dårlig smak. Og når jeg først sier stoler, det har jo vært et tema i det siste, her må det innrømmes at jeg verken har stol fra Brunstad eller stressless, fra Ekornes, her er det Ikea over hele linja. Noe som antagelig er å betrakte som enda mer smakløst, i hvert fall er det billigere. Fordelen er selvfølgelig at man blir sabla god til å skru sammen møbler. Da tror jeg at jeg gir meg og plasserer meg i sofaen fra Ikea.

Jeg har lest boka NAV - Skrekkens hus?

2011-01-06T23:14:00.014+01:00

Og oppfordrer andre til å gjøre det samme
Det nye året hadde knapt kommet i gang før vi fikk årets første nye ord – velferdsfellen. Nå skal ikke dette handle om NHOs konferanse, men derimot om boka ”NAV Skrekkens hus". De denne boka handler om føler nok ikke at de har gått i en velferdsfelle, men derimot en fortvilelsens felle, der man blir både fattig og utslitt av å befinne seg.

Hun som står bak denne boka kaller seg Tante Sofie, og hun tok kontakt med meg da jeg gikk på kurset i regi av Nav, som jeg blogget friskt om mens det pågikk. Tante Sofie lurte på om hun kunne få bruke noen av bloggpostene mine i boka, og det fikk hun lov til. Jeg syntes bare det var moro å få være med. Tante Sofie sendte meg også flere oppmuntrende mailer mens kurset pågikk, noe jeg satte stor pris på. Kurset var en stor påkjenning, det sendte meg rett ned i en mørk og kald kjeller, så all oppmuntring ble mottatt med takk.

Nå er boka utgitt, jeg har lest den, og kan trygt anbefale den. Foruten Tante Sofies egne betraktninger, hun har selv slitt i Nav-systemet, inneholder den avisartikler og blogginnlegg, som til sammen gir et bilde av noe som absolutt må være å betrakte som et skrekkens hus.

Nok en gang slår det meg hvor meningsløst mye av det folk må gå gjennom i Nav-systemet er. Denne boka viser hvor mye smerte og elendighet det påfører dem som er så uheldige at de har havnet i Nav-mølla. Mine egne lidelser under før nevnte kurs blir rene moroa i forhold til hva mange andre går gjennom. Jeg får det inntrykket at det tross alt er bedre å komme til Nav som arbeidsledig enn som syk. Her blir syke mennesker utsatt for noe som mest av alt minner om en utmattelseskrig, og er man syk er man jo gjerne utmattet i utgangspunktet. Folk burde få lov å konsentrere seg om å bli friske, og kanskje greie å komme tilbake til arbeidslivet, enn å bruke alle kreftene sine på å slåss med Nav. Fattigdom, usikkerhet og en evig papirmølle gjør ingen frisk. At Nav gjør syke mennesker enda sykere er vel en kjent sakt, det koster de uheldige mye lidelse, og det må være dumt samfunnsøkonomisk sett. Det er lett å bli sittende igjen med det inntrykket at Nav bruker store summer på å sørge for at folk får minst mulig penger.

Denne boka er sendt til statsminister Jens Stoltenberg og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, så får vi håpe de leser den. Om det går inn er en helt annen sak, boka inneholder blant annet en tale av Hanne Bjurstrøm holdt ved åpningen av ”2010 – det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon”. Det er en tale som kunne vært skrevet av en fryseboks, så jeg har mine tvil statsrådens evne til å sette seg inn i hvordan det er å slite med Nav. Og det er kanskje det som er problemet med dagens politikere, de lever så utrolig langt vekk fra vanlige folk, og vet så lite om hvordan livet der ute i den brutale virkeligheten kan være. De har ikke stått på sene kveldsskift, når det er leggetid for andre, og mellom slagene opplevd at kolleger har betrodd seg om ublide møter med sosialkontorer og nære pårørende som har overveid selvmord som følge av behandlingen de har fått i Nav. Det har derimot jeg gjort, og det gjør så absolutt et visst inntrykk.

Vi får være optimistiske og håpe at politikerne leser og forstår, og at det en dag blir sånn at Nav ikke er et skrekkens hus, men derimot et hus der folk kan få hjelp og støtte. Så kanskje flere greier å komme tilbake til arbeidslivet. Men da må også arbeidsgiverne være villige til å ansette folk som ikke kan yte 110 %, hver dag, året rundt. Dessuten håper jeg at man greier å innse at noen faktisk er for syke til å jobbe, og at disse skal kunne få lov til å ha et verdig liv, at de skal slippe å bli omtalt som latsabber og snyltere og ha en økonomi som tillater dem å puste fritt. Dessverre kan det se ut som det er et stykke igjen dit, men det er godt noen gjør hva de kan, og Tante Sofie har gitt et viktig bidrag med denne boka.

Full kontroll?

2010-12-22T22:39:00.003+01:00

Vi som ikke klarer alt, tåler alt...
Jeg fikk nylig noen kommentarer fra en anonym person under en bloggpost jeg skrev for ett år siden. Den omhandlet tanker jeg gjorde meg i forbindelse med en påstand om at problemet med mobbing på arbeidsplassen ikke var ikke mobberne, men at folk lot seg mobbe. Den som har kommentert nå later til å være tilhenger av den type tenkning. Vedkommende skriver blant annet at ”vi har all mulighet til å styre oss selv og våre følelser”. I det året som har gått siden jeg skrev denne bloggposten har jeg støtt på slike holdninger flere ganger, og har flere ganger tenkt å skrive litt om det, uten at jeg har fått gjort det. Grunnen til at jeg ikke har gjort det så langt, er den samme som at det i det hele tatt har vært lite blogging i det siste, nemlig at jeg nettopp har litt liten styring på meg selv og mine egne følelser for tiden. Hodet har en tendens til å være både for tomt og alt for fullt på en gang. Og jeg skulle selvfølgelig ønske det ikke var sånn.

Etter at jeg skrev før nevnte bloggpost har vi vært gjennom en debatt om sykefravær som var temmelig brutal, og hvor jeg oppfattet en del av det som ble sagt som direkte skremmende. I høst fikk vi vite at det ikke bare er de syke som er late, men også de feite. Alle som ikke hører med blant de rene og ranke, som ikke har full kontroll over kropp og sjel, alle som av en eller annen grunn ikke oppfyller tidens krav til vellykkethet, effektivitet og lønnsomhet blir henvist til en stadig mer tettbefolket skammekrok.

Den som har skrevet kommentarene kommer innpå dette med å gjøre seg selv til offer. Det finnes nok mennesker som liker å velte seg i selvmedlidenhet, som trives i offerrollen, men jeg tror det er ganske langt mellom dem. Min erfaring er at de fleste ønsker å gjøre det beste ut av livet, og prøver å takle de problemer de møter så godt de kan. Når jeg har sett uttalelser om at man mener at folk skal klare alt, takle alt, så har jeg tenkt litt over hvor forskjellige forutsetninger vi har. Av egen erfaring vet jeg at ting som økonomi og nettverk kan bety mye for hvordan man mestrer problemer. Jeg har opplevd perioder i livet som har vært temmelig problematiske, da har jeg også hatt få, eller ingen, å støtte meg til. Dersom jeg hadde hatt et større nettverk rundt meg hadde problemene sikkert vært lettere å takle. Nå har jeg greid å komme meg gjennom det, og hele tiden har jeg hatt et ønske om å gjøre det beste ut av det. Jeg har bitt tennene sammen og klart å komme meg videre.
På den annen side kunne det vært ting som hadde gjort problemene vanskeligere å takle, jeg har tenkt litt på hvordan det hadde vært dersom jeg hadde hatt en utrygg barndom preget av vold og overgrep. Med slik tung og trist bagasje å dra på hadde jeg nok hatt mindre krefter å møte voksenlivets problemer med.

Etter hvert som jeg er blitt eldre og fått en del erfaringer som ikke har vært av det gode, framstår så vel mennesker som selve livet som kompliserte saker. Det er lite som er bare svart eller hvitt. Samtidig opplever jeg at mye av det som sies og skrives i det offentlige rom blir mer overfladisk og til tider direkte barnslig. Da jeg fikk forsiden på VG om at de feite er late i fleisen da jeg sto i en av mine evinnelige kassakøer i høst, så minnet det meg ikke lenger om det som er blitt sagt på diverse pauserom av mine mest tanketomme kolleger, dette minnet meg om barndommen, om sandkassa. Der vi ungene satt og kastet sand på hverandre mens skjelte hverandre ut med ord som tjukken og dumma.
Jeg orket ikke å gå hjem og blogge om det, slik jeg har gjort flere ganger før når jeg har reagert på håpløse avisoverskrifter. Jeg ble rett og slett fullstendig slått ut.

Etter å ha lest de nevnte kommentarene, kom jeg til å tenke på en kantine jeg en gang jobbet. Det var to stykker som jobbet der i tillegg til meg. Den eldste av dem fortalte meg en gang den andre ikke var til stede, at hun jeg vikarierte for ikke var så lett å ha med å gjøre. Hun ble lett stresset, og kunne da bli ganske vemmelig. Dette tok den yngste seg svært nær av, ble jeg fortalt. Denne jenta som tok seg nær av ekle kommentarer fra en kollega, hun var vel en sånn en som ikke hadde full kontroll på følelsene sine da, en man kan forakte, dersom man ønsker det. Det burde man kanskje ikke, for hun var også en av disse jeg har møtt som har vært så til de grader pliktoppfyllende og flink i jobben sin, og samtidig framsto hun som et tvers gjennom snilt, godt og oppriktig menneske. Og altså sårbar, noe jeg har opplevd at slike mennesker ofte er, men så er de også alt for samvittighetsfulle til å såre andre. De er tandre planter i et stadig tøffere klima, og jeg redd de er utryddelsestruet, jeg anser dem absolutt for å være verneverdige.

Det er mange som blir utsatt for hets for tiden, jeg lurer på hvem som blir de neste. Noen blir det nok, og det er vel stor grunn til å tro at også neste gruppe som skal henges ut blir noen som har nok å slite med fra før.

Gjensyn med Nav-kurs

2010-12-02T11:39:00.006+01:00

Opprydning i gamle e-poster vakte minner fra en trist tid
Jeg har nettopp hatt en skikkelig opprydning i Outlook, der kom jeg over et stort antall mailer som ble skrevet i løpet av Nav-kurset jeg slet meg gjennom for ett år siden. I ettertid kan det hele framstå som rimelig komisk, selv om det ikke var moro mens det sto på.
Noe av det jeg fant mest meningsløst med kurset var ikke bare mine egne lidelser, som ifølge det jeg har skrevet i mailene var formidable, men det at man nærmest kaster fellesskapets penger ut av vinduet. Jeg er absolutt ikke motstander av at arbeidsløse blir sendt på kurs, men kursene bør være relevante, slik at man faktisk lærer noe som styrker mulighetene på arbeidsmarkedet, ikke bare noe man blir sendt på fordi man skal være i ”aktivitet”, som det så fint heter. Reaktorskolen framsto mer som en straffeanstalt enn et lærested.

Jeg blogget jo svært friskt om det mens det sto på, det var det ren, skjær overlevelsesstrategi, kurset var så til de grader belastende og frustrerende at det var godt å få avreagert litt, ellers ville jeg blitt fullstendig sprø. Heldigvis var det ingen som ikke burde lese det jeg skrev som fant bloggen min mens jeg gikk på kurset, derimot er det mye som tyder på at læreren jeg hadde i såkalt jobbsøk fant bloggen min i ettertid. Det fikk ingen konsekvenser for meg, antagelig hadde han rapportert inn til Nav før han fant den. Det har seg jo sånn at de ikke bare skal rapportere til Nav om faglige prestasjoner og oppmøte, men også om hvorvidt de liker trynet ditt eller ikke. Han likte neppe trynet mitt, noe mer enn jeg likte hans, men hva han har sagt til Nav aner jeg ikke, jeg fikk i hvert fall ingen problemer med dem i ettertid. Utover lav trynefaktor var det lite å utsette på meg, da jeg alltid møtte opp i god tid, hver eneste dag, og besto de nødvendige prøvene.

Det eneste som skjedde var noen anonyme, og heller ufine, kommentarer under to av bloggpostene om min tid i reaktoren. De kom i løpet av kort tid, det var tre av dem, og den siste var definitivt den verste. Da jeg en stund senere nevnte i en bloggpost at en person som overhode ikke burde finne bloggen min hadde funnet den, forsvant den verste av kommentarene sammen med ett par andre, som var skrevet av andre personer, og hvorav den ene var under et stykke som ikke hadde noe med kurset å gjøre. Han visste da at han var mistenkt for å ha skrevet disse kommentarene, da jeg hadde fortalt ham det på mail. Denne mailen fikk jeg aldri noe svar på, hvilket jeg oppfattet som en bekreftelse. Det mystiske forsvinningsnummeret tok jeg som en ytterligere bekreftelse. Disse kommentarene har senere dukket opp igjen.

Da jeg var i møte hos Nav noen måneder etter kurset, fikk jeg helt klart inntrykk av at han jeg snakket med ikke var ukjent med at kurset var dårlig. Jeg ble faktisk overrasket over at han ikke prøvde å ta det i forsvar på noen som helst måte, men derimot ga uttrykk for at dette var noe man var klar over.

Tilbake til mailene jeg fant, jeg har lyst til å vise et lite utdrag. Dette er rett fra levra, og kan følgelig inneholde enkelte sterke setninger, sarte sjeler er dermed advart. Vi begynner med en som ble sendt kvelden etter første gjennomførte kursdag, og jobber oss framover mot den etterlengtede slutten.

Denne dagen har vært jævlig!!!!!
Nå har jeg dundrende hodepine og det er nummeret før jeg begynner å drømme om å slave på kantiner og lager. Oppvask, pappesker og skurebøtter kom tilbake, alt er dere tilgitt!
Da kan du tenke deg hva slags nedtur dette kurset har vært så langt.
Først var det info fra to av kurslederne, svada, svada blablabla.
Deretter dukket det opp ei dame fra Nav for ytterligere info og utfylling av noen skjemaer. Dama var så dum at jeg har omtrent ikke sett på makan,selv i Nav-sammenheng, og det sier ikke lite. Det var to forskjellige klasser som var sammen i dag, to av dem jeg skal gå sammen med var temmelig kvasse overfor Nav-dama, det kan jo gi et visst håp.
Etter at den hjernedøda dama fra Nav hadde forlatt oss, var det jobbsøk, jobbsøk og atter jobbsøk. Det skal det være hele dagen i morgen også, jeg gleder meg ikke. Kjenner at dette har jeg ikke godt av, dette tapper meg skikkelig for energi.
Et gammelt ord som nesten har gått ut av språket dukket opp i hodet mitt i dag, ordet er dustemikkel. Det passer nemlig utmerket på fyren som står for jobbsøkinga. I løpet av dagen har ikke denne figuren greid å lire ut av seg noe som helst som jeg ikke har hørt eller lest før.
Det kan jo bli fin blogging av dette, blir morgendagen like grusom skal det blogges skikkelig tøft om denne galskapen. For dette er tullball og sløsing med fellesskapets penger.
Noe jeg finner absolutt betenkelig er at dustemikkelen skal gå gjennom CV-ene våre og gi ”råd” om hvordan de bør være. Noe som gjør at man må stå til rette overfor dette lavt utvikla individet om hva man har gjort og ikke gjort her i livet. Det er ille nok for meg, som er nødt til å bekjenne at jeg har hatt dårlig selvtillit osv, men hva med folk som har virkelig har vært ute å kjøre? Folk som har hull på CV-en av verre grunner enn meg, hva dem som har ligget på psykiatrisk sykehus, vært narkomane eller prostiturte, hvis slike går tilsvarende kurs vil det være langt fra morsomt for dem at en person av det slaget som Herr Dustemikkel ser ut til å være skal ha full tilgang til å grafse i livene deres.
I dag mimret jeg flere ganger tilbake til kurset på Lillestrøm. Der dukket det opp en figur fra Aetat første dagen, men denne var av de bedre, ikke sånn som den idiotiske dama i dag. Og deretter var det rett på forberedelser til datakortet. Vi hadde en særdeles bra lærer, rolig og behagelig, ikke sånn som dette spetakkelet jeg har vært nødt til å høre på i dag. Med innlærte standardfraser og ”liksommorsom” på en særdeles slitsom måte. Jeg føler at jeg har fått gnagsår på hjernen i dag, fysj og fy for en slitsom gubbe! Det er fælt med folk som er innstilt på en helt annen frekvens som en sjøl, denne figuren er akkurat en sånn person som jeg ikke orker. Vi måtte jo ha jobbsøk på Lillestrøm også, men dama som hadde det var en helt annen type. Hun var ikke en maskin som durte og durte.
Det er evigheter siden sist jeg hadde skikkelig hodepine, men nå har jeg skallebank så jeg føler meg skikkelig dårlig.
Jeg får gå meg en tur og se om det hjelper.

Fri og bevares, for en skrekkelig mandag dette har vært. Dagen var lang som flere vonde år, snakk om at tida gikk sakte.

Hva søren er det de driver med på den skolen? Bare surr og rot, i dag satt vi bare og dingla og gjorde det som falt seg.
Nok et eksempel på hvordan det sløses med penger, skal man arrangere kurs får de da sørge for at folk lærer noe.

Hva jeg lærer?
Egentlig ingenting. Nå driver dama og maser om cv, læreren som har reist på ferie så på cv-en min i går og sendte mail til meg at han mente den var veldig bra! Og han har sjekka de andre sine cv-er også, så hva f.... driver denne gørrkjedelige dama og maser om?

Nå er det november, det er grått, jeg er fremdeles forkjøla, jeg går på kurs som sliter meg ut, bånn ser med andre ord til å nærme seg med faretruende fart.
Nå skal vi ha jobbsøk resten av uka, nitriste framtidsutsikter med andre ord.
I dag hadde vi data, lærte litt om Outlook, og det var en del som var nytt for meg, så det var ålreit, og etter lunsj lærte vi mer om det andre programmet. Nyttig å kunne, men problemet er at det vi lærer som faktisk er nyttig forsvinner i jobbsøkertåka.

Jeg er så sliten etter kurset i dag, forkjølelsen er heldigvis i ferd med å gå over, men kurset tar virkelig på. Det er en energivampyr av dimensjoner. Greier overhode ikke å se på positivt på det.

Jeg ler fremdeles av det at du trodde Reaktorskolen var fleip. Men som sagt, det navnet er så vanvittig at jeg ikke hadde greid å finne det på. Noen ganger er virkeligheten mer latterlig enn den mest tullete fleip.
Denne dagen har vært temmelig tørr, vi har hatt om diverse lover vi bør kunne. Ikke veldig spennende stoff, i morgen er det data igjen, det er de beste dagene. Men teorien er tross alt langt å foretrekke framfor jobbsøk.

Blir gal av den trege dataen her, føler at jeg må slå i hjel tastaturet for å få skrevet, men det er vel egentlig ikke der problemer sitter. I hvert fall veldig kjedelig når bokstaven kommer opp på skjermen fem minutter etter at man har trykket ned tasten.

I dag er det helt grusomt her, jobbsøk, føler at læreren sier det samme hele tiden, får vondt i huet. Det er som om alt jeg måtte ha av energi, eller rettere sagt det lille jeg har av energi, blir sugd ut på dette stedet. Vi får ikke en gang pauser, vi må ta dem. I stad marsjerte to av jentene ut for å ta seg kaffe eller te, hang meg på dem. Da hadde læreren lovt oss pause om ti minutter, men mer enn ti minutter hadde gått. NÅ har læreren forlatt rommet, antagelig for å røyke, måtte han røyke en hel tjuepakning der ute.

Nå holder jeg på å sovne. Læreren er ute, kanskje han har gjort alvor av å røyke opp en tjuepakning

Nå er det bare en time igjen, men i morgen er det dessverre atter en dag. Nå har vi muligens pause, men vi er ikke helt sikre, forvirrende? Mildt sagt!

Hurra! I dag er det jobbsøk, heldigvis er det noen som ikke er kommet, antagelig noe tull med kollektivtransporten, fint for da får vi ikke begynt.
Læreren spurte akkurat om vi hadde gjort oppgaven vår, vi hadde visst lekser i helga, ingen har gjort dem. Gikk visst ut på å skrive en tullesøknad etter hva jeg skjønte, X kom med en kommentar om at h*n hadde konsentrert seg om virkelige søknader i stedet. Dessverre tror jeg ikke bulldoser'n er i stand til å skjønne hva folk egentlig sier. Han tar så absolutt ikke et hint, det trenger man vel ikke når man vet man selv har fullstendig rett.

Nå er det omsider pause, takk og lov at enkelte greide å komme for sent i dag. Bulldoser'n er i det maniske hjørnet i dag, kjeften går i ett sett, og han sier det samme som han pleier å si. Der er det hakk i plata, som man pleide å si i gamle dager.
Etter pausa skal vi leke jobbintervju, det blir sikkert kjempemoro. Vi har fått utdelt observartørskjemaer der vi skal krysse av for hvor bra eller dårlig den vi intervjuer har gjort det, unnskyld vi har fått observatør skjema. Dessuten et skjema med dustete spørsmål.
Dette er for dumt!

Jeg overlevde prosjektoppgaven, men det var en fæl dag. Vi sleit noe innmari, hadde problemer med å skjønne spørsmålene, på den annen side skjønte jeg ikke helt mine egne svar heller, så kanskje det går bra.

Jeg og mine lidelsesfeller på kurset holder tappert ut. Nå er det ikke stort mer enn en uke igjen, noe vi alle er glade for.
Vi har hørt noen rykter om at vi får utdelt evalueringsskjemaer den siste dagen, og har allerede begynt å gni oss i hendene, nå skal de få sitt pass påskrevet!
Den skolen er så til de grader annenrangs at ikke en gang datasystemet virker som det skal, noe som vil si at det titt og ofte ikke virker i det hele tatt.
Det er så ille at en av de andre klassene har klaget til Nav og de skal komme på inspeksjon, noe som kan tyde på skolen er så dårlig at til den ikke en gang lever opp til kravene fra Nav, og de er neppe særlig høye.

Det er en trøst at det ikke bare er jeg som blir trøtt av dette kurset, folk snakker om at de aldri har vært så trøtte før som de er nå. Det er mange som har problemer med å holde øynene åpne i timene.
Alle er glade for at kurset går mot slutten. Kommer neppe til å mimre tilbake til denne perioden, i så fall må jeg få det verre enn jeg noen gang har hatt det. Liker folka jeg går sammen med, men i det store og hele er det noe ordentlig herk.

Nå skal jeg heldigvis snart gå hjem, det har vært en lang og ensformig dag.
Noen lurte akkurat på hvor læreren er, han er i hvert fall ikke her.
Han blir neppe overarbeidet på jobben.

I dag er det jobbsøk, stemmen til Bulldoser'n durer og durer. Denne duringa skyldes vel at han skal rettferdiggjøre sin egen eksistens. Alt er sagt før.

Joda, læreren har vært fraværende temmelig lenge nå. Og her sitter vi og klør oss i huet. En av de andre lurte akkurat på om vi får se henne mer i dag i det hele tatt.
Hun skulle visst i møtet med den fæle bulldoser'rn, så egentlig er det vel han som har skylda. Læreren vi har i data er egentlig grei nok.

Nå er det pause, hadde ikke overlevd dagene om det ikke var for at vi har såpass godt med pauser. Teorien er verre enn noen gang i dag. Og det verste er at vi har funnet ut at læreren har lagt en felle for oss på prosjektoppgaven som vi sannsynligvis har gått i alle sammen.
X ble veldig forbannet.

Det er ustyrtelig komisk dette med at du trodde jeg hadde funnet på reaktorskolen.
Du syntes til og med jeg var veldig kreativ som hadde funnet det på, akkurat dette kommer jeg til å bruke tid på å komme over.

Måtte hele reaktoren gå konk. Det hadde gledet meg mye.

Tilbake til nåtiden, til tross for en del i overkant sterke uttalelser, synes jeg disse utdragene fra mailene jeg skrev i den perioden gir et godt bilde av hvordan man kan ha det på slike kurs. Jeg fikk en del tilbakemeldinger på det jeg skrev om kurset på bloggen min, som tyder på at andre har følt det på samme måten.

Om læreren, som omtales i så lite flatterende vendinger, skulle se dette er det lite han kan få gjort. Og siden det hendte at han glemte oss helt mens vi gikk på kurset, en gang hendte det faktisk at en av kursdeltakerne ringte ham opp og spurte om han husket oss, så regner jeg med at jeg og bloggen min for lengst er glemt.

Kampen mot slabbedaskene

2010-11-29T23:24:00.007+01:00

Arbeid gjør fri, fattigdom gjør frisk?
Det skal kuttes i uføretrygden har man hørt i det siste, slik at det skal lønne seg å jobbe. Eller sagt på en annen måte, det skal straffe seg å være syk. Og hvorfor skulle jeg bry meg om det, jeg er jo ikke ufør. Det er vel ikke helt i takt med tidsånden å engasjere seg i den urett som ikke rammer en selv. Og bruker man nå ord som urett lenger, er ikke alt opp til en selv nå om dagen? Er det ikke den enkeltes fordømte plikt å sørge for å være en merkevare, og ikke en feilvare?

Det kan virke som om enkelte later til å tro at de er kommet til verden med garanti mot en hver form for sykdom eller ulykke, at det er en selvfølge at livet skal gå på skinner. Jeg har til tider blitt skremt av hva noen kan lire utav seg når det gjelder mennesker som av forskjellige grunner ikke makter å delta i arbeidslivet. Jeg har også blitt lei meg når jeg har lest hva som skrives om min egen gruppe, arbeiderklassen, det er liksom ikke grenser for hvor uvitende og elendige vi er. Men jeg har fremdeles ikke opplevd å se at arbeiderklassen er blitt beskyldt for å være smittsom, det har jeg derimot sett at trygdede er blitt beskyldt for å være. Og jeg vet at dersom jeg hadde lest noe sånt om meg selv, da hadde jeg tatt meg forferdelig nær av det. Hvis man har venner eller naboer som er trygdede slabbedasker, da står man altså i fare for å ende om som trygdet slabbedask selv. Så da skal man kutte ut venner som blir trygdet, for å unngå å bli smittet med slabbedaskeri?

Veien fra pliktoppfyllende arbeidstaker til trygdet slabbedask kan være kort. På en av arbeidsplassene jeg jobbet fikk vi en dag besøk av en tidligere ansatt. Han hadde vært ute og kjørt bil, og uheldigvis hadde også en annen vært ute og kjørt den dagen, en som kjørte i feil kjørebane. I løpet av et sekund hadde livet hans endret seg totalt. Han hadde flere ganger forsøkt å komme seg tilbake i jobb, men det gikk bare ikke.

Grunnen til at jeg blir engasjert når jeg leser om trygdede som må regne med at de kommer til å bli fattigere i framtiden, er at jeg vet litt om hva det vil si å være fattig, og ikke minst hva det vil si å bli fattigere enn det man har vært. Nå har jeg vært heldigere enn mange andre, jeg har hilst på fattigdommen, men jeg sluppet å leve med den gjennom lengre tid. Fordi jeg tross alt har vært frisk, og det er unektelig bedre å være frisk og fattig, enn syk og fattig. Da jeg gikk ned mange kroner timen i lønn, og fattigdommen pustet meg i nakken med den vonde ånden sin, da kunne jeg brette opp ermene og jobbe overtid for å ta igjen for lavere timelønn. Men likevel vet jeg noe om hva det vil si stadig å være nødt til å kutte ut ting som har gitt livet mening, fordi man ikke har råd til det lenger. Det kan gi en sterk følelse av tap. Det er lite egnet til å gjøre syke mennesker friske, derimot kan det gjøre friske mennesker syke, man blir syk av sorg over det man har mistet og savnet etter et liv der man har mulighet til å utfolde seg.

Når man får mindre inntekt, og den man har hatt har vært liten nok, da blir man veldig oppmerksom på det som blir dyrere. Og når man skal handle mat, da er det nettopp det som er sunt man kanskje ikke kan ta seg råd til, pakken med fristende salat, de lekre tomatene som det smaker ordentlig av, det er dem man må kutte ut. Hjernen forvandles til en kalkulator som hele tiden tikker og går, har jeg råd til det, kan jeg koste på meg dette, alt dreier seg om hva man har råd til eller ikke.

Det blir ofte sagt at i Norge sulter folk tross alt ikke, folk er fattigere andre steder. Det er selvfølgelig sant, men at noen blir fattigere her i landet hjelper neppe dem som er enda fattigere andre steder. Og om folk ikke sulter i hjel i Norge, så har jeg opplevd at folk har kommet på jobb på mandag og fortalt at de har sittet i helgen uten penger til å kjøpe noe som helst. Og dette er folk som er i jobb, men som har så lav lønn at den ikke strekker til. Da snakker man ikke om at det skal lønne seg å jobbe, det gjør man først i det øyeblikket folk ikke lenger orker å jobbe. Dessuten kan den norske fattigdommen være svært ensom, fordi folk flest her i landet har det bra, er det ikke sikkert at den som er så uheldig å være fattig har andre fattige i bekjentskapskretsen. Da må man si nei til å være med på det andre foretar seg. Og det blir stor forskjell på en selv og de andre, det kan bli vanskelig å engasjere seg i andres liv, å være deltakende når andre har problemer, fordi disse problemene kan virke så latterlig små i forhold til ens egen mørke fattigdom.

Dette er erfaringer jeg har gjort, og de har vært dyrekjøpte. Det er neppe noen av dem som styrer og steller her i landet som sitter med liknende erfaringer, men jeg er redd det kommer til å bli mange andre som vil gjøre tilsvarende, og langt verre, erfaringer i tiden som kommer. Fordi det skal lønne seg å jobbe – og straffe seg å være for syk til å jobbe, eller av andre grunner ikke passe inn i et stadig mer krevende arbeidsliv.

En julebordstragedie

2010-11-18T15:00:00.004+01:00

Det aner meg at det går mot jul, julemarsipanen ankom butikkene allerede for en evighet siden, og nå er snøen også kommet. Dessuten har jeg en flaske akevitt stående i skapet, et sikkert førjulstegn. Og da er det kanskje på tide med et julerelatert jobbminne, eller retter sagt et julebordminne.

Dette skriver seg fra noen få år siden, da jeg jobbet på et lager gjennom et vikarbyrå. Da det nærmet seg jul, dukket det opp en invitasjon til julebord. Det framgikk vel av det som sto at dette ikke var et julebord i luksusklassen, noe jeg heller ikke forventet av et byrå som ikke var å betrakte som direkte raust. Men når de nå spanderte noe, om enn aldri så lite, så syntes jeg at fikk ta det lille jeg kunne få.

Julebordet gikk av stabelen på en lørdag, ved relativt godt mot tok jeg bussen inn til byen og gikk til oppgitt adresse. Det lå nede i en kjeller, på ei ned trappa ble jeg møtt av et øredøvende spetakkel, dunkadunka-musikk på høyeste volum. Vel nede i dunkahelvete fikk jeg utdelt tre stykk bonger som kunne byttes mot valgfritt drikke i baren. Jeg byttet en av dem mot en øl, som jeg inntok mens trommehinnene vred seg i smerte. Det var dårlig med sitteplasser så jeg drakk ølet i stående stilling, greit nok for en som er vant til å henge rundt på irske puber, men skulle ikke dette være et julebord, hvor var bordet?
Etter noe som kjentes som en evighet, hele tiden med dunkadunka på full guffe, ble det gitt beskjed om at maten var servert. Maten befant seg på en disk innerst i lokalet, her kunne jeg se at det også fantes noe som minnet om et bord, men her var det få plasser, og de var selvsagt opptatt. Jeg forsynte meg med mat på en papptallerken, tok med tilhørende plastbestikk, mens jeg lurte på hvordan i huleste jeg skulle få i meg maten. Med glass i den ene hånda og papptallerken med mat i den andre, og ikke noe ledig bord i sikte, sto jeg overfor det som politikerne ynder å kalle en utfordring, men som jeg foretrekker å kalle et problem. Men det var heldigvis en løsning på problemet, for der borte på veggen var det ei hylle. Jeg skyndte meg bort til hylla før noen andre tok den, fikk plassert tallerken og glass. Da dukket det opp nok et problem, eller utfordring om man vil. Papptallerkenen var nemlig av aller dårligste kvalitet, så da jeg skar i maten skar jeg også opp tallerkenen. Det var jo ikke så kjekt, men med forsiktig skjæring gikk det på et vis. Spisestillingen ble temmelig ubehagelig, da hylla var for høyt plassert på veggen til å være velegnet som spisebord. Om maten var god? Var vel sånn passe, men noen kulinarisk høydepunkt var det definitivt ikke. Jeg spiste opp og forlot stedet, med verkende trommehinner og i dårlig humør kunne jeg slå fast at kvelden kunne settes på lista over heller mislykkede lørdagskvelder.

Etter litt surmuling den påfølgende søndagen, begynte jeg å se det komiske ved det miserable julebordet uten bord. Da jeg kom tilbake på jobb og fortalte om festlighetene ble det faktisk riktig så muntert. Vi fant ut at det egentlig hadde vært flotte saker, det var tross alt snakk om en stående buffet.

Den ene konsulenten fra vikarbyrået virket en smule slukøret da han dukket opp på jobben noen dager etterpå, og mumlet noe om at det var sånn ungdommen ville ha det. Nåja, jeg hadde nok en klar formening om at selv i min yngste ungdom syntes jeg det var greit å spise ved et bord, og fortrinnsvis av en tallerken som ikke gikk i oppløsning under måltidet. Jeg fikk for øvrig en julegave, en liten konfekteske som inneholdt hele ni sjokolader, så her hadde man tatt på seg spanderbuksene i anledning jula. Disse var i det minste spiselige, og ikke som da jeg flere år før jobbet for et annet vikarbyrå, som delte ut kalendre med sjokolader som smakte som om de var laget av plast. Jeg så slike kalendre i den lokale billigsjappa noen dager etter overrekkelsen, der kunne man få kjøpt to stykker for ti kroner. Kanskje ikke så rart at sjokoladen de inneholdt ikke var påfallende velsmakende.

De fast ansatte på lageret jeg jobbet hadde julebordet sitt like etter jul, og da de kom tilbake den påfølgende mandagen var det ikke grenser for lovord over det hvor flott og staselig det hadde vært. Likevel, vitsene om den stående buffeten med papptallerkener i full oppløsning overlevde begeistringen over det flotte julebordet til mine mer heldige kolleger.

Flere betraktninger om Klassebilder

2010-10-29T00:11:00.001+02:00

Interessante kommentarer
For en stund siden skrev jeg om boka Klassebilder. Etter å ha fått to interessante kommentarer fra Mari, som skriver at hun snart er ferdig utdannet statsviter, har jeg lyst til å skrive litt mer om de tankene jeg har gjort meg i forbindelse med boka.

Det stykket i Klassebilder jeg skrev mest om er Den som står med begge beina på jorda står stille: Om kjønn og klassereise av May-Len Skilbrei, og her hadde Mari interessante synspunkter å komme med. Den delen av bloggposten som omhandlet denne teksten var nok helt klart den mest subjektive. Jeg skal si litt om hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.
Mari skriver i sin andre kommentar: Generalisering må til for at noe skal være forskning (kunnskap satt i system) og ikke bare beskrivelser av et enkelttilfelle. Men generalisering kan være uetisk dersom den går utover dem som man skriver om.

Generalisert i filler?
Jeg føler vel at den generaliseringen arbeiderklassen blir utsatt for helt klart går utover oss, man kan kanskje si at arbeiderklassen er blitt generalisert sønder og sammen. Så til de grader at det til tider blir ganske ugjenkjennelig for oss det gjelder. Nå tenker jeg særlig på det som skrives i media, og kanskje av folk som ikke alltid har så veldig god greie på det de skriver om. Mye av det jeg leser likner til forveksling på annet jeg har lest før, ofte tilnærmet ordrett. En påstand som kan ramme ganske hardt, er den om at folk fra arbeiderklassen er dårlige til å uttrykke seg, og har problemer f eks i møte med helsevesenet og Nav. Vi kan ikke kodene, som det heter seg, dette har jeg lest en del ganger. Slår slike holdninger rot, det har de vel allerede gjort, så kan de skape problemer blant annet i forbindelse med jobbsøking. Svært mange jobber som ikke krever nevneverdig utdanning har ofte krav om at man skal være god til å uttrykke seg, god muntlig og skriftlig fremstillingsevne, står det gjerne. Dette gjelder blant annet jobber av typen sentralbord/resepsjon, etter en periode med jobb på sentralbord prøvde jeg å få flere slike jobber, men det var ikke lett. Jeg følte vel at kantinejobbene på cv-en fungerte som et slags idiotstempel, kanskje nettopp fordi man så for seg noe av det samme som jeg gjorde da jeg leste Skilbreis stykke i Klassebilder. Noe som vil si en type kvinner som er lite presentable, og som får problemer når de møter mennesker med annen bakgrunn enn det de selv har.

Litt om kvinnene jeg har jobbet sammen med
Nå har jeg møtt et stort antall arbeiderkvinner i jobbene jeg har hatt, siden jeg har jobbet mye for vikarbyråer. Da jeg jobbet på kantiner jobbet jeg ofte bare en eller to dager på hvert sted. Forferdelig slitsomt, men også lærerikt. Mange av disse kortvarige oppdragene var på steder der vi bare var to stykker, og da fikk jeg ofte vite mye om henne jeg jobbet sammen med. Mange var åpne, hyggelige og interessante å prate med. Men alle var ikke det, noen var rett og slett for slitne til noe som helst, de gjorde jobbet sin, de eksisterte, hadde nok med å komme gjennom dagene, det lot til at de anså at alt håp var ute. I møte med slike ble jeg alltid redd for å ende opp på samme måte, jeg så for meg en eldre og utslitt variant av meg selv, det skremte faktisk vettet av meg. Andre igjen var smålige, kunnskapløse og i noen tilfeller direkte ubehagelige å jobbe sammen med. Jeg jobbet også lenge på et lager der det var et stort antall kvinnelige ansatte, jeg ble godt kjent med mange av dem. Ubehaget jeg følte da jeg leste Skilbreis tekst er ikke bare på egne vegne, kanskje er det særlig på vegne av dem jeg har møtt som har slitt med dårlig selvtillit, ofte folk som er meget samvittighetsfulle og pliktoppfyllende i jobbene sine, men som samtidig er langt mer sårbare enn det jeg selv er blitt etter hvert.

For enkelte arbeiderkvinner kan nok dårlig selvtillit og et elendig selvbilde være en viktig årsak til at de ikke har kommet seg videre. Slike vil nok ofte ha problemer med å utrykke seg i møte med folk som er høyere på strå enn dem selv. Føler man seg dum, oppfører man seg som om man skulle være dum, dette vet jeg, for jeg trodde en gang at jeg var omtrent verdens dummeste menneske, og tedde meg sikkert som jeg skulle være det. Noe som er en vesentlig grunn til at jeg havnet på bunnen i arbeidslivet, som det sikkert har vært for en del av de andre jeg har jobbet sammen med.

Flere av dem jeg har jobbet sammen med har gitt uttrykk for at de angrer på at de ikke tok en skikkelig utdanning, jeg synes det er merkelig at Skilbrei ikke kommer inn på dette. Slike uttalelser har jeg hørt såpass ofte at det neppe kan være noe sjeldent fenomen. Den som har snakket med et stort antall arbeiderkvinner burde følgelig ha møtt noen som egentlig ønsker seg bort, men ikke har noen mulighet til å ta utdanning i voksen alder. Jeg skulle ønske dette hadde blitt nevnt, da det hadde vært med på å gi et mer nyansert bilde.

Moro med husarbeid?
Jeg leste for øvrig et leserinnlegg i Klassekampen for en tid siden, der hun som skrev henviste til Skilbreis stykke i Klassebilder for å begrunne hvorfor hun mente det var helt greit for arbeiderkvinner å gå rundt og vaske hjemmene til folk. Det tror jeg er type arbeid de færreste arbeiderkvinner ønsker seg. De kvinnene jeg har jobbet sammen med har satt pris på fellesskapet med kolleger, kantinearbeiderne satte pris på kundekontakten, som stort sett var positiv. Mange av dem som jobbet på kantiner var interessert i matlagning, de satte også pris på den variasjonen i arbeidsoppgaver de tross alt hadde. Lagerkvinnene ville neppe bytte bort trucken med skurebøtta, skiftarbeid og tunge tak til tross. Når folk som har interessante og fysisk lite belastende jobber synes det er noe herk å gå hjem å vaske eget hus, hvorfor i all verden tror de at andre ville synes det var stas å vaske deres hus, for deretter dra hjem for å vaske eget hus? Jeg regner med at man ikke har tenkt å betale disse vaskehjelpene så godt at de selv kan holde seg med vaskehjelp. Når Skilbreis tekst kan tolkes på en slik måte, da har den blitt oppfattet nettopp slik jeg var redd den kunne. For arbeiderkvinnene er ikke så annerledes enn andre kvinner, heller ikke vi synes husarbeid er særlig givende. Det er også arbeid som gir svært lite kompetanse og få ferdigheter som kan komme til nytte i andre typer jobber. Det er arbeid der man slites raskt ut, noe som ikke er uvesentlig i en tid da det snakkes om at man helst skal ”stå i jobb” til man blir sytti eller der omkring.

Når "de dumme" blir regelen
Da jeg fyrte meg opp så mye som jeg gjorde over artikkelen til Skilbrei, skyldes det at det kom oppå all elendighetsbeskrivelsen av arbeiderklassen i media. Kan man kalle det som skrives for generalisering nedover? Altså at man gjør de dummeste, for å bruke et dumt uttrykk, til regelen.
Som jeg ser det blir denne generaliseringen ekstra problematisk fordi man aldri ser noen eksempler på at påstandene som framsettes ikke alltid stemmer. Eksempelvis finnes det neppe en journalist som gidder å skrive en artikkel om arbeidere som er annerledes enn det som til vanlig kommer fram. Folk fra arbeiderklassen får aldri lov å være enkeltindivider, men omtales konsekvent som en grå masse. Usynliggjøringen og den ofte respektløse måten vi omtales på gjør at det er lett å føle seg på siden av samfunnet, man blir en fremmed i verden, en som ikke regnes med.

Den snille arbeider?
Nå er jeg ikke ute etter å framstille arbeidere som tvers gjennom snille og gode mennesker som blir trakassert av den slemme middelklassen. Mange arbeidere kan være riktig så fordomsfulle og lite tolerante overfor alle som ikke er maken til dem selv. Her kan det være nok å like vin eller klassisk musikk for å falle i unåde. Dette er stort sett mennesker med rimelig lavt kunnskapsnivå, man må ha lov til å forvente langt mer toleranse, vett og forstand fra dem med høyere utdanning. Og jeg skulle ønske man kunne tenke litt over hvordan det er for dem som støtt og stadig må forholde seg til negative ytringer om egen klasse, uten at jeg dermed ønsker å begrense folks rett til å si hva de mener.

Mine erfaringer med ISS

2010-09-22T11:04:00.003+02:00

Noen tanker etter å ha lest ISS-metoden.
Jeg har akkurat lest rapporten ISS-metoden fra Manifest Analyse. Langt ifra morsom lesning, og den vakte til live en del triste minner fra arbeidslivet, selv om jeg aldri har jobbet på hotell. Men jeg en viss erfaring med ISS. Først og fremst har dette vært på kantiner, og det har vært gjennom vikarbyråer. For mange år siden hadde jeg for øvrig ett par meget kortvarige vaskejobber for ISS. De var av en slik art at da de ønsket å ansette meg fast, stakk jeg så fort jeg kunne. Den ene av disse jobbene var et lite butikksenter, noe som vil si at det var lite til senter å være, det var derimot uhyggelig stort i forhold til de tre timene jeg hadde på å vaske hele butikksenteret. Det inneholdt en stor dagligvarebutikk, en kafé, noen småbutikker, samt ganger og trapper. Etter disse tre timene var jeg like sliten som om jeg skulle ha vært på jobb full tid, og hadde vel utført nesten like mye arbeid også, men lønna var selvfølgelig bare for tre stakkars timer. Han som hadde denne jobben fast hadde innvandrerbakgrunn. Jeg var også så vidt innom en annen vaskejobb, dette var i en matbutikk som var relativt liten, denne jobben var på to timer. Dette var en jobb det faktisk to ca to timer å utføre i noenlunde normalt tempo. Hun som egentlig hadde denne jobben var norsk.

Som vikar var jeg innom en god del ISS-kantiner. En del av disse var helt greie arbeidsplasser, arbeidstempoet var levelig og de fast ansatte virket fornøyde. Jeg jobbet ganske lenge på en kantine der det var to ansatte, den ene på full tid og den jobbet fem timer per dag, begge var norske. Dette var absolutt en trivelig arbeidsplass. Deretter var jeg innom en annen ISS-kantine noen dager, her jobbet jeg alene, da det kun var en ansatt. Jeg fikk vite at denne kantina hadde større omsetning enn den der det jobbet to. Det merket jeg godt, arbeidstempoet var vanvittig, her var det ikke mulighet for ett eneste minutts pause i løpet av dagen. Han som hadde denne jobben var innvandrer. Han var en del borte fra jobben, fikk jeg høre. Det samme pleide jeg å høre på andre kantiner med tilsvarende tempo. Jeg holdt ut de tre dagene jeg skulle være der, stupte ut siste dag, fullstendig utslitt. I løpet av de dagene hadde jeg knapt hatt tid til å trekke pusten. Et slikt tempo er det ikke menneskelig mulig å holde ut over tid.

En annen ISS-kantine jeg var innom noen dager, hadde nylig blitt tatt over av ISS. Det var tydelig at tempoet hadde blitt skrudd opp betraktelig etter overtakelsen, jeg hørte blant annet lederen si på telefonen at det var ”veldig høyt tempo her”. En av de fast ansatte hadde akkurat kommet tilbake etter å ha vært sykmeldt, jeg hørte en av de andre si til henne at ”det er ikke pauser her lenger nå”. Flere av de ansatte var godt voksne, norske kvinner. Jeg regner med at de neppe kom til å holde ut særlig lenge. Mens jeg var der dukket det opp en ung mann med utenlandsk bakgrunn, han var utplassert gjennom det som den gang het Aetat. Han ble umiddelbart satt til å vaske opp. Yngre, friskere og sannsynligvis også langt mer ydmyk arbeidskraft enn de norske kvinnene. Høyst sannsynlig var dette også gratis arbeidskraft, siden han var på ett eller annet slags tiltak.

Jeg har også støtt på ISS i en annen sammenheng. Som de som fulgte bloggen min i fjor høst fikk med seg, så gikk jeg da på et kurs gjennom Nav, dette ble arrangert av Reaktorskolen. Og Reaktorskolen eies av ISS Personalhuset. At ISS og Personalhuset hadde noe med hverandre å gjøre, visste jeg ikke inntil da. Det første jeg tenkte da jeg leste dette, var at en ulykke kommer sjelden alene. Jeg har aldri jobbet for Personalhuset, men de var hovedleverandør av vikarer i en bedrift jeg jobbet ganske lenge, og denne bedriften var storforbruker av vikarer. Det var ønske om at jeg skulle bytte vikarbyrå og begynne å jobbe for Personalhuset, siden det da ville være lettere for dem å beholde meg over tid, siden det byrået jeg jobbet for bare leverte vikarer når Personalhuset ikke hadde noen å sende. Jeg valgte ikke å gjøre det, og fikk fortsette allikevel. Det var flere grunner til at jeg ikke ville gå over til Personalhuset, for det første hadde de som jobbet for Personalhuset enda dårligere lønn enn det jeg hadde. De fikk også mindre i kveldstillegg, dette var et sted hvor man jobbet skift. Om ikke det skulle være nok behandlet de vikarene sine svært dårlig. Jeg hadde mye kontakt med en av vikarene fra Personalhuset, vi jobbet begge på stedet over lengre tid. En dag hun var hjemme fra jobben fordi hun var syk, og denne jenta gikk på jobb så sant hun orket, ringte de henne opp og kjeftet henne huden full. Selv om hun ikke var frisk dagen etterpå, turde hun ikke annet enn å gå på jobb. Likevel ble hun straffet for den ene sykedagen, den påfølgende uka fikk hun ikke jobb. Konsulentene fra Personalhuset kom trippende en gang i uka, da delte de ut oppdrag for neste uke i hytt og pine. Det var mye frustrasjon og fortvilelse blant vikarene deres over usikkerheten de opplevde.

Disse arbeidsgiverne er det altså som står bak Reaktorskolen. Da er kanskje ikke rart at man her snakket varmt om så vel praksisplasser som usikre vikaroppdrag. Med tanke på den stygge behandlingen jeg synes jeg har sett av folk med innvandrerbakgrunn fra ISS sin side, er det verdt å merke seg at mange av elevene på Reaktorskolen hadde slik bakgrunn. Flere enn meg opplevde at kurset hos Reaktorskolen slet på selvtilliten, man kan lure på hva som er hensikten med å bryte ned folk, da det å være jobbsøker er så slitsomt og psykisk tøft at man trenger all den selvtilliten man måtte være i besittelse av, pluss litt til. Men nedbrutte mennesker med dårlig selvtillit blir kanskje passelig ydmyke arbeidstakere, som finner seg i å bli behandlet slik ISS og Personalhuset gjerne behandler sine arbeidstakere?

Plumpt, pinlig og uvesentlig

2010-09-20T00:11:00.010+02:00

Om konger av campingplasser og damer som kler av seg
Før jeg dro til Dublin hadde jeg lovt meg selv at det skulle være en ferie fullstendig fri for tanker om alt som har med klasse å gjøre. Det hadde blitt litt mye av det i det siste, men likevel, jeg greide ikke å holde tankene helt borte fra temaet. Derfor bevilget jeg meg ett og annet øyeblikk der jeg ergret meg grønn over idiotforklaringen av arbeiderklassen. Å ergre seg grønn er muligens en passende ting å gjøre når man er i Irland, også kjent som den grønne øya. Vel hjemme igjen kunne jeg slå fast at livet hadde vært fullt av muligheter dersom jeg hadde tilhørt de høyere klasser, for du verden hva jeg kunne foretatt meg dersom jeg hadde gjort det. Da er det visst ikke grenser for hva man kan gjøre av særdeles intelligente og veloverveide handlinger, som å snakke med de døde, eller la seg avbilde mer eller mindre uten klær. Sistnevnte er visstnok en handling høyerestående kvinner gjør for å vise at de er selvstendige og frie kvinner. Tenk det!

Hva slags galskap jeg skulle komme hjem til var jeg fremdeles lykkelig uvitende om da jeg surret rundt i Dublin. At jeg var en uselvstendig og ufri kvinne hadde jeg vel en viss formening om, ikke minst takket være opplysende lesning i senere tid. Jeg er jo til og med gammeldags, hadde jeg kunnet lese, og kanskje det, så gammeldags at jeg synes det er greit å beholde klærne på i det offentlige rom. På den annen side, disse som ønsker å vise fram sin frigjorthet og selvstendighet med å kaste klærne, får nå bare gjøre det.

Siden disse uvesentlige sakene har skapt så mye rabalder i vår hjemlige andedam som de faktisk har, tyder det på at den menneskelige hjerne er sånn laga at den har en lei tendens til å henge seg opp i bagateller. Slik som hjernen min, som har hengt seg totalt opp i dette med at arbeiderklassen er lik danseband. Også i Dublin surret dette rundt i mitt stakkars hode. Det hendte mang en gang at jeg tenkte på om det ikke er egentlig er sånn at også den irske musikken ligger for høyt for meg. Jeg hadde jo akkurat fått vite at mesteparten av rocken gjør det, følgelig var dette en naturlig problemstilling å gruble over. Jeg tror nå at jeg vet svaret, og det er ja.

Da jeg var vel hjemme, fant jeg tiden inne til å utforske fenomenet danseband. Jeg trakk pusten dypt, satte meg foran pc-en og klikket meg inn på Spotify. Hodet mitt var tomt for navn på slike band, men jeg kom til å huske på at en venninne hadde fortalt om en traumatisk episode da hun kom i skade for å overhøre en sang med tittelen ”Kongen av campingplassen”, og dette var en dansebandlåt, det kunne vel strengt tatt ikke være noe annet. Så jeg søkte enkelt og greit på ”Kongen”, og ganske riktig, der dukket den opp som førstevalg. Den var med Ole Ivars, jo da har hørt om dem, helt klart danseband. Det var dem med låta ”Nei, så tjukk du har blitt”, på Spotify den også, for den som orker. Jeg husker jeg en gang jobbet sammen med en ung kokk som fortalte meg at han og vennene hans hadde det hysterisk morsomt til denne låta når de gikk ut på byen. Dette var vel på den tiden ironi virkelig var på moten.

Tilbake til ”Kongen av campingplassen”, jeg hørte to strofer, mer greide jeg ikke. Om virkelig denne musikken er alvorlig ment aner jeg ikke, det høres ut som en slags fleip, uten at det er morsomt i det hele tatt. Jeg har i det hele tatt problemer med band som framfører sanger som har ord som tjukk eller rumpe i tittelen. Det er mulig det er dette som går under betegnelsen folkelig, selv oppfatter jeg snarere som barnslig. Dessuten plumpt og pinlig. Og har jeg ikke hørt disse musikerne, eller hva man nå kan kalle dem, som framfører slike sanger, har sutret over at de ikke blir tatt seriøst?

Hvordan skal jeg reagere på at jeg støtt og stadig må lese at jeg liker sånt, skal jeg også sutre, skal jeg føle meg krenket eller skal jeg le av det? Jeg prøver tappert å gjøre det siste. For ikke å snakke om når jeg leser at man på nedlatende vis synes litt synd på oss arbeiderklasseindivider fordi media ikke dekker obskure danseband- og countryfestivaler, som man ikke har hørt om, og som stort sett foregår i det innerste av de trangeste grukkedaler, som man heller ikke har hørt om. At man ikke får gleden av å lese om disse festivalene er man selvfølgelig veldig lei seg for.

I hvert fall, ”Kongen av campingplassen”, de to strofene jeg hørte av den, var forklarende i forhold til det jeg funderte over i Dublin. Som altså var om den musikken jeg inntok store doser av hver eneste kveld, egentlig var for høytravende for meg. Og det må den jo være, siden lavt utdannede individer tydeligvis kun forstår seg på sanger der teksten befinner seg ett par hakk under barnehagenivå. Man må altså ha høyere utdanning for å høre på sanger der tekstene omhandler voksne menneskers følelser, tanker og erfaringer. Har man ikke det, er man henvist til sanger om tjukke rumper på campingplassen, eller hvordan det nå var.

Uansett, man har fastslått en gang for alle at arbeiderklassen elsker dansebandmusikk, noe som understreker hvor latterlige og tåpelige vi er. Så fint da, at det å la seg avbilde uten klær verken er latterlig eller tåpelig.

Årets tur til Dublin

2010-09-17T23:52:00.008+02:00

Som tiden flyr, for å bruke en gammel og velbrukt klisjé. Det begynner å bli en stund siden jeg skrev forrige bloggpost. Da var kofferten pakket, taxi til flytoget bestilt, jeg hadde sjekket at sjekket at pass og andre nødvendigheter befant seg der de skulle, og det hadde jeg ikke bare gjort en gang, jeg er litt stressa når det gjelder sånt. Etter at det meste som kunne gå galt, pluss litt til, hadde gått galt i den senere tid, var jeg litt ekstra stressa denne gangen.

Stress til tross, den påfølgende dagen gikk alt på skinner. Taxi ankom til avtalt tid, flytoget fungerte, flyet gikk. Det var til og med klarvær underveis, så flyturen ble ikke fullt så drepende kjedelig som den pleier å være. Og i Dublin skinte sola, og ikke bare skinte den da jeg ankom, den fortsatte å skinne, dag etter dag. Tror aldri jeg har opplevd så mye godvær i Irland som jeg gjorde denne gang. Det var nesten rart, uten at jeg klagde av den grunn.
Så jeg koste meg i det fine været, dagene gikk, det skjedde kanskje ikke så mye, det var det da heller ikke meningen at det skulle.

Dún Laoghaire, vandring på molo, sol, følelse av at det fremdeles var sommer. Jeg hadde ankommet dagen før, godt å tenke på at ferien akkurat hadde begynt.

Jeg gikk rundt i gatene i Dublin, slappet av, gikk inn på en pub, tok en Guinness, mer avslapping, det var tross alt ferie. Man må ikke alltid se noe nytt, gode nordmenn drar på hytta i ferien, hva de gjør der aner jeg ikke. Jeg drar til Dublin, hva jeg gjør der vet jeg veldig godt.

Maynooth Castle i County Kildare. Alle disse gamle bygningene, ruinene, påminnelsene om fjerne tider, det er noe av det jeg synes er så fascinerende med Irland.

Disse to traff jeg på i Dublin Zoo. Jeg fant ut at det på tide med en tur innom der igjen. Gorillaen som jeg omtalte på bloggen for litt siden, han som betraktet sine tilskuere med tenksomt blikk, så jeg bare den sølvgrå ryggen på. Han sov godt, og det gjorde resten av slekta hans også. Det var stort sett hviletid i dyrehagen denne gang. Også disse uformelige skapningene slappet fullstendig av, og de brydde seg ikke om at folk lo av dem der de nøt sin sikkert velfortjente hvil. Det lot til at de koste seg, så da kan man kanskje trekke den slutning at man verken behøver å være vakker eller veltrent for å nyte livet?

På min vandring rundt i den zoologiske hagen, falt jeg for denne tapiren som tuslet rundt og så riktig så fredsommelig ut. Jeg har aldri tenkt over at tapirer faktisk er søte, men det syntes jeg absolutt denne var.

De to siste dagene var det slutt på solskinnet, men da hadde jeg opplevd mer godvær enn jeg hadde forventet, så ingen grunn til å klage. Og den dagen jeg skulle hjem hadde de irske værgudene virkelig skrudd opp krana, det høljet ned, noe som gjorde det mindre trist å forlate Irland. Men selv om det ikke var så veldig trist å dra fra landet, jeg kommer nok igjen, ganske sikkert!

Til Dublin!

2010-08-29T23:38:00.002+02:00

Så skulle alt være pakket og klart, i morgen går turen til Dublin. Nok en gang, kan jeg vel trygt si. Jeg gleder meg til å komme tilbake til den etter hvert så kjente og kjære byen. Etter mye slit med flytting, der svært lite, om noe, har gått på skinner, skal det bli godt å komme bort litt. Det skal også være en ”klasseferie”, i Dublin gir jeg blaffen i sånt, nå skal det bli godt å slippe flere betraktninger om arbeiderklassens generelle elendighet. Irene spør hvor jeg kommer fra, deretter følger gjerne standardreplikken om skandinavenes fortreffelige engelskkunnskaper, hva jeg jobber med bryr de seg lite om.

En mann i Galway ville ikke gi seg på at jeg ikke hadde gått på universitetet, hvorfor han begynte å snakke om dette husker jeg ikke, men jeg fortalte nå hvordan ståa var, på den tiden hadde jeg akkurat jobbet på noen kantiner fra helvete, med kolleger fra samme sted. Hvorpå galwaymannen slo fast at jeg hadde en ”fucking, boring job”, og jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Ellers er det lite snakk om jobb og slike ting, heldigvis.

Denne dagen har vært stressende, jeg blir alltid litt satt ut dagen før jeg skal ut på tur. Jeg har et ganske anstrengt forhold til pakking, og av grunner jeg ikke forstår ser det ikke ut til at øvelse gjør mester, det blir bare verre og verre. Dessuten er jeg alltid livredd for at det skal bli noe til med flyet, denne skrekken for at flyet ikke skal komme seg av gårde ble forsterket for noen år siden da flyselskapet jeg skulle fly med gikk konk like før avreise. Det gikk bra, denne historien fortjener en egen bloggpost, så mer om det en annen gang. Men den skrekkopplevelsen har satt seg i systemet. Alt skulle være i orden med fly denne gangen, jeg flyr med SAS, og har sjekka inn på nettet, så jeg kommer nok fram til Dublin i morgen.

Det har hendt jeg har ankommet Dublin og tenkt hva i huleste gjør jeg her igjen?! Samtidig som jeg synes det er ubeskrivelig herlig å være tilbake. Det er muligens galskap, men hva er galt med det? Det finnes vakrere byer enn Dublin, helt klart. Som da jeg var i Praha for noen år siden, noen måneder før hadde jeg vært en tur i Dublin. Hvor vakker var ikke Praha i forhold til slitne, gamle Dublin? Det var jo som å vandre rundt i et eventyr. Så ble jeg utsatt for tsjekkisk folkemusikk på en restaurant en kveld, og akkurat da skulle jeg gitt mye for å være tilbake i Dublin. Det låt ikke vakkert. Så om Dublin kanskje ikke er så mye for øyet, så er den desto mer en by for øret. For irsk musikk blir jeg aldri lei av, og det er vel få byer det er skrevet så mange vakre sanger om, som nettopp Dublin.

Og den har atmosfære i massevis, og kanskje er det nettopp det som er fordelen med å reise alene, da har man virkelig ro til å kjenne på atmosfæren. I morgen kommer jeg til å vandre gatelangs i Dublin, ta en langsom Guinness på en pub, slappe av, senke skuldrene. Og på kvelden blir det musikk, garantert.

Sláinte!

Betraktninger om Klassebilder

2010-08-19T23:19:00.008+02:00

Hva skriver de om oss?
For noen uker siden leste jeg boka Klassebilder. Som arbeiderklasseindivid leste jeg naturlig nok boka på en helt annen måte enn dem den antagelig er ment for. Jeg ville vite mer om de tanker som ligger til grunn for holdningene jeg ser hos deler av middelklassen, særlig hos den delen som breier seg i det offentlige rom. Boka ga også til en viss grad forståelse for hva slags tankegods som skaper den forakten jeg har vært nødt til å tåle i møtet med enkelte med middelklassebakgrunn, både i privatlivet og på jobb. Nå har jeg vel skjønt mye av dette fra før, men noen ganger kan det være greit, om enn ganske ubehagelig, å se disse tankene svart på hvitt. I det store og hele var det lite nytt, men bortkastet lesning var det dog ikke.

Arbeiderkvinner - feil typer kvinner, dessuten gammeldagse
Det stykket som var mest ubehagelig å lese for meg i egenskap av kvinne fra arbeiderklassen, var Den som står med begge beina på jorda står stille: Om kjønn og klassereise av May-Len Skilbrei. Under lesningen dukket det uventet opp et gammelt minne i hodet mitt. Det skriver seg fra en god del år siden, da jeg for første og eneste gang var på besøk i den zoologiske hagen i Dublin. Der ble jeg stående foran innhegningen til gorillaene, jeg festet meg særlig ved en av dem, en stor hann. Han satt og skulte ut på oss på den andre siden av gjerdet, i det blikket så jeg en helt annen bevissthet enn i øynene til dyr jeg ser til vanlig. Det var tydelig at han tenkte sitt, og jeg er slett ikke sikker på at han hadde så veldig høye tanker om oss. Nå tror jeg at jeg følte større respekt for gorillaen enn May-Len Skilbrei gjør for de arbeiderkvinnene hun skriver om. Jeg så en flott skapning som måtte tilbringe livet sitt med å bli beglodd av vesener som har så høye tanker om seg selv at de ser på det som sin naturgitte rett å skalte og valte med sine medskapninger etter eget forgodtbefinnende.
Eller sagt på en annen måte, da jeg leste dette stykket følte jeg som det var jeg og mine medsøstre fra arbeiderklassen ble betraktet som aper i bur, og da minus den respekten jeg umiddelbart følte for gorillaen i Dublin Zoo.

Noe av det jeg la merke til da jeg leste stykket til Skilbrei er at hun later til å mene at hvordan andre snakker om en, og hvordan man blir vurdert av storsamfunnet, skal få betydning for hvordan man skal leve livet sitt. Jeg regner da med at hun også mener dette gjelder andre områder enn bare valg av utdanning og yrke. Dette kan være en forklaring på hvordan enkelte individer fra middelklassen har reagert når de har hørt at jeg ikke har ønsket meg barn. Da er det nemlig noen som har reagert på en måte som tilsier at de mente at jeg burde skaffe meg barn likevel, og uttalt at bare jeg fikk barn, så ville det sikkert gå veldig bra. Når jeg har fått slike reaksjoner har jeg oppfattet som ren, skjær galskap. Men i lyset av teksten til Skilbrei kan det gi en slags mening. Dersom det viktigste i livet er å underkaste seg storsamfunnets krav, sørge for å bli oppfattet som vellykket av andre, så bør man helt klart få barn. Så kan man jo lure på hvilke tanker Skilbrei gjør seg om at storsamfunnet til tider har sett ned på folk på grunn av rase, kjønn eller seksuell legning. Hva har da vært problemet, de som har blitt sett ned på, eller de som har sett ned på dem?

Når jeg har forbannet meg selv fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning, har det ikke vært på bakgrunn av hva andre tenker om meg, eller hva storsamfunnet måtte mene. Det har vært fordi jeg har opplevd det stadig tøffere å befinne seg på bunnen av arbeidslivet, og fordi jeg etter hvert har skjønt at jeg har evner som kunne ha vært brukt på bedre ting enn å slite helsa av seg for luselønn. Andres forakt og nedlatenhet har vært irriterende og slitsom, men jeg føler ikke noe behov for å bli akseptert av disse menneskene, da de uansett er folk jeg vil ha minst mulig med å gjøre. De som ser ned på andre på grunn av hva slags jobb de har, er mennesker jeg ikke har felles verdier med.

Skilbrei skriver: Flere av kvinnene jobbet side om side med døtrene sine og så ikke ut til å mene at de burde finne seg noe annet å gjøre. For det første, jeg har møtt mange som har trivdes i de jobbene de har hatt, problemet har vært et stadig hardere tempo, og til tider dårlig behandling fra overordnede. For det andre, akkurat dette framkalte et minne fra en kantine jeg jobbet for en del år siden. Der jeg jobbet jeg sammen med en meget oppegående dame. I en periode hadde også datteren hennes jobbet på samme sted, det hadde kun vært de to på kantina. Både mor og datter hadde ønsket seg langt vekk, jeg regner med at datteren, i likhet med moren, hadde evner til helt annen type arbeid. Hun fortalte om slit, tunge løft, hun hadde belastningsskader, datteren hadde vært gravid. I likhet med det jeg selv har erfart, opplevde både mor og datter at veien ut av slitet var stengt. Når man først har havnet nederst på rangstigen i arbeidslivet har man som oftest nok med å komme seg gjennom dagene, man mangler både penger og krefter til å komme seg ut. Det er mange knuste drømmer der ute, men dem ser det ikke ut til at verken Skilbrei eller de andre forfatterne av Klassebilder har sett.

Skilbrei skriver også: Dette kan bety at mens arbeiderklassekvinnene tidligere kunne oppleve et skjebnefellesskap med middelklassens kvinner, har disse nå seilt langt fordi dem, og utgjør i sin vellykkethet en kontrast der de selv symboliserer det som andre kvinner har lagt bak seg. arbeiderklassekvinner kan altså framstå som feil type arbeidere (som arbeiderklassepersoner uten tilknytning til industrien) og feil type kvinner (som ”gammeldagse”).

Som en studie av de holdninger som ligger til grunn for den forakten overfor arbeiderklassen en del av middelklassen utviser, er med andre ord dette stykket fortreffelig lesning. Når jeg skriver en ”del av middelklassen”, skyldes det at det ville være grovt urettferdig overfor dem med middelklassebakgrunn jeg har møtt som slett ikke har vist noen forakt for arbeiderklassen. Når det kan se ut som om jeg har et mer nyansert syn på middelklassen, enn det Skilbrei har på arbeiderklassen, skyldes dette antagelig at jeg har hatt mer kontakt med folk fra middelklassen, enn det hun har hatt med individer fra arbeiderklassen. Når man leser teksten hennes, får man et inntrykk av at hun oppfatter arbeiderklassen som aper i bur, som objekter man kan forske på, overhode ikke som tenkende og likeverdige individer.

For dem som har et sterkt ønske om å føle mest mulig avstand til arbeiderklassen er sikkert dette stykket ytterst behagelig lesning. Men man burde kanskje ta innover seg at arbeiderklassen ikke er så stereotyp som man ønsker å tro. Jeg har sett eksempler på at enkelte takler det dårlig når fordommene deres blir utfordret. Det har vært i sammenhenger der jeg har fått aksept av andre som har vært til stede, som enkelte antagelig har ment burde tilfalt dem, eller når jeg det har kommet for en dag at jeg har bedre kunnskaper om noe enn det de selv har. Da er det enkelte som viser fram svært lite flatterende sider av seg selv.

Helse og klasse - lite nytt, men desto mer gjenkjennelig
En del av det som kommer fram i Klassebilder stemmer godt med egne erfaringer, det gjelder særlig Jon Ivar Elstads Klasseforskjeller i helse: Et spørsmål om arbeid? Her kan man blant annet lese: Et stort antall studier tyder på at slitasje fra tungt og monotont fysisk arbeid med statiske påkjenninger er en viktig årsaksfaktor for muske- og skjelettlidelser. Stemmer meget godt med det jeg har sett på arbeidsplassene jeg har vært. Man kan også lese: Helseskadelige effekter av fysisk slitasje begrenser ikke til muskel- og skjelettlidelser. En tysk studie fant for eksempel at etter kontroll for røyking, mosjon og kroppsmasseindeks, var særlig tungt fysisk arbeid en selvstendig risikofaktor for hjerteinfarkt og hjerneslag. Noe som minner meg et av mine tristeste vikaroppdrag, da jeg jobbet noen dager på en kantine med særdeles tøffe forhold. Grunnen til at jeg var der var at en av de ansatte, en kvinne i førtiårene, hadde dødd av hjerneslag en ettermiddag etter at hun hadde kommet hjem fra jobb. Noe annet som stemmer godt med egne erfaringer er følgende: Når det gjelder psykososiale belastninger i arbeidsmiljøet, er en sentral hypotese at store krav til ytelse kombinert med små muligheter til å kontrollere sin egen arbeidssituasjon er særskilt belastende for helsetilstanden. Akkurat det kan jeg definitivt skrive under på. Intet nytt for meg her altså, men dette burde være interessant lesning for en del andre.

Kulturell motstand - vekk med rovdyr og klimapanel
Ketil Skagen og Olve Krunge har et stykke med tittelen Middelklassemakt? Nei takk! Et essay om kulturell motstand Her brukes rovdyrkonflikten som et eksempel på kulturell motstand mot middelklassens meningstyranni. Jeg kjenner godt til denne debatten, vesentlig fra media, den har i liten grad vært et tema på pauserommene jeg har oppholdt meg. Når den ikke har vært det, skyldes det antagelig at jeg har jobbet i Oslo og omegn, der er det er lite rovdyr. Noe jeg dessverre har hørt mye av, er utsagn om at klimaproblemene bare er oppspinn. Argumentasjonen tilsvarer i stor grad det som kommer fram i denne teksten i forbindelse med rovdyr. Det er noe man har funnet på, noe som noen får betalt for å si. FNs klimapanel er et supperåd, nedsatt for å gjøre livet surt for bilistene. For meg, som arbeiderklasseindivid med rimelig grønne kanter, har dette vært trist å høre. Jeg har mange ganger tenkt at dersom vi hadde hatt et politisk parti her i landet som sto opp for arbeiderklassen, gjerne med framstående personer med arbeiderklassebakgrunn, som også sto for en anstendig politikk når det gjaldt klima og miljø, så ville kanskje en god del av mine tidligere kolleger skiftet mening. Om jeg har rett får vi antagelig aldri vite, da et slikt parti er temmelig usannsynlig.

Man blir hva man spiser?
Jeg vil også si litt om Annechen Bahr Bugges Den sosiale appetitten: Mat, klasse og identitet.
Da jeg leste om hvordan de selvhevdende klasser fyller opp kjøkkenet sitt med en stor maskinpark av husholdningsmaskiner som synes å ha en viktig symbolsk funksjon, kom jeg til å tenke på noe en tidligere kollega fortalte. Dette gjaldt ikke matlagning, derimot litteratur. Han hadde en gang vært i en stor og flott leilighet på Aker Brygge. Der hadde det stått mange bøker i bokhylla, kjente norske forfattere som Undset, Hamsun, Kielland, osv osv. Min tidligere kollega hadde tatt en nærmere kikk på disse bøkene, og sett at disse bøkene var det ingen som noen gang hadde åpnet. De sto der med andre ord kun for å imponere, kollegaen min syntes det var temmelig komisk. Kanskje det finnes noen tilsvarende kjøkken der ute?

Ellers framgår det av denne teksten at det er en større prosent blant høyt utdannede som har gitt uttrykk for å ha større interesse for mat og matlagning enn dem med lav utdanning. Det kan nok være riktig, men det er ikke det samme som at alle med lav utdanning ikke er interessert i mat. Det framgår da også av teksten, der de lavt utdannede med interesse for mat utgjør 44 prosent mot 58 prosent blant de høyt utdannede. At det er flere med høy utdanning (59 prosent) som var meget eller ganske interessert i å tilberede og spise nye matretter enn blant dem med lav utdanning (31 prosent) kommer neppe som en bombe på en gammel kantinearbeider. Jeg har overhørt en del arbeidsfolk som har kommet inn på kantina og umiddelbart stilt spørsmål om det har vært hvitløk eller krydder i maten, og det har ikke vært fordi de har ønsket hvitløk eller krydder, snarere heller fordi de har vært livredd for det. Selv har jeg en rikholdig krydderhylle, og vet det er mange med arbeiderklassebakgrunn som elsker krydret mat. Men når jeg prøver ny mat, enten jeg lager det selv eller spiser på en restaurant, så er det kun fordi jeg synes det er spennende, ikke for å imponere andre. Mat som et middel til å hevde seg synes jeg blir en smule stakkarslig, som selvhevdelse gjerne blir det i det store og hele.

Jeg reagerer for øvrig litt på en del av sitatene i denne teksten. De som kommer fra folk jeg antar har jeg samme klassebakgrunn som meg selv, tyder på påfallende dårlig formuleringsevne, og minner lite om hvordan jeg og andre jeg kjenner uttrykker seg. De klønete uttalelsene i denne teksten er med på å fyre oppunder holdninger om at folk fra arbeiderklassen er dårlige til å uttrykke seg, noe det er populært å hevde. Jeg er slett ikke så sikker på at det står så dårlig til som det hevdes. Enkelte fra arbeiderklassen er ikke flinke til å uttrykke seg, det er riktig, men det er også mange som har en rimelig god formuleringsevne, dem ser jeg ingenting til i denne boka. Nå må det i rettferdighetens navn sies at en del av dem fra de høyere samfunnslag som siteres i Annechen Bahr Bugges tekst heller ikke framstår som spesielt velformulerte eller gjennomtenkte.

For lite nyansert
Det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er at så vel arbeiderklassen som middelklassen beskrives lite nyansert. Her blir det lett å oppfatte middelklassen som en gjeng selvhevdende fjols, og arbeiderklassen som en flokk uvitende tullinger med formuleringsevne på barnehagenivå. Til slutt, hva med å forske på hva det gjør med folk fra arbeiderklassen hele tiden å bli definert av andre, og ofte måtte lese beskrivelser av seg selv som overhode ikke stemmer, og som dessuten gjerne er svært nedlatende.

Deprimert etter første runde på nett

2010-08-13T23:37:00.008+02:00

Avarsel voldtektsfare!
Så var jeg tilbake i verden igjen, eller på nett, som det også kalles. Mens jeg befant meg i nettløs flyttetåke har verden seilt sin egen sjø, uten at jeg har fulgt særlig godt med. Litt avislesning riktignok, men uten det helt store engasjementet. Etter en liten runde på nettet kunne jeg konstatere at her var det svært lite å glede seg over, snarere heller det motsatte. ”Advarer mot voldtektsfare” kunne jeg lese på sidene til Aftenposten, som de fleste vel har fått med seg er det Hanne Kristin Rohde, leder i vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet, som kommer med denne advarselen. Hun vil skremme kvinner litt, sier hun, og påpeker blant annet at man ikke legger mobilen sin synlig i bilvinduet. Da må det også gå an å tenke preventivt når det gjelder voldtekter, mener hun, og det må vel bety at kvinner må sørge for ikke å være synlige. Holde seg inne, med andre ord.

Rockefestivaler, ikke for arbeiderklassen
Det var de dårlige nyhetene på vegne av kjønn, så kommer de evinnelige klassegreiene. Også her er det dårlige nyheter, men det er det jo alltid. Siste nytt er at også rock ligger for høyt for arbeiderklassen, rock er jo blitt kultur etter hvert, og kultur er ”sosialt ulikt fordelt”, følgelig ingen rockemusikk for folk fra de laverestående klasser. Dette ifølge Kjetil Rolness’ stykke i Dagbladet, som har tittelen Middelklassen er opptatt av likestilling. Selvfølgelig nevnes danseband, det gjøres det jo alltid når man snakker om arbeiderklassen, og om ikke det skulle være nok, så er arbeiderklassen også travelt opptatt med å gå på countryfestivaler, dersom jeg har skjønt Rolness rett. Det var jeg virkelig ikke klar over, men så visste jeg jo heller ikke at arbeiderklassen ikke gikk på rockefestivaler, du verden hvor uvitende jeg er. Nettopp derfor er det så fint med slike kunnskapsrike mennesker fra middelklassen, som kan opplyse oss laverestående om hvordan ting virkelig er. Vi har jo så lite kunnskap at vi ikke en gang selv er klar over hvordan musikksmak vi har.

Ut i fra dette kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg må tilbringe høsten innendørs, for å unngå voldtektsfaren, og bruke tiden med å høre på danseband og country. Ikke direkte lystelige framtidsutsikter, med andre ord. Mulig det finnes slik musikk på Spotify, så her er det vel bare å kvinne seg opp, vise seg som en god representant for arbeiderklassen og høre på country og danseband til jeg spyr. Eller?

Jeg stikker!
Møtet med den begredelige verden der ute gjorde at jeg fikk lyst til å flykte fra alt sammen, ikke minst de stadig mer nedlatende og regelrett fjollete tingene som skrives om folk som meg selv. Flukt måtte altså arrangeres, det var på tide med noen dager i Dublin igjen, for å komme til sans og samling. Fluktplanene snublet litt i starten, det så ut som jeg var nødt til å bytte fly i København, akkurat det er noe jeg hater. Dessuten er disse evinnelige flybyttene på Kastrup en vemmelig påminnelse om at jeg aldri har klart å komme meg til den byen, jeg har bare vært på flyplassen, men der har jeg til gjengjeld vært nok. Heldigvis greide jeg til slutt å finne plass på direkteflyet, og det til og med begge veier, stor lettelse. Jeg fikk også plass på ønsket hotell til rimelig pris, humøret steg betraktelig. Livet blir liksom litt lettere å leve med flybillett til Dublin liggende i skuffen.

Hvordan min velutviklede sans for irsk musikk passer inn i disse klassegreiene har jeg ikke peiling på. Det store spørsmålet er vel om det er å betrakte som kultur eller ikke. For å være ærlig, det interesser meg midt i ryggen. Jeg setter pris på at det er en musikkform jeg får ha i fred for synserne, ikke minst nå etter at det er slått fast at selv mye av rockemusikken ikke er noe for meg.

Uansett, om drøyt to uker kan jeg pakke ned pass og paraply og stikke av gårde. Vel hjemme igjen får jeg rydde opp i CD-hylla. Der er jeg redd det befinner seg en del som jeg i egenskap av lavtstående individ fra arbeiderklassen ikke tåler å høre, og det verste er at en del av denne musikken har jeg også hørt framført på rockefestivaler. Det er riktignok noen år siden jeg var på festival sist, den gangen var jeg lykkelig uvitende om at sånt bare var for middelklassen. Jeg forstår det slik at det er uhyre viktig for en del middelklasseindivider at de ikke liker noe av det samme som en del fra arbeiderklassen gjør. Så kan man jo gjøre seg noen tanker om hvorfor det er sånn.

Det må være lov å drømme
Jeg ble altså deprimert av første runde på nettet. Man kan jo alltids drømme om bedre tider. Med tanke på at enkelte mente det var for få kvinnelige artister på årets Øyafestival setter jeg inn litt musikk med en kvinnelig artist jeg har sans for, Joanne Shenandoah. Det finnes faktisk mange spennende kvinnelige artister. Jeg aner ikke om Rolness og andre mener dette er passende arbeidermusikk, og det spiller da heller ingen rolle. Denne er for de der ute som drømmer om en bedre verden, jeg håper det fremdeles finnes noen.

Den lange og slitsomme veien tilbake til nettet

2010-08-11T16:55:00.004+02:00

Jeg har, som det kom fram i forrige lille bloggpost, vært på flyttefot. Etter at ting begynte å komme noenlunde på plass, var det på tide å koble opp pc-en og komme seg på nett. Noe som skulle vise seg å bli en langt mer langvarig og smertefull prosess enn selve flyttinga. Det første jeg fant ut da jeg begynte på den lange og slitsomme prosessen, var at for å komme på nett, bør man fortrinnsvis ha nett i utgangspunktet. For det første jeg fikk høre da jeg tok min første av en meget lang rekke telefoner, var at jeg skulle gå inn på nettet og gjøre sånn og sånn. Og det var jo innmari enkelt når jeg ikke hadde noe nett.

I utgangspunktet tenkte jeg å beholde min gamle nettleverandør. Ikke fordi de jeg var så forferdelig fornøyd med dem, men for å slippe å bytte e-postadresse, det var liksom nok slit å bytte annen adresse. Så jeg ringte til dem som hadde opplegget i min nye leilighet og spurte om det kunne la seg gjøre. Jo da, det skulle la seg gjøre. Deretter ringte jeg til min gamle leverandør, jo da, sa de der og. Gå inn på nettet og gjør sånn, sa de, det var bare å plugge inn mitt gamle modem, så skulle jeg være på nett. Det lot seg ikke gjøre, ny telefon, vi har for tiden stor trafikk, pling plong, pling plong. Omsider var det et levende menneske i den andre enden, da skulle jeg gå inn på nettet og gjøre slik. Tur til biblioteket, låne pc, tjenesten jeg ba om var for tiden ute av drift, beklager problemene det måtte medføre, prøv igjen en annen gang.

Ny telefon, mer stor trafikk og mer pling plong. Etter ett par evigheter, jo da de var klar over at siden deres ikke fungerte helt som den skulle for øyeblikket. Kunne ting ordnes på telefonen? Da måtte jeg settes over til en annen avdeling, hold linja. Det gjorde jeg, nok ett par evigheter å vente. Denne gangen fikk jeg beskjed om at jeg måtte dra til Huttiheita for å hente nødvendig utstyr for at jeg skulle komme på nett. Men hvordan kom jeg meg nå til Huttiheita? Ny tur til bibliotek og lån av pc, for å sjekke siden til Trafikanten, som ganske riktig kunne fortelle meg hvilken buss jeg skulle ta. Den påfølgende dag var det tog til Oslo og buss videre til Huttiheita. Der kunne man fortelle meg at de ikke visste om jeg kunne bruke dem, de kunne komme på befaring hjemme hos meg, det ville ta noen uker. De kunne kanskje ringe meg i begynnelsen av uka, men han jeg snakket var ikke helt sikker på når det ble, siden det ikke var han som skulle ringe. Da bestemte jeg meg for å skifte nettleverandør, flere uker uten nett var utenkelig.

Dette var på fredag, jeg slepte meg gjennom en trist og nettløs helg, og ringte til dem som har opplegget her på mandag. Skulle bli ringt opp igjen om ti minutter, sa han jeg snakket med. Etter to timer ga jeg opp, og dro av gårde for å ordne andre ting. Mens jeg var opptatt på annet hold, hadde de ringt, det var mange timer etterpå, da hadde jeg for lengst gitt opp, og latt telefonen passe seg selv. Dagen etter orket jeg ikke ringe, tanken på nok en gang høre om stor trafikk med påfølgende pling plong, var rett og slett uutholdelig. Men i dag trakk jeg pusten dypt, ringte og fikk, som ventet, høre om enda mer stor trafikk. De kunne ringe meg opp igjen, det fikk de gjøre. Etter en time ringte det faktisk en dame, og hun kunne fortelle meg at det var kun dem som kunne levere nett i leiligheten. Tenk om jeg hadde fått høre det på første forsøk! Bare hun fikk navn og en del andre nødvendigheter, så skulle hun ordne det, og da ville jeg være på nett innen få minutter, bare å putte inn riktig kabel på dertil egnet sted. Og ganske riktig, plutselig var jeg på nett igjen. Å slå på pc-en og registrere at den umiddelbart koblet seg til nettet var en tilnærmet sjokkartet opplevelse. Da jeg sjekket mail, så jeg at min forrige nettleverandør hadde sendt meg mail om at jeg ikke kunne bruke dem i min nye bolig.

Uansett, jeg er på nett, og det føles godt å ha kontakt med verden igjen. Jeg har hatt Internett siden vinteren-99, å være uten nett har rett og slett vært grusomt. Den gangen var ikke nettet noen nødvendighet, sånn er det ikke lenger, nå ordnes jo det meste over nettet. Dessuten er det mye moro på nettet, akkurat nå hører jeg for første gang på flere uker på Spotify. Nå kan jeg se på nett-tv og høre på nettradio igjen, holde kontakt med venner på Facebook, kanskje til og med blogge litt. Jeg har liksom ikke vært helt i live denne tiden uten nett, du verden hvor avhengig jeg er blitt av det. For øvrig er ikke riktig alle telefonsamtalene jeg tok på min slitsomme vei tilbake til nettet nevnt, de har vært så mange at det er noen som allerede har gått i glemmeboka, og der kan de få lov å være.

Hurtigblogging fra biblioteket

2010-08-04T13:00:00.000+02:00

Jeg har flyttet, og ikke greid å komme på nett i den nye leiligheten. Jeg har stått på hodet i pappesker, skrudd sammen møbler, og ser for meg skruer, esker og halvmonterte møbler når jeg legger meg om kvelden. Nå sitter jeg på biblioteket, og det er merkelig å være nødt til å låne pc på den måten, jeg som har hatt Internett hjemme siden vinteren 99.

Jeg håper jeg snart kommer på nett igjen. I mellomtiden er det flott at det går an å låne pc på biblioteket. Så får man betalt regninger i det minste. Den avslappende og morsomme bruken av nettet må nok vente til senere.

Gleder meg til å kunne blogge litt igjen, gleder meg i det hele tatt til å kunne gjøre noe annet enn flytterelaterte greier. Og nå har jeg ikke så mange minutter igjen på pc-en, det skal bli godt når egen pc er på nett igjen.

Agurktid på bloggen

2010-07-23T00:14:00.015+02:00

Mens Siv Jensen gråter bedriver andre agurkblogging

I det siste har det blitt mye tullete blogging, når man begynner å legge ut feriebilder, tuklet sammen i et amatørmessig program som det tar to minutter å lære, da er muligens bunnen nådd. Da er det god trøst å se at også andre skriver ting som ikke er overveldende smarte. I dag sto jeg nok en gang i kassakø, et tilbakevendende tema på denne bloggen, der fikk jeg vite at Siv Jensen gråter ofte. Og da har vel ikke denne dagen vært forgjeves, når man har fått så nyttig kunnskap? Også jeg som trodde at Siv Jensen kun var i stand til å bli dypt rystet. Noe som er sikkert er at den dagen Siv Jensen og partiet hennes kommer i regjeringsposisjon, da kommer jeg garantert til å gråte, uten at det kommer til å stå noe om det på forsiden av Dagbladet. Det var for øvrig en tid da jeg ble dypt rystet over alt vrøvlet tabloidene vrenger utav seg på førstesidene, den tiden er over, man venner seg til det meste.

Det er jo agurktid, tenkte jeg da jeg sto der i kassakøen, og da skrives det mye dumt. På en måte kan man kanskje si at det er agurktid året rundt på tabloidenes førstesider. Men nå har agurktiden også nådd denne bloggen. Det kan se ut som om det som begynte som en alvorlig blogg om arbeiderklassens slit og strev er i ferd med å bli en blogg om Irland og generelt tøys. Jeg har vært inne på tanken å dele opp bloggen, en alvorlig arbeiderblogg og en blogg for andre og mer useriøse temaer. Men det ble med tanken, for det er jo sånn at fordi om jeg har sett og opplevd mye fælt i arbeidslivet, så har jeg til tider hatt en både morsom og interessant fritid. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg antagelig ikke hatt overskudd til å blogge, eller selvtillit nok til å tørre det. Derfor synes jeg bloggen skal få lov å vise de forskjellige sidene ved meg, jeg er ikke bare en sliten arbeider.

Nå holdt det vel hardt med selvtilliten egentlig, å kaste seg ut i en bloggerverden hvor innbyggerne i stor grad besto av mennesker som tilhørte samme grupper som dem som omtrent har spyttet på meg både på jobb i og fritiden, det kostet en del. Forakten jeg har møtt fra enkelte har gjort ett og annet med meg, og jeg gikk på en liten smell da jeg holdt på med boka Klassebilder, der særlig ett av stykkene ble vel tungt å fordøye. Mer om det i en senere bloggpost. Da koblet hjernen ut klassegreiene, sikkert ren overlevelsesstrategi. Da var det godt å tenke på noe annet, noe som framgår av de forrige bloggpostene.

Heldigvis ble jeg langt bedre mottatt i bloggverdenen en jeg hadde forventet, veldig mange flotte mennesker der ute! Men skrivesperren har vært en trofast venn hele veien, en tvilsom venn jeg håper jeg vil bli kvitt. Derfor tillater jeg meg å skrive litt tullete greier, og tar sjansen på å slenge det ut på bloggen. Og så mye verre enn gråten til Siv Jensen er det vel neppe.

Å være opptatt av det bagatellmessige er vel en helt vanlig menneskelig egenskap. Da jeg startet bloggen var jeg sur fordi det ble skrevet så mye dumt om arbeiderklassen. Det jeg var aller mest sur for var muligens det mest bagatellmessige. Stikkord: danseband. Jeg var så innmari lei av at disse synserne alltid kom trekkende med danseband når det ble skrevet om arbeiderklassen. Mens jeg ennå fikk lov av Facebook å skrive hva jeg likte og ikke likte av musikk og annet, skrev jeg at jeg blir syk hvis jeg blir utsatt for danseband og Hotel California. Når får jeg ikke lov til det lenger, det er også en del artister Facebook ikke tillater meg å like. Men jeg får lov å like forfatteren som heter ”og mange flere”, og det er jo ganske så sjenerøst.

Nå skulle ikke dette handle om Facebooks sensurering av folks gode smak, men derimot om mitt noe anstrengte forhold til danseband. Jeg har jobbet sammen med noen som har likt den type musikk, de fleste har vært godt over femti. Hyggelige og greie har de stort sett vært, sånn sett har jeg vært nødt til å ta litt tak i egne fordommer underveis i min heller triste yrkeskarriere. Det hjelper lite å ha lest Kafka og høre på Beethoven, dersom man er en arrogant drittsekk.

I det siste har jeg også tenkt en del på dansebandentusiastene, som hele tiden opplever at musikken de liker blir latterliggjort. Jeg kan nyte min irske musikk i fred, uten at synserne vifter med sine velutviklede pekefingre og forteller at det jeg hører på er bånn i bøtta. Bortsett fra den ene gangen som jeg skrev om nettop, og da ble jeg da reagerte jeg vel nettopp som en typisk representant fra arbeiderklassen gjør når noen forteller henne at det hun hører på er mindreverdig. Jeg fikk en liten tankevekker, som jeg kanskje fortjente.

Dette får holde med agurkblogging i denne omgang, jaggu greide det å snike seg inn noe om klasse og sånn her også. Uansett, Siv Jensen får gråte videre, for min må hun gjerne kutte ut politikken og gråte på heltid.

En aldri så liten filmsnutt

2010-07-22T11:17:00.003+02:00

I går snublet jeg tilfeldigvis over programmet Windows Movie Maker. Og da måtte det jo prøves, greit med programmer man ikke trenger å lære. Men så gir de heller ikke store muligheter til å utfolde seg. Uansett det er alltid moro å prøve noe nytt.

Siden jeg er i Irlandsmodus for tiden brukte jeg bilder fra de første turene min dit. Disse bildene er tatt på "gamlemåten", med film. De har også blitt mer og mindre maltraktert i Photoshop.

Sangen heter The Rose of Allendale og er med den irske gruppa Barleycorn. Fra en CD innkjøpt i Dublin på min aller første tur til Irland.

Når hjernen nekter å samarbeide

2010-07-20T00:11:00.005+02:00

Om morosjokk, Dubliners og hjernestopp
Jeg skulle egentlig ha skrevet en bloggpost om boka Klassebilder som jeg ble ferdig med for noen dager siden. Jeg skulle være seriøs, engasjert og sikkert en smule indignert på egen klasses vegne. Den kommer nok, men akkurat nå sier hjernen min stopp når det gjelder alt som har med klasse å gjøre, den gidder rett og slett ikke forholde seg til disse klassegreiene.

Toppetasjen fungerer dårlig for tida, og ekstra ille har det vært etter at jeg i helgen ble utsatt for et aldri så lite morosjokk, for øvrig en type sjokk jeg hittil ikke har sett omtalt på tabloidenes førstesider. Til tross for at morosjokk ikke later til å være så alvorlig at det har oppnådd tabloid oppmerksomhet, var det nok til å få den stakkars hjernen min til å slutte fullstendig med å produserer vettuge tanker. Så da er seriøs blogging utsatt på ubestemt tid.

Sjokket på lørdag burde ikke vært noe sjokk, for hjernen min ble ikke utsatt for noe den ikke har vært utsatt for før, og det i bøtter og spann. For kvelden begynte med indisk mat på koselig restaurant, fortsatte med irsk musikk, og endte opp med enda mer irsk musikk, og da var det snakk om selveste Dubliners. Ti år hadde gått siden forrige gang jeg var på konsert med dem, og når man nå en gang er fullstendig hekta på irsk musikk, så er det nå noe helt spesielt med en konsert med Dubliners. Det var tydelig at hjernen satte pris på moroa, nå vil den ha mer irsk moro, og den ble voldsomt engasjert for ett par øyeblikk siden, da dumpa det nemlig ned en mail med tilbud på hoteller. Sjekk hotellene i Dublin, maste den, vil ikke lese aviser og blogge om sånne kjedelige greier, vil til Dublin, gå på pub, høre musikk, spise på den nepalske restauranten, fortsatte den. Makan til masete og lite velfungerende hjerne!

Dette bildet viser hvordan hjernen min fungerer, eller rettere sagt ikke fungerer, for tiden

Hjernen hostet også opp et minne som skriver seg fra ett par år tilbake, da hørte den noe den ikke likte. Det var på P2, hjernen min setter vanligvis pris på denne kanalen, men akkurat dette falt ikke i smak. Ved en tilfeldighet kom jeg til å høre noe av et folkemusikkprogram, der ble det spilt noe som minnet om flyalarm i kombinasjon med full brannutrykning. I mine lite avanserte ører hørtes det med andre ord ut som total katastrofe, men det framgikk av det som ble sagt at dette var flotte greier. Men så ble programlederne meget indignerte, for denne sirenemusikken hadde blitt framført på en festival ett eller annet sted, og det var ikke mange som hadde kommet for å høre. Og hvem var det som fikk skylda? Jo da, nettopp Dubliners, som hadde spilt like ved siden av, og folk hadde valgt å høre dem i stedet. Det var tydelig at programlederne ikke hadde særlig høye tanker om dem som valgte irsk moro framfor fulle sirener. Og her reagerte jeg vel egentlig akkurat som en DDE-fan som har fått høre at det er mer høyverdig å like opera. Jeg ble sur og irritert, og følte at min etter egen mening utmerkede musikksmak ble tråkket på.

Siden hjernen min var så elskverdig å minne meg på denne episoden har jeg tenkt litt på disse som likte denne sirenemusikken. Dette er sikkert meget høyverdige og flotte mennesker, de surrer ikke rundt i Irland og hører på morsom musikk når de har ferie, sånn som jeg. De går sikkert i fjellet, med trauste og alvorstunge steg og bærer femti kilo med oppakning på ryggen. Reiser de utenlands, drar de til slike land som sirenemusikken kom fra, hvor det nå måtte være, men helt sikkert land med eksotisk kultur og uforståelig språk. Land det gir status å reise til, hvor det kanskje til og med er litt farlig å oppholde seg. De er politisk korrekte, ønsker seg mer nynorsk i alle medier og er glade i barn, de bruker hjelm når de sykler. De leser Knausgård, og brukte sikkert størsteparten av vinteren til å diskutere Hjernevask. Når de ikke hører på særdeles lite tilgjengelig folkemusikk, hører de på samtidsmusikk og jazz. De kvinnelige sirenemusikktilhengerne er ihuga feminister som garantert ikke bruker svart og lilla neglelakk. Og hele denne flokken av alvorlige mennesker med sykkelhjelm og femti kilo bagasje på ryggen ser ned på dem som liker Dubliners!

Dette redselsbildet greide altså hjernen min å trylle fram. Og den gir seg ikke der, for nå føler den at den har taket på meg. Ingen vits med disse sure bloggpostene, sier hjernen, du kan vel heller bare skrive noe tull, dersom du absolutt må skrive. Vel, akkurat der får vel hjernen viljen sin akkurat nå. Orker ikke mer som har med klasse å gjøre, sier hjernen videre, du har utsatt meg for mye sånt i det siste, vet du. Klassebilder, Klassekampen, drøssevis av blogginnlegg om klasse, klasse, klasse. Jeg prøver å fortelle den at den får vær så god å samarbeide om den planlagte bloggposten om Klassebilder, men det er det ikke snakk om.

Kutt ut klasseblogginga og dra til Dublin, sier hjernen, som minner meg på at jeg egentlig blir ganske så deprimert av disse klassegreiene. Og det har den vel egentlig rett i. Du kan jo bare la være å lese alt dette tullet som skrives om arbeiderklassen, fortsetter hjernen, så slipper du å ergre deg over det. Les krim i stedet, vet at du har to uleste krimbøker i bokhylla.

Så fortsetter den å mase om Dublin og Dubliners, og setter inn denne helt av seg selv:

Da føler jeg at jeg har mistet kontrollen fullstendig, og kan vel like godt gi opp. Og selvfølgelig kommer hjernen til å få det som den vil, det er store muligheter for at det blir tur til Dublin i år også. Det skal også innrømmes at de krimbøkene i bokhylla virker veldig fristende...

Livet er for kort til å se på tv

2010-07-11T01:13:00.002+02:00

I dag sto jeg nok en gang i kassakø på butikken, og nok en gang leste jeg avisoverskriftene, i mangel av noe bedre å døyve kjedsomheten med. De gangene dette har ført til blogging har det stort sett vært på grunn av overskriftene til VG. Men i dag var det faktisk forsiden til lokalavisa, Romerikes Blad, som fikk meg til å steile. Tande P åpner for tv-comeback, sto det. Egentlig gjorde denne overskriften meg glad, jeg ble fylt av en dyp takknemlighet over at jeg ikke har tv. At jeg ikke har tv betyr ikke at jeg aldri er i nærheten av et tv-apparat, og jeg har befunnet meg i nærheten av slike når Tande P har holdt det gående midt i beste sendetid, som det kalles, på lørdagskvelden. Og det var mildt sagt triste greier. Ikke var det morsomt, ikke var det interessant, det var ikke noe som helst, bare irriterende kjedelig. Så har jeg da også hørt mange som klager over de elendige tv-programmene på lørdagskvelden.

Jeg husker en episode fra en arbeidsplass. De andre snakket om reality-serier, jeg hadde ingenting å komme med, siden jeg aldri har sett en reality-serie i hele mitt liv. En av dem bemerket at jeg ikke sa noe, og jeg måtte si som sant var, at jeg ikke så på tv. ”Men hva gjør du da?!” ble det sagt, de syntes nok jeg var litt rar.
Ja, hva gjør man når man ikke ser på tv? Leser bøker, hører på radio, lydbøker eller musikk, går en tur, bedriver ymse former for kreative aktiviteter, mulighetene er mange. Livet er rett og slett for kort til å se på tv, har jeg funnet ut.

Det var en gang jeg så på tv, særlig engelske krimserier. Jeg så på Inspector Morse, og bestemte meg for at jeg en gang måtte jeg reise til Oxford. Så tømte jeg sparegrisen og dro til Oxford, og ble fullstendig betatt av den vakre byen. Vel hjemme igjen var det reprisesendinger med Morse, jeg benket meg foran tv-en, dette var høytid. Men da hadde vårt kjære NRK funnet på noe ”lurt”. De kuttet midt i programmet og sendte kveldsnytt med masse egenreklame før og etter. Jeg ble sur, eller rettere sagt jeg ble fly forbanna. Dette var jo akkurat som de kommersielle kanalene jeg hater dypt og inderlig. Jeg er nemlig reklameallergiker, jeg blir regelrett syk av reklame. Om reklamen er for tåpelige produkter man skal løpe og kjøpe, eller om det for like tåpelige programmer man skal løpe og se, spiller ingen rolle. Det er hyl og skrik, flimmer og fjas, sånt gidder ikke jeg å kaste bort tida mi på. Tande P hadde sikkert ikke tatt skade av reklameavbrudd, man hadde vel knapt registrert det, men man bøller f… ikke med Morse! Så da var jeg forsynt med tv.

Det hender jeg ser på nett-tv. Jeg pleide å se på Bokprogrammet, satte meg foran pc-en med en kopp te og koste meg. Riktig så trivelig, så lenge det varte, for selvfølgelig måtte det ta slutt.

Jeg tror det er bra for helsa mi at jeg ikke har tv, jeg hadde neppe hatt godt av all irritasjonen. Jeg hadde kommet til å kaste meg over tastaturet og sendt hatmailer i tide og utide. Når det er idrett i samtlige av kanalene deres tjuefem timer i døgnet, eller når det bare er skvalder midt på kvelden og eventuelle interessante programmer sendes når det er leggetid, eller når de bryter inn i en god, britisk krim med nyheter og massevis av skrålende egenreklame. Eller som jeg husker de gjorde for en del år siden, sendte danseband så å si hver eneste kveld, midt på kvelden, og når det en sjelden gang var et program med god rockemusikk, så ble det sendt på seine natta. Det hadde blitt mye å irritere seg over, og sikkert også godt for disse som jobber i NRK at jeg ikke har tv, de hadde sikkert blitt inderlig lei av alle de sinte mailene mine.
Å se på reklamefinansierte kanaler er ikke noe alternativ, siden jeg ikke orker reklame, men jeg orker heller ikke all egenreklamen NRK har blitt så forferdelig flinke til å sende.

Heldigvis er livet fullt av andre muligheter, ingen grunn til å kaste bort tida med å irritere seg over håpløse tv-programmer. Og det finnes gode alternativer, dersom man har lyst til å slappe av litt foran en skjerm. For en tid siden lånte jeg dvd-er på biblioteket, der hadde de blant annet filmer og tv-serier basert på bøkene til Jane Austen. Jeg så Pride and Prejudice på kino for noen år siden, den var bra, men tv-serien fra BBC var faktisk enda bedre. Og jeg kunne se akkurat når jeg ville, og så mange episoder jeg ville på en gang, herlig! Jeg lånte Vanity Fair, basert på boka av William Makepeace Thackeray, også den produsert av BBC, virkelig flott!

Så nå går jeg heller for større skjerm til pc-en, så kan NRK og andre tv-kanaler bare holde på med tullet sitt. Dessuten er det ingenting som slår det å lese en god bok.

Bilister uten vett og forstand

2010-07-09T23:42:00.002+02:00

På kveldens sykkeltur syklet jeg et lite stykke på en vei gjennom et boligområde. Veien var smal med hekker på begge sider av veien, med andre ord meget uoversiktelig. Plutselig hørte jeg noe som sa VROOOOM, og der kom det en bil i et vanvittig tempo. Den passerte meg med noenlunde klaring, så jeg slapp enda en av disse nær døden-opplevelsene jeg som syklist har opplevd litt for mange av. Heldigvis var det ingen andre i veien, men dersom f eks en unge hadde kommet løpende ut i veien, hadde neppe bilisten rukket å stoppe i tide. Jeg sykler alltid forsiktig når jeg passerer slike områder, noe kan dukke opp, et barn, en katt eller ei løs bikkje. Også en sykkel i høyt tempo kan gjøre stor skade.

Resten av sykkelturen tenkte jeg på alle disse tullingene, unnskyld uttrykket, jeg har sett bedrive stygg kjøring. Noen kaller det grisekjøring, jeg bruker ikke det uttrykket da griser visstnok er ganske intelligente skapninger, noe jeg ikke anser bilister av den sorten jeg så i kveld for å være.
Tenker ikke disse folka på at de kan komme til å ta livet av et annet menneske på grunn av den idiotiske oppførselen sin? På hva det vil si å måtte leve resten av livet sitt med en annens liv på samvittigheten. Eller vite at det finnes et fullstendig ødelagt menneske et sted, på grunn av deres egen tankeløse adferd.

Der jeg syklet gjennom sommerkvelden kunne jeg glede meg over følelsen av å være frisk og rask, hvor forferdelig måtte det ikke være å vite at jeg hadde tatt fra en annen person den muligheten. Den følelsen hadde jeg ikke greid å leve med, tror ikke jeg hadde kunnet hatt et godt øyeblikk i livet hvis jeg på grunn av uansvarlig oppførsel hadde skadet eller tatt livet av et annet menneske, eller et dyr for den saks skyld. Hvis noen hadde kjørt i hjel golden retrieveren jeg en gang hadde, hvor grusomt hadde det ikke vært.

Det gikk bra i kveld, ingen fikk ødelagt livet sitt. Men det skyldtes ren, skjær flaks. Bilisten jeg møtte kunne ha forårsaket mye elendighet.

Dit vi alle skal

2010-07-04T23:27:00.004+02:00

En vandring på kirkegården
Gjennom mange år har sommeren betydd regelmessige turer til kirkegården. Faktisk i femten år, det er så mange år siden faren min døde, fant jeg ut sist gang jeg var der. I disse årene har jeg etter beste evne prøvd å plante og holde det pent på graven hans. Siden jeg ikke er født med grønne fingre, snarere tvert imot, har det til tider vært alt annet enn enkelt, men i år har det gått bra så langt.

Det høres kanskje rart ut, men jeg synes disse turene er ganske trivelige. Kirkegården på Lørenskog ligger i et område der det foreløpig verken har dukket opp rundkjøringer eller kjøpesentre, noe det er mer enn nok av i dette området. Her beiter islandshester på andre siden av veien, og det er fremdeles jorder og gårdsbruk i nærheten. Sist jeg var der gikk jeg en runde og kikket på noen av de gamle gravene. Jeg ble fascinert av titlene på noen av gravstøttene, mange gårdbrukere, sikkert en fin tittel en gang i tiden. Ikke som nå, da man vel ikke bruker ordet gårdbruker, men derimot bonde, og det er vel nærmest som et skjellsord å regne i disse tider. Nå kan man jo kjøpe alt man trenger av mat på Rimirema og følgelig trenger man ikke bønder til å produsere mat, etter hva jeg har skjønt er det i hvert fall mange som er av den mening. Her kan man jo skaffe seg det man måtte ønske av frosne kjøttklumper og vasne grønnsaker, så hva i huleste skal man med bønder? Andre noe foreldede titler man kan lese på gravstøttene er kjøpmann, malermester og tapetsermester. En gårdbruker var dessuten bibelbud i tillegg, det må det ha vært fint å være siden det står på gravstøtta. Flere proster ligger begravd der, og jeg så også en banksjef. Da slo det meg at dersom dagens banksjefer skulle ønske seg tittel på gravstøtta når den tid kommer, vil det sikkert komme til å stå bank sjef. Så kan man jo lure på hvorfor det i det hele tatt står titler på gravstøtter, når man først har havnet under jorda, kan det da ikke spille særlig rolle hvilken tittel man greide å oppnå her i livet.

For hit skal vi til syvende og sist alle sammen, enten vi er kortlevde arbeidsfolk eller langlivede rikfolk, det har vi til felles, vi skal alle en dag dø. Likevel kan man lett få inntrykk av at død kun skyldes usunn livsstil, i hvert fall dersom man utånder før man har fylt hundre. Overalt støter man på tips om hvordan man skal forlenge livet sitt, samtidig som det er totalt uunngåelig å støte på stykker om den fæle eldrebølgen som snart vil skylle innover oss, og feie med seg alt som er av velferd og goder for oss alle.

Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden, jeg er ikke særlig redd for å dø. Det jeg derimot er redd for, er å dø uten først å ha levd. Hvis jeg nå en dag ligger der og vet jeg skal dø, hvilken tanker vil jeg gjøre meg. Når jeg sier ”hvis”, er det ikke fordi jeg er i tvil om at jeg en gang skal dø, men derimot fordi jeg kommer fra en familie der mange har dødd brått av hjertesvikt, og jeg kunne godt tenke meg en slik utgang på livet, framfor å råtne bort på et gamlehjem, nå heter det vel ikke gamlehjem lenger, men noe mer politisk korrekt, men jeg regner med at man skjønner hva jeg mener. Men altså, hvis jeg nå lå der og visste at mine dager, for ikke å si timer, var talte, hva ville bety noe? Jeg kan vanskelig tenke meg at jeg ville bruke mine siste stunder her på jorden til å ergre meg over at jeg aldri hadde opplevd å ha dyre designmøbler. Eller følt at jeg har gått glipp av noe fordi jeg aldri kjøpte meg et ekstremt dyrt klessplagg, eller at jeg aldri bedrev hemningsløs shopping. Jeg lurer på om det er noen som har ligget på dødsleiet og gledet seg over at de oppnådde å ha større hus og dyrere bil enn naboen, det får man kanskje håpe, siden det kan virke som om slikt betyr mye for mange mens de ennå er midt i livet. Kanskje vi i framtiden vil se gravstøtter der det står han/hun var vellykket.
Nåvel, jeg vil neppe få et ettermæle som vellykket, og ikke kommer jeg til å få en fjong tittel på gravstøtta, og det bekymrer meg lite. Det viktigste for meg er å ha opplevd gode ting i livet, og at jeg forhåpentligvis vil bli husket som et noenlunde hyggelig og hederlig menneske.

Denne kvelden på kirkegården tenkte jeg litt på at jeg kun går i kirken ved to anledninger, den ene er nettopp begravelser der jeg har et såpass nært forhold til avdøde, eller noen av vedkommendes slektninger, at det er god folkeskikk å stille opp. Den andre er når jeg er ute og reiser og går innom en kirke for å bese den. Siden jeg har sluppet å gå i begravelser på relativt lenge, er siste kirkebesøk da jeg var i Westminister Abbey i London for drøyt to år siden. Sånn sett er det stor forskjell på kirkebesøkene mine, å se på en gammel, flott bygning mens jeg er på ferie og hverdagen er langt unna, er en sann fryd. Det samme kan naturlig nok ikke sies om begravelser. Det har hendt jeg har tenkt på min egen begravelse når jeg har sittet der på kirkebenken, som for øvrig ofte er så vond og hard at jeg har slitt med en økende verking i bakre kroppsdeler. Det jeg da har tenkt, er at min egen ikke skal være sånn som den jeg er i akkurat da, med salmer og gudsord, uansett hvor ukristelig avdøde har vært. Min egen begravelse skal si noe om hvem jeg har vært, der skal det spilles musikk som har betydd noe for meg, og det skal leses et dikt eller to som jeg har satt pris på. Den skal ikke være en lang tirade av gudsord, avbrutt av salmer ingen av de frammøtte klarer å synge. Jeg kan ikke se noen grunn til at jeg skal begraves til ord og toner fra en religion jeg overhode ikke har trodd på.

Og det skal ikke ljuges i min begravelse. Det ble nemlig gjort i begravelsen til faren min, og det var en usmakelig opplevelse. Det var en problematisk affære, siden foreldrene mine var pinsevenner, var det en derfra som skulle stå for begravelsen. Det var bare det at vedkommende ikke syntes det var så artig å holde begravelser, han foretrakk amerikaniserte show. Så opptatt var han av andre og morsommere ting, at han var umulig å få tak i. Siste kveld før begravelsen dukket han omsider opp hjemme hos moren min, og da visstnok i en sky av etterbarberingsvann, ganske sikkert bought in the USA. Da han dagen etter sto i kirken var det ifølge ham selv ikke måte på hvor mange gode samtaler han og moren min hadde hatt de siste dagene.
Plastikkmannen, som jeg kalte ham, brøt senere ut av pinsemenigheten, og dannet sin egen glorete sekt, med egen tv-stasjon, skole og alt som hører til moderne kristendom på vidvanke.

Denne kvelden da jeg gikk rundt på kirkegården, trillende på den kjære, nye sykkelen min, var en nydelig sommerkveld. Da jeg var ferdig med filosofering og studering av gravstøtter, syklet jeg en tur. Tok inn fargene, følelsen av sommer, av å være i live og ha evnen til å glede seg over det de gode øyeblikkene livet tross alt har å by på.

Morrisdansere i Oxford

2010-06-21T22:56:00.000+02:00

Denne hadde jeg tenkt å legge ut første mai, så man kan vel si jeg er litt på etterskudd. Da jeg var i Oxford for noen år siden var jeg så heldig at jeg fikk se morrisdansere i levende live, faktisk var hele byen full av dem den første mai. Og man kan vel trygt si at de hadde en viss underholdningsverdi.

Når jeg først er inne på min korte, men meget trivelige, tid som "student" i Oxford, kom jeg til å tenke på at jeg faktisk var gjennom en leksjon i banning. Joda, jeg satt på skolebenken i Oxford og lærte å banne. Det er det sikkert ikke så mange som kan skryte av at de har gjort. Banningen var egentlig ikke en del av kurset, vi hadde en ung og ganske så artig lærer som mente vi kunne ha nytte av å lære litt om engelsk banning. Samtlige kursdeltakere syntes det var en strålende idé. Men læreren var litt skeptisk, vi hadde nemlig klasserom ved siden av kontoret til rektor, og læreren ville helst ikke at hun skulle høre at vi lærte å banne. Vi kan vel banne lavt, var det noen som mente. Nei det kunne vi ikke, sa læreren, for skulle man først banne, så skulle det bannes høyt. Det endte altså med ett par timers banning, uten at vi fikk noen problemer med rektor av den grunn.

Vel, her er i hvert fall morrisdanserne. Enjoy!