tirsdag 30. januar 2018

Dikt og vinterbilder

Nå da årets første måned er så godt som over, har jeg sett litt på bildene jeg har tatt i løpet av januar. Det har jo vært mye fint vintervær, så det har blitt noen turer med kameraet.


Særlig mye blogging er det ikke blitt i løpet av januar, men jeg har kikket innom bloggen, og jeg ser at posten der jeg hadde tre dikt av Hans Børli, har hatt påfallende mange treff og er nå den femte best besøkte posten her på bloggen. Jeg har en følelse av at de som har kommet innom der, neppe er ivrige lesere av rosablogger. Grunnen til at jeg skrev den posten, var at jeg oppfattet diktene til Børli som en motvekt mot den overfladiskheten det er så mye av for tiden. Og det synes jeg trengs, derfor har jeg funnet fram to dikt til.




SUS I MYRULL

av Hans Børli

Livet er ikke alltid
et hesblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull – -

Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet
og døden.

Men alle disse flittige -
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk … ?
De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertene drukner
i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker —




TÆLE

av Hans Børli

Det er tæle i oss.
Under de usikre smil
under ja-ord og menneskevarme,
er det alltid tæle i oss.

Det er som å gå over myrdøss i skogen
tidlig i mai: Du kjenner
det harde støtet av is mot foten
under den engstelige mykhet
av måsa og bjønnbær-lyng.

Sein er våren
I menneskenes sinn....




Ellers har året så langt vist at det ser ut til å være uhyggelig mye sextrakassering i politikken, egentlig er jeg ikke overrasket over maktmennesker er verre enn mange andre. Jeg har også merket meg at Siv Jensen ser ut til å være plaget med svært dårlig hukommelse.  Dessuten har vi fått vite at kvinner som arbeider deltid, gjør det fordi de foretrekker å shoppe på CC Vest framfor å jobbe. 


8 kommentarer:

  1. Bildene dine formidler stor stillhet og fred. Det er ellers ikke noe jeg forbinder med snø!

    Bare mas og forsinkelser i hverdagen, glatte veier og kulde som biter i fingrene. Men her er det jo fred også... Takk for bryet! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det å være ute og gå i vakkert vinterlandskap gir absolutt ro i sjela. Det er det jeg har prøvd å fange med kameraet.

      Slett
    2. Det har du jo fått fint til også. Jeg har ikke helse til å ferdes ute sånne dager mer enn jeg er nødt til… Får så vondt av kulden.

      Spekter og CC Vest var begge ukjente for meg, det samme gjaldt Bratten og de uinteressante tankene hennes. Folk mener alt mulig dumt, de trenger vel ikke forsideplass av den grunn?

      Det har alltid vært en PRIVATSAK hvor mye folk arbeider, så lenge de ikke belaster samfunnet med kostnadene.

      Det sier mye om denne Bratten at hun mener HUN kan stille krav om hvor mye fremmede kvinner skal være i betalt arbeid. (Hun nevner ikke ubetalt arbeid.)

      Hva mener hun med at folk skal være mer i heldagsarbeid, når alle faktisk NEDBEMANNER?

      En arbeidsgiverforening er fullt orientert om denne utviklingen, så Bratten har ikke giddet følge med i timen. Da skal hun ikke uttale seg heller.

      Men først og fremst merker jeg meg den regelrette SOVJETUNIONSK-KOMMUNISTISKE tonen i dette, at noe privat plutselig ikke er det lenger.

      Samme utviklingen ser vi når det gjelder spørsmålet om å få barn eller ikke. Det var en privatsak da jeg vokste opp på 1970-tallet, men endret seg til et sterkt press om at også ugifte kvinner og homofile skal ha barn.

      Bratten må være skapkommunist, for de borgerlige er jo ellers så opptatt av å sikre oss velgerne valgmuligheter. Men deltidsarbeid henges ut som umoral? Hallo i luken, Høyre, hvorfor ble det så taust om folks valgmuligheter?

      Spesielt siden alle deltidsarbeidende – medregnet ubetalt arbeid - faktisk er heltidsarbeidende. Tell sammen timene og se selv!

      Som skolejente måtte jeg handle for min bestemor. Min mor gjorde et stort nummer av sitt dårlige kne, så den oppgaven falt på meg etter skoletid. Vi hadde ikke lørdagsfri slik de hadde i nabokommunene, så dette var slitsomt også for en ung person. Vi bodde nemlig et godt stykke unna hverandre.

      Bratten har derfor trolig rett i at mange deltidsarbeidende bruker tid på å "shoppe" (i stedet for å si at de er "ute og handler"). Gamle foreldre eller annen slekt kan ikke gå på butikken selv. De bor på andre siden av byen. Iblant handlet jeg for min tante og onkel fordi min fetter og familien var på (velfortjent) ferie. To busser hver vei, dette er en storby. Tenk litt på det, du, Bratten, selv om mye tyder på at du ikke er så flink til akkurat det. Å tenke.

      Slett
    3. Interessant dette med valgfrihet, som jeg har inntrykk er litt av honnørord på høyresiden, samtidig som de hetser folk som jobber deltid. Nå er det jo ikke alltid et valg, og en annen ting er at noen «velger» deltid, fordi de er slitne etter mange år med belastende arbeid. Da tar de selv støyten for at en del jobber er for tøffe til at man kan holde ut i full tid til man går av med pensjon. Alternativet hadde vært delvis trygd, det hadde blitt sett på som et kjempeproblem, og ført til ytterligere gnål. Og det er jo mange som har mye jobb med gamle foreldre eller annen slekt de må ta ansvar for, fremdeles er det vel slik at det er kvinnene som må stille opp mest, og følgelig yter jo disse velferd. Samtidig som Bratten og resten av gjengen hyler og bærer seg over tingenes tilstand.

      Det er helt riktig som du påpeker, at barn i mindre grad er en privatsak i dag, enn det var for noen år siden. Jeg husker jeg en gang leste om ei som var lesbisk, og følgelig hadde regnet med at hun ville slippe unna barnemaset. Men sånn gikk det ikke, siden det nå finnes diverse metoder for å skaffe seg barn, som folk da lot til å mene at hun burde benytte seg av.

      Slett
    4. Bratten tenker helt forskrudd, for hvis deltidsarbeidende tvinges inn i full stilling, blir jo en rekke andre deltidsarbeidende stående helt uten arbeid.

      Hvem er dette til fordel for? Ikke for de som mister deltidsjobben sin; ikke for de heltidsarbeidende, som får mindre hvile og dermed dårligere helse enn da de arbeidet deltid; ikke for arbeidsgiver, som får færre som kan ta ekstravakter ved sykdom og ferieavvikling. Heltidsarbeidende har ingen fritid å gi vekk av, om de vil beholde det de har igjen av helsa.

      Du nevner delvis trygd som alternativ til å gå ned i stillingsprosent. Jeg leste at en fagforeningsmann gjorde det samme. Han burde visst bedre, for om kreftene ikke strekker til for full stilling, så finnes ikke det alternativet som han foreslår.

      Ingen lovhjemmel gir Nav noen mulighet for å innvilge delvis uføretrygd på en slik bakgrunn. ("Hvis jeg ikke går ned i stilling, blir jeg syk.")

      For at Nav skal kunne behandle en uføresøknad, må det foreligge lege-/spesialisterklæring som dokumenterer VARIG NEDSATT ARBEIDSEVNE, UFØRHET UTEN UTSIKT TIL BEDRING. Og det er jo rimelig nok.

      Uføretrygd kommer altså først inn i bildet etter at du ER blitt ufør – kronisk, permanent, uten utsikt til bedring. Helsen din har da røket for godt.

      Har du en ektefelle som er vatten verd, er det jo rimelig at han sier, før det har kommet så langt: "Trapp ned, gå ned i stilling, så får du beholde helsen iallfall. Vi skal nok greie oss."

      Og er det ikke snakk om yrkesskade, må du være MINST 50% ufør for å søke om trygd som kompensasjon for tapt arbeidsevne. (Er du i jobb 51%, kan du glemme å få 49% uføretrygd. Alt går fløyten, pga denne ene prosenten. Dette er et betydelig problem for lærere som er delvis uføre, siden antall skoletimer ikke lar seg dele opp like lett som annen arbeidstid.)

      Og er du 50% varig ufør, så er du allerede temmelig sjaber – tro meg.

      For mange holder det å trappe ned 20%. Det er enorm forskjell på å arbeide 80%, sammenlignet med hel stilling!

      Bare en slik ting som at du slipper stappfulle morgenbusser, men kan gå ut når trafikken har roet seg og er kommet i rute.

      Ledige sitteplasser, godt for slitne knær. I tillegg kan du lese underveis til arbeid.

      Selv midtvinters får du et glimt av dagslys før du går inn. Disse små, men tallrike og svært viktige forbedringene av hverdagen din.

      Men altså, ingenting å hente fra Nav, selv om du må anses 20% varig ufør (når dette ikke skyldes yrkesskade, da kan du søke om 20% uføretrygd).

      Slett
    5. Klassekampen hadde i dag en artikkel om hvor vanskelig det å få fulltidsjobb for folk jobber i helsevesenet. Kan leses her

      Slett
    6. Hadde dette vært en overveiende mannlig yrkesgruppe, tror jeg det ville stilt seg annerledes. En annen ting er at skiftordninger i seg selv er så krevende at en bør være glad til om en slipper unna med deltidsarbeid.

      Jeg arbeidet på et av landets store sykehus på 90-tallet og fikk inntrykk av at det gjaldt om å gjøre ting mest mulig vanskelig for de ansatte. Vi som gjorde papirarbeidet, hadde i starten vanlig kontortid, siden innleggelser finner sted om morgenen. (Akuttmottaket tar selvsagt inn pasienter døgnet rundt, men de hadde eget kontor med kontordamer på døgnskift.)

      Plutselig skulle alle kontoransatte også jobbe skift. Noen fornuftig forklaring kom aldri: Jeg satt selv på kveldstid og gjorde ferdig arbeid jeg like gjerne kunne skrevet på dagskiftet.

      Noe som gjorde ordningen så udemokratisk, var at folk på store avdelinger slapp unna med en kveldsvakt hver 14. dag. På små avdelinger måtte de ta en i uken, og samme personen satt med vakten hver fredag kveld og kunne aldri ta tidlig helg.

      Enslige mødre ble hardt ramt. Plutselig måtte barna være alene om kvelden. Eneste utvei var å søke annet arbeid, og det fantes ikke mye innen kontorsektoren. Alle fikk lengre reisetid på dagene med kveldsvakt. Særlig de som brukte to busser hver vei, ble ramt av at bussene i liten grad korresponderer på kveldstid. Vi var en stor gruppe ved sykehuset, og mye avhang av at papirarbeidet var korrekt utført etter gjeldende rutiner. Likevel oppførte ledelsen seg som om de helst ville bli kvitt oss.

      Slett
    7. Skiftarbeid er langt mer slitsomt enn å jobbe vanlig dagtid, det har jeg også erfart. Og det er som du sier, bruker man kollektivtransport blir hjemreisen ofte lang og slitsom. Her jeg bor er det ekspressbusser man kan ta når man jobber på dagen, om kvelden er man henvist til somlebusser, som dessuten går sjeldnere. Jeg slapp å bytte buss da jeg jobbet skift, men jeg jobbet sammen med andre som ikke var like heldige, og de var ikke hjemme før langt utpå natta.

      For enslige mødre må det være veldig vanskelig med skiftarbeid. I visse jobber er ikke skiftarbeid til å unngå, men det er noe man burde prøve å ha minst mulig av.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.