tirsdag 6. februar 2018

Noen tanker i arbeidsmoralismens tid

Hege Ullstein hadde nylig en veldig god kronikk i Dagsavisen med tittelen Stay trygda. Jeg vil si at dette var befriende lesning i arbeidsmoralismens tid. Nå er det jo blitt slik at alle som ikke jobber full tid, eller kanskje helst mer, er å betrakte som en trussel mot velferdsstaten.

Jeg har sett at politikere og andre synsere, har uttalt at når folk ser andre få penger på Nav, er det med på å minske viljen til å betale skatt. Det jeg har sett, er at når folk ser hvordan andre sliter med Nav, blir mange skremt og føler seg utrygge. For i den virkeligheten jeg lever, der vet folk at om du er frisk og i jobb i dag, er det ikke sikkert det er sånn i morgen. Og da kan det hende det heller er med på å minske viljen til å betale skatt, fordi man er redd for at fellesskapet ikke er der for deg den dagen du trenger det, og da er det lett å tenke at jeg vil beholde mest mulig av pengene mine selv, sånn at jeg kan sikre meg så godt det lar seg gjøre. Du blir redd for at skattepengene dine går til å sponse folk som motarbeider deg den dagen du trenger hjelp.

Da jeg leste Hege Ullsteins kronikk, slo det meg at det hadde vært svært gledelig, og enda mer overraskende, dersom det hadde vært en politiker som hadde skrevet noe slikt. Men når hørte man noe slikt fra en politiker? Det jeg synes er ille, er at politikerne på venstresiden er nesten like harde i klypa overfor folk som har vanskelig, som de er på høyresiden. Det er ikke urimelig å forvente at de i større grad skal stå på de vanskeligstiltes side.

Og som jeg sikkert har vært inne på før, det sies at det skal lønne seg å jobbe. Jeg har sett at folk som har jobbet hardt i tunge og slitsomme yrker gjennom mange år ofte får skader som følge av jobben. Så blir de kastet til Nav-systemet, der de skal plages og pines mest mulig, og få minst mulig penger. De blir med andre ord straffet for innsatsen de har gjort. Det at jobber kan være helseskadelige ser ut til å være et ikke-tema.

Når jeg flere ganger i det siste har lest om folk som ikke har råd til mat, og er henvist til matutdeling hos slike som Frelsesarmeen eller Fattighuset, har jeg tenkt på disse politikerne som vil at det skal være sånn. For dette er et resultat av politikken som føres, føler de seg stolte over det de driver med? Er de ikke bekymret for at de beslutningene de er med på å ta, kan gjøre livet vanskelig for dem som har mer enn nok å slite med fra før?  

Det kan være vanskelig å forstå seg på maktmennesker, men om den forståelsen kan være liten, ser det ut til at makta har enda mindre forståelse for hvordan det er å ha det vanskelig. 

2 kommentarer:

  1. Hei, takk for lenke til bra artikkel. Sant nok at en noe høyere skatt ville vært nok til å holde pensjonsskuten gående, om viljen var til det - og la oss ikke glemme at det var de rødgrønne v/Stoltenberg som virkelig fikk den til å kantre, med en pensjonsreform som forverret de skjevhetene som alt var der.

    Jeg sitter med inntrykk av at Ap ble ganske avslørt av #metoo-saken. Ikke bare at Giske ble avslørt, men en indre struktur bestående av maktkamper og allianser, der en gir blaffen i enkeltpersoner som blir knust mellom kvernsteinene. Vi vet hvem vi er venner med, og de skal få holde på som de vil!

    Høyre hadde avgjort sine svin på skogen, men de gikk da til opprydning uten en masse om og men. Rødt var enda mer fyndige og oppfordret til politianmeldelse av en episode innen partiet.

    Ap er ikke et parti jeg har noen tiltro. Pensjonsreformen deres har gjort stor skade for mange; og Nav-reformen, som er helt krise, skjedde også under de rødgrønne, som forresten verken var røde eller grønne.

    Mvh
    Borgeren

    SvarSlett
    Svar
    1. Den pensjonsreformen du nevner, var jo ikke til fordel for sliterne i arbeidslivet, og det er dem Arbeiderpartiet burde være der for. Jeg tror noe av problemet med det partiet er at det har vært det største partiet, som ofte har sittet i regjering, og sånn sett et parti som har vært tiltrekkende for folk som bare er ute etter å gjøre karriere.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.