mandag 14. mai 2018

Moro med bilder

For noen uker siden begynte jeg med Instagram. Jeg hadde på et eller annet mystisk vis greid å opprette en konto, jeg må ha logget meg inn der med Facebook-kontoen min en eller annen gang. Til tross for at jeg ikke hadde lagt ut et eneste bilde, hadde jeg greid å få et tosifret antall følgere. Min manglende iver etter å prøve Instagram, skyldes at jeg ikke bruker kameraet på mobilen noe særlig. Når jeg først har et godt systemkamera, foretrekker jeg å bruke det. Men noen få bilder hadde jeg liggende på mobilen, jeg plukket ut de minst dårlige av dem, og la ut mine første firkanter på Instagram. Da jeg først begynte, syntes jeg det var litt morsomt, noe å leke seg med. For å ha litt ekstra moro har jeg lagt inn noen bilder fra pc-en, som er tatt med det ordentlige kameraet. Noe begrenset er det jo, derfor bruker jeg bloggen til å legge ut bilder også.

Senvinter på Vår Frelsers Gravlund. 
Tatt i påsken, det var mye snø
Selv om jeg liker å ta bilder, liker jeg ikke å ta bilder for andre og kan heller ikke fordra å bli tatt bilder av. Da jeg var i Dublin nettopp, tenkte jeg at jaggu er det bra med selfiestanga, så kan de som liker å ha bilder av seg selv, bruke det, så slipper jeg å bli utkommandert for å ta bilder av fremmede mennesker. Det skulle jeg ikke tenkt, for neste gang jeg var innom en pub, hadde jeg plutselig en fremmed mobil i hånda, og var nødt til å være fotograf for en venninnegjeng. Jeg er ikke flink til å ta bilder med mobil, men de ble visst fornøyd på andre forsøk. Men det var mer av det før, dessuten var det mange av dem jeg måtte ta bilde av som tilbød seg å ta bilde av meg til gjengjeld. Det takket jeg stort sett nei til, men siden folk gjorde det for å være hyggelige, hendte det jeg ga etter og lot meg fotografere, selv om jeg syntes det gjorde litt vondt.

Damstredet i fargerik utgave
Bankplassen
Når jeg tenker tilbake, virker det som en evighet siden den gang man hadde kamera med film, som måtte leveres og hentes, og det var slett ikke billig. Saken er at jeg kjøpte mitt første digitalkamera i 2007. Jeg syntes det var greit å vente litt, sånn at ting hadde utviklet seg litt. Da jeg kjøpte det, skulle jeg på en av mine turer til Dublin, jeg reagerte litt på at bildene hadde et svakt rosaskjær, ikke direkte vakkert, men jeg tenkte ikke så mye over det. Den påfølgende høsten og vinteren tok jeg en del bilder, og syntes ikke de ble så verst. Da det ble vår, dro jeg en tur til London. Forrige gang jeg var der, hadde jeg kamera med film, nå gledet jeg meg virkelig til å slå meg løs og ta massevis av bilder. Det gikk ikke helt sånn. Jeg hadde vel tatt to bilder, da displayet plutselig ble grått og kamerat ble varmt. Nå klarte jeg å få liv i det igjen, til det samme hendte nok en gang. De bildene jeg greide å ta mellom hvert sammenbrudd, fikk et særdeles ufyselig rosaskjær. Vel hjemme leverte jeg inn kameraet der jeg hadde kjøpt det, etter et par evigheter fikk jeg det tilbake. Det fæle rosaskjæret mente de ville være borte nå som det var reparert. Det så noe bedre ut, men jeg hadde et forferdelig slit for å få bildene fra London sånn noenlunde presentable.  

And i Frognerparken
Det gikk ikke så veldig lang tid før det samme skjedde igjen. Denne gang hadde jeg det bare med på tur i nærområdet, men irriterende så det holdt. Nok en tur til butikken, nok en reparasjon som tok sin tid. Den tredje gangen kameraet bestemte seg for å streike, var i Irland, det var den gangen jeg hadde klatret til topps i Blarney Castle, og sto og tok bilder av utsikten. Da ble jeg mer enn irritert, ikke bare var det et elendig kamera, det var direkte ondskapsfullt. Jeg var ikke veldig blid den tredje gangen jeg kom i butikken med det. Nå var heldigvis sånn at når et kamera hadde streiket tre ganger, da fikk man et nytt. Men først måtte det leveres inn, og det drøyde vel og lenge før jeg omsider hadde det nye i hus. Det var en annen modell, og det hadde jeg i mange år uten noe trøbbel.

Blarney Castle
Den gangen det idiotiske kameraet streiket på toppen av Blarney Castle, tenkte at det var vel typisk, hit kommer jeg aldri tilbake. Nå kom jeg tilbake dit i år, riktignok ikke til topps i borgen, det sto jeg gladelig over. Men jeg fikk tatt mange bilder i området rundt, denne gang med et systemkamera jeg er veldig fornøyd med. Jeg kjøpte et teleobjektiv før jeg dro til Irland, veldig greit å ha.

Vakker amurtiger i Dublin Zoo
Det var litt morsomt å leke med Instagram, men det er ikke alle bilder som kler å være firkantet. Da er det greit å legge ut noen bilder her, et sted må jeg jo gjøre av alle bildene jeg tar. Det er slutt på den tiden da jeg satt og limte inn bilder i album. 

Et av mine mange høstbilder, fra Losby i Lørenskog


2 kommentarer:

  1. Kjedelig med det kameraet. Selv om du fikk nytt, så får du jo ikke tilbake sjansen til å ta akkurat DET bildet du kunne tatt...

    Jeg stusser også på hvorfor folk absolutt skal ha med seg selv(!) på bilder de tar av stedene de besøker. Det virker som de ikke kan se noe direkte, det må ses gjennom en kameralinse. For meg blir det som å se et sted gjennom togvinduet. Det er ikke helt virkelig. Oftest har jeg kjøpt postkort, de bildene var som regel bedre enn noen jeg kunne tatt med kamera, dessuten fra vinkler man ikke har tilgang til som turist på gatenivå.

    Men jeg har også tatt foto jeg er veldig glad for å ha, og satte i album. Også bilder av venner og av meg selv, slik jeg/vi så ut en gang. Det er ikke dumt å ha slike minner også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har blitt litt i overkant opptatt av å ta bilder, jeg bør kanskje trene på å oppleve ting og ta inn inntrykk, uten at de nødvendigvis må fotograferes.

      Det kan være hyggelig å ha bilder av folk man kjenner, minner for ettertiden. Men det å ha bilder av meg selv stående med stivt smil, foran diverse severdigheter, det har jeg aldri hatt interesse av.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.